Jeg pleier å si at jeg av og til må krysse grensa for å kjenne hvor den går. Det har liksom blitt en læresetning, eller et mantra om du vil. Jeg har vel stort sett brukt uttrykket når det gjelder fysiske utfordringer. Hva kan jeg få til med denne skrotten her, liksom!

I dag har jeg krysset grensa igjen. Konsentrasjonsgrensa denne gangen. Og jeg forutså jo at det skulle skje. Dagens jobb ved pc-en krevde både lesing, eller studering, formulering og tasting og jeg hadde satt av formiddagen. Så klokka 10.05 satte jeg meg til og tenkte jeg skulle ta meg sammen og holde på en hel time. Eller maks halvannen.

Klokka 12.47 kom jeg til meg selv og kikket på klokka! Da hadde jeg vært helt oppslukt og så «inne i» det jeg drev med at jeg ikke engang hadde tatt meg en slurk av vannglasset jeg hadde ved siden av meg. Jeg hadde registrert at tordenen slo, lynet glimtet og strømmen hadde gått, men ellers hadde jeg ikke blitt vippet av pinnen på noen som helst måte. Overhodet.

Men da var jeg ferdig også. Oppbrukt. Og sulten. Og hodet surret. Inni, altså. Det var jo akkurat det jeg forutså. Jeg vet jo sjøl at det ofte blir slik. Det har skjedd før, for så si det sånn.

Men der og da, da jeg kom til meg selv etter nesten tre timer, så skjønte jeg jo at det var for sent. Overdrivelsen var et faktum og det var bare å gjøre et desperat forsøk på å redde restene. Av hjernen. Så da gikk jeg ut og tok et bilde av…reddik!

Og jeg fant vel ikke akkurat ut hvor grensa gikk. En eller annen gang mens jeg leste og skrev ble den krysset. Jeg vet ikke når, men antakelig etter snaut en time. Og i hele ettermiddag har jeg jobbet med konsekvensene. Tåke i hodet, på grensa til hodepine, konsentrasjonsvansker og smerter i kroppen. Akkurat som forutsett. Og jeg lærte: neste gang skal jeg ha alarmen på. På telefonen. Så jeg gir meg i vettug tid. Eller i det minste tar ei pause. For jeg forutser vel i grunn at hvis jeg ikke gjør noen tiltak så kommer det til å skje igjen! Forutsigbart.

Jeg er nesten helt sikker på at dette diktet har vært med her på bloggen før. Bildet også. Men uansett kjenner jeg at det fortjener en reprise. Og da syns jeg det passer akkurat i dag, den 17.juni. Selv om akkurat denne junikvelden, denne mandagen, så frister ikke temperaturen til noe særlig langvarig opphold på trammen. Men et favorittdikt, det er det:

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster …

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!

Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Hans Børli

I Oppistun Børli er det bare trammen som står igjen etter at våningshuset brant på 60-tallet.

Boligmarkedet er rimelig aggressivt for tida. Det vet alle som forsøker å komme seg inn på det. I alle fall i byene. Men jeg kan bekrefte at våren har vært røff på det området også her i mer grisgrente strøk.

Det har vært en smule kamp om objektene. En god del skrål og fighting både på visninger og i tida etterpå. Nå ser det imidlertid ut til å ha roet seg noe. De som har flyttet inn har stort sett satt full fart på familielivet og de fleste ser ut som de lykkes ganske bra.

Noen av vinnerne i «budrundene» her i nærområdet finner dere her:

Og fluesnapperungene vil ha mat støtt.

Siden markedet stort sett er under kontroll heromkring akkurat nå, så kan vi jo konsentrere oss om øvrig marked. Det i hovedstaden for eksempel. Avleggeren og samboer blir husløse i august og leter etter trivelig bosted å leie. Antakelig litt større og med noen flere fasiliteter enn bildene tidligere i innlegget.

De fjærkledde er i hus – kanskje bloggen kan hjelpe å få avlegger & co i hus også?

…og træ dom på. Synger de i sangen.

På skogsturen min i dag så fant jeg gull. Og noe av det trædde jeg på strå. De jeg ikke spiste opp. Markjordbær, eller villjordbær som jeg kaller dem, betyr at det er ekte sommer. I alle fall på bakken. Lufta er ikke rørende varm. Og ikke akkurat sommerlig. Men villjordbær og blomstereng finnes. Så da er det vel sommer 🙂

Torsdagsgledene akkurat denne uka sånn bortimot midt i juni kan være så mangt. Du har dine og jeg har mine. Og jeg er helt sikker på at du finner dem dersom du leter 😉.

Mine topp tre denne torsdagen blir:

1. Å våkne før vekkeklokka og kjenne at det er helt ok å hente seg en kaffekopp og så bruke all verdens tid på nettaviser, kaffe og en oppmerksomhetssyk katt fordi det ikke er noe som haster.
2. Nevnte katt syns det var veldig ålreit at matmor hadde tid og ork til å ligge på balkongen med ei bok slik at han hadde selskap. Og så kom han ut av kroken sin med jevne mellomrom og koste litt før han la seg i «hula» si igjen. Det blir nok ekte katte av han her også etter hvert 😉.
3. Det ser ut til å bli turvær i morgen. Og dermed kan det være duket for enda en turdag denne uka. Det gledes!

Har du tenkt på det forresten; at når du leter etter gleder for å skrive om tre av dem, så dukker det opp en hel rekke av gleder som potensielt kan havne for eksempel på blogg? Et godt eksempel på at det vi gir oppmerksomhet, det får vi mer av! I dette tilfellet gjelder det i alle fall for meg 😊.

Annonsørinnhold

STOR PÅGANG: Sikre deg Lykos populære kalender her

I dag feires at jeg nå tar sju ukers ferie. Ferie fra venteplass 6, mr-undersøkelser, fysioterapeuter, ct-maskiner og blodprøver. Og alt det andre jeg driver med i hverdagen. Den siste avtalen med helsevesenet denne perioden gjorde jeg unna i dag. Og jeg har ingen planer om å møte opp eller ha telefontimer med hverken nevrolog eller onkolog med det første. Og ingen av kollegene deres heller. Så nå tar jeg sommerferie! Etter de siste ukenes undersøkelseskjør der det bortimot har gått over styr…det vil si at jeg har mistet litt oversikten, så er det i grunn greit med ei pause. Jeg tror jeg endte på 14 avtaler i løpet av noen uker. Så nå pustes det ut!

Hverdagen, slik den arter seg med noen varige kroppslige utfordringer, starter opp igjen den 2. august. Etter planen. «Men du ringer om du merker noe, ikke sant», sier de alle. Senest i dag. «Jaaada», sier jeg. Og krysser fingra for at jeg slipper akkurat det. Og i mitt stille sinn tenker jeg at det skal mye til!

Det ser bra ut, altså! Og dermed blir det fulltids ferie. Fulltid planlegging av tur og diverse eskapader i kratt og fjell, og en bitteliten dose jobb. Samt stabil medisinering som humper og går rutinemessig i det daglige. Det er alt. For det er ferie. Det har jeg feiret med et ørlite glass rødvin og ei lammestek. På en onsdag.

Annonsørinnhold

STOR PÅGANG: Sikre deg Lykos populære kalender her

Jeg krysser fingrene for at ferie i år blir akkurat det; ferie. Og husker hvordan sommeren for to år siden gikk med til turer inn og ut av sykehuset. Dager tilbrakt i senga. Måltider som besto av en halv banan og et halvt glass vann. Og der telefonkontakt med kreftenheten var nesten dagligdags. Kvalme, prøver, medisinutprøving, bivirkninger og pes. Og planer ble endret, avlyst og satt på vent rett som det var. Men jaggu fikk vi til en del den sommeren også. Blant annet The Great Escape.

