Så du «Norges tøffeste kjendis» også kalt 71 grader nord kjendis i vinter? Da en seig jævel med grått skjegg, hans egne ord, gikk hen og vant hele skiten? Over idrettshelter og ungdommer med mer eller mindre sunn livsstil.

Norges tøffeste kjendis heter Jon Almaas. Han er jo en vittig type. Og skikkelig tøff da. I alle fall Norges tøffeste kjendis. Men til og med tøffinger blir slitne av og til. Spesielt en kommentar gikk da igjen hos ham:

Kommentarer om hvor glad han egentlig var for å se Tom Stiansen vente i mål etter 12-timers ekspedisjoner opp og ned fjell i snø, vind og regn. Han kommenterte til stadighet gleden ved endelig å få øye på det hvite glimtet i Stiansens tanngard, og noen meter senere få glimt av det noe solide nesegrevet hans. Jon Almaas: i dag skjønte jeg hvordan du hadde det!

Gleden jeg opplevde ved endelig å se veibommen der jeg visste at bilen sto parkert var helt enorm. Det hele var en helt gjennomgripende opplevelse. Det var bare en bitteliten ubetydelig forskjell: Jon Almaas hadde travet flere mil i relativt utfordrende terreng. Jeg hadde stabbet snaut 4 km. Riktignok med skinne på kneet, a la Forest Gump. Og til dels både i is, snø og grisebratt nedoverbakke. Men allikevel aller mest på bar vei!

Men at en veibom kan gi så mye lykke…det skulle Tom Stiansen visst!

Hvorfor skal jeg tenke før jeg snakker når jeg ikke vet hva jeg skal si før jeg har sagt det?

Det påstås stadig at jeg ikke er i besittelse av filter. Kaffefilter har jeg nok av, både på jobb og hjemme. Filterkaffe også. Ellers så finnes jo både filtersigaretter, uv-filter og luftfilter. Alt untatt sigaretter finnes i umiddelbar nærhet. Intens googling av filter-begrepet avdekket at det finnes både et band som heter Filter og til og med en podcast på filter.net også.

Undertegnede har derimot en sterk fornemmelse om at påstanden handler om et annet filter. Tenk-før-du-snakker filteret velger jeg å kalle det. Og som sagt: Noen påstår at enkelte, altså jeg, ikke har det! Omverdenen skulle bare visst. Hvor ofte filteret faktisk slår inn. Og hva som hadde kommet omgivelsene for øret dersom ikke mye ble filtrert før det kom ut. Her har vi nemlig en som KAN holde kjeft. Litt. Av og til. Når det virkelig gjelder.

Det å tenke før man snakker er som å tørke seg før man driter! Dette er ikke mine ord, jeg har lest det på internettet, det skal jeg bare ha sagt. Men noen mener sikkert at det er sånn. I enkelte tilfeller tenker jeg at å tørke seg før man driter….ehhh, tenke før man snakker, er både ønskelig og nødvendig! Noen av oss kan nok med fordel øke frekvensen av tenk før snakk fra dagens nivå. 

Men så er det sånn for blant annet undertegnede da: hvorfor skal jeg tenke før jeg snakker når jeg ikke vet hva jeg skal si før jeg har sagt det? Og ikke minst når man er fullt i stand til å snakke underveis i tenkinga, da er det ikke godt å vite hvor tankespinnet og ordstrømmen ender til slutt! 

Sjøl har jeg en kropp og et ansikt som, til tross for at påknappen på filteret står på «on», lever sitt eget liv! Når øya blir store, blikket måpende og underkjeven slapp samtidig som det kommer en lyd ut av kjeften som minner om «whææ», «åjjj» eller «jøss», så hjelper det liksom ikke å bråjustere filteret etterpå. Mottakeren har som regel skjønt tegninga. Det skjedde med kollegaen som hadde fått seg nytt mobildeksel av det mer prangende slaget. Og reaksjonen med ansiktet og lydene var altså undertegnede sine. Jeg er fortsatt imponert over dekselet. Og det vet kollegaen.

Så er det de tilfellene der en begynner å tenke alt for mye før en snakker. Da ender en jo gjerne med ikke å få sagt noe som helst. En slik situasjon kan sikkert ende med en del pinlig stillhet. Det er jo verst! Der har man også vært. Irriterende slitsomt. Og de andre tilfellene der man kommer på etterpå hva man skulle ha sagt! DET er irriterende det! Å komme hjem fra et møte der diskusjonen har gått høyt og engasjert og SÅ komme på et lass av geniale argumenter, det er frustrerende og bortkastet det! Hau!

