Småbrukerdrømmen.

Småbrukerdrømmen.

Og så er jeg småbruker, sa jeg. Og dermed glimtet det til i blikket på minst 75 % av forsamlingen. Plutselig var jeg noe litt eksotisk og genuint og litt sånn midtpunktet i en idyllisk drøm med grønne enger, markjordbær, flagrende hår, duft av timotei og nyslått høy og ubegrenset med tid til å dekke chabby-chicke bord med blomstervaser og hjemmelaget limonade under epletreet….

Utsikten fra småbruket kan man ikke klage på.

Sånn omtrent. 

I tillegg jobber jeg i en gårdsbarnehage. På et småbruk. 

Joda, jeg lever visst i en drøm. I følge noen. Småbruk er fint. Det er ubegrenset med frisk luft. Akseptabel avstand til naboene. Utsikt. Egen skog å utnytte for alt den er verdt. Til både rekreasjon, bål og juletreproduksjon. Elg og rådyr på egen tomt observert senest i dag. Plass for både meg, katte, samboer, biler, firhjuling, kjøkkenhage, epletrær. Alt, egentlig. Jeg nevner ikke dattera. Hu bruker stort sett kun sofaen, dusjen og kjøkkenet. Og har leilighet i hovedstaden.

Det fins tre hus her. Og da nevnes ikke dokkestua og brønnshuset. Og de tre er digre! Og fulle av greier. Og de trenger vedlikehold. Konstant. Det er 2 mål med plen her også. Heldigvis en del mose og mye regn, så turene med gressklipperen begrenser seg. Snøen må måkes unna hver gang den kommer på besøk. I alle fall om vi skal få bilen ut av garasjen og få den opp på hovedveien. 

Vi har ikke kommunalt vann. Det vil si at vi må passe på at brønnen er i orden og at vannpumpa er oppegående for å få vann til dusj, do og oppvaskmaskin. Og vi må passe på at den ikke går tom etter lange tørkeperioder. I fjor gjorde den det. Gikk tom altså. Hårvask og dusj ble utført i etellerannet nærliggende vann. Klesvask kun når det var tomt for undertøy. Skikkelig tomt! Nå har dyktige karer boret et 100 meter dypt hull, så bading kan nå utføres kun for moro skyld.

Det er strøm her da. Så sant ikkeno har falt over linja slik at det er brudd. Da blir det mørkt. Det skjer med jevne og ujevne mellomrom. Men ingen fare, vi har ved fra egen skog og vedovner spredd strategisk rundt i huset, så fryser gjør vi ikke. 

Men eksotisk og romantisk? Not so much, syns jeg. Det er liksom bare livet mitt. Og for meg er det like vanlig som livet i en villa på et byggefelt eller i ei leilighet i ei blokk. 

Men heldigvis er det 2020 – ikke 1920! Jeg har glimtvis sett et par halve episoder av Farmen. Det har lært meg et par ting. Småbrukerlivet i 2020 passer meg nok bedre enn det i 1920. Jeg er noe over middels glad i å overnatte under primitive forhold, men skroget syns oppvarmet hus og god madrass er ganske digg også. Og samboerskap med et par personer i et digert hus passer nok også undertegnede relativt mye bedre enn med 10 andre på et par små soverom…. Og jeg vil ha mat. Jevnt.

Så småbrukerlivet i 2020 både heme og på jobb er kanskje å leve i en slags drøm, allikevel. I alle fall når samtlige i husstanden har fått seg førerkort. Det er tross alt relativt langt mellom avgangene for kollektivtrafikken her, og et hotellrom er stort sett billigere en taxi hjem fra «byen»… 

Så veksler jeg da: mellom imaget som den eksotiske småbrukeren i blomsterenga og hu som bor «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» som enkelte påstår ?

Epletreet lever i alle fall, så jeg kan jo i teorien dekke bord under det.

En sånn dag.