Årets escape planlegges. Lavvotur planlegges. Og det er rett og slett fryktelig stas å se fram til slike stunt uten for mye «hvisomattedersomatte».

Jeg går inn i ferien med full og hel overbevisning om at det blir ferie i hele sju uker.

God sommer, folkens!

I år har jeg fått meg sommerjobb. Så nå vet jeg i grunn akkurat hva jeg skal drive med når jeg ikke er ute på tur, griller, bader, drikker vin eller henger i hengekøye mellom et par trær et eller annet sted  denne sommeren. Evnetuelt alt på en gang.

Jeg satser på at det blir litt regnvær innimellom. Og jeg satser på at kapasiteten og formen er akseptabel. Ambisjonen er nemlig å lese alle disse i sommer:

Og helst klare å skrive minst en planlagt og «bortlovet» artikkel til ei egnet bygdebok ut fra innholdet. Bøkene er av typen 7.sans og fulle av nedtegnelser om været, hvem som kom på besøk, barn som ble født og når det egentlig ble satt poteter i jorda det aktuelle året. For eksempel i 1954.

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

«Historien» starter som bildet av bokryggene forteller så smått i 1943. Men der har min oldemor i ettertid skrevet fremst i boka: «Vi turde ikke skrive hva som hendte oss, det var farlig, alt var farlig…».

Jeg grugleder meg. Det blir et dypdykk i historien til forfedrene og -mødrene. Sett gjennom deres egne øyne. En skatt. Og slikt noe må behandles varsomt og med respekt. Foreløpig har jeg sett på bilder og skumlest litt sporadisk blant annet om rasjonering og søknad om innkjøp av sko til ungene. Det kjennes i grunn ut til at denne sommerjobben kan bli noe omfattende. Ikke så rart når «råstoffet» strekker seg over tredve år og nevner minst tre-fire generasjoner 😉

Rehabilitering er sosial- og helsetjenester som har til formål å gjenvinne fysisk, kognitiv eller sosial funksjonsevne som er tapt på grunn av sykdom. Det er definisjonen som Store Norske Leksikon, snl.no, bruker.

Ordet rehabilitering kommer på latin av stavelsen re og ‘dyktig’.

Målet er å gjøre den enkelte bruker eller pasient i stand til å fungere så godt som mulig i dagliglivet ut fra sine forutsetninger og ønsker. Rehabilitering karakteriseres ofte som en dynamisk og individuell prosess hvor egen motivasjon og innsats har innvirkning på prosessen. Kilde: snl.no.

Jeg har vært en del på rehabilitering. Både det ene og det andre stedet. Et av stedene sågar tre ganger til sammen. Til slutt fikk jeg da gjennomført et fullt opphold. Det første var et kartleggingsopphold, det andre ble avbrutt fordi jeg måtte akuttopereres for melanom, men det tredje fikk jeg gjennomført etter planen. Og jeg fikk god og helt nødvendig og essensiell hjelp med det jeg trengte hjelp til da.

Jeg har kun vært på ett rehabiliteringsopphold direkte relatert til min MS-sykdom. Høsten 2023 var jeg så heldig at jeg fikk være tre uker på mitt tredje rehabiliteringssenter. Og det viste seg å være der jeg skulle ha vært hele tida. Men det visste vi jo ikke de fire forutgående gangene.

På MS-senteret i Hakadal fikk jeg gjennom undervisning mye større forståelse for egen sykdom og egne symptomer. Jeg fikk praktiske råd om hvordan jeg best skulle trene for akkurat mitt behov. Jeg fikk bekreftelse på og motivasjon til å gjøre en del viktige valg for å bedre hverdagen. Jeg fikk verktøy for å takle en hverdag som varig syk, og ikke minst konkrete verktøy for å holde funksjonsevnen så bra som mulig så lenge som mulig. Rett og slett for å bedre hverdagen min!

