Lukten av sommer har lagt seg over småbruket. Og da tenker jeg ikke på den intense duften av roser som slo imot meg da jeg stakk hodet ut av døra i dag formiddag. Den var god den, altså, det er ikke det.
Men i ettermiddag har lukta av sommer virkelig inntatt huset. Kortreist og hentet hos naboen. Intet behov for å kjøre langt eller pakke unødig inn i plast. Rett og slett bare sommer! Sommer som i ei hel kasse store, solmodne og saftige jordbær. Dagsferske og rett fra åkeren. Hentet et kvarter etter at den sto klar. Kvalitet. Kortreist. Ekte mat. Hæsjtægg norgetrengerbonden.
Nå er bæra tryllet om til både rørt frysetøy, singelfryste bær til smoothie og andre godsaker gjennom høst og vinter, jordbærmojito og ikke minst dessert!
Dagens lunsj ble både tilberedt og inntatt på og ved bål. Etter en passe kort og passe lett trugetur. Sola kom og la en liten demper på den sure vinden. På vei mot målet hørte jeg både hakkespett og orrhane. Så bråkete som trugene er på skareføret så var storfuglen bokstavelig talt fløyet da jeg kom nærmere. Men hakkespetten drev på.
Selv om dette ikke er noen matblogg, så spiser jeg jo stadig mat. Rett som det er. Og så ofte jeg får det til så spises den ved et bål. Matpakke er godt. Men det blir spesielt godt dersom noe tilberedes på bålet. I vinter har jeg hatt en favoritt. En lettvint og rask en som er lett å bære med seg, enkel å tilberede og lett å spise med votter på!
Medium-well done i ene enden. Perfekt i andre.
Dobbeltekker med brie varmet i folie på bålet! Nam! Med kaffe og/eller kakao, i dag begge deler faktisk, så blir det et herremåltid med ryggen mot en furulegg. Tidligere har arme riddere, søsterens kyllinggryteoppskrift og egen spesialpyttipanne vært favoritter. Men skal det være så lettvint som mulig og minst mulig styr både ved tilberedning og fortæring så er briedobbeldekkeren genial.
Akkurat det utsagnet har jeg ledd mye av. Det kom til meg i et selskap i slutten av mai. Omtrent 48 timer før jeg ble innlagt på sykehuset med feber og en kraftig reaksjon på kreftmedisinene jeg hadde startet på. Og med dårlig matlyst.
«Har DU dårlig matlyst?» Et helt betimelig spørsmål slik jeg ser det. Men muligens en smule korttenkt. Selv om jeg ikke har vært fornærma av spørsmålet så mye som et sekund. Men moro av det har jeg hatt. Ja, jeg hadde ufattelig dårlig matlyst. Men jeg hadde ikke hatt det lenge nok til at det syntes, for å si det sånn. Jeg fylte ut både bunad og det meste ellers. Om mulig fylte jeg dem ut enda bedre enn vanlig på grunn av at jeg var litt oppblåst grunnet bivirkninger av medisin.
Så jeg så ikke akkurat matlei ut. Men det var jeg. Og jeg er det fortsatt. Litt variabelt, men jeg som normalt sett spiser en god del og tar for meg av alt mulig med i overkant god appetitt, er fortsatt ikke spesielt matfrisk.
Det synes fortsatt ikke utenpå. Et par kilo lettere kan det nok hende jeg er, men så lenge det eneste jeg faktisk har lyst på er boller, snacks, lakris og sjokolade, så holder jeg formen, for å si det sånn! Og jeg fyller fortsatt ut det meste av klær. Jeg er stort sett kvalm både før og etter måltider og har ikke akkurat lyst på mat, men jeg har så langt ikke opplevd at en neve potetgull har gitt dårlig resultat.
Men det går da visst stadig bedre. Fredag fikk jeg servert julebuffet. Og det var ikke en hvilken som helst julebuffet. Der var det ALT. Og mye av alt. Det bugnet av kald og varm mat av alle slag som kan assosieres med norsk jul. Det eneste de ikke serverte var juletorsk. Og så så jeg ingen kalkun. Flere meter med desserter var det også.
For en med dårlig matlyst kan noe slikt faktisk oppleves som skremmende. Og jeg tenkte flere ganger at det der kom til å være perler for svin for en slik som meg. I-lands problematikk som jeg ikke er direkte stolt over, uten tvil. Men rimelig overveldende og på grensa til skremmende var konseptet for meg denne gangen. Men med ei spiseskje av hvert, hard prioritering med mine valg, og god tid så fikk jeg smakt på veldig mye. Inkludert dessert.
