Jammen er det lenge siden jeg har skrevet et «glede-innlegg» her på bloggen. I dag syns jeg det er på tide igjen. Selv om jeg sterkt mistenker at det var tilsatt litt sovemedisin, eventuelt noe likegyldighetsserum, i den radioaktive kontrasten jeg fikk på sykehuset i formiddag. For makan til trøtt kjærring resten av dagen, ja det skal det letes lenge etter tror jeg! Jeg blir forresten alltid rimelig utmattet av sykehustimer. Det tapper energilagrene mye mye mer enn det som egentlig høres fornuftig ut i forhold til hvor lite krevende det egentlig ser ut.
Men når jeg tenker meg om(og ser på selfien); jeg var jo rimelig trøtt før undersøkelsen også. Sikkert fordi oppmøte var 08.15 og jeg som regel ikke virker særlig godt om morran. I alle fall ikke på fastende mage og med fire mils bilkjøring. MEN jeg kunne resten av dagen glede meg over dette:
- Undersøkelsen gikk nøyaktig etter planen. Ingen forsinkelser. Ingen radioaktiv blanding bestilt fra Oslo som ikke ble stabil nok eller riktig og dermed potensielt ikke kunne brukes. Og ingen problemer med verken blodsukker, injeksjon eller bildetaking. De kunne løsne meg fra tapen rundt beina (!), innretninger for å holde armene rolig og diverse blybelter og annen innpakning etter forespeilet tid. Og denne gangen slapp jeg hostekuler inni maskina der. Tommel opp!
2. Etterpå ble det endelig kaffe! Og frokost. Og den kunne nytes ute i sola mens taxier og busser og biler «matet» sykehuset med nye pasienter og hentet de som var ferdige. Å se gjensynsgleden hos fruen som hentet mannen som tydelig hadde vært innlagt og fikk ham inn i bilen der datteren var sjåfør, var en glede!
3. Katta lot meg være i fred akkurat lenge nok til at det ble et kvarter på senga på sjampanjebalkongen i efta. DET er en glede. Selv om det kjennes ut som jeg kunne blitt der til over helga!
Så det var mine tre trøtte gleder i dag! Og sånn post-sykehusundersøkelses-fatigue har det heldigvis med å gå over. Jeg satser på å våkne til i morgen 😊