I Norge har vi mange rehabiliteringssentre rundt omkring i landet. MS-senteret i Hakadal er bare ett av dem. Og det er det eneste som kun konsentrerer seg om MS-pasienter. Senter for andre diagnoser, for eksempel rygg eller fibromyalgi finnes. Og det finnes senter for barn og unge og voksne med epilepsi. Men nå trues de. De trues av forslaget om at rehabilitering skal foregå i kommunehelsetjenesten og den lokale spesialisthelsetjenesten i hver enkelt helseregion. Gjerne som dagtilbud i stedet for døgntilbud.

Hvordan ser de som foreslår noe slikt for deg at vi som pasienter skal få et like godt tilbud på denne måten? Hvordan skal hver kommune og hver helseregion klare å stille med tilsvarende erfaring og ekspertise som dagens rehabiliteringstilbud har? Hvordan skal tverrfagligheten ivaretas på denne måten? Og hvordan skal vi som pasienter få i nærheten av det samme utbyttet av rehabiliteringen dersom vi skal ta oss til og fra hver dag, altså et dagtilbud? Bare det å skulle transportere meg selv til og fra et eller annet dagtilbud vil antakelig gjøre meg ute av stand til å benytte det. Er det en måte å korte ned ventelistene, kanskje?

Jeg undres.

I går hadde jeg telefontime med nevrologisk avdeling og «min» fantastisk flinke ms-sykepleier der. Rehabilitering, og muligheten for å søke nytt rehabiliteringsopphold, ble diskutert. Og hun anbefalte at jeg søkte! «For om vi ikke søker så synes jo ikke behovet», som hun sa. Dessuten er ventetiden trekvart til ett år. Sannheten er nå at MS-syke allerede kan rapportere om at det er vanskeligere å komme på rehabilitering. Flere søknader enn før blir avslått.

Helseforetakene vil kutte kostnader på rehabilitering. Motivasjonen for å kutte i rehabilitering er kun økonomisk. Det er foreslått en overgang fra «døgntilbud» til «dagtilbud» på tross av at dette bryter med god faglig praksis og hva som er dokumentert effektivt for personer med MS. Det oppstår dessuten, som nevnt tidligere, store praktiske problemer med «dagtilbud». Konsekvensen av dette er ikke beskrevet. For meg som bruker kan det føre til kortere opphold, kun dagopphold, større egenandeler og at mer blir lagt til egen kommune i stedet for de nasjonale tverrfaglige sentrene der ekspertisen nå finnes. Behov for mer og dyrere hjelp i form av hjelp i hjemmet, tilrettelagte tjenester og sykehusinnleggelser vil også være en sannsynlig konsekvens.

Stortinget behandler nå saken, mens rehabiliteringsinstitusjonene venter på å levere nytt anbud til helseregionene. Alle rehabiliteringsinstitusjoner har fått sagt opp sine avtaler med helseforetakene, med sikte på fornyede avtaler fra 2026. Igjen trues tilbud til de svakeste, de som trenger det mest. Det oppleves som en tragedie at «verdens rikeste land» ikke skal «ta seg råd» til å gi varig syke den beste hjelpen for at også vi skal fungere i hverdagen.

Disse institusjonene er faglig overlegne, behandlingsmessig effektive og vi som bruker dem er evig takknemlige for hjelpen vi får. Både der og da og ikke minst i alle verktøyene vi tar med oss og kan bruke i hverdagen slik at vi klarer oss uten både sykehusinnleggelser og annen ressurskrevende hjelp i dagliglivet.

Jeg kjenner jeg blir forbannet. IGJEN skal de som ikke kjenner det på kroppen avgjøre hva som er best for MEG og alle andre som dessverre trenger ekstra ekspertise for å takle hverdagen. IGJEN er det økonomi som skal avgjøre om den beste behandlingen og rehabiliteringen skal være tilgjengelig. IGJEN skal uhyre dyktige og erfarne eksperter måtte frykte for jobben sin. IGJEN skal godt oppbygde tilbud raseres.