At jeg nå har bygd opp matlysta igjen såpass at jeg faktisk av og til kan orke opp til to brødskiver på en gang hjelper nok også for mitt forhold til julebuffet. Jeg orker ikke det hver dag, men bare innimellom er et stort framskritt. Og jeg er ikke så bekymret for om jeg får smakt på alt godt som serveres i jula lenger heller. Det årner seg. Dessuten går det lite mat for tida da. Og det gjør jo ingenting så dyr som den er!
Så ja, JEG har dårlig matlyst! Og det syns ikke. Akkurat som fryktelig mange varig syke ellers. Det er ikke alt som foregår på innsida som synes så veldig godt utapå!
Mandag kom jeg inn hos tannlegen og det ble stor ståhei. «Hva har du gjort?», var spørsmålet akkompagnert av store øyne. Jeg hadde akkurat vært hos fysioterapeut og fått bandasjert leggen på grunn av lymfødem etter kreftoperasjon. Og jeg var jo ikke direkte lettbent, selv til meg å være. Den bandasjen går helt nedi skoen og ser i grunn mest ut som en gips. Jeg fikk forklart at det gikk helt fint og kom meg opp i tannlegestolen.
Men ellers ser jeg vel i utgangspunktet helt frisk ut. Og det er jeg takknemlig for.
Jeg leser stadig kronikker og oppslag om varig syke folk som får kjeft fordi de parkerer på handicapparkeringer eller går på doer med rullestolmerke på. Det er bra å passe på at de som virkelig trenger det får disse plassene og tilbudene. Det er helt nødvendig for hverdagen deres. Men du som tar på deg jobben som parkerings- og/eller handicapdo-politi: Kan du virkelig se utapå folk hva de sliter med? Kan du se hvem som er sjuk og hvem som er frisk? Kan du SE om jeg eller Kari har behov for akkurat denne doen i dag? Ikke det nei. Da kan du nok ikke se hvem av Kari og meg som har dårlig matlyst heller, nødvendigvis.
Jeg har to bein og to armer og bruker dem i alle fall innimellom til noe fornuftig. Jeg har bare dårlig matlyst. Blant annet. Og det tåler jeg ei god stund til, ser det ut til. Men husk: det er ikke bare de som SER dårlige ut eller har hjelpemidler som synes som er sjuke. Og spør heller dersom du lurer på noe; i stedet for å anta og kommentere.
Neste gang MS-en min tvinger meg til å kaste meg inn på nærmeste rullestol-do og du kommenterer så får du motspørsmålet: «Er DU dopoliti? Virkelig?». Jeg kjenner jeg gleder meg litt…
Jeg klarte ikke å spise opp alt dette, men godt var det.
Hva skal jeg spise i dag da tro? Det eneste jeg har kjent smaken av de siste to døgn er dette:
Den siste lakriskula.
Det er kun lakrispulveret som befinner seg utenpå de kulene her som gir smak. Alt annet, også sjokoladen og lakrisen inni, smaker…vann.
Jeg har prøvd det meste. Kaffe, te, egg og kaviar, nan, tapas, potetgull og indisk. Det var chili i raitaen, det var det eneste jeg kjente. Men lakrispulver det smaker jeg. Feberen er borte, det har jeg bestemt, men jeg kan visst liksågodt fortsette med covid-kostholdet ei stund til: riskaker og banan.
For nå er lakrisboksen tom. Så hva skal jeg spise i dag?
Så sto vi her i går da og skulle lage søndagsmiddag. Småbrukeren har heldigvis nesten alltid en plan. Også denne søndagen. Og det beste: planen er som regel såpass utfyllende og omfattende at det blir middag i mange dager. Fredagsmiddagen holdt til lørdag også, og minst en dag uti uka. Søndagsmiddagen vil oppnå det samme! Er det noen sak.
Men i går var det altså sånn: Jeg hadde akkurat lest på nett, husker ikke hvor, at noen grublet på om bokstaven Æ egentlig var nødvendig!?! Trenger vi egentlig Æ? Brukes den noe sted der den er uunnværlig (apropos!)?
Mine tanker gikk umiddelbart til både trønderland og Rema 1000. «Æ», liksom. Siden trønderne etter min egen helt uakademiske og lite dokumenterte forskning stort sett uten unntak konsekvent skriver på dialekt, og dermed skriver «æ» og «dæ» og slikt rett som det er. De jeg kjenner i alle fall. Jeg vil anta at både trøndere generelt og Rema-Reitan himself vil hevde at Æ er høyst nødvendig.
