En gang skal være den første. I år deltok jeg på min aller første MGP-fest. Eurovisjonsfest eller Grand Prix-fest om du vil. Akkurat det har for min del ikke vært aktuelt noen gang før. Og de siste 10-20-åra har jeg vel strengt tatt ikke sett på sirkuset på tv heller. Det som var en happening på Nrk da det var den eneste kanalen vi hadde og Carola og Vanessa Paradis herjet har liksom tapt seg litt. Jeg har drevet med andre ting.
Så er spørsmålet:
Har jeg gått glipp av noe? Svaret på det er nei.
Trenger jeg å se flere eurovisjonssendinger? Bør det bli en fast tradisjon? Svaret er nei og nei.
Trenger jeg flere fester i godt selskap? Jaaaa, det tror jeg faktisk at jeg godt kan trenge.
Og selv om neglelakken var spesiallagt for den glamorøse anledningen. Og resultat av et desperat og noe stresset forsøk på å finne noe som helst glitrende til kveldens event et kvarters tid etter at jeg egentlig skulle dratt – ja så egnet den seg visst på moseplukking i skogen dagen derpå også. Det var visst Sverige som vant. Det fant jeg ut etter at jeg kom hjem. Jeg holdt så vidt gjennom sangnummerne og måtte kaste inn håndkleet før avstemmingen begynte. Da var jeg mer enn fornøyd.
Men moseplukking med glitterneglelakk dagen derpå var innafor. Og hva den neglelakkerte skal med mosen? Den skal bli tetning mellom laftestokker, ama. Skikkelig grand prix…
Tipper det ikke er siste gang jeg plukker etasjemose. Men det kan godt være siste gang jeg gjør det med glitterneglelakk. Eller neglelakk generelt. Og jeg ser ikke bort fra at det var både første og siste gang jeg så noe særlig på eurovisjonen.
Liker å leve farlig…rett under dartskiva, for eksempel 😉