Så: litt filter er nok å anbefale. Sies det. Et filter jeg mer enn gjerne skulle ha vært i besittelse av er det som ei jeg kjenner og som er veldig (!) glad i å ta bilder har på sin telefon. Vi velger å kalle det 40+-filteret. Det har den geniale egenskapen at alle selfier som tas med den har ei dus, utglattende farge som er mer enn godt egnet for enkelte av oss. Dama påstår derimot at filteret kun slår inn når jeg er med på selfien. Og at det betyr da tydeligvis at filteret kun slår seg på når det er virkelig nødvendig. Her må det nevnes at undertegnede er ubetydelig eldre enn eieren av 40+-telefonen. En vektlegging hun uten tvil kunne filtrert bort fra samtalen, etter min mening. NB: 40+-filteret er ikke sterkt nok for forsøk på duckface eller liknende øvelser. Det må dermed aldri forekomme!

For øvrig og både med og uten filter så syns jeg dette kan være en god leveregel:

Du skal mene det du sier, men ikke alltid si det du mener!

 

 

Jeg elsker bål. Jeg elsker å tenne på, finne ved og holde ved like. I mine jakkelommer er det stort sett alltid fyrstikker. Turøks, sag og tyrifliser er del av grunnutrustningen i min tursekk. Jeg elsker å finne tyrirøtter og se de brenne hele kvelden. Jeg elsker mat på bål og kaffe på bål. Jeg syns det er over gjennomsnittet stas å sitte og stirre vekselvis inn i et bål og ut i mørket en hel kveld og jeg elsker å våkne opp langt (eller kort) til skogs og tenne morgenbålet og slenge over kaffekjelen. Jeg har tilbrakt utallige timer på kne i et forsøk på å blåse liv i et noe motvillig bål med halvrå ved. Tro meg: det er en viss sjarm i det! Men best er de bålene som knitrer villig, gir varme til kroppen, varmt drikke og passe grillet mat. Tur og bål er en uslåelig kombinasjon! 

MEN; jeg påberoper meg ganske mye bålvett! Det vil blant annet si at jeg ikke tenner bål dersom det blåser for mye. Jeg tenner ikke bål hvis det er tørt i terrenget og jeg forholder meg til bål- og grillforbud i skog og mark både vår, sommer og høst. Sist jeg tente bål var nøyaktig for to uker siden. Da var det fortsatt snøflekker i terrenget der jeg ferdes og jeg bar is og snø både til å ha rundt bålet og til å slukke med. Det hele endte jo så flott med skadet kne, en bitter pille å svelge, men jeg lagde i alle fall ingen brann. 

Hva er det nå som skjer? Jo det er påske, folk skal på tur i nærmarka si og de tenner opp både bål og engangsgriller. Det er tørt som knusk i terrenget, noe det nesten alltid er når våren kommer og det meste er dødt og tørt og fra sommeren før. Det er begrenset med vann til slokking og snø har det ikke vært på ukesvis. Og brannvesenet må rykke ut! At de ikke kommer fram fordi folk har parkert bilen sin i veien er en sak i seg selv!

Jeg ber dere alle: gå på tur. Ta med mat. Kok kaffe, stek pølser og kos dere! Men ikke tenn på noe! Det er så innmari mange fine kokeapparat som både er lette og enkle å bruke og kaffe kokt på turkjøkken utendørs smaker (nesten) like godt som bålkaffe.

Og så var det en som fant opp noe genialt til turbruk for ganske lenge siden. Det heter termos. De finnes til og med til mat hvis vanlig matpakke ikke frister. 

Bruk hue! Hold hjertet varmt og hodet kaldt, så slipper vi varme i skog og mark!

 

Jeg er i nød. Jeg har et spørsmål jeg trenger akutt svar på. Altså, jeg har mange spørsmål, men akkurat nå liksom. Jeg er på grensa til å kjenne meg fly forbanna og lure på om noe eller noen har bomma fullstendig her.

