Jeg er nesten helt sikker på at dette diktet har vært med her på bloggen før. Bildet også. Men uansett kjenner jeg at det fortjener en reprise. Og da syns jeg det passer akkurat i dag, den 17.juni. Selv om akkurat denne junikvelden, denne mandagen, så frister ikke temperaturen til noe særlig langvarig opphold på trammen. Men et favorittdikt, det er det:
Junikveld
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster …
Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.
Hans Børli
I Oppistun Børli er det bare trammen som står igjen etter at våningshuset brant på 60-tallet.
Vakkert <3
Ja, jeg kommer stadig tilbake til disse ordene 🙂
Et nydelig dikt <3
Javisst. En favoritt 🙂