På jakt i mitt eget bildearkiv så er det i grunn mer enn tydelig at de fleste bildene – jo de er tatt i friluft. I naturen. Og der er det særs få ting som er firkantet. Om ikke vi mennesker har vært der og kultivert og “ryddet”. Det er de runde og bølgende formene som dominerer, i alle fall her på Østlandet. Og både runde og trekantete former er i grunn ganske hyppig å finne på kamerarullen.
Når det gjelder firkantet derimot, som er helgeutfordringen fra utifriluft denne gangen, så måtte jeg ty til noe menneskebygd. Nemlig vinduer:
Sett gjennom vinduer blir naturen også firkantet. I alle fall innrammet i en firkant. Og bildet av fugleredet i vinduet på Rødven stavkirke måtte også med, siden det er del av sommerens firkantminner 😉
Se for dere en liten unge som nettopp har oppdaget lysbryteren. De har oppdaget det lille klikket som kommer når vi trykker på knappen, og ikke minst har de oppdaget at lyset går på og av når de trykker. Og de trykker. Av og på. På og av. Av og på. På og av.
For smårollingen er det magisk. Nesten trylleri og de jubler over oppdagelsen. Mens vi voksne prøver å si «nei, du må ikke gjøre sånn». «Slutt med det der». «Ikke rør bryteren». Og alle andre mulige kommandoer for at den lille tassen skal la bryteren være i fred og lyset stå på. Hele tida. Vi er litt febrilske i forsøket på å avlære den lille utforskeren akkurat denne atferden.
Kroppen min er sånn. Av og på. På og av. Og den som skrur av og på hele tida – ja det er nok «frøken MS» eller «Miss fatigue». For jeg har bare sånn passe kontroll på den knappen. Noen ganger er den under min kontroll. Andre ganger lever den sitt eget uavhengige liv. Noen ganger har jeg energi til å både gjøre og nyte – andre ganger er både kropp og hode så tungt at det er nok å fore seg sjøl, gå på do og om jeg er heldig ta en dusj i løpet av dagens våkne timer. Da kan det være for krevende å lese i bok for eksempel. Mens andre ganger kan lesing være akkurat det jeg trenger. Og kanskje det eneste jeg kjenner at virkelig gjør nytte som avslapping.
Bloggen bærer jo unektelig preg av denne «av-og-på»-hverdagen. Da jeg er ute og «erobrer» verden og presterer og opplever så skriver jeg om det. Da blir det turbilder, både av kjærringa med staven og alt hun ser og opplever underveis. Og når jeg stopper opp og synker fullstendig sammen etterpå – ja da skriver jeg om noe annet. Men slik er jo hverdagen og dermed blir hverdagsbloggen slik.
Sommeren har, for det meste og heldigvis, vært påskrudd. Og de dagene som har vært avskrudd har «passet» ganske godt med planer og mangel på planer. Og ikke minst planer som kan avlyses om det ikke fins krefter. Og avlysninger har det blitt. De som leser og ser kun turinnlegg, opplevelser, festlige lag og andre greier, som jo er det jeg ønsker og velger å fokusere mest på, de kan gjerne tenke at her er det ei med uhorvelig mengde med energi. Ei som er frisk som en fisk og med en kropp som tåler det meste.
Jeg, og i alle fall småbrukeren, som er i hus med undertegnede også når bryteren er slått av, kan nok berette en litt annen historie. For han får med seg den konstante vekslingen mellom aktivitet og mangel på energi. Bryteren som går av og på hele tiden. Som om det er en smårolling på speed som har styringa på trykkinga. For sosiale lag, tur, reiser, snakking – alt koster. Og da må bryteren av rett som det er.
Jeg må prøve å henge med og balansere så godt jeg kan. Selv om jeg skjønner at helt balansert blir det aldri. Noen ganger går sikringa. Og da går det ikke an å trykke på bryteren for å sette på lyset. Da må jeg skifte sikring. Eller gå inn i en «dvalemodus» der jeg ikke stiller noe som helst krav til meg selv eller hva jeg får ut av timene og dagene.
Når det er sagt: NÅ tar meg med meg «Frøken MS» og «Miss Fatigue» ut på balkongen og leser litt i boka mi 😉.
Partytelt og partypynt med friluftsheidi langs langbordet under – gårsdagen hadde noe mer partyfaktor enn dagen i dag, selv om friluftsheidi kjørte hjem først av alle.
Plutselig er det august og godt over halve året har gått. 2025 er friluftslivets år og jeg feirer det gjerne på min egen måte. Og i den sammenheng var planen å sove ute minst ei natt hver måned i hele år. Det har gått bra, det. Tilpasningene har fungert og jeg har fått både lavvonetter og hengekøyenetter til skogs.
Relativt milde vinternetter og ferdig lavvo i egen skog gjorde prosjektet gjennomførbart selv med kranglete kropp. Lite visste jeg at da det ble som varmest og mest sommerlig i juli – at det var DA jeg skulle slite med å få det til! Det rimer jo forresten med at varmen gir meg kraftigere MS-symptomer, og mindre energi til å gjøre alt mulig. Og selvfølgelig at jeg har vært bortreist og drevet med andre ting halve måneden.
For nå i juli har det ikke blitt noen kortreist nærtur med utesoving for friluftsheidi. Ikke noen lengre ekspedisjoner med soving utendørs heller. Jeg har sovet ute, så på den måten har jeg vel i grunn utført mitt eget oppdrag. Men for meg teller ikke hengekøye på egen terrasse helt som natt-i-naturen. Jeg kjenner det. Bra var det da at det ble tre netter på rad der i køya på terrassen. Så jeg må uansett se at slik ble det denne gangen.
For da friluftsheidi var hjemme fra ferie i Sverige og været var utesovevennlig – ja da ble friluftsheidi sjuk. Sommerforkjølelse med intens hosting og konstant rennende nese. Ikke noe energi igjen til tur, da. Så var det bobiltur til Sunnmøre, med hostesaft og nesespray lett tilgjengelig. Så ble jeg frisk. Og da begynte det å regne. Og tordne. Så da bestemte jeg at det ikke ble noe. Og så lever jeg fint med det.
Men nå er det august og en hel ny og blank måned å planlegge tur i. Enten det blir alenetur, kombindert kano- og hengekøyetur med småbrukeren, eller noe helt annet alene eller sammen med noen som vil. I fjor hadde jeg en alenetur to netter på Øyrefjellet i lavvo. I august, så vidt jeg husker uten å sjekke. DET frister til gjentakelse.
Jeg har jo ikke for vane å gi meg. Så om jeg datt av lasset litt i juni, så er jeg rimelig klar for å klatre opp på det igjen, altså ;-).
Her er innlegget jeg skrev om årets utfordring til meg selv:
