Den ene syns turen var en del kortere, i alle fall i høydemeter, enn 2457 meter. Han andre var lettere sjokkert over hvor mye mindre snø og is det var på toppen nå enn for bare 5 år siden. Begge observerte rett. Forskjellen er enorm!
For det var visst for 100 år siden vi skulle ha vært der!
For ja, Glittertind har krympa! I alle fall er isbreen som lå som et lokk over toppen og gjorde oppturen en god del høyere og myyyye enklere borte. Det meste av den. Vi fikk kun noen få snøflekker på vei opp, resten var ur. Steinur. Isbreen lå på «baksida» men heldigvis lå det igjen nok isbre nedi skaret til å få Norges morsomste aketur som del av turen ned igjen også. Så vi rakk i alle fall det!
Men jeg er tankefull. Og reflekterer. Over isbreer. Klima, ekstremvær og issmelting. Ikke hovedsakelig fordi toppturer blir vanskeligere og vanskeligere da underlaget endres fra relativt fast is- og snødekke til stenrammel av det ekstreme slaget. Å fly rundt på fjelltopper er tross alt et overskuddsfenomen og den som driver med det vil jo overleve uten. Men ellers a gitt!
Det er ikke bare Glittertind som krymper. Det gjør Nordpolen og isen der også. Og mindre is betyr mer vann. Ikke så stort problem akkurat her jeg bor en sånn omtrent 300 meter over havet. Men det er nok av folk som holder til i strandkanten på småøyer rundt omkring på kloden. Og det er nok av folk i Innlandet og ellers som har kjent på ekstremvær den siste tida. Jeg tenker at klimaet kommer til å styre oss mer og mer. Det er lei av at vi prøver å styre det! Ikke så overraskende akkurat.
Og Glittertind er snart ferdigkrympa. Det kan jeg skrive under på. Nå er det stein opp i dagen over stort sett hele platået. Som jeg skrev her om dagen; den neste turen blir etter neste istid! Eventuelt underveis i den…
Sånn så det ut 2.september 2023
0-1 meter snø og is på toppen.
Bare unntaksvis og noen få meter snø å gå på om gangen.
Det kanke gå galt, bare man har trua på at det skal gå bra.
…
Men så hender det at for selv de beste menneskenene
At det som før var lett og spennendene
Har plutselig blitt en skrekk og skremmendene
Det er da man trenger de beste vennenene
…
Det er dem man trenger, når dassen brenner
De kom og gikk sammen med meg! Det var det de gjorde, de 5 gode hjelperne!
Til og med intravenøs’en måtte de ordne. Neida. Joda. Neida….Men væskebalansen: Så absolutt :-)!
Jeg klarte å både spise, drikke og pusse tenna sjøl da jeg kom i mål. Riktignok måtte jeg ha hjelp til å få av meg skoa, og alle greiene mine som folk hadde bært med seg på tur havnet på magisk vis på plassen min på sovesalen også. Jeg kledde av meg sjøl altså, og hadde bare et lite sippeøyeblikk på senga etter at lyset var slukket.
Morgenen etter våknet vi av naboens vekkeklokke. Jaja, sånn kan det gå når en ligger på sovesal med bare ei tynn dør inn til neste sal. Det ble kaffe og frokost før det skulle pakkes for sykkeltur tilbake til bilen. Kaos. Friluftsheidi var rimelig bortreist i hodet og fant i grunn ikke fram i noe som helst av greier. Men til slutt var sekk og sykkelvesker pakket, og i god stil jobbet sherpaene som helter og fikk bært alt ut til sykkelen før friluftsheidi hadde fått på seg skoa. Det var tid for å betale for oss og komme oss til bilene 8 kilometer unna.
Da kom neste overraskelse! Jeg hadde jo mast om behov for ro og god madrass på forhånd og vertskapet på Glitterheim stilte med eget rom til oss. Selv om alt egentlig var bortbestilt. Jeg hadde altså sovet på eget rom, spist to frokoster, fylt termos, laget tidenes største matpakke og benyttet det meste av tilbud ellers. Og jeg hadde fått både rømmegrøt og spekemat til middag sånn i 22.30-tida. Lenge etter at de skulle vært ferdige med å servere den slags. Jeg fikk alt gratis! Det eneste jeg betalte for var ølen. Tusen takk, Glitterheim! Penga går i stedet rett til saken.
