Leste du boka «Den hemmelige hagen» da du var barn? Jeg syns den var ganske kjedelig den første gangen jeg prøvde, tror jeg. Men begrepet «hemmelig hage» har tiltalt meg siden. Jeg faller rett som det er for fristelsen til å kikke over gjengrodde murer og inn gjennom gamle smijernsporter. En vet jo aldri hva som befinner seg der inne.

Tidligere i mai fant jeg en hemmelig hage. Den var jo ikke mer hemmelig enn at det sto skilt utenfor og til og med et «Velkommen inn» på grinda. Det var så definitivt en vårhage. Ikke så grønn og frodig enda, med andre ord. Men blomstene begynte å komme. Og de ulike elementene i hagen skapte både stil og rom.

Og som ikke det var nok; hagen inneholdt og beskrev en historie. Den inneholdt en gravplass.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

For et par hundre år siden så døde prestens svigerdatter i barselseng da hun fødte tvillingjenter. Tvillingjentene døde også. Jeg fikk ikke med meg om det var under fødsel eller at de døde som små. Tre jenter, altså. Presten søkte om å få gravlegge datter og barnebarn i hagen. Og han fikk lov. I dag står de store jernkorsene der som minne om jentene. I tillegg er presten selv gravlagt der. Og under blomstrer blåveis og juleroser.

Den som sitter på benken eller i lysthuset nederst i hagen og myser litt med øynene kan nesten se for seg lange skjørt og flagrende gevanter slik jentene i hagen beveget seg rundt for så mange år siden. Eller slik de hadde fått lov til å løpe rundt mellom bærbusker, blomster og store flotte trær om de hadde fått leve.

Og hagen, hemmelig eller ikke, blomstrer for jentene sine hver sommer.