I dag fikk jeg igjen for å nesten alltid kjøre rundt med badetøy og håndkle i bilen. I sommerhalvåret vel å merke. Om vinteren har jeg hatt en tendens til å alltid ha en ikea-bag med finkløvd bålved i bilen. I tilfelle. I tilfelle plutselig bading eller plutselig bål. Noen ganger blir det plutselig begge deler, så sesongene har en tendens til å overlappe hverandre.
Og heldig er jeg som har min egen «badeplass» som ligger såpass greit til at det passer å stikke innom der på vei hjem fra jobb. Og heldig er jeg som har en badeplass med en av mine favorittblomster i tillegg. Plassen har faktisk fått navnet «Heidis plass». Ei venninne introduserte det navnet etter at jeg hadde «inntatt» plassen både for bading og hengekøyeovernatting et par ganger. Og siden har den hett det. I alle fall for oss.
I dag ble det helt impulsivt lunsj, bading og ei stille stund med fred og ro på Heidis plass. Og fotografering av yndlingsblomsten (i alle fall en av dem):
Det er valgkamp i Norge. Vi som er stemmeberettiget her i landet skal om noen uker til urnene og avgjøre hvem som skal styre landet den neste perioden. Det er valgkamp! Partiene kjemper om oppmerksomhet på stands, i avisreklamer og i annen reklame, eller propaganda, om du vil kalle det det. Digipost mottar brev og info om valg og valglokaler. Og på bloggen er vi oppfordret til å skrive innlegg om nettopp valgkamp. Her utfordrer Brit oss på dette.
Uten sammenlikning for øvrig: jeg har vært på tur igjen. Av typen henge mellom to trær, bade, slappe av og overnatte. Langt til skogs. Først og fremst må jeg velge å dra på tur. selv om det også for en kronisk turelsker som meg av og til og av ulike årsaker føles som en kamp for å få det til. Og til og med på tur er det valg som må tas. Om ikke akkurat valgkamp.
Først og fremst må jeg finne tidspunkt som passer både dagsform, timeplan/ukeplan og værmelding. Og jeg må velge hvor jeg vil dra. Og når jeg først kommer meg dit så må valg tas der også.
For eksempel: Skal disse spises med en gang, eller bør de spares til frokosten og de arme ridderne i morgen tidlig?
Eller: Skal jeg velge å stole på yr og værmeldinga som lover sol og opphold…eller skal jeg velge å henge opp hengekøya uten tarp over?
Vel til det siste først: jeg valgte sol. Det vil si at jeg fant den perfekte hengekøyeplass med fin avstand mellom trærne og uforstyrret utsikt til vannet, nesten uti vannet faktisk. Og med steiner å bade fra bare to meter fra køya. Helt perfekt så langt.
MEN, den plassen viste seg å være fullstendig uegnet utover kvelden. For plutselig begynte det å regne! Da var det bare å kaste tarpet over hengekøya slik at ikke alt jeg hadde med meg og hadde dandert for kvelden skulle bli kliss bløtt. Jeg regnet med at det bare ble ei lita skur. Og det ble det. Først.
Da den andre skura kom valgte jeg å stroppe tarpet i to hjørner så det ikke skulle blåse av. Det gir seg sikkert til jeg skal legge meg, tenkte jeg. Og tok det med ro. Helt til den tredje skura kom. Og den varte. Og det regnet mer. Og det begynte å blåse.
Da måte tarpet barduneres fast. Og da skjønte jeg at jeg definitivt hadde feil hengeplass. Dermed ble det enda en panikkoppsatt og mildt sagt ureglemetert og mer eller mindre ubrukelig rigg. Denne måten å bruke tarpet anbefales ikke:
Det er ikke første gangen. Jeg vurderte om jeg måtte flytte hele greia, men kom til at jeg heller la meg! Først som sist men etter å ha festet det som kunne festes i steiner, lyng, busker og kratt rundt omkring. Tarpet så allikevel ut som ei dynge. Men inni dynga klarte jeg å buksere den stive kroppen min godt nok nedi soveposen til at det var noen cm fra meg til tarpet. Greit å lese med hodelykt, spennende om det skulle bli noe søvn med det slakke tarpet som taslet og raslet vilt i vinden.
