Og jeg ser dermed mitt snitt til å legge ut en “reprise”. Ikke så veldig gammel, bare et år, men god (eller dårlig) nok til fortsatt å gjelde i alle fall.
For er du kronisk sjuk, på en eller annen måte, så ligger det jo i navnet: kronisk, eller varig! Og de gangene vi varig syke synes, det vil si at du ser oss utafor døra, så handler det ikke om at vi er “friske” igjen eller symptomfrie. Men enkelte dager har vi ikke noe valg. Enkelte dager takler vi det som plager oss bedre. Enkelte dager så trosser vi utfordringene uansett. Og enkelte dager er heldigvis bedre enn andre.
Så mye vann som det er i alle sjøer og bekker akkurat nå, så skulle det vel bare mangle om det ikke ble noe bading snart. Og jeg kan jo lage en badetorsdag også, jeg!
Å rolig senke seg ned i et stille skogsvann og ta noen svømmetak mens vannet omslutter skrotten, er alltid herlig. Og på sånne dager som er litt ubestemte når det gjelder vær, altså grått med regnskurer og bare glimt av sol, så får jeg ofte slike skogsvann aldeles for meg selv.
Slik var det i dag og dermed ble det badetorsdag. Og det var aaaaalt for lenge siden sist.
Jeg liker jo hengekøyer. Spesielt liker jeg å pakke en slik i sekken, rusle av gårde og sove i køya i skogen gjennom natta. Jeg syns også det er ganske deilig å henge opp ei køye i hagen og legge meg (i skyggen så klart) oppi med ei bok. Men jeg blir så INDERLIG trøtt av å lese i hengekøye… Jeg aner ikke hvorfor, men øya blir fryktelig mye mer og fortere tunge i hengekøye enn i sofa eller andre steder jeg kan finne på å lese bok.
I dag ble jeg ikke trøtt, da. For i dag hadde jeg med meg to 5-åringer oppi køya. Ta ei hengekøye. To gutter. To bøker. Og en pedagog – og send dem til skogs. Vi hadde en super drøy time med både muldvarpen og Albert Åberg. Og gutta ville gjerne «lese» litt i køya alene etterpå. Samtalen om bildene i boka var helt topp å ta del i. Fantasi og assosiasjoner, tanker og funderinger gikk hånd i hånd. Og jeg fikk høre om en oldemor som serverte smarties som var så effektive at om du spiste bare en smartie så gjorde den deg KJEMPESMART. Og jeg hørte om en bestefar som ble kalt Albert Åberg (kanskje han sa «skal bare» veldig ofte?).
Så folkens: om du har barn eller barnebarn, kjenner et barn eller jobber med barn: LES! LES! LES! Og les mer! Og la fantasien og assosiasjonene flyte fritt og SNAKK om det. Ikke nødvendigvis i hengekøye, men det kan anbefales.
Og du forresten: Leser du for deg selv? Så ungene dine ser det? Ungene har en tendens til å gjøre som vi gjør og ikke som vi sier, vet du! Er du et godt leseforbilde, eller er du et skjermforbilde?
I morgen møter jeg igjen barnehageungene som jeg ikke har sett siden forsommeren. I alle fall så møter jeg de som ikke har begynt på skolen eller byttet barnehage. Jeg gleder meg!
Og jeg har mitt eget blogginnlegg fra to år tilbake i tid i bakhodet. For jeg tror det er viktig. Jeg ønsker alle som skal begynne på skolen, i barnehagen, på ny skole, starte videre utdanning eller har byttet arbeidsplass siden før ferien masse lykke til. Og du; husk dette: du er bra nok! Det holder at du er deg sjøl!
Her er innlegget jeg har minnet meg sjøl på i kveld:
Jeg skulle jo liksom skrive blogg da. I alle fall tenkte jeg det litt tidligere i kveld. Minst en to-tre temaer og innfallsvinkler svirret litt sånn flyktig rundt i huet. Og jeg hadde jo hele kvelden. Så planen var å snekre sammen i alle fall ett innlegg. Gjerne to.
