“Vi skal ikkje sova bort sumarnatta…”, sang Lars Klevstrand. Jeg må innrømme at jeg sover bort de fleste av dem, jeg altså. Jeg er jo trøtt, og trenger søvn. Og jeg foretrekker å sove om natta. De siste par ukene har jeg merket at sommernettene har endret karakter. De lyse, nesten like lyse som dagen, juninettene er så definitivt historie for 2025. Det er mørkt om kvelden og ganske så svart om natta nå. Såpass at solcellebelysningen på balkongen slår seg på i god tid før sengetid.
I natt derimot, så var det egentlig ganske lyst. Klar, fin måne over tretoppene. Og et måneskinn som lagde lange skygger over landskapet. Og jeg sov ikke akkurat bort denne natta. Etter å ha lagt bak meg “tour de egen kommune og nabokommunen” både på ettermiddagstid og kveldstid, så rakk jeg akkurat å finne senga omtrent da det begynte å lysne til en ny dag og månen hadde skint for det meste fra seg. Da hadde klokka bikket 04.00. Gjengen jeg hadde hentet på fest var vel i respektive hus, ganske fornøyde med kvelden, virket det som.
Og i og med at jeg ikke akkurat sov bort sumarnatta så fikk jeg gleden av å se både en forvirret hareunge som ikke visste vilken vei han skulle ta i billysene og rompa på et rådyr som krysset veien helt ureglementert midt i vegkrysset.
Søndagen ble forkortet med litt “soving utpå” i ene enden og den må nok forkortes en smule i andre enden også. For når den ene sumarnatta ikke blir sovet bort, så er det nok lurt å legge inn litt ekstra søvn i den neste. I alle fall når mandagen byr på jobb.
Lag deg en god mandag når den kommer, enten du sover bort sumarnatta eller ikke 🙂
Augustnatta kan være ganske svart – helt til denne lyskasteren dukker opp over skogen.