Lettere rystet fikk vi til slutt satt oss på syklene og vendt nesa mot parkering og bil og sivilisasjon. Det var rimelig grått. Helt noe annet enn toppdagen før! Men litt regnvær i fjeset gjør ikke så mye når temperaturen er rimelig grei og vi visste jo at vi skulle inn i bilen etterpå.
Og takk og pris for spesialsykkel med elmotor, sier jeg bare. Det var ikke akkurat mye saft i kroppen på den sykkelturen. Så motoren fikk kjørt seg, for å si det sånn. Syra i låra innbød ikke akkurat til å tråkke spesielt hardt i oppoverbakkene.
Eplekjekk og lettere ekstatisk skulle jeg bare svinge elegant opp bak bilen og parkere doningen. Og endte i en skråning med løs sand – bikka og ble liggende 😊
Ikke lenge. Gjengen var lynraskt på plass og både friluftsheidi, sykkel sekk og sykkelvesker kom på rett kjøl før jeg egentlig rakk å le ferdig. Sånn er det når en drar på tur med verdens beste arbeidslag. Akkurat dette laget jobber jo til daglig i barnehage. Det vil si at de er rimelig vant til å ta vare på og serve de som trenger litt ekstra hjelp. Slike som meg. Jeg er dem evig takknemlig og kan ikke få sagt hvor enormt jeg setter pris på all innsatsen de gjorde hele helga.
Jeg vet hvilke folk jeg vil ha med meg i krigen, for å si det sånn! Who do you wanna call? Neida, ikke Ghostbusters. Glittertind-geitene. Det er slike man trenger når dassen brenner!
Gult lag.
Rødt lag stilte med handicap.
Framme.
Jada, jeg ligger bak der og ler.
Oppe igjen.
Hade, fjellet! Bilde: Heidi, alle de andre: Ane Cecilie.
Å teleportere seg sjøl tilbake til hytta var ikke et alternativ. Dessuten var det jo ikke dekning for slik teknikk oppi der… Og vi hadde jo tatt med rumpeakebrett! Det var ikke overraskende like steinete og ugreit ned igjen som opp. Antakelig noe verre. Men etter enda ei real økt sto vi på kanten av breen og kikket nedover. Ingen bresprekker i sikte. Stemningen i gruppa var rimelig euforisk. Aking og barnehageansatte…trenger jeg egentlig å utbrodere mer?
Norges lengste naturlige akebakke hadde vi hørt om fra før. Og selv om den var betraktelig kortere enn for bare fem år siden så fikk vi akt, ja! Både langt og fort. Og når det er såpass bratt og glatt så gjør det i grunn ikke noe om en slik som meg ikke klarer å løfte beina der på rumpeakebrettet. De kunne fint rettes ut på snøen og ga akkurat nok brems til at jeg slapp å bråstoppe i stein eller bresprekker. Det var morsomt, det!
Neste gang blir nok etter neste istid. Da er planen å ake helt ned 😉
Lørdag ble det altså litt mindre aking. Det ble mer stein. Først over bekken eller elva eller hvadetnåvar, oppover lia og bortover platået for å finne tilbake til stien. Ett skritt om gangen. Og bare en velt i steinrøysa. Heldigvis innover i terrenget da HMS-avdelingen, les sherpaene, var på jobb på nedsida….
Det begynte å bli kvelden. Sola var borte. Først bak noen skyer, så bak fjellet og så gikk den ned. Pausene ble hyppigere. Friluftsheidi hadde gått tom for lenge sida. Timevis sida faktisk. Før toppen egentlig, men siden hun var lovet aking så var det jo ikke aktuelt å snu. Ærru gæern!
