Dag 2 av den 13. The Great Escape går i skrivende stund mot slutten. Og hvilken dag! Hvilke dager! Bobilen Bertil har ved hjelp av utmerket sjåfør tatt oss via innkjøp og lunsj på Otta til sandstrand med bad oppi dalen. Kvelden i går ble tilbrakt midt på Strynefjellet og middag med utsikt er absolutt innafor.
I dag har vi raklet og badet og kjørt ned fra fjellet, gjennom fjellet og forbi fosser og fjorder. Nå tar vi igjen kvelden akkompagnert av solnedgan bak fjellet da dagen takker for seg og for alle de spektakulære opplevelsene så langt.
Vi gleder oss til nye eventyr når morgendagen gryr.
I dag har jeg foretatt tidenes rareste pakking. I alle fall når det gjelder pakking til «The Great Escape». Årets tur er på trappene og det er 13. gangen. Jeg pakker til det 13. årets Escape, faktisk.
Tidligere år har pakkinga stort sett dreid seg om hvor lite jeg kan klare meg med og hva som egentlig går i sekken. Jeg har tross alt kun hatt en tursekk å «boltre» meg med. Og den skulle jo bæres av meg. Et par ganger har jeg hatt sykkelvesker som har definert størrelsen på bagasjen og en og annen gang har både kano, ridetur og forflytning i bil vært aktuelt.
Tradisjonen tro er vi to stykker når det er snakk om Escape. Det er liksom oss. Ferdig. I år gjør vi en vri. For i år er nemlig en ny deltaker invitert med på «The Great Escape». Det nye tilskuddet heter «Bertil» og jeg går dermed ut i fra at han er av hankjønn. Undertegnede kjenner ham ikke så godt enda, men jeg regner med de neste dagen kommer til å endre på det.
Men altså. Bobil. Jeg har aldri sett for meg at det skal bli greia for meg, skal jeg være helt ærlig. Jeg trives med å ferdes «offroad» der verken bobiler eller andre kjøretøy er vanlig. Til nød sykkel eller hest. Ikke er turen planlagt til punkt og prikke med bestemt overnattingssted og slikt heller. Her blir det mer «roadtrip» og så ser vi hvor vi stopper og hvor vi havner. Et par mål har vi jo. Men både antall dager og rute er i alle fall tilsynelatende fleksibelt nok til at vi kan ta mye på sparket.
Men pakkinga, altså. Den oppleves litt rar. Det pakkes i bokser og poser. Tursekken er med, men bare dagstursekken. Og vi var enige om at det blir ikke ekte Escape uten kokeapparat. Så både det og gass er med. Klærne skal rett i skap i bilen, og ligger foreløpig i en Ikea-bag og maten skal kjøpes og settes rett i kjøleskapet underveis.
Så nå har jeg greier over hele kjøkkenet. Vi får satse på at Bertil rommer det hele, for jeg er definitivt IKKE dreven på sånn rar pakking som det her 😉.
Det er gullrush i hagen for tida. Eller gulrush. De gule blomstene har overtatt det meste og både jeg og insektene kan fråtse i gult. Spesielt insektene har en forkjærlighet for det gule og her på bruket går blomsterfluer, bier, veps og humle helt av skaftet og har travle dager. Det er jo gullrush!
Et par dager har vi spist nydelige gule nypoteter rett fra åkeren. Gule de også. Og squashen er på full fart. Gul og fin. Gult er kult og godt som gull i denne hagen disse dagene i alle fall! Til og med i glasset er det gult. Solo!
Hvordan kan jeg gjøre det beste ut av dagen når forholdene (skrotten) skjærer seg og planer ikke kan gjennomføres? DET er et spørsmål jeg stiller meg selv relativt ofte i hverdagen. Og det er en øvelsessak.
Jeg har noen ganger tatt meg selv i å få det til. Hurra for det. Andre ganger bruker jeg uhorvelig mye tid på å være frustrert over det som må avlyses. Og det er ganske så bortkastet. Så jeg øver på å gjøre det beste ut av det.
I dag var en typisk sånn dag. Hele uka har vi planlagt kanotur. Først var planen en todagers tur med overnatting i hengekøye før vi padlet videre og dro hjem dag to. Så kjente vi at formen kanskje ikke sto helt i stil med den planen akkurat denne uka. Hoste og forkjølelse og kroppens generelt elendige håndtering av trykkende varme tok liksom knekken på initiativet.
Dagstur ble alternativet. Og den skulle vi ta i går. Men i går var ikke formen særlig bedre så vi utsatte planen til i dag. Før vi i går ettermiddag innså at det ikke lå til rette i dag heller.
Dermed ble hele kanoturen avlyst. Og det som skulle bli en kombinert kano-, fiske-, overnattings- og badetur ble i stedet en tur i åpen bil – MED innlagt bading. ETTER ei terasseovernatting i hengekøye. Forresten så har aldri Mjøsa vært så varm når jeg har badet i den noen gang. Antakelig fordi jeg stort sett bader i Mjøsa tidlig, tidlig om våren 😉.