Det sluttet å regne før jeg sovnet. Men der inne i kokongen sov jeg hele natta. Vinden ga seg også så levenet fra det slakke tarpet var til å leve med. Eller rettere sagt sove under. Gleden med å glippe med øynene og se stjerner og månen over køya ble i grunn borte. Det eneste jeg så var litt av krattet til høyre for meg. Ellers kunne jeg ha hengt hvor som helst.
Men det ble lunt inni der da! Og morgenstunda ga glassklar vannflate. Vindstille og etter hvert sol over leirplassen.
Og bæra!?! Joda, jeg valgte å spare de fleste til frokost. Så da ble det arme riddere med blåbær og multe. Luksus.
Det kan vel ikke akkurat kalles valgkamp i og med at ingen, hverken bær eller køye og tarp argumenterte noe særlig for det ene eller det andre. Men valg ble det. Et riktig; bær til frokost. Og ett feil; stole på at yr faktisk leverer oppholdsvær når de melder det 😉.
Men det aller viktigste: jeg valgte å dra på tur. Og det angrer jeg ikke på. Selv om jeg (enda en gang) har fått ei lekse om vær og hengekøye og tarp og slikt. Og heldigvis er det enda noen uker med valgkamp til jeg må bestemme hvem jeg skal gi min stemme til. Og jeg både håper og tror at jeg velger å dra på tur igjen før den tid. Uten for mye kamp om det valget.
(Dette ble mitt bidrag til valgkamp-utfordringen Brit/Kjerringtanker ga denne måneden. Kanskje ikke akkurat den valgkampen hun tenker mest på, men jeg får skrive om noe jeg har greie på…😉. I alle fall denne gangen 😉.
Før skurene var det speilblankt og vakkert.
Når skyene lager nesten akkurat samme mønster som steinene i vannet.
Til friluftsheidi fra friluftsheidi: Takk for turen!
Det ble selvfølgelig bading også. Her er innlegget om det.
Hva betyr kronisk for deg? Hva tenker du når du hører «han er kroniker»? Sier du «god bedring» til en kroniker? Eller?
AI skriver at ««kronisk» betyr langvarig eller vedvarende, og brukes ofte om sykdommer som varer over lengre tid…Kroniske sykdommer kan ha et langvarig forløp og noen går aldri over.»
For meg betyr kronisk varig. Og jeg bruker begrepet varig syk mye mer enn kronisk syk. MS, multippel sklerose, er en varig sykdom. Det vil si at jeg kommer ikke til å bli kvitt den. Den er livsvarig og MS-skader som har oppstått vil ikke på magisk vis reparere seg. Selv om det alltids går an å håpe at forskning finner en mirakelreparasjonskur en eller annen gang. Noen vil ha nytte av bremsemedisin, andre ikke. Symptomene varierer. Noen dager fungerer skrotten og hodet relativt bra. Ikke sammenliknet med en frisk meg, men i alle fall sammenliknet med de verste dagene mine. Andre dager er symptomene ganske så invalidiserende.
Den varige ms-sykdommen er så absolutt til stede hver eneste dag og slår ut og slår meg ut rett som det er. I dag for eksempel som jeg har vært på jobb i fire timer. Førstehjelpskurs i tre av dem og lunsj i en. Og resten av dagen har jeg vært mer eller mindre utslått. Og jeg er ikke overrasket. Ofte er jeg slik etter bare to timer på jobb. Så det dobbelte – ja det må nesten gå sånn. Et eksempel på det jeg kaller kalkulert risiko. Jeg vet sjansen er stor for at det blir slik, men jeg lar ikke være å delta for det. Jeg må bare innse at resten av dagen blir fatigue-preget.