Med svinnende dagslys og enda noen kilometer i steinur nedover ble det av et genialt hode foreslått at tre av sherpaene skulle begi seg i forveien tilbake til hytta. DET viste seg å være dagens beste beslutning. Litt ompakk og avtaleinngåelse senere forsvant de nedover i godt driv. Da tror jeg klokka nærmet seg 20. Oppdraget var å si i fra at vi ikke rakk middagen, men ville ha mat når vi kom om mulig. Og at leteaksjon skulle iverksettes om vi ikke var framme klokka 23. Mens friluftsheidi og to gjenværende sherpaer stabbet etter. Stabbinga sto selvfølgelig friluftsheidi for, de andre gikk mer eller mindre sidelengs ved siden av det lille som var av sti for å støtte og passe på at undertegnede ikke ramla feil vei. Det vil si på hue nedover i ura. Vi så ikke noe til andre folk lenger. Og vi så fortsatt ikke noe til hytta. Men nedover gikk det. Ett skritt om gangen.
Så ble det mørkt! Bekmørkt. Vi hadde to hodelykter. Og det var bra! Og det var bra de bare skulle deles av tre hoder, ikke seks. Den ene sherpaen gikk uten hodelykt. Det er for spesielt interesserte, tror jeg. Undertegnede hang i hæla på hu med den andre hodelykta og dermed ble det akkurat nok lys til å fortsette nedover ura. Ett skritt av gangen. Da var vi nede i 5/2. Altså fem minutter jobbing slæsj stabbing, og to minutter pause. Jeg var så kje og tom på alle måter at jeg ikke klarte å holde hodet oppe da jeg hadde pause. Sherpaene sto for tvangsforing av nøtter, sjokolade og vann. Muskulaturen ristet helt ukontrollert og høyrebeinet hadde jeg ikke kjent noe til siden en eller annen gang før toppen. Men da tilbudet kom om å sitte på ryggen til den ene sherpaen resten av turen nedover, DA kviknet jeg til. NEI, DET SKAL JEG I ALLE FALL IKKE! Ikke pokker om jeg turte det. Så da var det bare å tvinge seg sjøl opp i vertikalen igjen, etter et bittelite fall, og fortsette med ett skritt om gangen.
Og så kom månen! Det var en ny opplevelse. Å traske rundt på T-stier i snaufjellet i måneskinn. For spesielt interesserte det også, selvfølgelig. Men det er vi jo. Og plutselig så vi lys. To hodelykter var på vei oppover imot oss. Vi regnet med det var folk. Reinsdyra har det vel ikke med å bruke lykt. Mulig Rudolf har gått over til det. Men ham var det ikke.
Det var et par unggutter som kom imot oss. «Kommer dere for oss?», sa vi. «Vi bare gikk oss en tur oppover, vi», sa de. «Går det bra?». Jada det går. Ett skritt om gangen, sa vi. Da sa de hade, snudde og forsvant nedover igjen. Vi skjønte at fortroppen vår hadde kommet fram til hytta og at gutta var sendt ut for å rekognosere. Hytta var bare bak haugen der, sa de før de gikk.
Ett skritt av gangen en trillion ganger til og vi så fortsatt ingen hytte. «De hadde ikke sagt det og snudd og gått igjen om det var igjen veldig langt», sa den ene sherpaen til meg. På det punktet trodde jeg mitt om det meste. Det eneste jeg visste var at jeg ikke ville være i den steinrøysa noe mer. Men jeg ville ikke sitte på ryggen til noen heller. Så ett skritt om gangen var fortsatt metoden.
Langt om lenge og endelig til slutt kom vi over den omtalte haugen og fikk øye på lys! DER var hytta. Det viste seg at den fortsatt lå et par tre økter og pauser unna. Fjellet er som regel sånn. Det er lenger enn man tror. Og lenger enn man husker. Men ett skritt av gangen førte oss til slutt til målet. Vi så et par hodelykter ved hushjørnet før vi kom helt fram. Det var fortroppen som ventet. Velkomstkomiteen! Vi snublet inn omtrent nøyaktig klokka 22.20. 13 timer og 17 minutter etter at vi hadde gått fra hytta samme dag. Eller i forrige liv. Jeg husker ikke lenger.
Friluftsheidi hadde vært tom de siste sju timene. Kvalm også. Ikke «laktoseintollerantkvalm». Tom for krefter kvalm. Og svimmel. Selv om jeg ble tvangsforet og -vannet. Men heldigvis er disse sherpaene eksperter i å serve folk som ikke får til alt sjøl. De jobber i barnehage, selvfølgelig. Noen tok av meg skoa, åpnet døra og pekte på stolen jeg skulle sitte på. En insisterte på å tømme i meg et glass saft. Rask og effektiv blodsukkerøkning, ama. Da rompa landet kom det eggerøre, spekemat, rømmegrøt og Glitterheim lager fra Lomb bryggeri på bordet. Og det ble mer latter! Takk og pris!