En god sommerferiedag, ble det. Fikk det beste ut av dagen ut fra forutsetningene. Hurra for det!
Å bade i Mjøsa er som regel en iskald opplevelse. Men ikke i dag. Bare deilig med Mjøs-strand og -vann i dag 🙂
Hvem hadde trodd da jeg startet mitt friluftslivsforsett med minst ei natt ute hver måned hele året at juli skulle ende med å bli den mest utfordrende måneden å få det til? Ikke jeg i alle fall. Så langt har det faktisk blitt sånn. Men i natt hang jeg i alle fall her:
På terrassen. Evakuert fra soverommet og huset for øvrig. Grunnet hoste, hoste og atter hoste. Det nytter jo ikke for småbrukeren å sove når den hostinga skal foregå tredve cm fra øret hans. Dermed evakuerte jeg ut. Og nettopp på grunn av forkjølelsen så ble det ingen overnatting til skogs denne uka heller. Og ikke noen kanotur. Så kanoen endte foreløpig her:
Neste uke er sovinga planlagt å foregå i bobil (!) om formen bedrer seg, men det er enda igjen noen dager av juli etter bobilstuntet. Så vi får se om det blir en tur til skogs med hengekøya da. Eller kano. Eller begge deler.
Avleggeren ble jo som kjent evakuert fra hovedstaden i går. Det er vel strengt tatt ingen av oss som hører til her som takler varme så innmari godt 😉.
Men uansett evakuering eller ikke; hengekøye på terassen var ganske så friskt og deilig og i natt viste termometeret bare 15 grader her. Måtte nesten ha dyne, gitt.
Dessuten så kom slik «itterest»/kortreist overnatting med en stor fordel – morgenkaffe servert i køya:
Når termometeret har bikka 30 varme i mange dager på rad og hele huset og hagen og alt er gjennomoppvarmet så er det bare et sted som er fornuftig å oppholde seg, bortsett fra i skyggen. Og det er i vannet!
Avleggeren er evakuert fra ei kokende hovedstadsleilighet for et par dager, og det meste av aktivitet er utsatt til…en-eller-annen-gang når vi orker og det ikke er så vaaaarmt!
Siden sår hals, snørr og hoste og rett og slett elendig form slår ut undertegnede totalt for tida, så gjelder det å gjøre det enkelt for seg sjøl. Gjøre det jeg kan med det jeg har. Som regel betyr det minst mulig på mest mulig tid. Men det gjelder å gjøre noen grep.
Og jammen har jeg da muligheter. Både basseng, vann, snorkel, badeand og stettglass med flamingo-badering. I skyggen. Bare å rusle ut på egen plen og innta badelandet.
Det ble en deilig tur på badeland i kveld. Herlig kjølende! Mulig jeg tar et morgenbad der når jeg våkner på lørdagen også. Satser på at forkjølelsen er enig i det.
«Vet dere hva jeg har i bilen? Badetøy!!!», sa jeg kjekt til de to unge damene jeg snakket med i går kveld. Vi var alle tre så svette som vi så å si aldri hadde vært før. Og slitne og utmattet. I varierende grad. Men alle var svette. Det bokstavelig talt rant i strie strømmer og alt av klær og hår var gjennomsvettet. Både den ene og den andre hadde flere ganger uttrykt «jeg gleder meg SÅÅÅÅ mye til å dusje», så badetøy fristet i grunn over gjennomsnittet for oss alle denne onsdagsettermiddagen.
Vi hadde vasket ut ei fraflyttet leilighet sentralt i Oslo før nøklene skal overleveres neste uke. Alt var skrubbet ned, støvsuget og tørket av. Og vi var svette.
Og jeg var klar for bad. Jeg skulle bare ta toget hjem, og så kjøre rett til enkleste badeplass. Hele togturen, som for øvrig var en behagelig time med klimaanlegg og bok i stillevogna, gledet jeg meg til å senke meg ned i kjølig vann og svømme noen tak før jeg tok kvelden. Det samme gledet jeg meg til da jeg gikk av toget og tuslet for å finne bilen på stasjonen.
Og så kom jeg fram til bilen. Og der var badetøyet!?! Neida. Joda. Neida. Jeg hadde glemt det hjemme!
Jeg tror skuffelsen var lett å lese på det mer eller mindre røde, bustete og svette ansiktet mitt. Og jada. Jeg vet jeg kunne stoppet hjemme og hentet badetøyet og så badet. Og jeg vet jeg kunne skippet badetøy i det hele tatt og badet i undertøyet, eventuelt naken. Det hadde overhodet ikke vært første gangen.
Men akkurat da jeg registrerte at badebagen ikke var i bilen – akkurat da slo den inn. Dørstokkmila. Noe så inni granskauen også. Så bading ble det ikke etter den kraftanstrengelsen i varmen, nei. Jeg måtte, mot min overbevisning, se meg slått av nettopp dørstokkmila. Da jeg først var hjemme så ble det ikke noen videre tur til vann. Det ble dusj.