Men så havnet jeg på google da… I går fikk jeg nemlig et stikkord som ikke lar seg glemme av et surrete hue en gang. Riktignok brukte stikkordet litt tid før tankene beit på. Men da det først skjedde…ja da ble det ikke blogg for å si det slik. For da ble det googling av ruter, turbeskrivelser og -erfaringer. Det ble studering av diverse digitale kart og bilder. Stikkordet handlet jo om tur, selvfølgelig. Og når friluftsheidi får los på noe slikt, ja da går tida fort! Og så plutselig var det sent og snart leggetid. Og ikkenoe blogginnlegg.
Sånn gikk det. Men han her er ikke så overrasket. Ikke at han egentlig bryr seg, heller. Men følger med, det gjør han. Selv om han i bunn og grunn syns det er helt unødvendig av oss tobeinte å drive å reise på tur rett som det er.
Jeg tenkte at det var jo en fin blogg-overskrift. Helt til jeg kom på at det ikke engang er innbytterbenken jeg befinner meg på! Avskiltet, er vel mer riktig.
Det er en litt pussig ting, det der. Å være litt «utafor» og ikke delta. I alle fall ikke i samme utstrekning som jeg er vant til.
I dag havnet jeg på benken to ganger. Først ved å ankomme planleggingsdag i barnehagen jeg har jobben min i nesten tre timer etter de andre. Avtalte tre timer etter de andre. For å henge meg på planlegging og forberedelser til et nytt barnehageår. Et barnehageår som jeg kun skal være en del av noen ørsmå timer i uka. Det er spesielt, selv om det nå er fjerde året…
I den grad jeg har deltatt på slike arbeidsdager de siste åra, så har jeg jo også kjent at det har vært spesielt. Men jeg tror det er ekstra rart i år. For nå skjønner jeg jo at den «avskiltinga» er rimelig permanent.
Den siste økta i dag havnet jeg på enda en benk. Ikke innbytterbenk eller reservebenk denne gangen heller. Mer sånn tilskuerbenk. Og der begynte det jo å klø for meg ganske så fort. Tålmodigheten var oppbrukt rimelig kvikt. For jeg ville jo også prøve.
Nå er jo ikke ballsport der rask reaksjon og raske retningsendringer både framover, bakover ot til siden, samt avstandsberegning og koordinasjon, noe for meg. Denne kroppen og dette huet vil rett og slett helst ikke være med på slikt noe. Allikevel så måtte jeg jo prøve. Det kunne jo hende det gikk! Så jeg bytta inn meg sjøl og fikk prøvd noe jeg aldri hadde gjort før.
Joda. Det gikk da på et vis. Helt til jeg fant det best å innta benken igjen. Ventebenken, ikke innbytterbenken. Og instruktøren sa at han hadde hatt folk som hadde testet sporten MED rullator. Så da så.
Når jeg drar på tur så forventer jeg ikke akkurat så mye underholdning utover naturopplevelsene som jo er det jeg søker. Jeg ser fugl og fisk, denne gangen mengder av småfisk som hoppet i lufta over vannflata. Samt vakker utsikt over fjell, vidder, myr, småskog og vann. Jeg kan bli forhekset av en vakker utsikt, fine steiner eller overraskende blomster. Og jeg blir barnslig glad over å finne 15 modne multer til frokosten dagen etter. Og det er egentlig absolutt best når underholdningen er av den her typen.
Men når jeg drar på tur til befolkede områder, altså turmål som oppsøkes av mange, så får jeg noen ganger en del underholdning «på kjøpet». Og når jeg sitter der foran lavvoen og koser meg med ei bok og et eller annet godt å spise så er jeg jo såpass stille sjøl at jeg får med meg det meste som foregår. Så også da jeg våknet en eller annen gang i løpet av natta i lavvoen av fnising, latter og det jeg vil kalle «pludring» fra det som hørtes ut som et kvinnemenneske og et mannsmenneske et eller annet sted i nærheten der ute i mørket. Det ble stille til slutt det også. Eller så sovnet jeg igjen.
Denne gangen fikk jeg også blant annet en klassisk «mor-og-barn-på-vei-til-badestranda»-konflikt. Der ungene grein etter tur og mor kjeftet. Og hysjet da hun oppdaget meg. Jeg fikk med meg at gutta i naboteltet hadde musikk så lenge batteriet på telefonen holdt. Og morgenen etter oppdaget jeg ei drone som surret over huet mitt…
Jeg fikk med meg ungdommer som svømte over vika for å klatre opp på steinene på andre sida. Og jeg fikk med meg de to som bedrev noe for meg til da ukjent form for vannsport. En slags «kiting» på surfbrett, eller noe slikt. Øyeblikket da kiterne var på kollisjonskurs med familien i båt som skulle sette garn var også en smule underholdende.
