Jeg kjenner ganske mange heltinner. Det vil si bra damer som gjør kjempeinnsats for de rundt seg hver dag. Innsats for de de bor sammen med, familien sin, og de som de har ansvar for i jobben sin. De er ansvarsfulle hverdagsheltinner helt til vanlig. Akkurat nå er disse med på å holde hjulene i gang.
En av disse heltinnene er lærer. Og eier en privat barnehage. Og er student. Og mor. Og kone. Og en hel haug annet. Hun har ansvar for familien i sosial-distanse-modus. Hun har ansvar for digital undervisning og oppfølging til en hel gjeng med barn på skolen sin. Hun har ansvar for hjemmeundervisning til en barneskoleelev og to videregåendeelever hjemme. Hun har ansvar for en barnehage som er delvis åpen for barn av foreldre i samfunnskritiske yrker og andre som har spesielt behov. Hun har ansvar for at alle som jobber i den barnehagen vet hva de skal, hvordan de skal gjøre det, hvor de skal gjøre det og når de skal gjøre det. Hun har ansvar for å lære seg det hun skal og levere de oppgavene hun skal i studiet. Hun har ansvar for seg sjøl oppi det her også. Hvordan går det egentlig?
Den første dama har så langt sluppet å permittere noen av de ansatte hun har ansvaret for. Den andre jeg kjenner har permittert flere ansatte. Hun har ansvaret for en bedrift som går på sparebluss. Hun har ansvar for ansatte som frykter for jobben sin. Hun har ansvar for å holde «butikken» oppe slik at de alle har en jobb å gå tilbake til når denne krisen en gang er over. Hun har ansvar for hjemmeundervisning til en ungdomsskoleelev og en videregåendeelev i heimen. Hun har eldre i familien som ikke har vært helt friske de siste årene. Hun har også ansvar for seg sjøl oppi det her. Hvordan går det egentlig?
Begge er av typen kvinnelig duracellkanin. Begge har flere kilometer med bekymringer for folka og systemene rundt seg. Disse to har begge en russ i hus. Det betyr vel at begge disse heltinnene er litt terapeuter om dagen også. Jeg lurer på hvor mange timer de bruker i uka på å trøste russen med at «alt blir bra»? Tipper det er en og annen i den generasjonen som er bittelitt skuffa nå. Så vidt jeg vet tar de det med fatning. Livet går tross alt videre og russetida er en bagatell i den store sammenhengen. Ære være ungdommen!
Og ære være disse fantastiske hverdagsheltinnene. Disse to representerer en gjeng hverdagsheltinner jeg er glad for å kjenne. Jeg har ikke engang nevnt de jeg kjenner som går på jobb i helsevesenet eller sitter og ringer rundt med koronasvar til de testede. Jeg håper de to og alle andre helter og heltinner jeg kjenner lager seg en fin påske og tar en velfortjent ferie. Når alt dette er over inviterer jeg dere alle, både nevnte og glemte, til en stor jentefest. Jeg skal rive i både drinker og vin og feire dere! Alt blir bra!
