Vi forlot Runde i lett duskregn etter at sjåføren hadde stått for morgenbadet og kaffe og frokost var inntatt. Dette ble en real kjøredag som startet med at sjåføren måtte rygge ut igjen av tunellen for å slippe fram en litt ivrig annen bobilturist på vei utover. Sikkert like spent som vi var dagen før. Siden sjåføren på dag fire begynte å bli virkelig varm i trøya så ble det helt ukomplisert. Det samme kunne sies om den aller første fergeturen med denne sjåføren i bobil litt senere på dagen; det gikk som smurt! «Barneskirenn».

Det ble en flott tur ut og inn av fjorder, under havet i tunell, over havet på bru og ferge, inn i viker, ut av viker, over øyer…rett og slett gjennom overveldende masse fin natur. Og da vi ble sultne så fulgte vi magefølelsen. Den rumlet 😉. Og når magefølelsen sier at vi skal ta en fem minutters omvei for å finne mat, så viste det seg at det var midt i blinken. Litt utenfor allfarvei fant vi mat! Vi vant igjen. Fiskå brygge serverte fiskesuppe, fish and chips, ostekake og pavlova og magefølelsen ble mett.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Skorpa sett fra “andre sida”. Bak fjellet til høyre ligger Mulevika som bød på hvit sandstrand.

Den siste fjærprydede figuren vi hadde kontakt med på Runde var denne.

Og sauene på nordvestlandet oppfører seg stort sett nøyaktig som de på østlandet.

Spørsmålet var nå hvor langt vi skulle kjøre. Nordfjordeid ble neste stopp for bunkring av litt matvarer samt en ørliten shoppingrunde. Friluftsheidi har det med å gå fort lei, rett og slett gå tom, under den formen for aktivitet og måtte fjerne seg selv fra situasjonen, les kjøpesenteret, og stå helt i ro utenfor bobilen Bertil ei stund. Sjåføren dukket fort opp da hun kom på at hun hadde kjøpt en is som lå i en av handleposene ved bilen.

Langs Oppstrynsvannet ble det mye mysing og stopp langs rasteplasser for å finne en ok parkering for Bertil for natta. Det var kvelden og nærmet seg behov for å avslutte dagen. Alle steder der «camping forbudt»-skilt ikke sto ble vurdert. Det var da magefølelsen gjorde seg gjeldende igjen.

Friluftsheidi kjente at rasteplass langs trafikkert vei ikke var drømmestedet for skjønnhetssøvnen. Og så kom hun på at hun før turen hadde googlet et par steder der innerst i dalen. En bobilplass ved enden av en vei på andre siden av vannet fristet. Og når eventyr frister så er det bare å henge med. Vi lot magafølelsen regjere og satte kursen utenfor allfarvei igjen.

Spente svingte vi av hovedveien og gjennom ei tettbebygd grend, gjennom en trang tunell, over ei enda smalere bru og langs en smal bygdevei langs sjøen. Og der dukket parkeringen opp. Smekk full! Der sto vi og lurte på hvordan vi skulle få snudd. Veien var smal og det var innkjøring forbudt framover og kø av biler bakover. Bak oss dukket det opp et par digre finske bobiler som snudde på en femøring og forsvant. Vi bestemte oss for å rygge bobilen på skrått ned i vegkanten og vente på at noen skulle flytte seg slik at vi fikk plass.

Og det skjedde med en eneste gang, det. Magefølelsen og vinnerne hadde slått til igjen. Sjåføren fikk elegant rygget Bertil på plass mellom en tysk og en fransk bil og vi fikk drømmetomta i vannkanten igjen.

Glomnes ved Oppstrynsvatnet.

Parkering “bak” rundballene til venstre.

Mot Skåla og Lodalskåpa.

Kveldsbad under breen.

Glomnesfossen.

Plassen hadde i grunn alt. I alle fall alt vi trengte. Både vann å se på og bade i, ro og fred og flere fristende turmuligheter.

Det ble så klart bading igjen. Denne gangen i turkist ferskvann under breen. Og dagen etterpå bestemte vi oss for å gå en bitteliten tur til fossen like ovenfor før vi for alvor vendte nesa østover og over fjellet for hjemreise. Men ikke før sjåføren hadde disket opp med duftende og deilig nybakt brød. Luksus.

Kvileplass på vei oppover mot Segestad.

Den bittelille turen til fossen ble fin. Og etter hvert ganske så mye lenger og brattere siden den siste dagen egentlig skulle minne aller mest om de tidligere Great Escape-dagene. For vi ville klatre opp. Helt opp til gården der oppe i fjellsida. DET har jeg skrevet mer om her:

Et hardt liv.

Denne trappa opp til andre etasje på Segestad lot jeg være. Jeg hadde nok høydemeter i beina, kjente jeg. 

Og etterpå badet vi igjen, så klart. Og så kjørte vi hjem. Da var jo klokka allerede 14.30, så vi kjente at utnyttelsen av den siste Escape-dagen var god. Forbi fosser, gjennom tuneller og opp på Strynefjellet. Ned gjennom Ottadalen og Gudbrandsdalen og til slutt hjem til Hedmarken. Et par små stopper ble det. Den lengste for å innta en nydelig okseragu i Skjåk. Og da ble magefølesen god igjen ;-). Opplevelsene har vært så mange og så varierte at det tar tid å fordøye alt. Heldig er jeg som kan bruke litt tid til det og ikke minst «skru litt av» etterpå når hodet, magen og hjertet er fullt av gode ting.

Takk for turen AC og Bertil! Jeg og magefølelsen gleder oss allerede til The Great Escape nummer 14, 15, 16….

Vi satser på å vinne igjen og igjen!

Luksus med ferkst brød til frokost.

Utsikten fra Segestad fikk vi i grunn ikke nok av.

Fjelleventyret serverte okseragu.