Vi kan lengte etter mye, vi mennesker. Virustidene vi står midt i gjør at mange lengter etter hverdag. Vi lengter etter fellesskapet på jobb, skolehverdag, hytta og treningskompisene. Mange lengter sikkert etter å sende ungene i barnehagen. Noen lengter etter shopping og ferietur, andre bare etter en fridag.

Vi kan lengte etter hverandre. Vi kan lengte etter penger eller andre goder. Vi lenger etter helg eller feire. Vi kan lengte etter opplevelser eller steder. Mange i verden lengter etter frihet og trygghet. Noen jeg kjenner lengter veldig etter vår nå. Det er allerede lysere og lengre dager, så det er stor sannsynlighet for at den som venter lenge nok, får akkurat det. Vår.

Jeg vil skrive litt om å lengte etter noe annet. Min lengsel er personlig. Min lengsel er virusuavhengig. Min lengsel er et luksusfenomen fordi omtrent alle behov ellers er dekket til enhver tid. Min lengsel handler om dette:

Om å lengte etter fjelltopper, elver, åpne myrer, vidder, skogsområder, bakker og gressletter. Om å lengte etter soveposer, ski, bål og granbar. Om å lengte etter lange sykkelturer. Om å lengte ut. Om å lengte etter stillhet og utsikt. Om å lengte ut på tur. Ut i frisk luft over lengre tid. Om å lengte etter å bruke kroppen slik at den blir godsliten. Godsliten på en måte der kroppen er helt sluttkjørt, men man fortsatt ler. Det er gjerne ganske lett å le da. 

På kort sikt lengter jeg etter å gå. I dag har jeg vært en tur i postkassa, 50 meter, og i søppelskuret. Juhuuu! Forhåpentligvis kan radiusen utvides litt i løpet av påsken. Kneskader handler visst en del om tålmodighet. Og imens jeg trener kne og venter på restitusjon er det visst bare å lengte. 

Jeg bruker ganske mye tid på å lengte for tida. Jeg har i grunn brukt ganske mye tid på å lengte det siste året også. Jeg har i alle fall brukt betraktelig mer tid på å tenke på tur, lese om tur og ønske meg på tur enn å være på tur. I tillegg har jeg brukt mye energi på å velge og velge bort aktiviteter. Å ta det rolig hele uka for da kanskje jeg orker å dra bort på fredag, er et reelt dilemma. Prioritere slik at jeg orker det daglige, rett og slett.  All denne lengselen etter ting og aktiviteter jeg tidligere har brukt mye tid på kommer av en helsesituasjon som er endret. Ikke noe jeg dauer av. Mer noe jeg dauer med. Kroppen vil helst slippe å utfordres. Enkelte ganger er det en utfordring å både holde fast i og bevege tannbørsten samtidig. Det går fint å skifte gir i bilen de fleste dager, andre dager er det nesten for smertefullt. Armer og bein som ikke vil gir utholdenhet som en fjert. Mangelfull styring på minst ett bein, gir dårlig balanse og egner seg bare sånn passe i ulendt terreng. For ikke å snakke om skitur! Fjelltur når tidslimiten er ca 30 min er rett og slett ikke helt oppnåelig. Ei god natts søvn uten at det gjør vondt både å ligge rolig og snu seg er etterlengtet. For ikke å snakke om det å våkne uthvilt. Himmel! Smerte er gøy. Det er masse på lager. Utvilsomt. Diagnosen sier at det muligens kan bli bedre. Ikke sikkert. Men kanskje.

Håpet er at det løsner i løpet av 2020, kanskje. 

Alt det jeg lengter etter er mulig å oppnå og få oppleve. Bare gjøre det. Det skal jeg. Når kroppen bestemmer seg for å bli en lagspiller igjen. Og det må den bare! Jeg har en mistanke om at jeg kommer til å leve til jeg blir nittiogno`, så det blir rett og slett litt for lenge å sitte på rævva, syns jeg. Mens jeg venter på at det skal løsne så trenes det. Mye inne. Et minimum av aktivitet og til og med en og annen svipptur offroad. Jeg går en del på trynet, og pusten får kjørt seg. Blåmerker etter ufrivillige treff med omgivelser av det mer kompakte slaget dukker stadig opp. Jeg ligger litt på sofaen også. Og trøstespiser og ser mer på tv enn jeg har gjort før. Men jeg har trua.

