Den dagen som i år skilte seg mest ut fra alle andre The Great Escape-dager alle andre år var definitivt dag nummer tre i årets roadtrip. Undertegnede var kaputt etter alle gårsdagens utskeielser både av fjelltur, bading, kjøring og utsikt med og uten stopp og isspising og så enda mer kjøring. Såpass at turansvarlig og partner in crime tok en sjefsavgjørelse: I dag blir vi her!
At det «tilfeldigvis» gikk hånd i hånd med turens aller varmeste dag og beste vær, la ingen demper på avgjørelsen egentlig. Og i de tidlige morgentimer hadde friluftsheidi tenkt ut en løsning på vannmangelen vår. Det var nemlig noe gæli med vanninntaket fra tanken i bobilen som førte til lekkasje og at vi ikke brukte vannpumpa. Ved hjelp av noe justering av utstyr, inkludert kapping av slange, samt eksepsjonelle sugeevner (sikkert ikke lov å si, men…) fra sjåføren, så viste hevertsystemet som var tenkt ut seg til å fungere godt. Perfekt, syns vi. Og relativt digg med nok av drikkevann når temperaturen passerte 30 pluss.
Egg og bacon ble inntatt før det aller nødvendigste ble lesset på sherpaen, les sjåføren, og den fine hvite sanda mellom de solvarme rullesteinene på stranda ble inntatt. FOR noen timer vi hadde der. Helt magisk sted med glattslipte steiner, hvit sand, turkisblått vann, vanndammer med skjell og vekster i bakevjene, skrålende barn som lekte i vannet og salt i håret. Jeg har ingen anelse om hvor mange bad det ble på oss. Men det ble mange.
Stupedama, også kalt sjåføren.
Sjåføren både solte seg og drev med akrobatiske øvelser i vannet. Mens friluftsheidi ofret skjorta for å skjerme seg mot sola, vandret rundt og betraktet alt som fantes å se mellom steinene og i sanda og lå og duppet i den lunkne fjorden. For en som av åpenbare grunner egentlig overhodet IKKE skal oppholde seg i sola midt på dagen så klarte jeg meg rimelig greit siden tilgangen på dekkende tøy OG avkjøling i vannet var lett tilgjengelig. Jeg endte kun med en eneste liten solbrenning, og det var på ene vrista. Fordi den var full av sand da jeg smurte på faktor ørti gang nummer tre og jeg ikke orket solkremogsandkliss over hele meg.
Å ligge eller sitte på ei hvit «sydenstrand» midt på Sunnmøre og like gjerne kunne vært i Spania er ganske magisk. Men en liten smule utmattende også.
Så mette av sol og passe saltbakte måtte vi til slutt sette snuten oppover bakken igjen mot Bertil. Da ble det middag i skyggen. Og bobler. For både dagen, escapen og ikke minst den perfekte utsikten og parkeringen måtte feires.
Kvelden ble minst like nydelig og hadde nok nøyaktig like spektakulær solnedgang som kvelden før. Vi vurderte en tur til Muletua (fjellet) for å nyte resten av solnedgangen, men måtte prioritere restitusjon. For vi hadde jo større turplaner dagen derpå!
Morgenkaffekok med utsikt til natur og badetøy 😉
Enda en nydelig kveld med utsikt til Skorpa.
Ja det er vakkert der ute 🙂 Mine barneføtter har løpt opp og ned den bakken – over den lille elva – til stranda – mange mange ganger gjennom oppveksten 🙂
Det tror jeg på 😉 Magisk plass!