Men plutselig oppdaget jeg at jeg måtte være litt forsiktig med hvor jeg rettet blikket. For først kom ei bittelita jente sprettende ut på stranda for å bade. Og etterpå kom pappaen. Ikledd rosa badering rundt nakken – og ingenting annet! Pappaen altså. Han gjorde flere turer ut i vannet og opp igjen, og jeg er usikker på om den rosa baderingen var et forsøk på å trekke oppmerksomheten til tilskuerne opp… Mor badet i bikini.
Jeg har masse bilder av underholdningen. Både utsikt over fjell og vann, blomster og molter. Og bilder av noe jeg ikke hadde sett før – nemlig kitere på surfbrett. Bilder av nakne baller sliter jeg mer med. Dessuten var det ikke noe der jeg ikke hadde sett makan til før….
Når jeg oppsøker friluftslivet på lett tilgjengelige og relativt tilrettelagte steder der både barn, voksne, bikkjer og rett og slett folk av alle slag ferdes så forventer jeg ikke å finne uberørt natur. Det er ikke sånn det fungerer. Og ei fin og langgrunn strand med parkering, infotavle, benker og gapahuk nær vei, hyttefelt og hotell på fjellet er ikke noe unntak. Jeg takler både badende unger, stressa mødre, nakne fedre (!), tyske bobilturister og bikkjer som vil lukte på middagen min.
Akkurat slikt noe blir jeg sur av. Bildet er tatt ca 10 meter unna badeplassen, 5 meter unna lavvoen min – og sist men ikke minst: 25 meter unna utedoen!!! Utedoen er fotografert fra akkurat samme sted som dopapiret. Jeg har bare snudd meg 180 grader rundt. Busken er den samme.
Dette er svineri! Miljøsvineri og natursvineri. Og det er både misbruk av natur og ren og skjær galskap. Her har altså minst fire personer sittet og lettet blæra og slengt fra seg papiret sitt lett flagrende i vinden, 25 meter fra utedoen. Meningsløs forsøpling og rett og slett direkte utrivelig for alle andre som vil bruke stedet etterpå.
Jeg er overhodet ingen perfeksjonist når det gjelder dette. Og jeg er generelt skeptisk til disse halvveis utedassene som står på rasteplasser og badeplasser rundt omkring. De er sjelden veldig innbydende. Mitt fornødne må jeg rett som det er gjøre bak en busk eller en stein. Men dersom jeg legger igjen, la oss si dopapir, så graver jeg det godt ned under både mose og stein. Det er når jeg er i områder der det sjelden kommer folk. På steder unger, bikkjer og andre bruker mer så har jeg med pose. Jeg bruker hundepose!
Så min oppfordring er fortsatt: Bruk pose! Papiret blir ikke på magisk vis borte etter ei regnskur! Og klarer du å ta opp etter bikkja di, så kan du ta med papiret ditt hjem eller til nærmeste søppeldunk også.
Det gjelder å ha trua, har jeg alltid hevdet. Trua på at ting skal gå, fortrinnsvis bra, og trua på at jeg skal få til. Det meste er mulig, det gjelder å være løsningsorientert. Viljen til å forsøke og evnen til å få til har ofte gått litt i takt og gjort både det ene og det andre gjennomførbart for meg. For tenk om det går!
Men så kom altså dagen snikende på. Den dagen der jeg forsto at jeg hadde mistet trua! Når en settes på sidelinja både fysisk og psykisk slik jeg har blitt de siste årene, så går det ut over nettopp det; trua på egne evner. Og når mye av identiteten min og selvtilliten for den saks skyld er knyttet til min rolle på jobb, min gjennomføringsevne og min yrkesutøvelse, så blir hullet ganske stort når alt det blir borte. Hvem er jeg nå? Og hvor skal jeg føle mestring nå?