Jeg gleder meg til å bestige fjelltopper, bade i elver, krysse åpne myrer og vidder, virre rundt i skogsområder med kart og kompass, gå opp og ned bakker og raste på idylliske gressletter. Jeg gleder meg til å legge meg i soveposen, gå på ski, tenne bål og hente granbar til senga under åpen himmel. Jeg gleder meg til å sykle langt. Jeg gleder meg til å være ute og nyte stillheten og utsikten. Og jeg gleder meg til å le hysterisk av alt og ingenting fordi jeg er så sliten etter mange timers aktivitet at jeg rett og slett ikke kan la være. Inntil det skjer så deltar jeg i høyeste grad i den kollektive lengte-dugnaden vi alle er en del av disse dager.

Jeg gleder meg til at vi alle kommer ut et sted på andre siden. Det blir rett og slett smashing!

I går begynte påskeferien. Akkurat i år og forhåpentligvis bare i år må vi belage oss på en helt spesiell og annerledes påskefeiring. Er vi heldige og kanskje bittelitt lure får vi mange hverdager etter hvert, og en og annen «normal» påske kan vi også antakelig se frem til. 

Hans er ikke helt sikker. Han er litt på felgen for tida. Han har hatt det rimelig stritt på jobben en tre ukers tid nå. Mye å gjøre på intensiven. Flere av kollegene er hjemme og i karantene og det er mange nye og ukjente vikarer. Han jobber vaktene sine og litt til, sykler til og fra jobb for å slippe å belaste kollektivtrafikken og prøver å hjelpe til hjemme med de to ungene som har hjemmeskole og hjemmebarnehage på tredje uka. Han vasker hender før han går inn på jobb og før han går in døra hjemme og klærne han bruker til og fra jobb skifter han i boden. Han handler en gang i uka. Helst tidlig om morgenen eller sent om kvelden. Det er færrest folk i butikken da. Han bekymrer seg for sin gamle mor som bor på sykehjemmet. De siste ukene har han ikke kunnet besøke henne og å ringe er ikke så aktuelt. Hun er dement og ville ikke kjenne ham igjen bare på stemmen. Forrige helg giftet broren hans seg. Han så bildene på nettet etterpå. Broren bor i Tromsø og det var bare brudeparet tilstede ved seremonien. På fritida holder han seg i hagen. Det er tross alt best å holde seg for seg selv. Han sover i kjellerstua. Det er nok det lureste så han ikke risikerer å bli smittet av noe kona tar med hjem fra sin jobb. Hun er barneahagelærer. Det er mange basilusker der. Og han kan jo ikke bli syk og borte fra jobb NÅ! Hvem skal ta seg av alle han har ansvar for på jobb og hjemme hvis han blir syk og samfunnet slipper opp og tillater smitteoppblomstring i ukene framover?

Grete er desperat. I går måtte hun bare treffe et par venninner på en kafe etter å ha vært innom et par butikker. De tok en kaffe. De håpløse politikerne har jo bestemt at det ikke er noe prosecco å få. De snakket om at de hverken fikk stelt neglene eller farget håret for tida. Frisøren hadde jo stengt og det hjalp ikke å ringe dem privat og tilby dobbelt betalt engang. Ikke fikk hun trent på senteret denne uka heller, hvor lenge skal de egentlig holde stengt da? Hun var med samboeren og jogget seg en tur forrige dagen, men for det første så var det så mange turgåere i veien at det nesten ikke gikk an å komme fram og i tillegg jogget han fra henne. Nå har ungene kommet tilbake fra mora si også (hans unger altså) og da må de jo prøve å få dem til å gjøre litt skolearbeid innimellom. Herregud dette er slitsomt altså. Det er i grunn helt utrolig at regjeringen bare kan invadere folks frie liv på denne måten. De som skulle på hytta og alt. Nå går jo alt i vasken, takket være at snillismen i dette landet skal ta hensyn til både gamle og de som har vært så lite forutseende at de har dratt på seg underliggende sykdommer. Det kan jo hende de tar en tur allikevel, hvis været blir bra. Det er ingen som kommer til  å legge merke til det. Nå blir det jo ellers ingen moro før turen til Tenerife i slutten av mai. Bortsett fra påskefesten med de nærmeste vennene da. Den kan ingen ta fra dem. I år skal de være hjemme hos dem. Bare de 15 nærmeste da. For et heft! Nei, nå må de få i gang skoler og barnehager igjen, åpne Sats og la folk leve livet. Dette er jo ikke farlig for OSS!?!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Hans og Grete er begge medlemmer av samfunnet vårt. AS Norge. Og de er avhengige av hverandre. Dagbladet og VG skrev i går om folkeansamlinger på Grunerløkka og stappfulle busser i Trøndelag. Samtidig hører vi at antallet innlagte covid19-pasienter i landet vårt har gått ned med 12 personer det siste døgnet. De fleste av oss klarer seg og det fins fortsatt sengeplasser til alle som trenger hjelp. Det er lyspunkter og det er håp. Da lurer jeg på: er det Hans eller Grete vi skal takke for dette? Skal vi følge etter Grete og ta noen smaker av pepperkakehuset eller skal vi vente og være litt skeptiske til å kjøre på slik Hans var i eventyret? Skal alle Hans sine oppofrelser og forsakelser være forgjeves? En slags fasit kommer nok en eller annen gang i framtida. Hvem tar du sjansen på å følge inntil da?

