Folkens! Jeg kan nå melde om at jeg har støvsugd bestikkskuffen, så nå blir det jul! Og julevasken her i huset er offisielt ferdig. Det vil si at Reidar fortsatt er i virksomhet innimellom. Han er godt i gang og skal ta resten, har ledelsen bestemt. Sånn er det med den saken. Delegering og ansvarsfordeling er tingen.
Og siden jeg heller ikke i år skal feire jul hverken inne i kjøkkenskap eller klesskap eller i taket over sofaen, så ser jeg ingen grunn til å vaske der. Ikke ser jeg noe møkk der heller. I morgen tar jeg inn grana, så da lukter det godt uansett om grønnsåpe er brukt eller ikke. Skulle jeg få på så mye lys at jeg finner noe spindelvev, så vurderer jeg seriøst å slenge en neve glitter i riktig retning. Det bør gi god effekt!
Og så lenge bestikkskuffen er ferdig støvsugd, så er jeg i grunn veldig godt i rute!
Dagens adventskalendergave kom i form av et foto med gode minner. Minner om en fjelltur med avleggeren. Og ikke minst minner som ligger i langtidshukommelsen.
På nett har jeg sett familier og andre som gjenskaper fotografering fra egen barndom. De lager tilsvarende bilde, med samme type bekledning likt ansiktsutrykk, og samme oppstilling som de gjorde i nittenpilogbue og noe.
Disse bildene er ikke bevisste gjenskapelser. Det er samme motiv, men ikke samme antrekk. Og de er tatt med nesten nøyaktig 22 år i mellom 😊
I dag har jeg hatt en fin dag ute i sola. Her på bruket selger vi juletrær. To utsalg på torvet, to forskjellige torv da, har i helga blitt supplert med åpen dag i juletrefeltet her på småbruket. Det vil si at alle som vil kan komme og hogge sitt eget tre, koke seg kaffe ved bålet og kose seg som de vil. Vi har hatt besøk av mange. Både barnefamilier og andre. Noen har funnet seg både ett og to og tre og fire trær. Andre har funnet et stort til stua og et bittelite til barnerommet. En dro avgårde med fire meter gran på taket og andre nøyer seg med et par meter grønt til stua. Alle har valgt og hogget selv.
Og vi som passer butikken kunne ikke hatt det bedre. Sol fra skyfri himmel, vindstille, ikke kaldt, litt snø på bakken og snøfrie trær. Forholdene for juletrehogst har vært perfekte hele helga. Tidligere år har vi slitt med alt fra holke og gjørme til hauger og lass med snø og bitende kulde. I år har alt vært perfekt. Og da ligger det også an til rekordmange kortreiste julegraner i stuene rundt omkring denne jula. Veldig artig for de som planter, gjødsler, klipper og passer julegraner hele året.
Mitt eget ble hogget tidligere denne uka og står og venter på videre ferd i vedskålen. Det skal inn i gangen i morgen og vider inn på stuegolvet i overimorgen. Spørsmålet er om vi skal borre hull i golvet eller taket for å få plass. Som vanlig faller jeg for et som er i største laget for takhøyden i dette gamle huset.
I serien «friluftsheidi gjør ting hun ikke tør» har vi nå beveget oss til nye høyder. Bokstavelig talt. Hun har kjørt pariserhjul. For første gang i sitt drøyt 49 år gamle liv. Og ja, hun overlevde. Kun litt støl i noen muskler som nok har spent seg en ørliten smule mot skrekken.
«Tør vi dette da, mamma?», sa avleggeren. Et betimelig spørsmål fra ei som er klinkende klar over mora sin skrekk for alt som foregår mer enn, la oss si, en halvmeter over bakkenivå. Gardintrapper er en utfordring. Det samme er trapper som er åpne og tar deg mer enn en etasje opp…det meste er skummelt, med andre ord. Fly går bra. Det er noe helt annet, virker det som. Fullstendig uten logikk, men en kjennsgjerning som har preget både ferieturer og toppturer hele livet, egentlig.
Og avleggeren er ikke så mye bedre. «Men jeg tror jeg glemmer at jeg har høydeskrekk helt til jeg plutselig befinner meg i høyden», som hun sa. Akkurat i det vi dinglet rundt på toppen av pariserhjulet. Over Oslo. Og tittet ned på Grand Hotel og Oslo Rådhus.