Jeg trenger også æ! I alle fall når jeg skal blogge om søndagsmiddag. Det er lurt å blogge om mat, sies det. I alle fall om en skal oppnå høye lesertall. Timinga her på bruket er imidlertid som regel såpass dårlig at matbilder blir det lite av. Jeg kommer som regel på det når det meste er spist opp. Jeg er vel antakelig såpass sulten.
Men i går klarte jeg det! Jeg fikk tatt et bilde før tallerkenen og den gode maten var herpet og bortimot tom. Og jeg må altså ha æ for å blogge om denne søndagsmiddagen. Den besto nemlig av ælj! Og typpær! Æljen var fra lokal skog og i form av småbrukerens eminente æljkarbonader. Typpæra var fra samme sted. Ællmenninga. Potet, gulrot, persille og løk var fra egen produksjon på småbruket. Uten æ, men definitivt kortreist!
Om æ-en smakte? Så absolutt! Lag deg en god månda! Uten æ, eller kanskje med ælj?
Det var et skikkelig skjellsord da jeg var en smule mindre og yngre enn jeg er nå. «Ditt kålhue!», kunne vi si når noen var skikkelig teite eller sa noe dumt. Det var vel gjerne småsøsken. Eller irriterende smågutter. Jeg har minner om at jeg brukte et og annet en smule sterkere uttrykk også, men akkurat den lar vi ligge.
Kålhue! Neida. Ikke denne gangen. Nå er det snakk om salathue. Det er i ferd med å eksplodere rundt meg. Ikke salathuene. De er foreløpig intakt og akkurat slik salathuer skal være, tror jeg. Men reddikene har eksplodert. De er forvokst, sprukne og markspiste. Blomstrer gjør de visst også. Takk for seg.
Men jeg spiser salat, potet, gulrot, løk, sukkerert, squash, persille og mynte fra egen hage for tida. For harde livet. Chilien er på gang og det samme er tomatene og agurken. Epler, rips og solbær likeså. Blir kostholdet grønnere nå så vet jeg ikke helt.
Men det er fint. Det er godt for kroppen og det er både kortreist, sunt og snilt for miljøet. Men aller viktigst: det smaker godt!
I rekken store, dyptgripende og universelle eksistensielle spørsmål som kan dukke opp på tur kommer det nå et reelt eksempel:
Når det blåser så mye at pottisen slenger seg ut av posen på egenhånd, men ved en uforutsett tilfeldighet havner i fjellskoa som står til lufting, hva da?
kan den spises?
gjelder 10-sekunders regelen?
bør man i ethvert tilfelle nyte prosecco og pottis innendørs når det blåser såpass?
For de som er ukjent med 10-sekunders regelen så betyr det at mat/godis/snacks eller annet spiselig som detter ned på bakke eller golv kan tas opp igjen, børstes pent av og fungerer fint som menneskeføde dersom det «reddes» innen nettopp 10 sekunder.
I dette tilfellet, der fjellskoa sto til lufting av en grunn, og det dessuten var igjen mer pottis i posen, så ble flaket kastet. Forhåpentligvis til glede for fugl, rev eller sau.
Jeg er fryktelig glad i mat. Jeg liker god mat og godt drikke. Og det aller viktigste er gode råvarer. Da kan det meste gjøres veldig enkelt. Og det blir allikevel både kjempegodt og mange ganger kjennes det faktisk ganske eksklusivt også.
Turmat er etter min mening ment å være enkel. Den skal lages over bål eller på sommerstid slik som nå: på et kokeapparat med begrenset både med kokekar og størrelse ellers. Og ikke minst begrenset med oppvaskmuligheter.
En av ukas høydare besto dermed av noe så enkelt som spagetti med rød pesto. Tørr spagetti kokt på stormkjøkken med pesto på glass av soltørket tomat og chili. Og siden det var igjen bratwurst fra forrige middag, så ble det pølsebiter oppi også. Rimelig enkelt og veldig godt.
Og når slike kulinariske høydepunkt kan nytes ute i fint vær, med utsikt over vann og med et lite glass rødt ved siden, ja da påstår jeg at det enkle ofte er det beste!
Og glasset? Plast for enkelhets skyld, men med stett, for moro skyld!
Småbruket leverer i år også. I dag ble det premiere for årets selvdyrkede. Til middag i ettermiddag spiste vi de aller første reddikene fra egen hage. Nam! Jeg gleder meg til fortsettelsen!
