I dag har jeg foretatt tidenes rareste pakking. I alle fall når det gjelder pakking til «The Great Escape». Årets tur er på trappene og det er 13. gangen. Jeg pakker til det 13. årets Escape, faktisk.
Tidligere år har pakkinga stort sett dreid seg om hvor lite jeg kan klare meg med og hva som egentlig går i sekken. Jeg har tross alt kun hatt en tursekk å «boltre» meg med. Og den skulle jo bæres av meg. Et par ganger har jeg hatt sykkelvesker som har definert størrelsen på bagasjen og en og annen gang har både kano, ridetur og forflytning i bil vært aktuelt.
Tradisjonen tro er vi to stykker når det er snakk om Escape. Det er liksom oss. Ferdig. I år gjør vi en vri. For i år er nemlig en ny deltaker invitert med på «The Great Escape». Det nye tilskuddet heter «Bertil» og jeg går dermed ut i fra at han er av hankjønn. Undertegnede kjenner ham ikke så godt enda, men jeg regner med de neste dagen kommer til å endre på det.
Men altså. Bobil. Jeg har aldri sett for meg at det skal bli greia for meg, skal jeg være helt ærlig. Jeg trives med å ferdes «offroad» der verken bobiler eller andre kjøretøy er vanlig. Til nød sykkel eller hest. Ikke er turen planlagt til punkt og prikke med bestemt overnattingssted og slikt heller. Her blir det mer «roadtrip» og så ser vi hvor vi stopper og hvor vi havner. Et par mål har vi jo. Men både antall dager og rute er i alle fall tilsynelatende fleksibelt nok til at vi kan ta mye på sparket.
Men pakkinga, altså. Den oppleves litt rar. Det pakkes i bokser og poser. Tursekken er med, men bare dagstursekken. Og vi var enige om at det blir ikke ekte Escape uten kokeapparat. Så både det og gass er med. Klærne skal rett i skap i bilen, og ligger foreløpig i en Ikea-bag og maten skal kjøpes og settes rett i kjøleskapet underveis.
Så nå har jeg greier over hele kjøkkenet. Vi får satse på at Bertil rommer det hele, for jeg er definitivt IKKE dreven på sånn rar pakking som det her 😉.
Men å glede meg kan jeg 😊
