Hvorfor skal jeg tenke før jeg snakker når jeg ikke vet hva jeg skal si før jeg har sagt det?
Det påstås stadig at jeg ikke er i besittelse av filter. Kaffefilter har jeg nok av, både på jobb og hjemme. Filterkaffe også. Ellers så finnes jo både filtersigaretter, uv-filter og luftfilter. Alt untatt sigaretter finnes i umiddelbar nærhet. Intens googling av filter-begrepet avdekket at det finnes både et band som heter Filter og til og med en podcast på filter.net også.
Undertegnede har derimot en sterk fornemmelse om at påstanden handler om et annet filter. Tenk-før-du-snakker filteret velger jeg å kalle det. Og som sagt: Noen påstår at enkelte, altså jeg, ikke har det! Omverdenen skulle bare visst. Hvor ofte filteret faktisk slår inn. Og hva som hadde kommet omgivelsene for øret dersom ikke mye ble filtrert før det kom ut. Her har vi nemlig en som KAN holde kjeft. Litt. Av og til. Når det virkelig gjelder.
Det å tenke før man snakker er som å tørke seg før man driter! Dette er ikke mine ord, jeg har lest det på internettet, det skal jeg bare ha sagt. Men noen mener sikkert at det er sånn. I enkelte tilfeller tenker jeg at å tørke seg før man driter….ehhh, tenke før man snakker, er både ønskelig og nødvendig! Noen av oss kan nok med fordel øke frekvensen av tenk før snakk fra dagens nivå.
Men så er det sånn for blant annet undertegnede da: hvorfor skal jeg tenke før jeg snakker når jeg ikke vet hva jeg skal si før jeg har sagt det? Og ikke minst når man er fullt i stand til å snakke underveis i tenkinga, da er det ikke godt å vite hvor tankespinnet og ordstrømmen ender til slutt!
Sjøl har jeg en kropp og et ansikt som, til tross for at påknappen på filteret står på «on», lever sitt eget liv! Når øya blir store, blikket måpende og underkjeven slapp samtidig som det kommer en lyd ut av kjeften som minner om «whææ», «åjjj» eller «jøss», så hjelper det liksom ikke å bråjustere filteret etterpå. Mottakeren har som regel skjønt tegninga. Det skjedde med kollegaen som hadde fått seg nytt mobildeksel av det mer prangende slaget. Og reaksjonen med ansiktet og lydene var altså undertegnede sine. Jeg er fortsatt imponert over dekselet. Og det vet kollegaen.
Så er det de tilfellene der en begynner å tenke alt for mye før en snakker. Da ender en jo gjerne med ikke å få sagt noe som helst. En slik situasjon kan sikkert ende med en del pinlig stillhet. Det er jo verst! Der har man også vært. Irriterende slitsomt. Og de andre tilfellene der man kommer på etterpå hva man skulle ha sagt! DET er irriterende det! Å komme hjem fra et møte der diskusjonen har gått høyt og engasjert og SÅ komme på et lass av geniale argumenter, det er frustrerende og bortkastet det! Hau!
Så: litt filter er nok å anbefale. Sies det. Et filter jeg mer enn gjerne skulle ha vært i besittelse av er det som ei jeg kjenner og som er veldig (!) glad i å ta bilder har på sin telefon. Vi velger å kalle det 40+-filteret. Det har den geniale egenskapen at alle selfier som tas med den har ei dus, utglattende farge som er mer enn godt egnet for enkelte av oss. Dama påstår derimot at filteret kun slår inn når jeg er med på selfien. Og at det betyr da tydeligvis at filteret kun slår seg på når det er virkelig nødvendig. Her må det nevnes at undertegnede er ubetydelig eldre enn eieren av 40+-telefonen. En vektlegging hun uten tvil kunne filtrert bort fra samtalen, etter min mening. NB: 40+-filteret er ikke sterkt nok for forsøk på duckface eller liknende øvelser. Det må dermed aldri forekomme!
For øvrig og både med og uten filter så syns jeg dette kan være en god leveregel:
Du skal mene det du sier, men ikke alltid si det du mener!