Så nei, folkens; jeg er ikke noe «bedre» av sykdommen. Ikke har det skjedd noe spesielt av forverring heller, så vidt jeg kan skjønne. Det er bare sykdommens natur. Og spesielt fatiguens natur. Den slår meg ut. Og det er egentlig ikke noe spesielt eller dramatisk over det. Det er bare sånn livet er og slik hverdagen arter seg med varig sykdom. Den er der alltid. Og gir stort sett, før eller senere, «bivirkninger» både av aktivitet og inaktivitet. Og jeg er som regel kronisk, eller varig dårlig til å balansere. På slike dager der fatiguen på en måte «overtar» styringa så kommer smertene i ulike kroppsdeler og øyelokkene kjennes ut som det henger blylodd på dem. Å gå over golvet kan kjennes som en helt uoverkommelig fysisk anstrengelse. Lyd er slitsomt og konsentrasjonen fullstendig fraværende.
MEN! Jeg vet at min varige sykdom varierer. Og dermed vet jeg også at morgendagen antakelig blir myyye bedre. I alle fall om natta byr på skikkelig med søvn. Og til og med jeg skjønner hvorfor jeg ikke er i jobb i større stilling. For det minner symptomene meg på.
Så når folk, jeg går ut ifra velmenende, lurer på om vi varig syke ikke kan overvinne funksjonsnedsettelsene eller bli bra av den varige sykdommen vi har, fatiguen for eksempel, så kjenner jeg at det noen ganger kan provosere. For jeg overvinner ikke noe jeg kommer til å ha resten av livet mitt. Det er nettopp det varig eller kronisk betyr. Noen varige sykdommer går ikke over. Det vi gjør er at vi lærer å leve med det og vi lærer å tilpasse oss til funksjonsnedsettelsene og hva det gjør med hverdagen vår. I alle fall prøver vi så godt vi kan.
Og ja, vi later som. Vi later ikke som vi er syke. Vi later som vi er friske. Innimellom. Rett og slett fordi vi må delta. Ta litt kalkulert risiko. Vi gjør ting selv om vi vet det er stor sannsynlighet for at vi får syksomssymptomer av det.
Kronisk altså. Eller varig.
På reunion på forsommeren ble jeg introdusert for begrepet «kronisk singel» 😉. DET syns jeg var et ganske godt og beskrivende uttrykk. Men når det gjelder MS-sykdommen så velger jeg varig. For det er det den er.
“Vi skal ikkje sova bort sumarnatta…”, sang Lars Klevstrand. Jeg må innrømme at jeg sover bort de fleste av dem, jeg altså. Jeg er jo trøtt, og trenger søvn. Og jeg foretrekker å sove om natta. De siste par ukene har jeg merket at sommernettene har endret karakter. De lyse, nesten like lyse som dagen, juninettene er så definitivt historie for 2025. Det er mørkt om kvelden og ganske så svart om natta nå. Såpass at solcellebelysningen på balkongen slår seg på i god tid før sengetid.
I natt derimot, så var det egentlig ganske lyst. Klar, fin måne over tretoppene. Og et måneskinn som lagde lange skygger over landskapet. Og jeg sov ikke akkurat bort denne natta. Etter å ha lagt bak meg “tour de egen kommune og nabokommunen” både på ettermiddagstid og kveldstid, så rakk jeg akkurat å finne senga omtrent da det begynte å lysne til en ny dag og månen hadde skint for det meste fra seg. Da hadde klokka bikket 04.00. Gjengen jeg hadde hentet på fest var vel i respektive hus, ganske fornøyde med kvelden, virket det som.
Og i og med at jeg ikke akkurat sov bort sumarnatta så fikk jeg gleden av å se både en forvirret hareunge som ikke visste vilken vei han skulle ta i billysene og rompa på et rådyr som krysset veien helt ureglementert midt i vegkrysset.