For meg er ikke de fysiske plagene med varig sykdom det verste. Jeg kan ha smerter og funksjonsnedsettelser. Enten av den ene varige sykdommen eller som følge av behandling og bivirkninger av medisiner for det ene eller det andre. (de som vil kan lese mer om varige sykdommer i bloggarkivet mitt, sånn i starten av 2022, tenker jeg). Det er en side av situasjonen. Den psykiske påkjenningen er en annen side. Å vite at energien i beste fall er lav, men gjerne helt uforutsigbar også, og å ikke kunne stole på at kroppen ikke svikter midt i et prosjekt, er en utfordring. Og plutselig så oppdaget jeg at akkurat det hindret meg. Det hindret meg mer enn jeg trodde.
Jeg hadde mistet trua. Trua på egne evner og trua på at det var mulig! Dørstokkmila hadde vokst seg skyhøy og fått helt overtaket. Tankene var ubevisst inne på et negativt spor:
Nei, det går nok ikke, Nei, det får du ikke til nå. Nei, det blir for slitsomt. Husk hvor dårlig du blir etterpå. Skal du virkelig bruke energien din på dette? Nei du får holde deg til det som er mindre krevende. Nei, sånn kan ikke du drive med nå. Nei, det klarer du ikke!
Slike tanker har nok helt ubevisst fått fotfeste også hos meg. Til og med hos meg. For den som tror at jeg er «superwoman» som ikke ser noen grenser og gyver på hva det skulle være; det er ikke sånn hos meg heller! Det kan jeg skrive under på.
Så da erkjennelsen kom i løpet av sommerferien, så var det ingen vei tilbake. Det er slik jeg er skrudd sammen. Orden måtte gjenopprettes. Og jeg måte gi det et forsøk. I håp om å oppleve såpass med mestring at selvtilliten gradvis kan begynne å stabilisere seg på et akseptabelt nivå.
En ekspedisjon var planen. I alle fall en slags ekspedisjon. Av typen; friluftsheidi pakker sekk med mat, overnattingsutstyr inkludert lavvo, samt alle andre greier som hun kunne få bruk for, og reiser til et sted hun aldri har vært. For å bo et par netter i lavvo, bade, gå tur, lese bok og i det hele tatt nyte livet og naturen. I akkurat dette tilfellet; fjellet! Så nære som mulig med bil. Jeg kom på at det var to år, 2 år!!!, siden sist. Og den gangen handlet jeg garantert på adrenalin og i mer eller mindre sjokkert tilstand da det var bare et par uker etter siste kreftbehandlingsforsøk.
Akkurat den siste turen sommeren 2022 ga faktisk inspirasjon. For; «om jeg fikk det til da, så burde jeg så absolutt få det til nå!». I alle fall gi det et forsøk. Den “ekspedisjonen” kan leses om her og i innlegg dagen før og etter: https://friluftsheidi.blogg.no/hell-i-uhell.html
Veien blir til hvis du går. Og noen ganger går i alle fall jeg på steder som er så flotte som det bare går an!
Nå er jeg hjemme igjen. Planen var to døgn i lavvo og det ble to døgn i lavvo. Det ble helt fantastisk vellykkede vandreturer til ulike topper, det ble bading på sandstrand og det ble bok, mat på stormkjøkken, diverse underholdning og utstyrssvikt(skriver mer om det senere), og det ble til og med en spennende og vakker roadtrip på nye veier på hjemveien.
Selv om ikke alt gikk på skinner, så ble jeg såpass mange gode erfaringer rikere at selvtilliten i alle fall kan begynne å bygge seg litt opp igjen. Jeg klarte å løse de utfordringene som alltid kommer og som kom. Jeg bekjempet dørstokkmila i 2022 og jeg kan vel for p…. bekjempe den igjen! For jeg vet en ting: uansett hva livet bringer så er det jeg som må finne arenaer. Arenaer der jeg kan få til. Arenaer der jeg kan oppleve mestring. Arenaer der jeg kan «glemme» det jeg ikke får til.
To netter i lavvo. To dagers matlaging på stormkjøkken. To dager med sol, vind, regn og tåke. To dager med to vandreturer på til sammen 12-13 kilometer. Utsikt, god turmat og tre meter til strand og morgenbad. Jeg setter disse dagene og erfaringene i «banken» og tenker at jeg fortsatt får til det jeg vil. I alle fall dersom jeg planlegger godt og vil nok! Men jeg skal fortsatt passe på å «dra meg sjøl opp etter nakkehåra» en gang i blant! Rett og slett for ikke å bli apatisk.
Dørstokkmila – friluftsheidi; 0-1! Og sånn må det være! #fuckcancer, #fuckms.
