Noen ganger så ser øyet noe som det er vanskelig for hjernen å prosessere til et forståelig innhold. Det kan være noe som skjer brått og går fort eller noe totalt uventet. Hva var det jeg så nå? Hæ? Er det mulig?

Eller det kan være noe som opptrer på en plass og i en situasjon som vi ikke er vant til.

Slik som i dag. Da kjørte jeg(vi) forbi et syn som så ut som dette:

Vi har desverre blitt vant til å se leiligheter og hus uten vegger både fra Ukraina og Gaza. Gapende hull der det før var vegg. Der eiendeler som vitner om hverdag står igjen som om eieren bare er på do eller ute en snartur. Om sakene ikke har blitt kastet rundt og ligger hulter til bulter etter å ha blitt ristet kraftig.

Dette huset står ikke i en krigssone. Veggen er riktignok borte. Vi ser rett inn i baksida av kjøkkenskapet der kjeler og panner fortsatt befinner seg. Duken ligger på bordet og lampa henger i taket. Vaskemidler står fortsatt i skapet. Utslagsvasken har imidlertid blitt med veggen i fallet og ligger i ei røys på nedsiden.

‘Det ser ut som et dukkehus”, sa avleggeren. Og hun hadde rett. Det var som å kikke inn i et hverdagsliv som hadde stoppet opp og brått blitt “hermetisert” nøyaktig slik det var akkurat I det øyeblikket veggen forsvant.

Hva skjedde? Ruslet beboerne bare ut og kom aldri igjen? Eksploderte noe og tok med seg veggen? Var det noen hjemme da veggen forsvant?

Forklaringen er nok helt sikkert en annen enn den som gjelder for Gaza og Ukraina. For dette noe slitne “dukkehuset” befinner seg langs en grusvei i skogen i Värmland.