Noen har dratt på håndbrekket på hverdagen vår. AS Norge er i unntakstilstand og mye går på sparebluss mens andre ting er satt helt på pause.

Internetthandelen derimot. Den går visst som normalt. Nesten. Rent bortsett fra at vi tydeligvis holder på å drukne tollvesenet vårt. Noen har spådd at det blir babyboom ved juletider. Ikke hvis vi skal tro tollvesenet. Men folk hører tydeligvis på myndighetene: hold deg aktiv, men unngå andre folk! Blir visst ikke unger av slikt noe, har jeg hørt.

Her i innlandet har tydeligvis tollvesenet unngått drukningsdøden. Ifølge artikkelen så har vi her to godt voksne gubber som har beina att og fram over grensa med litervis med brennevin og tobakk. For så vidt akkurat det myndighetene ber oss om: hold deg i aktivitet og få frisk luft der det ikke er andre folk her også! De to hadde andre behov enn de netthandlende nordmennene da, tydeligvis. Men tollen klarte å tulle det til for dem uansett. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg har også åpnet påskeegget mitt i dag. Der var det lite både leketøy og drikkevarer. Helt greit, det var dattera som hadde kjøpt det…

Det gikk flere dager før jeg skjønte greia og flere uker før jeg fikk utfordringen sjøl. Og så oppdaget jeg også etter hvert at det dreide seg om minst to forskjellige utfordringer… 

Det handler altså om selfier. Altså bilder, eller mer presist sagt portretter, som det kaltes før. 

Den ene utfordringen dreier seg så vidt jeg begriper om å dele ungdomsbilder av seg sjøl. Javel. Betyr det at jeg kan dele tullebildet jeg tok av meg sjøl på kjøkkenet i går? Jeg er jo tross alt bare ungdommen?!? Jeg har sett at alt fra 3-åringer til 30-åringer defineres som ungdommer. I alle fall i bildesammenheng. Så valgmulighetene er jo store og alt er relativt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Den andre utfordringen dreier seg om at damer skal dele bilder av seg selv. Det skal liksom være et positivt innslag på sosiale medier om dagen… Jeg har flere bilder av meg sjøl som kan diskuteres om er noe positivt tilskudd! Ganske mange egentlig.

Vanligvis så hopper jeg glatt over alt som har med kjedemeldinger og slikt å gjøre. Det lærte jeg av mora mi: kjedebrev svarer vi ikke på, altså! Men, siden jeg sitter mest inne og har relativt mye mer tid enn vanlig nå om dagen, så kommer det selvfølgelig en challenge accepted herfra også. Effektiv som jeg er så velger jeg å slå disse sammen. Det vil si at det blir 3 bilder herfra. Alle fra ulike stadier i ungdommen. 

Hår er et tema hele veien. Det har vært mye hår gjennom tida. Spesielt siste tredjedel av 80-tallet. Jeg legger merke til at bildene som er valgt ikke beskriver akkurat disse årene, mer rett før og litt etter. Det er sikkert fordi akkurat de bildene befinner seg på loftet eller i nabobygda. Og jeg av naturlige årsaker ikke kan oppsøke noen av stedene akkurat nå. Det gir jo muligheter for et senere innlegg om 80-tallshår. Utfordringen er altså akseptert!