Ett skritt av gangen. Masse ekstremsamarbeid og trettenogenkvart time senere hadde vi klart det! FOR en opplevelse. FOR en dag. FOR en gjeng.
Så kom Glitterheim-verten, han Knut sjøl bort:
«Du klarte det du!», sa han.
Ja jeg gjorde det!
Og hva som skjedde etterpå kommer senere. For nå må jeg grine litt igjen. Ett skritt om gangen. Ikke ett ord om gangen – ett skritt!
Bildene er tatt av fotoansvarlig Ane Cecilie. Og av Maren, Hanne og Markus.
Ett skritt av gangen, kan føre deg til toppen av Glittertind. 2452 meter over havet. Uten is for tida.
Det gikk! Så vidt! Jeg kom opp på «ingen grenser»-vis med fem hjelpere og støttespillere som gjorde ALT, og da mener jeg ALT for at vi skulle klare det. Sammen. Utfordringen nå er å finne ord slik at magien kan beskrives. For magisk er akkurat hva det var. Som klovner i kamp synger: «Det kan’ke gå galt, bare man har trua på at det skal gå bra.» Og det hadde vi. I alle fall de fleste. Og i alle fall innimellom. Det var en lang tur. Så da blir det et langt blogginnlegg. Flere faktisk. Her begynner det:
Det startet på fredag. Fem stykk motiverte og glassklare supermenn og -kvinner sto klare i Løten da friluftsheidi ankom. Og hun kom ikke tomhendt. Bilen var full av sykkel, turutstyr, fjellsko og staver. Og ikke minst pizza donert til prosjektet av den lokale og legendariske Nye Pizza La Italia.
Med pizza i magen og to fullpakkede biler kjørte vi i godt driv til fjells. Laaaangt til fjells. Til slutt innover den vakre dalen der sætervoll etter sætervoll ble avløst av uendelige vidder fulle av beitende kyr og reinsdyr. Med solnedgang over snøkledde topper i synsranda. Da vi endelig kom til parkeringsplassen, ganske fort egentlig for turlederen begynte å bli bekymret for om det skulle bli mørkt underveis på sykkelturen inn, var vi rimelig effektive med sykkelrigg og ompakking. Sykkelturen inn gikk som en lek. I alle fall for meg med trehjuling og elmotor 😉 Og vi rakk det før det var skikkelig mørkt i alle fall.
Vel framme fikk vi første gode beskjed. Vertskapet på Glitterheim hadde tatt hintet! De forsto at fred og ro og hvile er gode ingredienser for å få slike som meg i god nok skikk til å bestige fjelltopper. Vi fikk eget rom i sovesalen, med hver vår celle/seng. Fem av oss rigget oss til der mens sjettemann og bikkja slo opp teltet i sin egen verden litt lenger borti høgget. Bak en haug slik at de kunne leke at de var på alenetur.
Dermed ble det så vidt tid til en lokal øl og litt vin før vi krøp under dyna og gikk inn for fredagslanding og ei god natts søvn før toppen skulle utfordres neste morgen.
Lørdag våknet vi til strålende sol, som meldt, rim på bakken og ikke ei sky å se. Nesten vindstille var det også. Vi fikk oss frokost, fylte termoser og i alle fall jeg lagde tidenes største matpakke. Turguiden i teltet dukket opp og etter en del vas, ompakking og tilstrekkelig med doturer var vi klare til avgang oppover lia. Klokka var 09.03 og vi var i rute.
1062 høydemeter skulle vi forsere. I løpet av 6 kilometer. Det betyr: ikke nedoverbakke, akkurat! Det gikk oppover. Med en gang. Først med litt sti. Etter hvert med mer og mer stein. Noen store, noen runde, noen små men de fleste kantete og store. Men det skal de ha, steinene: de var av typen som stort sett lå rolig da vi tråkket på dem i alle fall. En stor fordel. Og med varmende sol var de fine å tråkke på også.