Skoler og barnehager er forståelig nok stengt og blir det noen dager til. Men hvorfor er det sånn at fysioterapeuter, psykologer og en hel haug med andre ganske nødvendige instanser her i landet (som lett kan innføre smittevern) nå holdes stengt, mens det derimot er helt greit å vandre rundt på kjøpesenter og shoppe klær og interiør? Dette høres ut som en gedigen logisk brist for meg. Holder vi på å gå tom for klær og påskeduker i de tusen hjem?

Hvem har bestemt at det er trygt? Og hvem har bestemt at det er «viktigere» enn for eksempel å ta vare på og behandle den psykiske helsen til de mest sårbare? Og hvorfor har de valgt å gjøre det slik?

Misforstå meg for all del ikke: jeg er veldig fornøyd med at de som bestemmer har bestemt det de har bestemt i forhold til å stenge ting ellers. Jeg tenker at den vanlige nordmann og -kvinne, inkludert undertegnede, først forsto alvoret i pandemien da skolene ble stengt og vi måtte legge om hverdagen vår. Ære være dem for det!

Men ren luksusshopping?!? Det skal vi altså fortsette med. Kan noen med høyere lønnstrinn enn meg svare meg på dette? Helst noen som har greie på det.

Bilde: www.pcmag.com

Når kakebehovet kommer som kastet på undertegnede midt i avrundingen av en bedre middag en onsdag ettermiddag i påskeuka er det bra det fins både en og to bakermestere i huset. Av typen som er lett å overtale og som er lettsmittet av akutt kakebehov. Men hva kan man bake litt fort og gæli av det vi allerede har i hus?

En forretningside slo ned som ei kule. Hva med en app der du kan legge inn hva slags grunningredienser du har i huset – og så vipps så får du opp oppskrift på en deilig kake som du kan trylle fram uten spesialingredienser eller spesialverktøy. Og fortrinnsvis uten noe særlig bakeevner. Ryktene sier at en slik app allerede eksisterer for drinker! Den skal jeg definitivt laste ned. 

Men altså klarte bakermesteren å trylle fram ei fantastisk deilig kake mens undertegnede lå litt på sofaen og kjente duftene spre seg i huset. Genialt! Takk til Engen og Berglund for innsatsen. Det smakte!

 

Denne har vært under mistanke lenge. Og mistanken viste seg å være helt rett. Så i dag ble det rent lureri til frokost. Med vitende og vilje. 

Flaks at de var med krabbesmak da i alle fall. Crabsticks med….la oss si colasmak eller appelsinsmak. Hadde det vært noe? Nei, takke meg til crabsticks med krabbesmak. Det er til og med spor av skalldyr i det de kaller aroma. Vi er på sporet med andre ord.

Jeg spiser min surimi med apetitt og glede og tenker at japansk tradisjonskost er ganske godt, faktisk. Kall det hva du vil!

Og ha en fin onsdag!

Afterski med eller uten ski er en god påsketradisjon. For andre år på rad inntar undertegnede en terasse, fortrinnsvis med sol, sammen med påskehøna herself. 

Det er viktig med tradisjon.  I fjor var det full pakke med Hafjell, hytte, snø, øl, spritz, prosecco, afterski og bortoverski (faktisk). Nedoverski må undertegnede fortrinnsvis drive med uten påskehøna. Tror ikke påskehøna vil snakke så mye om akkurat det. Hun vil heldigvis snakke om en del annet. Og det gjør hun (vi). Så i år ble det tapas, aperol spritz og hvitvin med god avstand – sosialt uansett! Skifritt og hyttefritt, men sånn kan man altså ha det med hjemmepåske Og terasse hadde vi og sol fikk vi! 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ikke akkurat påsketur. Men frisk luft, sosial avstand og nye opplevelser.

De siste dagene har vi lest mye i media om å gå på tur, helst der det ikke er så mange andre. Eksperter uttaler seg om nærturer og det oppfordres til avstand og å gå utenfor stien. Jeg bor midt i turmulighetene, og noe særlig med folk er det jo ikke her hverken på stiene eller utenfor. Som jeg skrev forrige dagen så går imidlertid mye av tida med til å drømme om tur og da tenker en selvfølgelig tilbake på tidligere turer. Her er en personlig turrapport fra 2017 som i alle fall gir mine drømmer bein å gå på: 

I går satt jeg på brygga på Elgå og spiste lunsj. For de som ikke er kjent så ligger Elgå som en utpost mot Femundsmarka. Dit går det vei og mange bruker langtidsparkeringa der som utgangspunkt for turer videre innover marka. Undertegnede var ferdig med sin tur, og måtte ha litt mat i magan før 3 timer i bil hjem.