Bilde 1: Konfirmant., mai 1987. Rett før tyngdekraften kun fikk begrenset innvirkning på undertegnedes hår.

Bilde 2: Juni 1995, tror jeg. En god del år etter en periode med hjemmepermanent (google om det er et fremmedord). Den virket nok på halmstubb, bambus og det meste. Miljøhensyn, not so much. Og jeg har krøller enda i dag!

Bilde 3: Mars 2019. I denne såta har det vært både hårføner og rettetang og det er nok noen produkter der også. Men mest vind!

Ps! For ca 2 1/2 uke siden lå denne på facebook.: “We’re about three weeks from knowing each others original haircolor”.

Jeg kan litt hoverende melde at undertegnede er av de som fortsatt har samme hårfarge som da!

Og så «glemte» jeg visst å tagge noen….

I dag hadde jeg en date. Det er ikke hver dag, for å si det sånn. 

På TV i dag tidlig så jeg at dette muligens var en trend. Altså at voksne folk driver og dater. Her var det altså intervju med en (veldig flott, det skal sies) voksen og kjent dansedommer som hadde inntatt Tinder OG truffet drømmemannen! Hvilke muligheter! Med bind for øya (les: meget begrensede evner og erfaringer med nettbaserte datingapper) hadde altså damen fått jackpot på første forsøk. Gladsak!

Min datingdag er noe annerledes. Det er jo sånn at det å bli kjent med folk på 3-4 meters avstand er eneste mulighet for tida. Helst skal man holde seg til dem man allerede bor sammen med. Akkurat det syns jeg for så vidt er en god regel uansett virus eller ikke. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Så var det daten min. Han er grei, altså. Lar meg skravle uavbrutt, er rund i kantene og liker å holde det i orden rundt seg. Han er hjemmekjær og i motsetning til hva som påstås om undertegnede så er han huslig! Han lever vanligvis et litt mer selvstendig liv, men nå om dagen så kan jeg stort sett bestemme når han skal være aktiv og når han skal gå hjem! God egenskap og praktisk!

Mange vil nok si at han har vært noe uheldig med navn. Han heter Gunvald og er svensk. Oppkalt etter Gunvald Larsson (fra serien «Beck»). Jeg har glemt hvorfor. Forgjengeren hans het Arne. Arne ble utslitt (!). Dette er altså et slags seriemonogami.

Han er ikke spesielt opptatt av utseende, tror jeg, men ja; øyevippene er i god bloggertradisjon falske!

Kan du ikke begynne å blogge igjen da, sa dama. Jada, jeg hørte riktig. Det var ikke la oss ta (enda) et glass vin eller la oss ta en fjelltur eller la oss ta en tur på hytta på fjellet og drikke litt vin denne gangen…..

Og så gjorde a det, vet du. Altså jeg. Opprettet blogg. Og undertegnede fikk spørsmål fra datteren: Hva slags blogg? 

Må det være en slags? Rosablogg, treningsblogg, turblogg, matblogg, kakeblogg (haha), interiørblogg…de fins visst alle sammen, sa a. Vi (hun) ble enig om at «livsstilsblogg» var mest riktig. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ideen er altså at undertegnede, relativt ung og oppegående (helt subjektivt vurdert, selvfølgelig) skal lage en blogg som potensielt skal bli lesbar for andre enn meg selv. En liten utfordring sånn helt i startfasen er jo at man ikke aner hva man eventuelt skal blogge om. Så veien får bli til mens jeg skriver…

Selvfølgelig tar jeg meg den frihet å mene både mye og mangt om både ting jeg har greie på og ting jeg rett og slett ikke har peiling på. Det siste sier jeg selvfølgelig ikke noe om til andre. Politikk, mote, krig og fred, nyheter, tv-serier….det er jo såååå mye her i verden å mene noe om. Å få lov til å mene noe om viktige og bittelitt mindre viktige saker på trykk er jo fryktelig fristende og en kjempegod ide. For meg!

Rosablogging er jo en mulighet. Jeg har greie på rosa. Er innehaver av opptil flere plagg i nevnte farge. Både fleece, ulltrøyer og ikke minst stillongs i den vakre fargen er observert. Dessuten gjør yrkesvalget at man er innehaver av friske og rosa eplekinn både støtt og stadig. Her er også uante muligheter til å sprite opp bloggen med noen «dagens outfit-bilder». Det vil nok spesielt dattergenerasjonen sette pris på. 

Jeg liker mat også. Og vin!Gjerne i kombinasjon med hverandre. Mye og mangt kan sies og skrives om det temaet. Det går til og med an å skrive mens man inntar nevnte nytelsesmidler. Det inntas gjerne rundt 5 måltider om dagen, så her skulle det være rikelig med stoff å skrive om. Vin inntas noe sjeldnere, ansvarlig som jeg er, tross min relativt unge alder. Erfaring tilsier allikevel at det er mye å skrive om etter inntak av de edle dråpene….

Og man har hus. Og hytte. Med interiør i hauger og lass. Jeg har både gardiner og sofaputer, kunst på veggen og bøker i bokhylla. Et og annet kubbelys med og uten stæsj er faktisk også observert og undertegnede oppdaget ved en tilfeldighet at det faktisk lå en duk på stuebordet her om dagen. Den var i forbløffende god stand. Antakelig grunnet beskyttelsen den hadde hatt av flere ukers beholdning av aviser. Ideer til minst 10 blogginnlegg om interiør er innom tenkeboksen bare fra mitt nåværende utsiktspunkt her i sofaen.

Man har familiemedlemmer som helt sikkert stiller seg til disposisjon for deltakelse i blogginnlegg. I den grad jeg har tenkt å spørre om lov. Anonymisering er jo en mulighet, men fryktelig upersonlig, da. Barneoppdragelse, samliv og den bedre halvdelens nykker har man jo god greie på. Her kan jeg sikkert bidra med tips til en potensiell bloggleser. For ikke å snakke om egen fortreffelighet i nevnte sammenhenger. Ellers kan jeg jo skrive om andre. Ren sladder altså. 

Her er det nok mye å lære bort, tror jeg, særlig med tanke på lang erfaring med barn i alle aldre, samboer og et varierende antall kjæledyr. En og annen bestefar og kusine kan man også skilte med, for ikke å snakke om svigermor!

Jobber gjør man jammen også til vanlig. Der er man jammen meg borti både fag, «kunder», sjefer, underordnede og kolleger hver eneste dag. En faglig blogg med tips og råd og lure tanker om verdens viktigste yrke høres både passe seriøst og tilstrekkelig nyttig ut. Det kommer, det kommer…..

Reiseblogger leser undertegnede med stor interesse. Og reiser gjør en da vanligvis. Fjellturer og charterturer er en sak. Og man er dessuten stadig på farten både til og fra jobb, trening, skog, skole og ikke minst butikken. Her er dama som legger mange mil bak seg i løpet av et år, skal jeg si deg. Avstand til resten av verden kan ha noe å si. Og ikke bare er jeg god til å reise med bil og andre transportmidler. Beina brukes også (vanligvis) i ett sett. Og sykkel. Det kommer muligens reprise på et blogginnlegg om sykling. Dog ikke skrevet fra sykkelsetet. Blogginnlegget vil forklare hvorfor.

Konklusjonen er vel som følger: Jeg har sinnsykt (for øvrig et uttrykk som ungdommen nok allerede har sluttet å bruke!) mye å blogge om! Undertegnede lever jo et helt fantastiske, unikt, spennende og helt normalt, ordinært liv! Kjempeinteressant for alle og enhver, skulle jeg tro! Og skulle det mot formodning ikke være interessant for andre enn meg selv, så er vel ikke det helt avgjørende heller. Med et behov for å uttrykke seg som langt overskrider kapasiteten til en normal facebookprofil og er helt uforenlig med twitter og dens «maks så mange tegns politikk», ser jeg nå blogg som naturlig og nødvendig løsning. Blir en fin avlastning for samboeren som er den eneste man ser for tida det.  Fortsettelse følger…..

Husmorpoeng hører jeg stadig om. Noen ganger er det noen som snakker om det live eller på nett. Som oftest leser jeg om det på facebook. Der er det stadig noen som påberoper seg å ha fått husmorpoeng. Da har de som regel vasket noe, bakt noe, eller i det minste ryddet i noe. Eller aller helst alt sammen på en gang. Tror jeg. Og selvfølgelig tatt bilde av prosjektet. Spising av nevnte bakverk gir nok dessverre ikke poeng. Ikke å rydde ut av tursekken heller, tror jeg.  Et kjapt bildesøk på google gir et slags svar: Boller! Mye! Og bakst forøvrig. Og en del bær.  Strikking. Og en del ryddige stuer, rene vinduer og pene blomster. Men mest boller.

Her svever jeg rundt i det uvisse akkurat nå: undertegnede har nemlig BÅDE vasket og brettet klær OG pusset vinduer i dag! Poenggivende aktiviteter, vil jeg tro. Eller må vi opp et nivå? Genereres husmorpoeng kun om man koker og presser egen sylte til jul, for eksempel?

Jeg lurer på: Hva slags poeng er disse husmorpoengene? Hvem har bestemt at poengene deles ut? Hvor melder man dem inn? Og til hvem? Hvordan er poengberegningen? Hvor mange poeng gir klesvaskbretting i forhold til baking, for eksempel? Og hvor mange poeng får en for skjortestryking? Det tror jeg er mange! Får man fler om man stryker sengetøyet også, eller ender det med poengtrekk? (mohaha) Hvor mange husmorpoeng er det mulig å oppnå?Hvor mange må man ha for å kunne bytte de inn i noe?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Og sist men ikke minst: HVA i huleste får man når man har mange nok husmorpoeng? 

Jeg har noen forslag:

• Heder og ære?
• Vin?
• Sjokolade?
• Vin og sjokolade?
• Husmorferie?
• Ny bukse?
• Nytt strykejern
• Vaskehjelp (oh, himmel!)

Jeg mistenker imidlertid sterkt at «premien» er gleden av å få vaske, bake eller rydde neste gang også! Vi er lurt! Igjen! Shait!

(Ps! Undertegnede har selvfølgelig ikke pusset vinduer og brettet klær akkurat i dag. Innlegget er fra den dagen jeg gjorde det…i 2016 Og sitatet i overskrifta er fra noen jeg kjenner som prater om sin mor. Hun har nok helt sikkert ombestemt seg nå. Noen som for øvrig er relativt god til å bake.)

Sport og spill.

Av tidligere nevnte og helt naturlige årsaker blir det lite sport på undertegnede for tida. Men når hjernen trenger litt å bryne seg på i disse #stayhome-tider er det jammen fint vi har spill. Brettspill krever jo at en er flere i familien som vil. Samtidig. Her i huset foreligger både yatzy- og ludonekt, for å si det sånn. Vi har forsøkt oss på monopol. Da taper jeg, så det er utelukket. Kortspill er morsomt, men de som tar hele kvelden er artigst, og det gidder ikke samboeren. 

Nettspill, også kalt online, noe annet. Da har du jo uante muligheter til å spille mot slektninger på andre siden av kommunegrensa, naboer, kollegaer du ikke har sett på uker eller år eller hvemsomhelst andre. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Wordfeud er en gammel klassiker som er hentet fram her i sofaen. Det er godt det fins online-spill som går så sakte at til og med vi godt over 40 klarer å følge med. Og blir det sent, og det gjør det jo når det tar så lang tid, så kan man bare fortsette dagen etter. En slipper til og med sjøl å huske hvem sin tur det er.

Her følte jeg det var på sin plass å drive litt oppdragende virksomhet på den noe yngre motstanderen…er jo tross alt pedagog med en viss standard….

Det overrasker meg stadig vekk hvilke ord som faktisk godkjennes….og mener det er prinsipielt og grunnleggende feil at enkelte ord underkjennes (!).

Jeg syns dette kom veldig tidlig i spillet….

Så vil tiden vise om jeg snart kan slumpe til å vinne en runde.

Er ganske sikker på jeg hadde havna i den kategorien ved en sortering nå ja. Ikke i «kan repareres» eller «klar til bruk» men altså i «må kastes»-haugen. Rimelig frynsete med andre ord. Eller «er du røtin» som en meget god og hyggelig kollega lurte på før i dag. «Røtin» er østlandskbygdenorsk for råtten, bare så det er oppklart. 

Det hjalp ikke så veldig mye med denne utsikten da jeg sto og venta hos legen i dag:

Og tanken slo meg at jeg måtte være skikkelig sjuk som fikk lov å møte opp der i det hele tatt. Ufattelig dårlig timing. Og grein meg ikke til det sjøl altså. Ble innkalt etter mail. Eller som legen sa: det er vanskelig å sjekke knær på telefon. Ser den. Døra var låst og leger og sekretærer hentet folk i biler, ikledde oss munnbind og dynket oss i sprit før de aller nådigst låste oss en og en av gangen gjennom 2 dører og inn til legemennesket. Etter å ha forsikret seg om at det ikke var snørr i sikte.

Nå veksler jeg da mellom å være skikkelig sur for at jeg ikke klarer å gå, og dermed ikke kommer meg nevneverdig ut i frisk luft, og litt fornøyd med at det tross alt er en typisk idrettsskade dette her….til tross for at jeg meg bekjent ikke har drevet med noe idrett siden…juni 2019. Og da var det selvfølgelig MYE viktigere å vinne banketten etterpå! Den vant Thea, men hun var da i alle fall på laget mitt!

Og så fikk jeg i alle fall brukt skibuksa en gang denne sesongen. Ikke i kombinasjon med ski, mer fordi glidelåsen kunne åpnes helt til hofta og dermed blottlegge et passe tjukt kne og et enda tjukkere et!

God onsdag!

Hvis du ikke kan si noe hyggelig til noen, så hold kjeft! Eller litt mer tilpasset det yngre eller eventuelt noe sartere publikum: Ikke si noe med mindre du kan si noe hyggelig! Det høres jo i utgangspunktet ut som en veldig grei strategi, spør du meg. I en diskusjon kan jeg jo på en saklig måte argumentere for mitt synspunkt hvis jeg ikke er enig med deg, men jeg kan ikke finne NOEN grunn til uoppfordret å fortelle deg at den nye genseren din er stygg. Hvis jeg mener det da. Da kan jeg tie med det. Det får være opp til meg og ellers helt uvesentlig for deg og resten av verden. Hvis du lurer så kan du jo spørre. Og det gjør du kanskje. Da kan det hende du får svar.

Fungerer det sånn på sosiale medier? Jeg syns det er ganske utfordrende av og til. Likes og ikoner, altså.

Hvis du legger ut nytt profilbilde, sjekker du hvor mange likes bildet ditt får da? Det gjør jeg. Må innrømme det. Kan hende jeg til og med sammenlikner meg litt med andre eller vurderer hvor poppis jeg er også. Men hva om jeg ikke trykker liker på det nye profilbildet ditt. Hvilke signaler gir jeg da? Kanskje du tenker at jeg ikke liker bildet. Kanskje jeg er fullstendig likegyldig? Eller kanskje det er så enkelt at jeg ikke har sett det engang? Hvilke signaler gir vi når vi velger å trykke liker? Og hvilke signaler gir vi når vi ikke trykker liker?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dagens samfunn gir oss så mange muligheter til å bli sett. Da jeg var tenåring og kjøpte meg ny genser (noe som stort sett kun skjedde et par ganger i året, muligens tre: til skolestart, jul og 17.mai), hadde nyanskaffelsen ingen tilskuere før tidligst på skolen dagen etter, eller neste uke, eller etter ferien. Og da kom alle reaksjoner eller mangel på sådanne direkte, face to face. Og det var sjelden noen sa noe negativt. Vi var da høflige for faen. Nå blir bilde av genseren delt på sosiale medier. Gjerne fra prøverommet og senest og i det minste med en gang den pakkes ut av handleposen. Hva hvis ingen trykker liker? Eller hva hvis du fikk 35 likes på den forrige genseren og bare 12 på denne? Og fikk DU like mange likes som venninna fikk på bildet av SIN nye genser forrige uke? Tenåringene i dag har noen utfordringer som jeg er glad jeg slapp!

De voksne også. Det er fryktelig lett å bli opptatt av disse likes-ene, syns jeg. Spesielt når man blogger, haha! Hvor mange har sett, lest, kommentert og eventuelt likt det jeg skrev sist da tro? Det mest interessante, syns jeg, er at det er så forskjellig hva folk fester seg ved. Sånn er det vel med likes også, tenker jeg. Vi fester oss ved helt ulike ting og for meg er det i alle fall sånn at jeg liker noe den ene dagen og kanskje noe helt annet den neste. Og så trykker jeg litt sånn etter det da!