Jeg håper storting og regjering skal «våkne opp» og vedta at det er nasjonale og tverrfaglige spesialiserte rehabiliteringssentre som tilbyr tjenester til alle vi vil ha og det er dette vi trenger. For det vet vi jo nå! IKKE RASER LIVSVIKTIGE TILBUD!

Jeg har selvfølgelig skrevet under på dette oppropet og ja; jeg skal søke på rehabiliteringsopphold igjen: https://www.ms.no/stopp-nedbyggingen/

Skrive under kan du også gjøre! Glem ikke at det ikke bare gjelder MS-senteret i Hakadal men også alle landets rehabiliteringssentre uavhengig av utfordring, sykdom eller diagnose.

Kilder: MS-forbundet, ms.no

Store Norske Leksikon, snl.no

Det ble et skikkelig heng i krattet det her. Etter mye vandring hit og dit, vurdering fram og tilbake og tenking høyt og sjekk av både avstander og underlag, så ble vi til slutt enige om en plan. Altså en plan for hvor køyene skulle henge og hvordan tarpene måtte plasseres for både å gi ly for regn og vind til natta og et tørt sted å sitte om det skulle begynne å bøtte ned mens vi var midt i middagen…

Etter ei god stund med baksing med laaaange snorer, virring rundt i mellom grankvister og blåbærlyng, litt «hogging» av det verste krattet som stakk ugunstig opp og en del frustrasjon både over å mangle noen centimeter for å rekke høyt nok, samt at underlaget både var bratt og fullt av høl, så var vi fornøyd med dagens rigg! Begge køyene hang godt og var mulige å heise seg opp i for oss stuttbutte. Og ikke minst; tarpene var helt utmerket plassert og vi så fram til ei god natt med tapping av regndråper på taket. Vi var rett og slett fornøyd med arbeidsøkta og resultatet.

Etter at alle soveposer, grevlingduker og ullunderlag var installert så kunne vi gå over til neste punkt på agendaen, nemlig bobler! Selv om boblesjefen for noen år siden uten filter uttalte disse velvalgte ordene da vi fikk spørsmål om hva det smakte: «kattpiss?». Det var den gangen vi var på champagnekurs. Etter det så har vi jo øvd. Så nå er bobler i kombinasjon med ull, soveposer og hengekøyer tradisjon. Bobler altså, overhodet ikke champagne. Denne gangen ble det australske bobler. Selvfølgelig på stett. Kaffekoppen holder til vin og øl og annet turdrikke. Men boblene må ha glass. Godt da at bobleansvarlig har gått til anskaffelse av egnede i plast med fargekode. Mitt er det grønne. Så blir det lettere å huske for oss sånn litt lenger utpå kvelden. Dronninga av fornuft og lure valg igjen.

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Bobler, mat og vin type rød ble inntatt og skravla gikk. Så alt foregikk etter planen! Barnefamilien på andre sida av vannet ble så tidlig stille at vi var sikre på at de hadde dratt hjem. Og skogen var i grunn bare vår! Værmeldinga fristet nok ikke til utenetter eller andre friluftsutskeielser for de fleste. Mens vi som bare tror sånn passe på slike meldinger, utstyrte oss med både ull, tarp, vindtett og frostvæske (les vin) innabords og hadde en nydelig kveld. Undertegnede tok ansvar for det våte element, ikke bare rødvinen, og rakk et ørlite bad før stillongs og ulltruse ble iført og varmeflasker og mer ull ble forvarmet i ekstremsoveposen i køya.

Tannpussen ble ikke utført før det var tomt for drikke – som seg hør og bør – og juninatta er jammen både vakker og ikke minst blå selv om den ikke bød på solnedgang denne turen. Og når begge sovner søtt (går jeg ut fra) midt i samtalen og ingen rakk hverken å si god natt eller takk for i dag før vi lallet inn i drømmeland, så tipper jeg stillheten senket seg over leiren vår i løpet av 33 sekunder eller noe sånt.