I dag er en sånn dag. En dag der kroppen begynte å verke før det var noe som helst fornuft i å stå opp på en lørdag. Da det er en lettelse å faktisk stå opp, selv om de 164 cm kjennes som de har krympet betraktelig siden sist. I alle fall fører kroppsholdningen til krympeeffekt. MEN, nå når klokka nærmer seg 11.00 og det en vanlig hverdag hadde vært tid for lunsj, begynner det å gå seg til såpass at det i alle fall er mulig å tenke seg til å rydde kjøkkenbenken…

Gårsdagen ble jo avsluttet på best tenkelige måte: vinkveld med et par skravlehøner via videochat. Da var det jaggu bra hu sjøl hadde «flytta inn» i ny telefon for bare noen timer siden. Og med andre ord hadde full kontroll på teknikken.

Og det er soool! Det blir nok en bra dag!

Til alle flinke piker og hverdagsheltinner: Vi går inn i dagen som den utgaven av oss selv som vi orker å være! Bra nok!

Litt sånn som disse to (ps: det er den gule som får frisk luft ?):

Satser på å ende dagen sånn!
Startet dagen sånn.

God fredda!

En vinkveld i koronaenes tid kan fort ende med at man må en tur på polet etterpå! Og siden koronasveisen hadde antatt TigerKing-dimensjoner for lenge siden var det greit at resten sto i stil. Ullsokker og joggebukse kombinert med sofa og vin med andre ord…..mens andre må jobbe med filter! Eventuelt bare værra seg sjæl! 

God fredda og takk for i kveld!

En godt filtrert latter forlenger nok også livet!

Flink pike kan du værra sjøl!

Har du tenkt på det, du? Hva er ei «flink pike» for deg? Er det bare jenter som kan være flink pike? Kan man være flink pike på noen områder og ikke så flink pike på andre områder? Er det bra å være flink pike? Er det farlig? 

Ei klok dame jeg kjenner får stadig høre «så flink du er som kommer deg ut!». Hun lurer litt på det. Hun kommer seg da ikke ut fordi hun er flink, sier hun. Hun går ikke på tur for å være flink. Hun går på tur fordi hun har lyst og fordi det gir henne noe. Om det er trim, naturopplevelse, annen rekreasjon eller jatakk begge deler kan sikkert variere, men «flink» ligger ikke i hennes motivasjon.

For henne er ikke å komme seg ut på tur å være «flink pike».

Hva er en «flink pike» da, egentlig? 

Dersom du måler din egen verdi kun ut ifra prestasjon, du nekter å være nest best og du alltid streber etter det perfekte. Ja, da kan det godt hende du er en «flink pike». For meg handler begrepet også om å bedømme seg selv og måle sin egen verdi ut ifra det du tror er omgivelsenes forventninger om hva som er «riktig» eller «vanlig». Valgene dine blir påvirket av dette, mer enn av hva du egentlig selv har lyst til og behov for.

Er du en «flink pike»?

Veldig flinke piker. Og blide…

Du aksepterer aldri å være nest best og må være best i det aller meste av det du gjør. Du må alltid gjøre ditt absolutt beste. Du klarer ikke å slå deg til ro med “godt nok”. Du er veldig pliktoppfyllende og gjør alltid jobben din. Ofte føler du et stadig press i forhold til å oppnå resultater og få ting gjort. I forhold til deg selv, slipper du ikke lett unna. Du lager ikke unnskyldninger for dine feil, men misliker deg selv når du ikke presterer optimalt. Du har så mye å gjøre at det sjelden blir tid til å slappe av. Du er veldig konkurrerende. Velstand og status er viktig for deg. Utseende må alltid være på sitt beste. Du mener du fortjener sterk kritikk når du gjør en feil. Du etterstreber å holde alt i perfekt orden.

Hvis du kjenner deg igjen i opptil flere av disse punktene, kan det ifølge psykolog Sondre Risholm Liverød hende du har et “flink pike” syndrom. 

Jeg har nok dette syndromet. I alle fall på noen områder. Jeg gjør alltid så godt jeg kan. Jeg vil gjerne være best i konkurranser og liker meg sjøl best når prestasjonene er på topp. Jeg gjør jobben min og er min egen største kritiker. Jeg unnskylder ikke mine feil (tror jeg) og jeg sminker meg hver dag, haha! Alstå, dette er normaltilstanden. Ingen daglig sminke her i gården nå for tida. Og hverdagsambisjonene er i grunn generelt skrudd kraftig ned for tida. 