Søndagen ble forkortet med litt “soving utpå” i ene enden og den må nok forkortes en smule i andre enden også. For når den ene sumarnatta ikke blir sovet bort, så er det nok lurt å legge inn litt ekstra søvn i den neste. I alle fall når mandagen byr på jobb.
Lag deg en god mandag når den kommer, enten du sover bort sumarnatta eller ikke 🙂
Augustnatta kan være ganske svart – helt til denne lyskasteren dukker opp over skogen.
Å skrive om og poste om utsikt er vel i grunn noe jeg driver en del med. Flere av de som kjenner meg og mitt tur- og friluftsliv har noen ganger brukt uttrykket “utsiktsjunkie” om meg. Og ja, jeg liker utsikt. Følelsen av å komme ut på et hogstfelt i skogen eller opp på en topp på fjellet og så nyte synet av åser og topper og luft og lys, ja det er noe jeg setter veldig pris på.
Og når utifriluft ber oss om å blogge om utsikt i sin helgeutfordring denne uka, så kjenner jeg at her er det mye å velge mellom. Stort sett hver dag nyter jeg utsikten fra både balkong og terrasse. På klare dager ser vi Synnfjell i det fjerne og Hallingskarvet kan så vidt skimtes de aller mest krispy høstdagene.
På tur oppsøker jeg såvisst enda mer utsikt. Om det er over et vann eller fra en topp eller ei li. Eller bare utsikten til et bål. Å sitte å stirre inn i flammene er en utsikt jeg er glad i . Og for meg er utsikt viktig. For rett som det er gir den innsikt. I alle fall tid og inspirasjon til refleksjon – og dermed potensielt innsikt som er god å ha med i “bagasjen”. Eller ryggsekken, som det ofte blir for meg da;-).
Her ligger innlegget jeg skrev om akkurat det i 2022. Som for øvrig var det året jeg fylte 50, og ikke minst et år som røsket opp og sendte meg på nok en omvei i hverdagslivet:
Og jammen fikk jeg litt mer innsikt av å lese mitt eget innlegg, gitt! Så dermed må jeg jo takke utifriluft. Hennes forespørsel om utsikt ga meg faktisk innsikt!
Denne utsikten er fra gårdsplassen min. Høsten byr rett som det er på slike solnedganger, så det er bare å glede seg.
Refleksjonen kom til meg her om dagen. Den dreide seg om skoler. Kanskje rett og slett fordi det er august og et nytt skoleår står for døra med skolestart for både 6-åringer som har første skoledag og alle de som har første dag på ny skole ellers.
Jeg begynte på barneskolen i 1979. Som sjuåring. Eller, jeg var jo bare 6 ½ da, født sent på året som jeg var og er. Da gikk vi på skolen annenhver dag. Jeg mener å huske at timeantallet per uke var omkring 15 skoletimer. Akkurat passe til tre dagers skoleuke. Et annet argument var jo at vi var tre klasser, 1.-3.klasse, men bare to klasserom på den skolen. Så vi måtte veksle på litt!
Som tredjeklassing «hospiterte» vi en dag i uka på «storskolen», det vil si der 4.-6.-klasse holdt til. Vi måtte nok øve oss på å være minst og del av et «stort» skolemiljø. Og så måtte det jo til for å få plass til første- og andreklassingene på «småskolen».
Som fjerdeklassing ble det buss hver dag til «storskolen» i bygdesentrum. Der var det både klasserom til tre klasser, sløydsal og gymsal. Luksus.
Å begynne på ungdomsskolen var som å komme til en ny verden. Der var det fire klasser på hvert trinn og vi kom fra fire ulike barneskoler. Skikkelig digert, syns vi. I alle fall jeg. Og uante muligheter for å smugkikke på kjekke gutter, drive med spennende forsøk i kjemisalen eller henge på «røykehjørnet» for de som turte og ville det. Det var til og med svømmebasseng på ungdomsskolen. Og buss var vi jo vant til fra før, så at den bare gikk i en annen retning var helt udramatisk.