Jeg satt altså på brygga og koste meg med medbrakt kokekaffe fra stormkjøkken, knekkebrødsmuler og svett ost. Deilig. Jeg spiste, så på utsikten over Femunden, inkludert innkommende rutebåt, og jeg leste blogg. Jeg leste om tursøstre som hadde vært på tur i Lofoten og hadde betraktninger om turfolkets målsetting med turen, egne bilder som inspirasjon til tur og slitasjen på naturen som er et resultat av at folk går på tur på de samme stedene. Og de skrev om hvilken sannhet vi presenterer om turene våre. Les denne før du leser videre her nå: 

http://www.tursostre.no/2017/08/04/nar-turen-reduseres-til-et-instagrambilde/

Altså, der satt jeg på brygga på Elgå, høy på meg sjøl og frisk luft, fornøyd med å ha gjennomført en miniekspedisjon min egen style og snart klar for å komme hjem (og sove i ei myk seng) og se på alle de fine og idylliske bildene jeg hadde tatt. Og følte meg mildt sagt noe truffet. Der og da bestemte jeg meg for at innlegget «frisk luft» måtte handle om denne turen.

Så her kommer turblogginnlegget som på bildene ser ut som ren skjær idyll og som er nettopp det. Bildene er idyll. Alt som skjer i mellom og som er rent slit, vondt, krampe og av og til direkte ubehagelig gidder jeg aldri ta bilde av. Da er pulsen for høy og hatet for fremtredende. Frisk luft får jeg imidlertid alltid på tur. Og takk for det.

Ekvipasjen er klar for avgang fra langtidsparkeringen. Bildet forteller opptil flere ting: 1: jo, det er mulig å få med seg alt man trenger og litt til på en billig sykkel inkludert lavvo, kokeutstyr, mat, klær, vin og «prinsessen på erten»-rigg i form av liggeunderlag. 2: sykkelen blir j…..tung og det er med nød og neppe den står av seg selv så lenge at det er mulig å knipse et bilde. Enhver oppoverbakke blir bratt, tro meg, og du er dritglad for at samboeren pumpa ekstra luft i dekka før du dro. Og samtidig noe panisk ved tanke på evt. punktering og behov for å bære alt! Men man er fortsatt optimist både i forhold til avstand og egne evner.

Ren skjær idyll mellom Femund og Svukuriset. Vurderte sterkt å telte her. Glad jeg ikke gjorde det da jeg fant ut hvor mange bakker som kom etterpå….. men skal jeg noen gang telte mellom Revlingen og Svukuriset, så blir det her!

«Framme ved leirplass-selfie». Ser både relativt fattet og fornøyd ut. Sannheten er at jeg var helt nødt til å sitte helt rolig ei stund før jeg orket tanken på å sette opp lavvo og rigge resten. Mat måtte jeg ha også. Og pulsen har akkurat begynt å gå ned etter å ha vært faretruende høy den siste timen, til tross for etterlengtet pause rett nedi lia for å skravle med 4 trivelige pensjonister som nok antok at undertegnede var ei slik der «monsen-dame». Lite visste de at jeg var helt avhengig av ei skravlepause der og da for å klare de siste 150 meterne. Godt pulsklokka lå igjen hjemme. Den observante kan skimte lavvoen, fortsatt i posen, nederst til venstre på bildet.

Det ble bra til slutt! Tomta var rene skjære idyllen og omgivelsene helt knall. Som man ser er tilgangen på frisk luft så rikelig at stein og sykkel blir brukt som vektforsterkning på lavvoduk. Rotet inne er deler av «prinsessen-på-erten»-rigg, altså liggeunderlag, saueskinn og sovepose med mål om minimal frysing og vondt i ryggen. Jeg kan melde om at det var godt og varmt, men at soving på stein ikke anbefales for prinsesser. Selv om steinen er godt kamuflert under lyng og mose og testligging gjennomført før middag.

Ser fortsatt fornøyd ut. Det er derimot ikke så kaldt at hetta er påkrevd. Men det er mygg!

Leieboere, som riktignok er dårlige betalere, men så lenge de holder seg oppi der så …..

