Til å være såpass lite opptatt av religion som undertegnede nå faktisk er, så har jeg vært ekstremt mye i kirka de siste par dagene. Og ikke minst på vei til og fra kirka. Eller rettere sagt kirker. Siden småbrukeren både jobber med og definitivt er ekstremt mye mer opptatt av gammelt laft og treverk enn gjennomsnittet, så ble årets roadtrip lagt til stavkirkeland. Vællers. Valdres, som det står på kartet.

Det ble mange mil i bil, men jammen ble det mange fine stavkirker også. Fire, faktisk. Og fire forskjellige. En som var bygd opp av rester de hadde funnet under det nye kirkegolvet og som kun var til «utstilling», en som var pusset opp og brukt kun til spesielle anledninger, en som var nesten intakt i opprinnelig stand og brukt i sommerhalvåret, og en som var omgjort og i vanlig bruk.

Fine alle fire. Og fryktelig interessante for han som jobber med gamle bygg og historiske teknikker. Interessant for hu som jobber med mennesker også. Masse historie i veggene og utenfor. Hos meg satte det i alle fall i gang mange tanker. Hvem var de, disse som brukte kirkene? Hvilket liv levde de? Hva tenkte de? Både de som sto inne i kirka i 5 timer og hørte på presten som snakket latin som ingen skjønte og de som var sjuke og måtte stå utenfor veggen i svalgangen og høre på… Hva drev dem? Og hvordan i alle dager overlevde de under forholdene de levde under? Hvordan fikk de nye ideer? Det er uten tvil mange som har hatt harde liv med tøffe utfordringer. De har kjempet for å ha mat på bordet og varme i ovnen. Og de har trengt noe å tro på for å beholde drivet. Bygdesamfunnet har mange eksempler, blant annet stavkirkene, på at felles mål og samlet innsats har ført til noe fint. Samholdet har vært sterkt for å få til disse kirkene i de små dalene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi som kommer i ettertid ser jo lista over hvem som ga penger til ny kirkeklokke, hvor mye de ga og hvem som hadde navnet sitt på egen benk langt fram i kirkerommet. Jeg tenker på alle de andre. De som sto eller satt bakerst og de som måtte stå utenfor. På han som byttet tak og skrev navnet sitt på bjelken i taket og han som satte fotavtrykket sitt på samme bjelken.

I dag snakkes det om begrepet «vi og dem». Mange mener det er en innstilling som er sterkere i samfunnet enn noen gang. Og samfunnet, det er oss.

«Vi og dem» var tilstede også på 1100- og 1200-tallet. Slik sett ligger det nok en sterk tradisjon i den måten å tenke på. Avstand til syke er jo en rimelig og aktuell problemstilling også i dag. Og som en eller annen sa: «det har alltid vært forskjell på folk».

Hvem hadde jeg vært om jeg hadde levd på stavkirkenes tid? Ikke vet jeg, men jeg tipper jeg hadde stått langt bak i forsamlingen, i den grad jeg fortsatt var i stand til å stå. Jeg hadde nok hatt barnebarn og dermed sikkert levd på kår. På en husmannsplass i skakka et sted. Ei småbustete kjerringa med staven med hodetørkle og stakk. Forhåpentligvis hadde jeg sluppet å stå i svalgangen. Hvem som var vi og hvem som var dem kommer vel an på øyet som så. Akkurat som nå.

Takk og pris for at vi har gått bort fra gårdsnavn i kirkebenker. Fem timer lange gudstjenester på latin er også sikkert noe trøblete for å trekke folk til kirkerommet. Uansett: takk til alle som tar vare på kulturskatter, kirker eller annet, slik at historisk interesserte som meg kan se, lukte, høre og kjenne på atmosfæren som forteller noe om hvordan vi levde før og hvordan vi kom dit vi er i dag. Det er forskjell på å være religionsløs og å være historieløs. I alle fall for meg.

Velkommen inn? Reinli.