Det gjelder å ha trua, har jeg alltid hevdet. Trua på at ting skal gå, fortrinnsvis bra, og trua på at jeg skal få til. Det meste er mulig, det gjelder å være løsningsorientert. Viljen til å forsøke og evnen til å få til har ofte gått litt i takt og gjort både det ene og det andre gjennomførbart for meg. For tenk om det går!
Men så kom altså dagen snikende på. Den dagen der jeg forsto at jeg hadde mistet trua! Når en settes på sidelinja både fysisk og psykisk slik jeg har blitt de siste årene, så går det ut over nettopp det; trua på egne evner. Og når mye av identiteten min og selvtilliten for den saks skyld er knyttet til min rolle på jobb, min gjennomføringsevne og min yrkesutøvelse, så blir hullet ganske stort når alt det blir borte. Hvem er jeg nå? Og hvor skal jeg føle mestring nå?
For meg er ikke de fysiske plagene med varig sykdom det verste. Jeg kan ha smerter og funksjonsnedsettelser. Enten av den ene varige sykdommen eller som følge av behandling og bivirkninger av medisiner for det ene eller det andre. (de som vil kan lese mer om varige sykdommer i bloggarkivet mitt, sånn i starten av 2022, tenker jeg). Det er en side av situasjonen. Den psykiske påkjenningen er en annen side. Å vite at energien i beste fall er lav, men gjerne helt uforutsigbar også, og å ikke kunne stole på at kroppen ikke svikter midt i et prosjekt, er en utfordring. Og plutselig så oppdaget jeg at akkurat det hindret meg. Det hindret meg mer enn jeg trodde.
Jeg hadde mistet trua. Trua på egne evner og trua på at det var mulig! Dørstokkmila hadde vokst seg skyhøy og fått helt overtaket. Tankene var ubevisst inne på et negativt spor:
Nei, det går nok ikke, Nei, det får du ikke til nå. Nei, det blir for slitsomt. Husk hvor dårlig du blir etterpå. Skal du virkelig bruke energien din på dette? Nei du får holde deg til det som er mindre krevende. Nei, sånn kan ikke du drive med nå. Nei, det klarer du ikke!
Slike tanker har nok helt ubevisst fått fotfeste også hos meg. Til og med hos meg. For den som tror at jeg er «superwoman» som ikke ser noen grenser og gyver på hva det skulle være; det er ikke sånn hos meg heller! Det kan jeg skrive under på.
Så da erkjennelsen kom i løpet av sommerferien, så var det ingen vei tilbake. Det er slik jeg er skrudd sammen. Orden måtte gjenopprettes. Og jeg måte gi det et forsøk. I håp om å oppleve såpass med mestring at selvtilliten gradvis kan begynne å stabilisere seg på et akseptabelt nivå.
En ekspedisjon var planen. I alle fall en slags ekspedisjon. Av typen; friluftsheidi pakker sekk med mat, overnattingsutstyr inkludert lavvo, samt alle andre greier som hun kunne få bruk for, og reiser til et sted hun aldri har vært. For å bo et par netter i lavvo, bade, gå tur, lese bok og i det hele tatt nyte livet og naturen. I akkurat dette tilfellet; fjellet! Så nære som mulig med bil. Jeg kom på at det var to år, 2 år!!!, siden sist. Og den gangen handlet jeg garantert på adrenalin og i mer eller mindre sjokkert tilstand da det var bare et par uker etter siste kreftbehandlingsforsøk.
Akkurat den siste turen sommeren 2022 ga faktisk inspirasjon. For; «om jeg fikk det til da, så burde jeg så absolutt få det til nå!». I alle fall gi det et forsøk. Den “ekspedisjonen” kan leses om her og i innlegg dagen før og etter: https://friluftsheidi.blogg.no/hell-i-uhell.html
Veien blir til hvis du går. Og noen ganger går i alle fall jeg på steder som er så flotte som det bare går an!
Nå er jeg hjemme igjen. Planen var to døgn i lavvo og det ble to døgn i lavvo. Det ble helt fantastisk vellykkede vandreturer til ulike topper, det ble bading på sandstrand og det ble bok, mat på stormkjøkken, diverse underholdning og utstyrssvikt(skriver mer om det senere), og det ble til og med en spennende og vakker roadtrip på nye veier på hjemveien.
Selv om ikke alt gikk på skinner, så ble jeg såpass mange gode erfaringer rikere at selvtilliten i alle fall kan begynne å bygge seg litt opp igjen. Jeg klarte å løse de utfordringene som alltid kommer og som kom. Jeg bekjempet dørstokkmila i 2022 og jeg kan vel for p…. bekjempe den igjen! For jeg vet en ting: uansett hva livet bringer så er det jeg som må finne arenaer. Arenaer der jeg kan få til. Arenaer der jeg kan oppleve mestring. Arenaer der jeg kan «glemme» det jeg ikke får til.
To netter i lavvo. To dagers matlaging på stormkjøkken. To dager med sol, vind, regn og tåke. To dager med to vandreturer på til sammen 12-13 kilometer. Utsikt, god turmat og tre meter til strand og morgenbad. Jeg setter disse dagene og erfaringene i «banken» og tenker at jeg fortsatt får til det jeg vil. I alle fall dersom jeg planlegger godt og vil nok! Men jeg skal fortsatt passe på å «dra meg sjøl opp etter nakkehåra» en gang i blant! Rett og slett for ikke å bli apatisk.
Dørstokkmila – friluftsheidi; 0-1! Og sånn må det være! #fuckcancer, #fuckms.
Så fint å lese dette! ❤️
Takk 🙂