 

Middagen ble inntatt uten store utfordringer, hvis man ser bort fra behov for allværsjakke grunnet mygg. Mat på tur bør være enkel og god: ostepølse og rødvin er innafor. 

Å ligge i lyngen er viktig på tur. Selvutløser dokumenterer idyllen.

Natta bød på vakkert måneskinn. Grunnen til at undertegnede var våken var nok ikke det skarpe lyset. Derimot gråstein under hofta. Hau.

Frokostkaffe. Spent på dagens topptur og om skroget er medgjørlig etter gårsdagens kink i ryggen (antakelig grunnet håndtering av sykkel og tung bagasje) og nattas steinseng.

Men «topptur» var planen og topptur ble det. 

Denne toppen ser jo relativt «snill» ut? Men flere bilder på tur opp ble det altså ikke. Det hersens kameraet krevde alt for mye innsats å ta opp, konsentrasjonene gikk med til svette, puls, småbanning, en snublings og balansering på stein!

Obligatorisk selvutløserselfie på toppen. Her var det så mye frisk luft på en gang, les såpass med sekundmeter vind, at selvutløseren ble mildt sagt forvirret. Derfor uklart bilde. Hadde det vært klart kunne enhver sett mitt selvtilfredse glis. Fornøyd med meg selv og skroget for at toppen er nådd!

Feirer med baylies på toppen. Hadde egentlig feiret ferdig, men måtte ta en knert til da jeg hadde begått den gedigne tabben å glemme å ta bilde! Huff så leit! Urutinert!

På vei ned måtte jeg igjen stoppe for mat og bilde, les: beina sviktet og jeg måtte legge meg nedpå litt! Utsikten var det derimot ikke noe å si på. Hadde akkurat møtt 3 svensker på tur opp. Klarte å skremme livskiten av den første av dem ved å nesten bikke i steinura slik at han måtte ta tak i meg for å hindre totalkræsj. Tok ikke bilde da heller….

Home sweet home! Lavvoen skimtes i krattskogen. Det var i grunn helt greit.

Måtte legge meg nedpå litt igjen. Nekter å røre meg før jeg får en varm dusj og middag ….ooops, bekken og real turmat, det var det ja!

 

Nakenbading i bekken. Noen hadde glemt å varme opp vannet og noen drev igjen selektiv fotografering …. Heldigvis! Det syns heller ikke så godt at beina er fulle av vannblemmer etter å ha klort seg fast opp og ned ura i 5-6 timer. Men de kjentes. Bildet sier heller ikke noe om at eieren av beina måtte bruke staver for å komme seg inn og ut av vannet da kroppen var stokk stiv etter dagens utskeielser. Men fint var det!

Middagen var vond. Vinen var god. Har nå etter flere års prøver og forsøk endelig bestemt meg for å slutte helt med real turmat. Det smaker stort sett grevling! Må ellers kommentere at både real-emballasje, vinkartonger og annet søppel tas med hjem! Evt. til kontaineren på parkeringa! Blir stadig overrasket over at folk som kaller seg «friluftsfolk» klarer å bære blant annet fulle ølbokser inn til leirplass, men at de ikke er i stand til å ta med seg den tomme hjem….. TA MED SØPLA DI! 

Ingen mygg denne kvelden. Men denne, og mange flere, ruslet rundt lavvoen. Takk for at dere kom og bød på kveldens underholdning. Om kvelden blåste det så fælt at jeg brukte det siste jeg hadde av futt til å bære mer stein som skulle holde lavvoen på plass. Lavvoer bråker i vind. Antall timer søvn bar preg av det.

Tursøstrene delte sin villmark med veldig mange andre. Jeg dro på det jeg trodde var Femundsmarkas mest «befolkede» område. På sykkelturen inn møtte jeg 3 (!) spredte syklister og de før nevnte pensjonistene på beina. Hjem så jeg 2 på sykkel, 2 på beina, og jeg passerte en familie som var så mange at jeg ikke telte. Konsa om å ikke sykle på unga. På topptur så jeg altså de tre svenskene, et fly og ellers så jeg ikke en levende sjel. Borsett fra rein og mygg. På de 11 kilometerne tilbake til Elgå fra Svukuriset så jeg kun to rein! 

Det forteller meg at en ikke skal langt unna de mest profilerte turmålene i Norge for å være for seg sjøl. Kanskje har den vanlige Femundsmark-turgåeren vært «for dårlig» til å legge ut bilder på instagram? Blir ikke nok reklame av sånt, vet du.

Uansett var nok dette en villmarkstur light! For første gang har jeg opplevd å ha både mobildekning og 4G overalt på hele turen. Dårligst var det i grunn på parkeringa på Elgå. Så hadde jeg hatt instagram på det tidspunktet, hadde det nok kommet enda mer idylliske turbilder som forteller en brøkdel av historien. Flaks for internett at jeg ikke hadde det! (vurderer derimot å bruke noen av bildene på instagram-profilen jeg har skaffet meg i etterkant… @heidisspace)

Den friske lufta jeg er så glad i og som vi er så heldig å ha så ufattelig mye av i Norge.

Så satt jeg da på kaia i Elgå og nøt mitt måltid med tidenes svetteste ost (ikke på bildet) og syns i grunn at Elgå relativt sett var ganske urbant. Folk, biler, asfalt, bryllup i kirka og til og med kollektivtrafikk. Altså rutebåt.

Jeg leste blogg, fikk inspirasjon til blogg, og filosoferte over tur, sosiale medier, sannhet og frisk luft! 

Jeg kommer fortsatt til å pushe frisk luft. Både på jobb og privaten, både i sosiale media og «live». Jeg kommer til å dra på tur, skrive om tur, dele bilder om tur og trekke masse frisk luft. Det må verden leve med. Eller la være å lese. Noen ganger kommer jeg sikkert til å dele bilder uten tekst, de får snakke for seg selv. Andre ganger kan det hende de har en historie. Mulig jeg deler den også. Tur blir det! Men jeg er ikke sikker på om jeg noen gang kommer til å gå Besseggen, Preikestolen eller andre plasser det er status å instagramme om. Til det er jeg alt for glad i å være bortimot alene på tur! Og så har jeg fryktelig høydeskrekk!

 

Heidi

Kilder:

www.tursøstre.no

Spreke Cecilie fra Asker som «eier» uttrykket «Monsen-dame»

Eget feltarbeid

Sminke har jeg hørt bloggere skriver om. Noen vil kanskje innvende at slike innlegg bør overlates til noen som har greie på det. Men så er ikke denne bloggen så opptatt av akkurat «greie på», heldigvis. Så sminkeinnlegg skal det bli. Må sikkert det for at det skal bli ekte blogg.

Innlegget om sminke skal egentlig handle om to ting: litt om mascara og litt mer om lipgloss!

Men mest om tursekker. Kombinasjonen er både enkel og selvsagt, spør du meg. 

Når denne bloggeren er på sin årlige tradisjonelle jentetur med fast turpartner, så foregår pakking på litt ulik måte. Altså den ene pakker etter erfaring og en plan. Hva fungerte sist? Hva skal vi i år? Hva trenger jeg nå? Hva kan jeg klare meg uten? Og så videre. Hos den andre foregår pakking ved at alt man har av turgreier kastes i sekken relativt sent kvelden eller natta før avreise og det man ikke har stikker man innom Kiwi eller Rema eller XXL eller you name it og rasker med seg på vei til toget. I plastposer. Men ikke lipgloss. Det har man fra før!

Toalettsaker har man ofte en plan for. Her er det jo greit å begrense seg en smule. Økonomiflaska med familiedusjsåpe får sjelden være med. Mer sånn: Du tar med det til begge, så tar jeg med det andre til begge. Vi trenger så og så mye per dag. Hårsjampo, tannkrem og sånt. Stort sett ender vi med å ha med alt og dobbelt opp begge to. Men ikke lipgloss. Der har den ene sin egen!

På en lengre tur så blir sekken heldigvis ofte lettere og lettere. Vi spiser tross alt opp det meste av maten underveis. Sjokoladen har vi derimot ikke klart å bli fullstendig kvitt i løpet av en tur enda. Heldigvis! Og ikke lipglossen. Den er med hele veien!

Vi kjører med hver vår sekk. Tursekker liker vi å ha og å snakke om. En er blå, den andre er lilla. Den ene er litt større enn den andre, men det gjelder for så vidt eierne også. De rommer alt vi trenger og en del til. Særlig sjokolade. En skal tross alt være rustet for ei uforutsett natt ute når en ferdes i fjellet. Og vi er veldig fornøyd med sekkene. Det liker vi også å snakke om. Og enkelte er fornøyd med lipglossen. Den fungerer godt i høyden!