Jeg har lest på nett (!) at et nytt profilbilde bør legges ut på et tidspunkt når flest mulig er pålogget. Litt sent på kvelden anbefales. Da får du flest likes på bildet ditt. Men husk, ikke alt for sent da. Da kan det jo hende vi har lagt oss og så ser vi det ikke og du får ikke likes. Tabbe. Legger du derimot ut en status eller kommentar der ordet «gratulerer» blir brukt, kan du regne med likes. Gratulerer fører nemlig til at facebook og muligens andre sosiale medier sender innlegget ditt øverst på nyhetsfeeden, skjønneru. Så hvis jeg skriver «gratulerer til meg med nytt bilde» under mitt neste profilbilde, så vet du hva jeg er ute etter. MEN man skal ikke legge ut nytt profilbilde for ofte, sier de som har greie på det. Hver andre måned er visst perfekt. Undertegnede har nå sitt tolvte (ellerderomkring) profilbilde siden sosiale medier ble et tema her i 2007 eller der omkring. Kan nok ikke beskyldes for å legge ut profilbilder i utide da. Andre oppdateringer, derimot. Jaja.

Noen ganger har jeg ønsket meg en «liker ikke»-knapp. Men da er vi vel inne på at man ikke trenger si noe om man ikke kan si noe positivt igjen, ikke sant? Mulig sosiale medier har hatt gode sosiale antenner når de valgte bort den muligheten.

Hva kan man ikke på noen måte trykke liker på? For meg handler det vel som regel om typiske oppdateringer der man forstår at noen er død eller noe annet kjett har skjedd. Blir liksom feil å trykke liker da, selv om det kun er for å vise at man har sett. Da er det bedre med en kommentar. Men hvilken kommentar skal man velge?

Vi har jo et helt lass av ikoner å velge mellom, så vi trenger jo ikke velge våre egne ord engang, kun en figur eller et annet ikon vi syns passer. Hvilke ikoner bruker du? Hvordan uttrykker du deg på nett? Hva betyr et smilefjes for deg? Hva er forskjellen på et vanlig smilefjes, et bredt smilefjes og et blunkesmilefjes? Tenker du noen gang på at dette også er en form for kommunikasjon der mottakeren kan legge andre ting i ikonet eller likes-en enn det du gjør? 

«Jeg tar ansvar for hva jeg sier, ikke for hva du oppfatter!» Jeg vet ikke hvor jeg har sitatet fra, så det er ikke stjålet med vilje. En god leveregel på nett hvis en ikke skal bli helt hysterisk stressa og gå over til røyksignaler hver gang en skal si noe. Lett å bli misforstått på dette internettet. Noen ganger er det kanskje lurt å tenke seg om. Noen ganger kjenner i alle fall jeg at likes og ikoner ikke er bra nok. Noen ganger må jeg kommentere med egne ord. Og noen ganger må jeg til og med heller sende en sms eller snakke med personen «på orntli’». Tro det eller ei.

Jeg observerer at mange sender hjerter til hverandre. I alle fall jenter. I alle aldre. Et hjerte signaliserer både medfølelse, kjærlighet og omtanke. Det syns jeg er fint. Og det er da fint at vi kan uttrykke oss med noe så enkelt som et hjerte. Men, jeg har nesten aldri kommentert med et hjerte selv (muligens en eneste gang, et gult et, og husker ikke anledning eller når). Og jeg får meg nok ikke til å gjøre det heller. I alle fall ikke i overkommelig framtid. Sorry. 

Lista mi over mest og sist brukte ikoner ser ifølge min samsung slik ut:

Jeg henger meg her opp i vin- og ølglass. Er i grunn ikke så spesielt at de er der, er mest overrasket over at de ikke er på pallen. Legger også merke til hjertet(det går av og til et til dattera)….ellers har jeg nok jugd…

Trykk gjerne liker eller smilefjes om du syns det passer. Men slenger du på et hjerte – da blir jeg skeptisk!

Kilde:

www.aftenposten.no

www.vg.no