Det hører vel med til historien at da avleggeren begynte på samme ungdomsskole fikk hun noen av de samme lærerne som jeg hadde hatt. Og fargen på veggen var nøyaktig den samme 😉.
På videregående ble vi delt igjen. Noen havnet på den ene skolen, og noen på den som lå like ved. Vi gikk til og med på videregående i ulike kommuner. Andre skulle bli mekanikere eller frisører og gikk på «yrkesskolen». Og noen ga blaffen i skole. Karakterer og hva vi søkte bestemte om vi kom inn her eller der.
Så kommer refleksjonen: Samtlige av skolene jeg har gått på er nå nedlagt! «Småskolen» forsvant på 80-tallet en gang. Da ble den og «storskolen» slått sammen. Den videregående skolen ble slått sammen med naboskolen i 2004. Ungdomsskolen «røk» i fjor. Og i juni i år gikk de siste elevene ut av barneskolen eller «storskolen» i bygdesentrumet. Fra og med skolestart om noen dager så må samtlige elever fra den bygda skysses til nabobygda og gå på skole der. Jeg bor nå i den nabobygda, og avleggeren har gått på skole der. Hvor lenge den overlever, ja det vil vise seg.
Og jeg, jeg har med andre ord «brukt opp» alle skolene jeg har gått på. I alle fall var det det vi spøkte med da jeg drodlet litt om temaet med en tidligere medelev i helga som var. Alle skolene vi har gått på er nedlagt. Bortsett fra høyskolene i Lillehammer, Hamar og Oslo. De har bare slutta å være skole, de. De har blitt universitet, kan du skjønne.
Det er når slike refleksjoner setter inn at jeg virkelig kjenner på at tidene har forandret seg. Antallet skoler og skolekretser i kommunen har krympet betraktelig og planene tilsier at de kommer til å reduseres enda mer i årene som kommer. Jeg er spent på hvor lenge det kommer til å bo familier med barn her utpå bygda!?! Kommer vi kun til å bli igjen vi som ikke trenger skole i nærmiljøet? Blir «forgubbingen» total om få år? Hva skjer med barnehagen? Hvor lenge «overlever» den?
Eller blir hele bygda nedlagt?
Jeg håper alle som starter på skolen for første gang, som begynner på ny skole eller går tilbake til et kjent klasserom, som elev eller lærer, får fine skoledager der de er. Og er du riktig heldig kan det hende skolen består også til neste generasjon!
Bildet er hentet fra Åsen grendehus sin facebookside og viser Åsen skole, altså “småskolen” som nå er et livskraftig fungerende grendehus. Innfelt bilde av skolen er tatt i 1908-1910 i følge digitaltmuseum.no
Jammen er det lenge siden jeg har skrevet et «glede-innlegg» her på bloggen. I dag syns jeg det er på tide igjen. Selv om jeg sterkt mistenker at det var tilsatt litt sovemedisin, eventuelt noe likegyldighetsserum, i den radioaktive kontrasten jeg fikk på sykehuset i formiddag. For makan til trøtt kjærring resten av dagen, ja det skal det letes lenge etter tror jeg! Jeg blir forresten alltid rimelig utmattet av sykehustimer. Det tapper energilagrene mye mye mer enn det som egentlig høres fornuftig ut i forhold til hvor lite krevende det egentlig ser ut.
Men når jeg tenker meg om(og ser på selfien); jeg var jo rimelig trøtt før undersøkelsen også. Sikkert fordi oppmøte var 08.15 og jeg som regel ikke virker særlig godt om morran. I alle fall ikke på fastende mage og med fire mils bilkjøring. MEN jeg kunne resten av dagen glede meg over dette:
Undersøkelsen gikk nøyaktig etter planen. Ingen forsinkelser. Ingen radioaktiv blanding bestilt fra Oslo som ikke ble stabil nok eller riktig og dermed potensielt ikke kunne brukes. Og ingen problemer med verken blodsukker, injeksjon eller bildetaking. De kunne løsne meg fra tapen rundt beina (!), innretninger for å holde armene rolig og diverse blybelter og annen innpakning etter forespeilet tid. Og denne gangen slapp jeg hostekuler inni maskina der. Tommel opp!