Vi er gode på fjellsko også. De er godt inngåtte. Og vi er veldig fornøyd med dem. De har tatt oss gjennom daler, over elver og breer, oppover og nedover korte og helt ufattelig lange bakker. Helt til overnatting i ei steinrøys på over 2000 meter, faktisk. Da var det godt vi hadde lipglossen hennes også! Den fungerer godt i alpine strøk. Det gjør mascaraen min også. Kan ikke skjønne hvordan det skulle gått uten. 

Så dett var dett. Har nå blogget om sminke. Og takk for det. Det kan vel til og med muligens sies at det var innslag av forbrukeropplysning eller såkalt produktomtaler her. «Fungerer godt i høyden» osv. Og lipglossen og mascaraen befant seg jo en plass i sekken. Er det produktplassering da? 

Og er dette egentlig en ekte blogg nå? Etter innlegg både om hår og sminke. Før jeg sier som i brødrene Dahl «følg med i neste episode», med litt anstrengt og teatralsk stemme:

Lipgloss og mascara kan gjerne være med på tur! Men glem for all del ikke sjokkis og bittelitt baylies eller annen børst! Sørg for at sekken rommer begge deler!

Jeg kjenner ganske mange heltinner. Det vil si bra damer som gjør kjempeinnsats for de rundt seg hver dag. Innsats for de de bor sammen med, familien sin, og de som de har ansvar for i jobben sin. De er ansvarsfulle hverdagsheltinner helt til vanlig. Akkurat nå er disse med på å holde hjulene i gang. 

En av disse heltinnene er lærer. Og eier en privat barnehage. Og er student. Og mor. Og kone. Og en hel haug annet. Hun har ansvar for familien i sosial-distanse-modus. Hun har ansvar for digital undervisning og oppfølging til en hel gjeng med barn på skolen sin. Hun har ansvar for hjemmeundervisning til en barneskoleelev og to videregåendeelever hjemme. Hun har ansvar for en barnehage som er delvis åpen for barn av foreldre i samfunnskritiske yrker og andre som har spesielt behov. Hun har ansvar for at alle som jobber i den barnehagen vet hva de skal, hvordan de skal gjøre det, hvor de skal gjøre det og når de skal gjøre det. Hun har ansvar for å lære seg det hun skal og levere de oppgavene hun skal i studiet. Hun har ansvar for seg sjøl oppi det her også. Hvordan går det egentlig?

Den første dama har så langt sluppet å permittere noen av de ansatte hun har ansvaret for. Den andre jeg kjenner har permittert flere ansatte. Hun har ansvaret for en bedrift som går på sparebluss. Hun har ansvar for ansatte som frykter for jobben sin. Hun har ansvar for å holde «butikken» oppe slik at de alle har en jobb å gå tilbake til når denne krisen en gang er over. Hun har ansvar for hjemmeundervisning til en ungdomsskoleelev og en videregåendeelev i heimen. Hun har eldre i familien som ikke har vært helt friske de siste årene. Hun har også ansvar for seg sjøl oppi det her. Hvordan går det egentlig? 

Begge er av typen kvinnelig duracellkanin. Begge har flere kilometer med bekymringer for folka og systemene rundt seg. Disse to har begge en russ i hus. Det betyr vel at begge disse heltinnene er litt terapeuter om dagen også. Jeg lurer på hvor mange timer de bruker i uka på å trøste russen med at «alt blir bra»? Tipper det er en og annen i den generasjonen som er bittelitt skuffa nå. Så vidt jeg vet tar de det med fatning. Livet går tross alt videre og russetida er en bagatell i den store sammenhengen. Ære være ungdommen!

Og ære være disse fantastiske hverdagsheltinnene. Disse to representerer en gjeng hverdagsheltinner jeg er glad for å kjenne. Jeg har ikke engang nevnt de jeg kjenner som går på jobb i helsevesenet eller sitter og ringer rundt med koronasvar til de testede. Jeg håper de to og alle andre helter og heltinner jeg kjenner lager seg en fin påske og tar en velfortjent ferie. Når alt dette er over inviterer jeg dere alle, både nevnte og glemte, til en stor jentefest. Jeg skal rive i både drinker og vin og feire dere! Alt blir bra!