Og så ble det soving. Undertegnede var bare så vidt våken nok en to-tre ganger i løpet av natta til å få med meg at noen få regndråper tappet på tarpene. Og å ligge varm og tørr og lytte til regndråper på telt eller tarp er ganske så deilig. Uansett om det er langt til skogs eller fem meter fra bilen.

Sånn omkring klokka 06.42 skjønte vi at småbarnsfamilien på andre sida ikke hadde dratt hjem kvelden før allikevel.  Da sto de opp. Det brydde vi oss ikke så mye om og sov litt til. Og da var det både varmt nok til å dra ned glidelåsen i soveposen og til å kvitte seg med lua som jeg alltid sover med ute. Også om sommeren. Den er god å dra ned over øya når natta er i lyseste laget.

Etter et par timer med soving og døsing i køya kalte naturen såpass mye på undertegnede at det var på høy tid å stå opp. Da gjaldt det å ikke tråkke ned i noen av høla vi hadde registrert i terrenget under hengekøyene dagen før. Den mest fornuftige av oss hadde plassert sekk og andre løse deler der det ville vært skumlest å tråkke, så det gikk i grunn helt strålende.

Kaffe ble det også. Og friluftsheidi rakk både en og to kopper, samt å lokalisere et bål (!) som noen fiskere hadde tent i vannkanten litt lenger bort, før det var noe særlig liv i den andre hengekøya. Blide og fornøyde med både natta og opplevelsen generelt var vi plutselig to kaffedrikkere. Og den fornuftige slo til igjen da hun foreslo å rydde campen rett etter frokost for å slippe å få meldt regnvær rett i pakkinga. Så da gjorde vi som hun sa, før vi kunne drikke litt mer kaffe. Og jammen slo det ikke til. I det vi drakk den siste slurken og hadde ruslet ned til vannkanten for å pusse tenner og skylle kaffekjelen; da kom de første dråpene. Og innen vi hadde fått rasket med oss alle de siste løse delene og slengt både de og oss i bilen så bøttet det ned! Til og med sauene vi kjørte forbi på vei ut av skogen så en smule miserable ut der de sto i ly under trærne, med ulla dryppende av regnskura.

Vi var skjønt enige om at med kald og fornuftig prioritering, og dermed taktisk valg, samt en ørliten smule flaks, så hadde vi gjennomført enda en vellykket natt i naturen. Og jeg rakk å tenke opptil flere ganger at jeg må prøve å få til flere hengekøyenetter i den nærmeste framtid. Vår neste fellestur er allerede på planleggingsstadiet. Da går vi for mer kvist og kvas i håret, like mye lyng og barnåler som jeg hadde i skoa da jeg kom hjem og ikke minst flere glass med «kattpiss»! Med eller uten tarp!

Blir det fredagstaco denne gangen, tro? Eller?

Hva skal man finne på når formen er så der og værmeldinga melder sur vind fra alle kanter og regnbyger natta gjennom og det meste av dagen derpå? Joda, da pakker vi sekken med alle mulige og umulige greier og stikker til skogs for ei natt i hengekøye. Her er tarpet med, men også badetøy. Så om senga, les hengekøya, holder seg tørr, så skal det så absolutt være muligheter til å bli bløt.

Så vil det vise seg hva vi får mest bruk for av det der. Tarp, ja mest sannsynlig. Ullundertøy og lue også. Men badetøy!?! Det er stor sjanse for bading, ja. Men om jeg gidder å skifte til badetøy før det foregår, ja det gjenstår å se.

Annonsørinnhold

Stort høstsalg: Nå kupper du høstfavorittene på salg

Uansett så gledes det over luft og vann og godt selskap gjennom hele natta! God helg!