2. Etterpå ble det endelig kaffe! Og frokost. Og den kunne nytes ute i sola mens taxier og busser og biler «matet» sykehuset med nye pasienter og hentet de som var ferdige. Å se gjensynsgleden hos fruen som hentet mannen som tydelig hadde vært innlagt og fikk ham inn i bilen der datteren var sjåfør, var en glede!
3. Katta lot meg være i fred akkurat lenge nok til at det ble et kvarter på senga på sjampanjebalkongen i efta. DET er en glede. Selv om det kjennes ut som jeg kunne blitt der til over helga!
Så det var mine tre trøtte gleder i dag! Og sånn post-sykehusundersøkelses-fatigue har det heldigvis med å gå over. Jeg satser på å våkne til i morgen 😊
Vinteren 2021/2022 tok livet mitt en omvei. Og siden høsten 2023, altså i nesten to hele år, har jeg stort sett daglig og alltid og i enhver situasjon gått rundt med disse armbåndene:
De minner meg om å ta vare på dagen og stunda. De minner meg om kjentfolk som mistet livet til kreftsykdom. De minner meg om hvor heldig jeg er, og ikke minst om at jeg kan mestre mye om jeg virkelig vil! Noen vemodige minner og enda flere gode påminnelser å ha med seg som regel.
Jeg har brukt armbåndene på jobb i barnehagen også, så klart. Fordi jeg vil og kanskje litt fordi jeg trenger dem. Mange ganger har jeg hatt dem innunder ermet på genseren eller jakka. Andre ganger har de blitt brukt mer synlig, og noen av barnehagebarna er veldig opptatt av dem.
Noen nøyer seg med å si «så fine armbånd», mens andre er i ferd med å knekke lesekoden. I alle fall bokstavkoden. Og da må jeg jo innrømme at teksten muligens ikke er så barnehagevennlig.
I dag hadde jeg et par-tre jenter på 2-3-4 år rundt meg da armbåndene ble undersøkt. «Er det navnet ditt?», spurte den ene. Nei, det var det ikke. Men så fant hun en K. «Oj, det er bokstaven til pappaen min», sa hun. «For han heter Kristian». Jenta på andre sida av meg skulle ikke være dårligere: «Der er pappaen min sin bokstav», sa hun. «F».
Jeg visste jo at pappaen hennes heter Stein, så jeg var forberedt på å spille med eller utdype diskusjonen noe. Da sier hun:
«F er bokstaven hans, for han heter Far». Se det! Det kan ingen argumentere mot!
Etterpå kom hun på at faren jo heter Stein. Og heldigvis fant vi en S på armbåndene også.
Men F for Far trumfer det meste 😉.
Og jeg tenker at neste arbeidsdag kanskje skal foregå uten armbånd (for sikkerhets skyld i tilfelle en eller annen femåring plutselig knekker lesekoden 😉)
På sommerens Great Escape fikk vi gleden av en tur på «Diktarstigen». Ved Billingen seterpensjonat i Skjåk er det laget en sti til minne om den Skjåk-fødte dikteren Jan Magnus Bruheim. Jeg har aldri lest noe av denne dikteren, så vidt jeg vet. Men å kombinere en bitteliten fjelltur med poesi, DET kan jeg ha sansen for.
Langs stien festet jeg meg med dette verset, såpass at jeg måtte gå tilbake og ta bilde av den aktuelle tavla:
Brua der oppe som er en del av Diktarstigen er ei gammel utleggsbru trolig bygd på 1700-tallet. Muligens tidligere. Jan Magnus Bruheim ble født i 1914 og døde i 1988.
Så dagens lille oppfordring til både deg og meg inspirert av Diktarstigen er:
