Når folk kommer til en viss fremskreden alder så blir briller stadig et tema. Riktige briller er vi avhengige av. Briller for nærsynthet. Lesebriller. Solbriller med eller uten styrke. Aggressive briller….altså progressive, som det heter. Briller kjøpt for mange lapper hos optikeren og Nille-briller som anskaffes rimelig og ligger rundt omkring der en kan få brukt for slikt. I bilen og på nattbordet…. Briller er rett og slett rimelig nødvendig.

Men hvor er nå de der brillene? Vi som husker barne-tv fra før fargefjernsyn ble jo fort kjent med konseptet leting etter briller. «Hvor er brillene mine, Pernille?» var jo omkvedet når Mr Nelson svinset rundt. Jeg husker egentlig ingenting annet fra det programmet enn at han lette etter brillene sine, mens han maste gnagsår i øra (antakelig) på hu der Pernille. Antakelig var hun den som holdt oversikt og hadde kontroll på det meste.

Vi hadde også med oss en slik på tur i helga. Heldigvis. Ikke at det hjalp å spørre henne når vi andre manglet noe, da. Hun visste jo heller ikke hvor det ble av greiene. Men hun rota ikke med sine saker i alle fall.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Min erfaring er at det alltid glemmes noe på tur. I alle fall glemmer jeg stort sett alltid minst en ting. Både på jobbturer og privaten så er i grunn spørsmålet; «hva har vi glemt å ta med i dag?». Spenning i hverdagen!

Det startet med at undertegnede ikke skjønte hvor vi skulle møtes. «Jeg møter dere ved turplassen», var meldinga. «Ved bommen eller der vi parkerer?», spurte jeg. «På turplassen!», var svaret. Selvfølgelig. Les! Jeg fikk et lyst øyeblikk og trodde jeg visste hva som gjaldt. Dermed kjørte vi og skulle møtes «der vi lå i hengekøye på første turen vår i vår», som jeg sa.

Underveis kom det bilder fra hun som kom først. Fra en annen turplass…. Okei. «Oj, er du der, du», meldte jeg. Vi kjørte dit og fant dama. Der jeg trodde vi hadde vært i vår hadde vi ikke vært siden i fjor høst! Nemlig. I vår hadde vi hengt opp køyene en annen plass så da møttes vi visst plutselig der.

Men vi bestemte oss fort for å dra dit vi skulle. Altså da vi ble enige om hvor det var. Så da gjorde vi det. Da hadde jo moroa allerede begynt og etter en liten vandretur med sekk på ryggen var det bare å starte rigging av hengekøyer og tenning av bål.

Det første som var borte var et myggnett til hengekøya. Noe leting, et par telefoner og en retur til bilen for å lete hjalp ikke. Myggnettet var borte og siden vi da bare bestemte at myggen gikk og gjemte seg når det ble mørkt så brydde vi oss ikke så mye mer om det. Så ble det borte et trekk til et teppe. Det ble ikke brukt mye ressurser på å lete etter det, for vi hadde andre ting å drive med.

Undertegnede var veldig oppesen og hevdet bestemt at «denne gangen hadde a husket å ta med seg medisiner i alle fall». Det hadde hun nemlig ikke sist. Så da var det meste under kontroll og bål, bobler, bålmat og leirliv kunne nytes. At vi manglet minst ei hodelykt da det ble mørkt gjorde ikke så mye. Den vi hadde lyste vei til do og det andre vi trengte å se…

Etter ei god natts søvn der vi hang mellom trærne var det tid for kaffe og frokost. Sola varmet kroppen og solbrillene var borte. Det var morgenmedisinene også. Det vil si de var hjemme. Jeg hadde husket de som var til kvelden, men at det kom en dag derpå, DET var det visst ikke tatt høyde for. Jaja, da fikk det vente til jeg kom hjem.

Siden bålkaffe om morgenen er rimelig viktig så ble kaffekjele nummer to raskt igangsatt. Det skulle kokes «på gruten» så klart og noe mer kaffekorn måtte oppi for å få den rette smaken. Og undertegnede hadde glemt kaffen! Kok nummer en var i boks, og drukket opp. Hvor var så kaffepose nummer to? I alle fall ikke med på tur…vi hadde kakao og te og innfant oss med at det var det. Helt til undertegnede kom på og «fant» kaffen som hun hadde tømt i en egnet boks før hun dro hjemmefra. Både for å spare plass og pakke lurt! Rett og slett for lur for sitt eget beste! Så lur som jeg var før jeg dro var jeg jo slett ikke dagen etter!

Så da ble det kaffe også, gitt! Ved nedpakking fant vi jammen meg både det savnede trekket og myggnettet også! Det meste dukker opp! Bortsett fra solbrillene. De er fortsatt savnet.

Alt i alt så syns vi at vi klarte oss bra. Kun et par briller som svinn. DET er ikke verst. Og heldigvis hadde vi med vår egen Pernille. Det er tross alt bedre med to rotehuer enn med tre. Og heldigvis hadde «Pernille» med noen av de viktige tinga: bobler og “glamping-belysning», for eksempel!