Egentlig skulle jeg ha sittet i et godt og fastboltet teatersete og bare tatt i mot. Sugd til meg god musikk og muligens sunget med bittelitt. Jeg skulle egentlig ha sett MammaMia denne fredagskvelden. En ørliten, og en smule langvarig, pandemi satte en stopper for det. Da var det bare å finne på noe annet da. Noe litt mer spenstig enn en pose pottis og et glass vin på en fredag. Noe som huskes, men ikke ekstremsport…
Som jeg sa: «Jeg tør egentlig ikke, men hvis jeg først er der så får jeg bare lukke øya og prøve å overleve til det går over hvis panikken inntreffer. Heldigvis krever ikke opplevelsen noe som helst av fysikken. Det er bare å sitte.» Vi turte, og fikk en magisk solnedgang og full oversikt over Jul i Vinterland på kjøpet. Og det hjelper å fokusere på filming, selfier og fotografering når du henger der på toppen et utall antall meter over verden og kokongen du er inni begynner å dingle hit og dit. For ikke å snakke om når det kommer en langsom og illevarslende gnisselyd på vei mot nedfarten. Ikke heldig for sarte sjeler. Etterpå ble det gløgg og gjensidig krisepsykiatri for begge to. Les: marsipan og julegaveshopping.
“Livredd i pariserhjulet”, har avleggeren kalt dette bildet. Foto:OØE
Oslo Rådhus i solnedgang. Gutta hadde glemt å pusse glasset på “kolben” vi satt i.
Det hjelper å fokusere på noe annet enn hvor langt det er ned… Foto: OØE
Vi var enige om at det hadde vært farligere for oss å prøve oss på isen enn det var å kjøre pariserhjul…Ny ladning “kuvøser” på vei opp.Alle hestene hadde egne navn.Søtsaker hører med og passer til å spise seg til mot.Freia i det fjerne.Friluftsheidi og avlegger.Jul i Vinterland.
Det kjennes litt ut som jeg er på vei til løvens hule. For en som er kronisk syk, redusert og litt under gjennomsnittet glad i folkeansamlinger oppleves det som en smule galskap egentlig. Å oppsøke Norges sentrum for folkemasser, shoppinghysteri og pandemi på en fredagsettermiddag i desember. Attpåtil den siste før jul.
Teaterbillettene ble avlyst, men jeg er på vei allikevel. Det kjennes ut som målet er løvens hule…
Deler dette innlegget fra denne dagen i fjor. Katta er fremdeles i hus, eneste forskjellen fra i fjor er at han er relativt mye større og at julevasken ikke engang er påtenkt enda…Så dermed hersker harmoni og fred og fordragelighet. I alle fall vedrørende julevask. I for derimot:
Her i huset er vi helt tydelig ikke helt på linje når det gjelder vurdering av når det bør og skal vaskes. I alle fall ikke julevask.
Jeg hadde egentlig bestemt, uten demokratisk medvirkning av noen andre, at julevask var overflødig. Småbrukeren hadde ingen innsigelser så vidt meg bekjent. Såre fornøyd med beslutningen begge to og helt inneforstått at vi begge prioriterer andre ting.
Så da tok jeg støvsugeren en lett runde, rett og slett for at husets levende mopp hadde dratt fram uidentifiserbart materiale fra husets mørke kroker i hele høst.
Så skulle jeg bare ta en dusj etter anstrengelsen. Moppen, les katta, syns tydeligvis julevask er viktig og at min variant var noe mangelfull og tok saken i egne hender – øhhh, poter!
Ca 7 minutter etter støvsugerstuntet så stuegolvet slik ut:
Hovedmistenkt, og direkte dømt uten rettergang ses litt til venste på bildet. Planta var i utgangspunktet ikke så pen, men overraskende nok, og selvfølgelig, hadde den da i alle fall vann i potta si. På bildet sees vann, jord, planterester og potteskår i god miks. Siden den mistenkte sørget for å lage møkkpotespor over hele stua, inkludert under sofa, stuebord og på veggen bak gardina, så ble en relativt omfattende vask også nødvendig.
