Å teleportere seg sjøl tilbake til hytta var ikke et alternativ. Dessuten var det jo ikke dekning for slik teknikk oppi der… Og vi hadde jo tatt med rumpeakebrett! Det var ikke overraskende like steinete og ugreit ned igjen som opp. Antakelig noe verre. Men etter enda ei real økt sto vi på kanten av breen og kikket nedover. Ingen bresprekker i sikte. Stemningen i gruppa var rimelig euforisk. Aking og barnehageansatte…trenger jeg egentlig å utbrodere mer?

Norges lengste naturlige akebakke hadde vi hørt om fra før. Og selv om den var betraktelig kortere enn for bare fem år siden så fikk vi akt, ja! Både langt og fort. Og når det er såpass bratt og glatt så gjør det i grunn ikke noe om en slik som meg ikke klarer å løfte beina der på rumpeakebrettet. De kunne fint rettes ut på snøen og ga akkurat nok brems til at jeg slapp å bråstoppe i stein eller bresprekker. Det var morsomt, det!

Neste gang blir nok etter neste istid. Da er planen å ake helt ned 😉

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lørdag ble det altså litt mindre aking. Det ble mer stein. Først over bekken eller elva eller hvadetnåvar, oppover lia og bortover platået for å finne tilbake til stien. Ett skritt om gangen. Og bare en velt i steinrøysa. Heldigvis innover i terrenget da HMS-avdelingen, les sherpaene, var på jobb på nedsida….

Det begynte å bli kvelden. Sola var borte. Først bak noen skyer, så bak fjellet og så gikk den ned. Pausene ble hyppigere. Friluftsheidi hadde gått tom for lenge sida. Timevis sida faktisk. Før toppen egentlig, men siden hun var lovet aking så var det jo ikke aktuelt å snu. Ærru gæern!

Med svinnende dagslys og enda noen kilometer i steinur nedover ble det av et genialt hode foreslått at tre av sherpaene skulle begi seg i forveien tilbake til hytta. DET viste seg å være dagens beste beslutning. Litt ompakk og avtaleinngåelse senere forsvant de nedover i godt driv. Da tror jeg klokka nærmet seg 20. Oppdraget var å si i fra at vi ikke rakk middagen, men ville ha mat når vi kom om mulig. Og at leteaksjon skulle iverksettes om vi ikke var framme klokka 23. Mens friluftsheidi og to gjenværende sherpaer stabbet etter. Stabbinga sto selvfølgelig friluftsheidi for, de andre gikk mer eller mindre sidelengs ved siden av det lille som var av sti for å støtte og passe på at undertegnede ikke ramla feil vei. Det vil si på hue nedover i ura. Vi så ikke noe til andre folk lenger. Og vi så fortsatt ikke noe til hytta. Men nedover gikk det. Ett skritt om gangen.

Så ble det mørkt! Bekmørkt. Vi hadde to hodelykter. Og det var bra! Og det var bra de bare skulle deles av tre hoder, ikke seks. Den ene sherpaen gikk uten hodelykt. Det er for spesielt interesserte, tror jeg. Undertegnede hang i hæla på hu med den andre hodelykta og dermed ble det akkurat nok lys til å fortsette nedover ura. Ett skritt av gangen. Da var vi nede i 5/2. Altså fem minutter jobbing slæsj stabbing, og to minutter pause. Jeg var så kje og tom på alle måter at jeg ikke klarte å holde hodet oppe da jeg hadde pause. Sherpaene sto for tvangsforing av nøtter, sjokolade og vann. Muskulaturen ristet helt ukontrollert og høyrebeinet hadde jeg ikke kjent noe til siden en eller annen gang før toppen. Men da tilbudet kom om å sitte på ryggen til den ene sherpaen resten av turen nedover, DA kviknet jeg til. NEI, DET SKAL JEG I ALLE FALL IKKE! Ikke pokker om jeg turte det. Så da var det bare å tvinge seg sjøl opp i vertikalen igjen, etter et bittelite fall, og fortsette med ett skritt om gangen.

Og så kom månen! Det var en ny opplevelse. Å traske rundt på T-stier i snaufjellet i måneskinn. For spesielt interesserte det også, selvfølgelig. Men det er vi jo. Og plutselig så vi lys. To hodelykter var på vei oppover imot oss. Vi regnet med det var folk. Reinsdyra har det vel ikke med å bruke lykt. Mulig Rudolf har gått over til det. Men ham var det ikke.

Det var et par unggutter som kom imot oss. «Kommer dere for oss?», sa vi. «Vi bare gikk oss en tur oppover, vi», sa de. «Går det bra?». Jada det går. Ett skritt om gangen, sa vi. Da sa de hade, snudde og forsvant nedover igjen. Vi skjønte at fortroppen vår hadde kommet fram til hytta og at gutta var sendt ut for å rekognosere. Hytta var bare bak haugen der, sa de før de gikk.

Ett skritt av gangen en trillion ganger til og vi så fortsatt ingen hytte. «De hadde ikke sagt det og snudd og gått igjen om det var igjen veldig langt», sa den ene sherpaen til meg. På det punktet trodde jeg mitt om det meste. Det eneste jeg visste var at jeg ikke ville være i den steinrøysa noe mer. Men jeg ville ikke sitte på ryggen til noen heller. Så ett skritt om gangen var fortsatt metoden.

Langt om lenge og endelig til slutt kom vi over den omtalte haugen og fikk øye på lys! DER var hytta. Det viste seg at den fortsatt lå et par tre økter og pauser unna. Fjellet er som regel sånn. Det er lenger enn man tror. Og lenger enn man husker. Men ett skritt av gangen førte oss til slutt til målet. Vi så et par hodelykter ved hushjørnet før vi kom helt fram. Det var fortroppen som ventet. Velkomstkomiteen! Vi snublet inn omtrent nøyaktig klokka 22.20. 13 timer og 17 minutter etter at vi hadde gått fra hytta samme dag. Eller i forrige liv. Jeg husker ikke lenger.

Friluftsheidi hadde vært tom de siste sju timene. Kvalm også. Ikke «laktoseintollerantkvalm». Tom for krefter kvalm. Og svimmel. Selv om jeg ble tvangsforet og -vannet. Men heldigvis er disse sherpaene eksperter i å serve folk som ikke får til alt sjøl. De jobber i barnehage, selvfølgelig. Noen tok av meg skoa, åpnet døra og pekte på stolen jeg skulle sitte på. En insisterte på å tømme i meg et glass saft. Rask og effektiv blodsukkerøkning, ama. Da rompa landet kom det eggerøre, spekemat, rømmegrøt og Glitterheim lager fra Lomb bryggeri på bordet. Og det ble mer latter! Takk og pris!

Ett skritt av gangen. Masse ekstremsamarbeid og trettenogenkvart time senere hadde vi klart det! FOR en opplevelse. FOR en dag. FOR en gjeng.

Så kom Glitterheim-verten, han Knut sjøl bort:

«Du klarte det du!», sa han.

Ja jeg gjorde det!

Og hva som skjedde etterpå kommer senere. For nå må jeg grine litt igjen. Ett skritt om gangen. Ikke ett ord om gangen – ett skritt!

Bildene er tatt av fotoansvarlig Ane Cecilie. Og av Maren, Hanne og Markus.