Men leiligheta er behørig vasket og utflyttet. Og et kapittel er lukket. Og denne alt for varme, alt for snørrete og hostete og alt for svimle mammaen fikk gjort litt nytte for seg. Angrer ikke. Selv om det ikke ble noe bad. Det eneste jeg eventuelt kunne angre på er jo at dørstokkmila fikk bestemme.
Badebilder blir det nok av uansett. Så her kommer et par andre. Et av støvsuger’n. Og et av vannet jeg kunne ha badet i, her fotografert gjennom et møkkete togvindu😊
Heit, heitere, heitest! DET er mye snakk om å være heit i media om dagen. Det er sommer og varmt i store deler av landet. Rett og slett hett! Og dermed blir vi heite!
De som bor i ei lita leilighet midt i byen uten mulighet for gjennomlufting eller solskjerming er heite! Alle som jobber ute, med eller uten uniform er heite! Togskinnene er så heite at de slynger seg! Ungene påstår at badevannet er «glovarmt», mens foreldrene forgår av å være heite mens de passer på badenymfene.
Og gjett hva jeg er! Jeg er heit. Varm. Ofte svett. Gloheit, faktisk. Og rett som det er blir jeg enda heitere! Undergangen, eller mer kjent overgangsalderen, bringer med seg bråheite av det plutselige og påtrengende slaget. Og sammen med noenogtredve varmegrader utafor huset så blir det jo – nettopp – undergangen.
Legger vi til en meget temperatursensitiv multippel sklerose så tror jeg rett og slett jeg plasserer meg i kategorien «heitest».
Som veldig mange andre, men ikke alle, med ms så tåler systemet mitt veldig dårlig varme. MS-påvirkede baner i sentralnervesystemet får brått mye større problemer med å sende riktig beskjed til riktig muskel når kroppstemperaturen stiger. MS-skadde nerver sliter også med å sende riktig melding til hjernen når de blir varme.
Jeg merker det jo stor sett alltid når jeg trener. Det har jeg vent meg til og det går over. Å ta seg et varmt bad for å «lindre» smerter i kroppen har jeg helt sluttet med. Jeg blir rett og slett i for dårlig form av det. Men når kroppstemperaturen konstant kjennes forhøyet og været rett og slett er litt «for» sommerlig for denne kroppen, så kjenner jeg at tålmodigheten slites. Nå har jeg lest at bare en halv grad økning i kroppstemperaturen kan gi økte symptomer både i synsnerve, når det gjelder spastisitet og smerter.
Jeg merker nok mest når det gjelder syn. Og fatigue. Den oppleves betraktelig sterkere og mer begrensende i varmen. Jeg har skrevet om fatigue før, her. Og mange andre ganger på bloggen. For det er viktig! (innleggene om dette finnes under kategorien: Helse og uhelse, varig syk.
Så da går jeg rundt, så vidt det er og hvis jeg orker, og er brennheit om dagen! Og venter vel egentlig på at det skal bli litt mindre varmt. Et paradoks her i det kalde nord der vi veenter på sommeren i ni kalde forfrosne måneder i året. Men jeg tåler jo ikke den sommeren. I alle fall ikke når den blir en skikkelig sommer! Ikke rart jeg liker å bade i kaldt vann det meste av året!
Og ikke hjelper det noe særlig å være sylte forkjølet og dett i desa heller! Heit og sutrete, rett og slett!
Å ligge og velte meg i iskalde elver, som her i Rondane, er vel egentlig det eneste jeg egner meg til akkurat nå…
Å fråtse kan kanskje lett høres ut som noe unødvendig og overdrevet. Kanskje til og med litt vulgært. Fråtsing kan gjerne assosieres med å være glupsk og å meske seg uhemmet. Ikke nødvendigvis så positive assosiasjoner det. Men i dag har jeg virkelig fråtset i sommer her på bruket.
Kortreist sommer. Med smak av sol og sødme. Varme og friskhet. Rett og slett komplett sommerfølelse. Og sommerfråtsing.
Ei hel kasse med solmoden høykvalitetsjordbær fra naboen kom i hus. Toppen av luksus. Og toppen av fråtsing.
Det har vært jordbær til snacks. Jordbærmojito. Jordbær i middagssalaten. Jordbær med mascarponekrem til dessert. Og jeg tenker det blir skive med brie og jordbær til kvelds. Og det vi ikke orker å spise opp i løpet av det neste døgnet – det skal røres og fryses.
Det samme må den rosa peonen som satt i håret da avleggeren skulle på jentefest for et par uker siden (festen hadde for øvrig fargetema og avleggeren hadde jo fargen rosa):
Dagens rosa drink inntatt iført rosa skjørt (og forøvrig rosa trøye og sokker også!) var også inspirert av helgeutfordringen:
Og sist men ikke minst; de rosa rosene i hagen som akkurat nå er på sitt aller fineste. Og flua er enig:
Jammen dukket det opp mye rosa da jeg begynte å gå på jakt etter det, gitt. Takk for utfordringen, utifriluft!