Da den lille firbente tydeligvis er så opptatt av at julevasken SKAL tas, fikk han seg en tur under springen sjøl også. Så da kan det meldes om at julevask er tatt av både stuegolv, kattepoter og deler av vegg. OG jeg har støvsugd bestikkskuffen! Nå får det pokker meg holde! Katta kan mene hva den vil, heretter inndras oppholdstillatelsen hvis han insisterer på mer grønnsåpe!
…sa kunnskapsministeren til oss som jobber i skole og barnehage for et par dager siden. Vi som jobber med barna vet at det er viktig. Å bli sett. Vi jobber hver dag for og med å se enkeltbarnet og møte det på best mulig måte på det stedet han eller hun er. I mitt tilfelle så foregår dette i barnehagen.
Men Tonje, Jonas og dere andre. Jeg lurer på et par ting:
I går da jeg tørket snørra til 4-åringen, som vanlig – så dere meg da?
I går da en annen 4-åring hostet så han brakk seg i snøen og jeg måkte vekk sølet, trøstet og viste omsorg – så dere meg da?
Da den tredje 4-åringen hostet meg rett i fjeset for 57 gang – så dere meg da?
Og så dere da den ene hostet over matpakka til en andre, den tredje tørket snørra si i votten før hun i neste stund overleverte spaden til den fjerde, med samme vott? Så dere dem?
Det er økende smitte blant barn og unge. De aller fleste smittede er nå faktisk barn og unge. Vi som jobber med disse er som vanlig relativt usynlige. Muligens fordi vi ofte er tett omringet av 4-åringer og andre eller ligger underst i ungehaugen nederst i akebakken.Vi vet at det er viktig å se den enkelte og den enkeltes behov, utfordringer og styrker. Og sette inn tiltak ut ifra det. Med en gang.
Det er lett å si det Tonje og Jonas. Jeg vet det. Men hva har dere tenkt å gjøre?
Heldig er jeg som kan la pandemi være pandemi og krype inn gjennom tunnelen og havne i en annen verden. Inn i tunnelen som endte i en snøborg. En stille og beskyttet verden der ingen ser inn og ingen ut. Bare jeg hvis jeg reiser meg opp. De som var med var ikke lange nok til å se over kanten.
La gå da at 3-åringen var en smule bekymret for om jeg egentlig kom meg ut igjen. Hva om tunnelen var for trang? Og hva om jeg ble sittende fast på vei ut? «Kanskje du må sitte der til sommeren når snøen smelter? Eller i alle fall kanskje helt til jul?», sa han.
Jeg slapp det. Heldigvis. Selv om vi tenkte litt på om julenissen egentlig kom til slike snøhuler. Det var fint inni der da. Og lite preget av nedstenging og smittevern. Meteren tenker vi heller ikke så mye på i og ved slike snøborger. Det verken vil eller kan vi. Det er verre når 3-åringen må hindres og så forklares hvorfor han ikke kan leke der som 5-åringen leker i dag. Han har jo så lyst. Men er det gult nivå så er det gult nivå. Vi må dele uteplassene mellom gruppene. Heldigvis er jordet og snøborgen ledig. Masse plass å dele på for både den ene og den andre gruppa. Og heldigvis er skogen bare noen skritt unna.
I går bakte jeg. Eller, rettere sagt stekte. Det handler om å bruke de ulike aktørene til det de får til best. Dermed blir det steking på meg. Hvert år. Fin og lett jobb å sitte på rompa å utføre. På sosiale medier var det en del bakst i går også. Og da skjønte jeg at vi hadde bakt feil. Det skulle vel vært lussekatter i anledning luciadagen, selvfølgelig.
Men hos oss ble det lefse. Potetlefse. Et steg nærmere jul.
Bilder skulle hatt duft…
I forrige uke gjorde jeg et forsøk. Forskningsforsøk. Planen og prosjektet var å pynte hele huset til jul med en halvtimes innsats om dagen. Det gikk ikke. Det gikk bra ei stund. Og jeg hadde nok fått det til dersom jeg faktisk hadde giddet å drive med slikt en halvtime om dagen. Det ble ikke noe av. Prosjektet pågikk i to dager. Så rant det sakte ut i sanden. Eller kokte bort i kålen.
