Småbrukerdrømmen.
Og så er jeg småbruker, sa jeg. Og dermed glimtet det til i blikket på minst 75 % av forsamlingen. Plutselig var jeg noe litt eksotisk og genuint og litt sånn midtpunktet i en idyllisk drøm med grønne enger, markjordbær, flagrende hår, duft av timotei og nyslått høy og ubegrenset med tid til å dekke chabby-chicke bord med blomstervaser og hjemmelaget limonade under epletreet….
Sånn omtrent.
I tillegg jobber jeg i en gårdsbarnehage. På et småbruk.
Joda, jeg lever visst i en drøm. I følge noen. Småbruk er fint. Det er ubegrenset med frisk luft. Akseptabel avstand til naboene. Utsikt. Egen skog å utnytte for alt den er verdt. Til både rekreasjon, bål og juletreproduksjon. Elg og rådyr på egen tomt observert senest i dag. Plass for både meg, katte, samboer, biler, firhjuling, kjøkkenhage, epletrær. Alt, egentlig. Jeg nevner ikke dattera. Hu bruker stort sett kun sofaen, dusjen og kjøkkenet. Og har leilighet i hovedstaden.
Det fins tre hus her. Og da nevnes ikke dokkestua og brønnshuset. Og de tre er digre! Og fulle av greier. Og de trenger vedlikehold. Konstant. Det er 2 mål med plen her også. Heldigvis en del mose og mye regn, så turene med gressklipperen begrenser seg. Snøen må måkes unna hver gang den kommer på besøk. I alle fall om vi skal få bilen ut av garasjen og få den opp på hovedveien.
Vi har ikke kommunalt vann. Det vil si at vi må passe på at brønnen er i orden og at vannpumpa er oppegående for å få vann til dusj, do og oppvaskmaskin. Og vi må passe på at den ikke går tom etter lange tørkeperioder. I fjor gjorde den det. Gikk tom altså. Hårvask og dusj ble utført i etellerannet nærliggende vann. Klesvask kun når det var tomt for undertøy. Skikkelig tomt! Nå har dyktige karer boret et 100 meter dypt hull, så bading kan nå utføres kun for moro skyld.
Det er strøm her da. Så sant ikkeno har falt over linja slik at det er brudd. Da blir det mørkt. Det skjer med jevne og ujevne mellomrom. Men ingen fare, vi har ved fra egen skog og vedovner spredd strategisk rundt i huset, så fryser gjør vi ikke.
Men eksotisk og romantisk? Not so much, syns jeg. Det er liksom bare livet mitt. Og for meg er det like vanlig som livet i en villa på et byggefelt eller i ei leilighet i ei blokk.
Men heldigvis er det 2020 – ikke 1920! Jeg har glimtvis sett et par halve episoder av Farmen. Det har lært meg et par ting. Småbrukerlivet i 2020 passer meg nok bedre enn det i 1920. Jeg er noe over middels glad i å overnatte under primitive forhold, men skroget syns oppvarmet hus og god madrass er ganske digg også. Og samboerskap med et par personer i et digert hus passer nok også undertegnede relativt mye bedre enn med 10 andre på et par små soverom…. Og jeg vil ha mat. Jevnt.
Så småbrukerlivet i 2020 både heme og på jobb er kanskje å leve i en slags drøm, allikevel. I alle fall når samtlige i husstanden har fått seg førerkort. Det er tross alt relativt langt mellom avgangene for kollektivtrafikken her, og et hotellrom er stort sett billigere en taxi hjem fra «byen»…
Så veksler jeg da: mellom imaget som den eksotiske småbrukeren i blomsterenga og hu som bor «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» som enkelte påstår ?