Og så er ikke alt i perfekt orden rundt meg hele tiden (for eksempel nå) og jeg er ikke overdrevent opptatt av velstand og status. Jeg har den kroppen jeg har, ingen reservedeler eller fiksapåting og utseende deretter. Jeg liker å tro at jeg i mange tilfeller tar mine valg ut ifra hva jeg vil og har lyst til og ikke ut ifra hva jeg tror omgivelsene forventer. Selv om til og med jeg innser at omgivelser og medmennesker faktisk HAR en del å si for hva jeg velger.

Husmora gikk og la seg og lot kjøkkenbenken være slik til dagen etter. Får vel være flink pike og rydde det vekk i dag da, kanskje…

Jeg kjenner en del flinke piker. De fleste er jenter. Jeg er ganske sikker på at det finnes noen gutter også. Lurer på hvordan det er? Å være gutt og «flink pike», altså. Er det som manneinnfluensa så er det jo mer enn dobbelt så ille. Skikkelig fælt med andre ord.

Flinke piker opplever nemlig ifølge psykolog Sondre Risholm Liverød ofte prestasjonsangst, stress, urolig mage, hodepine, høyt blodtrykk, magesår, kolitt, søvnproblemer, tretthet, panikkanfall, hjertearytmi, ryggsmerter, hudproblemer, leddsmerter, astma og mange andre fysiske symptomer.

Dette syns jeg i grunn høres både slitsomt og farlig ut. For noen av oss ender det med stressnakke og andre kroppslige plager og vi holder fysio- og manuellterapeuter i mer enn full jobb. For enkelte er ikke dette nok og egne og andres forventninger fører til sykdom og det baller i det hele tatt på seg hvis en ikke makter å snu både tankegang og handlingsmønster. Da tror jeg i hvert fall at å være «flink pike» er farlig.

Og vær så snill: ikke si til meg «du er så flink»! Det sier meg så lite. Du risikerer å få spørsmål tilbake «til hva?» Til å komme meg ut, sånn som den kloke dama i innledningen? Jeg kjenner at det ligger lite motivasjon å gjøre noe for å bli omtalt som «flink». Det er så mye mer stas å få tilbakemelding om HVA man er «flink» til. For eksempel: «du er så flink til å lytte». Det gir så mye mer. (da blir det kanskje gode samtaler også).

Jeg tror vi «flinke piker» av begge kjønn med fordel kan lære oss å «gi litt mer faen». Ta valg ut ifra hva du har lyst til og hva som kjennes riktig for deg her og nå. Alt kan ikke prioriteres like høyt og vi må være fornøyd med «godt nok» litt oftere. Jeg øver hver dag og er helt sikker på at jeg kommer til å være skikkelig god til akkurat det, muligens verdensmester, i en alder av bare ca 83!

Ps: innlegget ble opprinnelig postet en gang rundt 2016, tipper jeg. Akkurat nå tenker jeg mitt…

 

Kilde: Psykolog og spesialist i voksenpsykologi Sondre Risholm Liverød

          Klikk.no – Flink pike syndromet

 

 

 

Skål!

Oslo åpner kranene! Dette leste jeg i Dagbladet i går. 

ENDELIG! Nå blir det utepils på hovedstadsboerne gitt. Men jeg lurer på en ting: det er da rart at de ikke selger øl på butikken inni der? Her har vi da drevet med utepils allerede i påska. Kjøpt på Kiwi og bært i hus og så ut på terrassen sjøl!

For øvrig legger jeg merke til layouten på overkriftene her. Det viktigste øverst, så kommer det nest viktigste, hvor kan jeg oppsøke allerede åpne kraner? Så heller vi litt isvann i årene til slutt: forresten så er det visst en som har ansvaret for ungene våre som har blitt smittet av noe virus-greier! Men kranene åpnes! Juhuuuu!

Jeg håper de ikke åpner alle kranene på en gang. Da ser jeg for meg noe slikt som dette:

Skål!

Her har noen åpnet ei kran for mye eller to. Bilde fra Dagbladet.

Kan JEG det da?

Du som har så mye helseplager og er sykmeldt. Kan du være så mye på tur du da? 

Jada, jeg kan og jeg vil. Derfor prioriterer jeg det når det fins så mye som en ørliten gnist av noe som kan likne energi eller vilje. Ikke hver dag. Kroppen vil ikke det. Plutselig så vil den helst slippe å gå opp trappa til 2.etg. også, så det begrenser seg med tur. Dessuten har kortreist tur blitt en spesialitet. Ekstremvarianten av kortreist som regel. Som nevnt tidligere så bør bilen helst være innen 50 meter fra leir. Eller i alle fall ikke mer enn en kilometer. Betalinga jeg får er et hode og en kropp som kjenner glimt av behag og dermed en psyke som takler det som ikke er så bra på en noe mer konstruktiv måte enn uten tur. Tror jeg. At det ligger i prisen å kjenne det både her og der i dagevis etterpå får bare gå så lenge hodet har fått en liten luftetur. Sånn er det i dag. Hodet er tilfreds, kroppen verker og ganglaget er alt annet enn sprettent…

Perle som fortsatt er innen rekkevidde. Må kun bære sekken 10 min.

Sover du i det hele tatt inne, har jeg fått spørsmål om. Det kommer av at euforien over utenetter, fine solnedganger og -oppganger og opplevelser i naturen døgnet rundt har fryktelig lett for å havne på sosiale medier. Kan melde at de fleste netter tilbringes innendørs, i ei helt vanlig seng på et helt vanlig soverom. Men jeg tar ikke så mange bilder der som ute.

Du er vel ute og på tur hele tida du, har jeg også fått høre. Jeg er nok en del ute ja. Men jaggumeg har sofaen fått kjenne tyngden av kjærringa de siste månedene også. Men igjen, jeg tar ikke så mange bilder i sofaen heller. 

Jeg tar bilder når jeg syns jeg har det bra. Som regel er jeg oftest på tur alene, så deling av bilder på nett er en liten «hei, nå opplever jeg noe fint som jeg gjerne vil dele med deg!» Det vil ofte si ute i frisk luft. Når kroppen er pjusk og dørstokkmila lang og høy kan det hende jeg henter fram et gammelt turbilde og deler det. Det kjennes unektelig mye bedre enn å dele sofabilder. I mitt hode vil jeg heller fokusere på gode opplevelser, selv om de er små, enn på det som ikke fungerer. Jeg er livredd for at både jeg sjøl og min omgangskrets aldri kommer til å se på meg på samme måte som før hvis jeg lar være. Så da sørger jeg for at jeg kan kikke på mine egne bilder og opprettholde illusjonen. 

Hans Børli sa det slik:

Livet

Av og til er jeg nødt om
å ta livet mitt med på
en aldri så liten luftetur.

 

Sånn er det!

Ubeskrivelig flott, men usikker på om jeg kommer hit igjen…forresten, jeg vet en løsning 😉

 

Uteliggerhøne på brushanejakt.

Jeg er deltidsuteligger. Jeg har hus og seng og alt jeg trenger og uteliggingen kommer relativt sjelden av at jeg kastes ut fra heimen. Flaks. Men trangen til uteligging kommer med jevne og ujevne mellomrom. Det passer godt nå. 20 varmegrader, vindstille, vår og tida for fugleleik i skogen! Perfekt for meg. Og da jeg i tillegg klarte å oppdrive et lovende sted innen 20 min forsiktig gange på haltende kne og råtten kropp. Ja da var det duket for storfuglleik.

Da jeg til og med jagde opp to stykk storfugl der jeg kom stabbende mot myr og tjern fikk jeg trua. Hengekøya ble rigget mellom to døde trestammer, middag inntatt på kokeapparat og solnedgang, turbok og tekopp ble kveldens underholdning. I tillegg til et visst antall passerende traner. De flakser lydløst (om de ikke hujer) gjennom lufta som hvileløse skrømt. Fascinerende. I tillegg kunne jeg bivåne litt froskeformering i en nærliggende dam. De forsvant i gresset da jeg nærmet meg men de lot eggene ligge igjen.

Natta forløp i total stillhet. At 20 varmegrader så fort kan endre seg til x antall kuldegrader er ganske ufattelig når du sitter i kortermet en solvarm aprilkveld. Men det kan det. Jeg har sjelden hatt så mye rim på sovepose og hengekøye som i natt, selv om jeg sover ute både vinter og høst. Stjernehimmelen ei slik kald natt derimot, den var ubeskrivelig.

 

Uteligger med trua.
“Litt” rim.
Ikke helt i vater.

Klokka 04.07 var det morgen. Da satte showet i gang. Først så jeg ingenting. Bare kimen til en soloppgang bak skogen på andre siden av tjernet. Men lyden! Det kurret og freste og herjet uti mørket der et sted. Så fort sola skrudde på lyset skikkelig så jeg kampen som foregikk ute på den tynne isen. Det var gutta sine det! Det var brusing med fjær, oppblåste skulderpartier (om fjærkre har det), jaging av hverandre og rene frontangrep. Alle slåss med alle og hvis det var noe system så fattet ikke jeg det i hvert fall. Hvem som vant er helt i det blå for meg. 

De kom!

Det var pause mellom første og andre runde. Da rakk jeg å sovne litt, men klokka 06.00 bar det ivei igjen, med litt færre kamphaner denne gangen. Muligens de som ikke hadde fått seg dame i første runde. Da hadde sola bikket over tretoppene og jeg kunne ligge badet i morgensol og kikke på showet fra soveposen i hengekøya. Imponerende skue. Meg bekjent sitter damene trygt i tretoppene rundt og bivåner det hele før de velger ut en av de tøffe på isen. Hva de ser etter er usikkert. Så vidt jeg kunne se var noen kjempeflinke til å løpe fort fort etter fienden, noen gikk for frontalangrep i serie, mens andre satt mest å så på. Som vanlig, med andre ord. 

Da showet var over var morgenkaffen klar og et par arme riddere ble fortært før det var på tide å pakke ned og vende tilbake til sivilisasjonen. 

 

Vårens vakreste eventyr.

Det kalles av mange vårens vakreste eventyr. For å bivåne det hele er det nødvendig å være på rett sted til rett tid. Så da har jeg igjen pakket sekken med ull, kokeapparat, sovepose og mat. Målet for denne ekspedisjonen er å få med seg noe av dette eventyret. Jeg snakker om fugleleik. Stunda der storfuglen, ofte orrhaner, inntar myra eller det islagte tjernet for å krangle om damene. Så vidt jeg vet sitter damene i toppen av trærne rundt omkring og bivåner hele kaoset. For så å fly elegant ned til den utvalgte når hun har plukket ut en hun syns har utmerket seg.
Jeg har rekognosert og funnet meg en plass jeg har tro på. Så får jeg håpe at valgt tribuneplass innfrir. Nå gjelder det bare å holde seg i ro og håpe at showet innfinner seg slik jeg har satset på.

Soverom.

Verdens sterkeste.

Husker dere han her?

Bamse – verdens sterkeste bjørn. Han var favoritten min i barndommen. Eller i alle fall tegnefilmene om ham. Og bladene. Bamse ordnet alltid opp, sterk som en bjørn(!), moralsk og politisk korrekt som han var. Jeg tror ærlig talt jeg var mest opptatt av at han var sterk. Ikke at han var så moralsk. Det var vi jo vant til at barne-tv var på 70-tallet. Og jeg har lest meg til det på internettet. Han trengte bare en liten porsjon dunderhonning fra bestemor så taklet han både den ene og den andre utfordringen. 

Når man har prøvd å være verdens sterkeste for lenge, men slett ikke liker honning, kan det fort ende med totalkræsj. Ikke bra. Må nok lære meg å like dunderhonning så kanskje jeg kommer ut av denne omveien?

https://miniblogg.no/heidisspace/78448/da-livet-tok-en-omvei.html?fbclid=IwAR0Zo-3pAvlwaZOLxE9Xw_5BMLdmyq9b-zEAHMdUt3s09QmrQAnNVP3KBPc