Ett skritt av gangen, kan føre deg til toppen av Glittertind. 2452 meter over havet. Uten is for tida.

Det gikk! Så vidt! Jeg kom opp på «ingen grenser»-vis med fem hjelpere og støttespillere som gjorde ALT, og da mener jeg ALT for at vi skulle klare det. Sammen. Utfordringen nå er å finne ord slik at magien kan beskrives. For magisk er akkurat hva det var.  Som klovner i kamp synger: «Det kan’ke gå galt, bare man har trua på at det skal gå bra.» Og det hadde vi. I alle fall de fleste. Og i alle fall innimellom. Det var en lang tur. Så da blir det et langt blogginnlegg. Flere faktisk. Her begynner det:

Det startet på fredag. Fem stykk motiverte og glassklare supermenn og -kvinner sto klare i Løten da friluftsheidi ankom. Og hun kom ikke tomhendt. Bilen var full av sykkel, turutstyr, fjellsko og staver. Og ikke minst pizza donert til prosjektet av den lokale og legendariske Nye Pizza La Italia.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Med pizza i magen og to fullpakkede biler kjørte vi i godt driv til fjells. Laaaangt til fjells. Til slutt innover den vakre dalen der sætervoll etter sætervoll ble avløst av uendelige vidder fulle av beitende kyr og reinsdyr. Med solnedgang over snøkledde topper i synsranda. Da vi endelig kom til parkeringsplassen, ganske fort egentlig for turlederen begynte å bli bekymret for om det skulle bli mørkt underveis på sykkelturen inn, var vi rimelig effektive med sykkelrigg og ompakking. Sykkelturen inn gikk som en lek. I alle fall for meg med trehjuling og elmotor 😉 Og vi rakk det før det var skikkelig mørkt i alle fall.

Vel framme fikk vi første gode beskjed. Vertskapet på Glitterheim hadde tatt hintet! De forsto at fred og ro og hvile er gode ingredienser for å få slike som meg i god nok skikk til å bestige fjelltopper. Vi fikk eget rom i sovesalen, med hver vår celle/seng. Fem av oss rigget oss til der mens sjettemann og bikkja slo opp teltet i sin egen verden litt lenger borti høgget. Bak en haug slik at de kunne leke at de var på alenetur.

Dermed ble det så vidt tid til en lokal øl og litt vin før vi krøp under dyna og gikk inn for fredagslanding og ei god natts søvn før toppen skulle utfordres neste morgen.

Lørdag våknet vi til strålende sol, som meldt, rim på bakken og ikke ei sky å se. Nesten vindstille var det også. Vi fikk oss frokost, fylte termoser og i alle fall jeg lagde tidenes største matpakke. Turguiden i teltet dukket opp og etter en del vas, ompakking og tilstrekkelig med doturer var vi klare til avgang oppover lia. Klokka var 09.03 og vi var i rute.

1062 høydemeter skulle vi forsere. I løpet av 6 kilometer. Det betyr: ikke nedoverbakke, akkurat! Det gikk oppover. Med en gang. Først med litt sti. Etter hvert med mer og mer stein. Noen store, noen runde, noen små men de fleste kantete og store. Men det skal de ha, steinene: de var av typen som stort sett lå rolig da vi tråkket på dem i alle fall. En stor fordel. Og med varmende sol var de fine å tråkke på også.

Når friluftsheidi går på langtur så gjelder 20/10 systemet. Det handler om 20 minutter jobbing, avløst av 10 minutters sitting. Tidtaking og fotografering var delegert. Det samme var termos og matpakkebæring. Vannflaske og camelback, snacks og ekstra klær. Sitteunderlag og jakke og bittelitt annet bar jeg sjøl. En kilometer eller to. Så gikk det over. Sherpaene tok over det også. Jeg kunne fortsette ett skritt av gangen.

Etter et par kilometer var jeg kvalm. Det var ikke siste gangen! Men når man spiser brunost og glemmer å ta tablett mot laktoseintolleranse samtidig, så blir det sånn. Det gikk heldigvis over ei stund. Mer og mer av Jotunheimen og alle snødekte topper viste seg fram etter hvert som vi spiste høydemeter. Ett skritt av gangen! Endelig og langt om lenge passerte vi 2000 meter. En milepæl. Da var vi i alle fall over halvveis opp.

Turguiden ble litt betenkt. For fem år siden, da han gikk der sist, var det rimelig mye mer snø og is enn i år. Planen hans var jo at vi skulle gå på den snøen, ikke klatre rundt i steinura slik vi måtte. Men sånn ble det.

Friluftsheidi trengte etter hvert en og annen dytt i rompa da «trinnene» opp til neste fotfeste og stein ble for høy for henne. På et punkt måtte fjellet ommøbleres en smule da gummiknotten på vandrestaven ble igjen nedi ura. Men gutta fant den de! Et par steder måtte den som gikk bak hjelpe meg å løfte høyrebeinet mitt også, da det ikke ville bli med videre oppover av seg selv. I de verste partiene fikk en av de andre bære stavene mens jeg krabbet videre på alle fire. Ett skritt av gangen. Det ble mer og mer «ingen grenser».

Det var en lykke å endelig komme fram til snøen. Da hadde vi allerede møtt mange som var på vei nedover igjen. De hadde hatt vind og litt surt vær på toppen, sa de. Så sherpaene som hadde valgt shorts dro på seg langbuksa, mens andre tok på jakke og lue. Men det var sol. Snø var det så alt for lite av. Det ble fortsatt både stein, klatring og pausene kom oftere og oftere. 20/10 gikk over til 10/5 eller noe der omkring. Og det føltes som om vi aldri kom fram. I alle fall for meg. Da vi endelig kom til  ryggen og kunne titte over kanten kom de første tårene. Både for meg og oss, og for den som ikke får muligheten. Akkurat da spesielt for en av dem. Naturen er heftig. Og setter i gang både refleksjoner og følelser. Et helt magisk og majestetisk syn. Det er vilt i Norge. I alle fall på 2200 meter over havet.

De siste høydemeterne var ekstremt steinete, bratt og de gangene vi fikk snø under fjellskoa var det  en lettelse, samtidig som det var innmari glatt. Friluftsheidi holdt seg på beina så vidt, men det ble et aldri så lite «sidesprang» på den ene sherpaen. Han spratt fort opp igjen, og ingen hadde pust nok til å disse ham så innmari akkurat da. Bare spredt latter. Flaks!

Endelig kom pålen på toppen til syne!

Vi klarte det! Jubel, grining, lettelse, manisk latter og det meste av hysteri fikk fritt utløp. Og det kom fram diverse fra sekker og lommer. Det var turakevitt, fjellbaylies og ikke minst dukket det opp en hjemmebrygget juleøl som den ene sherpaen hadde spart til et spesielt øyeblikk. Og det øyeblikket var da! Jeg kommer ALDRI til å glemme det!

Glittertind har ifølge verten på Glitterheim sånn ca fire klarværsdager i året. Da er det sol og så å si vindstille. Lørdag var en av de fire. På toppen var det helt stille! Det var god temperatur, bare litt bris i håret innimellom. Og selv om det var skyer i synsranda så var det stort sett sol. Snø og sol.

Ekstremvakkert!

Bilder: Stort sett Ane Cecilie Myklevik, fotoansvarlig. Markus Johansen, Maren Trønnes, Hanne Grimsrud. Og et og annet har jeg tatt. Og til sammen er det ikke få…