Når friluftsheidi går på langtur så gjelder 20/10 systemet. Det handler om 20 minutter jobbing, avløst av 10 minutters sitting. Tidtaking og fotografering var delegert. Det samme var termos og matpakkebæring. Vannflaske og camelback, snacks og ekstra klær. Sitteunderlag og jakke og bittelitt annet bar jeg sjøl. En kilometer eller to. Så gikk det over. Sherpaene tok over det også. Jeg kunne fortsette ett skritt av gangen.
Etter et par kilometer var jeg kvalm. Det var ikke siste gangen! Men når man spiser brunost og glemmer å ta tablett mot laktoseintolleranse samtidig, så blir det sånn. Det gikk heldigvis over ei stund. Mer og mer av Jotunheimen og alle snødekte topper viste seg fram etter hvert som vi spiste høydemeter. Ett skritt av gangen! Endelig og langt om lenge passerte vi 2000 meter. En milepæl. Da var vi i alle fall over halvveis opp.
Turguiden ble litt betenkt. For fem år siden, da han gikk der sist, var det rimelig mye mer snø og is enn i år. Planen hans var jo at vi skulle gå på den snøen, ikke klatre rundt i steinura slik vi måtte. Men sånn ble det.
Friluftsheidi trengte etter hvert en og annen dytt i rompa da «trinnene» opp til neste fotfeste og stein ble for høy for henne. På et punkt måtte fjellet ommøbleres en smule da gummiknotten på vandrestaven ble igjen nedi ura. Men gutta fant den de! Et par steder måtte den som gikk bak hjelpe meg å løfte høyrebeinet mitt også, da det ikke ville bli med videre oppover av seg selv. I de verste partiene fikk en av de andre bære stavene mens jeg krabbet videre på alle fire. Ett skritt av gangen. Det ble mer og mer «ingen grenser».
Det var en lykke å endelig komme fram til snøen. Da hadde vi allerede møtt mange som var på vei nedover igjen. De hadde hatt vind og litt surt vær på toppen, sa de. Så sherpaene som hadde valgt shorts dro på seg langbuksa, mens andre tok på jakke og lue. Men det var sol. Snø var det så alt for lite av. Det ble fortsatt både stein, klatring og pausene kom oftere og oftere. 20/10 gikk over til 10/5 eller noe der omkring. Og det føltes som om vi aldri kom fram. I alle fall for meg. Da vi endelig kom til ryggen og kunne titte over kanten kom de første tårene. Både for meg og oss, og for den som ikke får muligheten. Akkurat da spesielt for en av dem. Naturen er heftig. Og setter i gang både refleksjoner og følelser. Et helt magisk og majestetisk syn. Det er vilt i Norge. I alle fall på 2200 meter over havet.
De siste høydemeterne var ekstremt steinete, bratt og de gangene vi fikk snø under fjellskoa var det en lettelse, samtidig som det var innmari glatt. Friluftsheidi holdt seg på beina så vidt, men det ble et aldri så lite «sidesprang» på den ene sherpaen. Han spratt fort opp igjen, og ingen hadde pust nok til å disse ham så innmari akkurat da. Bare spredt latter. Flaks!
Endelig kom pålen på toppen til syne!
Vi klarte det! Jubel, grining, lettelse, manisk latter og det meste av hysteri fikk fritt utløp. Og det kom fram diverse fra sekker og lommer. Det var turakevitt, fjellbaylies og ikke minst dukket det opp en hjemmebrygget juleøl som den ene sherpaen hadde spart til et spesielt øyeblikk. Og det øyeblikket var da! Jeg kommer ALDRI til å glemme det!
Glittertind har ifølge verten på Glitterheim sånn ca fire klarværsdager i året. Da er det sol og så å si vindstille. Lørdag var en av de fire. På toppen var det helt stille! Det var god temperatur, bare litt bris i håret innimellom. Og selv om det var skyer i synsranda så var det stort sett sol. Snø og sol.
Ekstremvakkert!
Bilder: Stort sett Ane Cecilie Myklevik, fotoansvarlig. Markus Johansen, Maren Trønnes, Hanne Grimsrud. Og et og annet har jeg tatt. Og til sammen er det ikke få…
Om 40 minutter bærer jeg sekken ut i bilen, henter sponset mat til turen, og setter nesa mot Glitterheim og Glittertind. Og dette venter hvis de har rett:
