«Han danser oppover bakken», sier kommentatoren om langrennsutøveren som skøyter seg flytende lett av gårde på snøen. Noen vil danse på bordet. Og noen vil danse seg mot vår.
Jeg har en gang i livet gått på dansekurs. Det var ikke moro. Ikke da heller. Jeg var tenåring og jeg kan bare huske den greia som klein. Jeg har vel egentlig vært en type «henge i baren»-jente hele livet. Både før og etter at det ble en slags nødvendighet. Dans er av typen fysisk aktivitet som denne kroppen nå egner seg dårlig til. Fram og tilbake med hurtige retningsskifter fungerer liksom ikke. Det begynner å bli lenge siden undertegnede har danset på bordet også. Selv om jeg vet det har forekommet…
Flammedans driver jeg fortsatt en del med. Eller riktigere sagt: jeg bare tenner opp. Så betrakter jeg flammenes dans. Noen ganger danser de mot stjernene. Andre ganger danser de mellom snøfonnene og under kaffekjelen. Og noen ganger danser de i peisen og ovnen.
Dette er de øynene jeg ser mest for tida. Det er disse øynene som følger meg. Nesten overalt. De følger med. Noen ganger på avstand. Noen ganger spørrende. Noen ganger rimelig harmonisk. Noen ganger på vakt. Og noen ganger, de fleste, er blikket ganske vilt. Nasse, 1 år og 14 dager ble mitt svar på dagens utfordring fra Frodith 🙂 Lag deg en fin søndagskveld!
Hender er det trettende stikkordet i Frodiths lille januar-moro. Mine hender kan være både kalde, smertefulle, hovne, klamme eller helt i orden. Når de er helt i orden så tenker jeg ikke så mye på dem. De får ikke mye oppmerksomhet da. Men de er i alle fall gode å ha. De skal skjære brød, pusse tenner, gre håret, kjøre bil og taste på laptopen. Og alt det der er erfaringsmessig trøblete når henda ikke virker.
På bildet har jeg hatt varme hender. Antakelig ikke så veldig varme da. Men varmere enn nysnøen som hadde falt på bilvinduet i alle fall. Ser du forresten hjertet inni hånda?
Det gjelder å glede seg over de små ting. Det har jeg hørt og jeg får det til innimellom. Men det er ikke alltid så innmari lett. Det er fort gjort å bli både misfornøyd og lei. Rett og slett synes at livet og verden er en smule urettferdig. Møkkasamfunn!
Eller rettere sagt møkkaliv! For det er ikke alltid det er energi eller interesse for å engasjere seg i møkkasamfunnet. Jeg kan innimellom ha nok med mitt eget liv og i mitt selvopptatte hode bli rimelig oppslukt av egne utfordringer. Små og store. Verden kan bli både trang og liten når en står på sidelinja og surrer rundt i sin egen boble mye av tida. Sånn som jeg.
I dag har vært en gledens dag. I alle fall i min lille selvopptatte verden. Trugene kom på igjen og jeg har fått tatt meg en skogstur. Det skal ikke mer til. Smerter og «lugging» i lår og lyske har gjort meg mer eller mindre ubrukelig i mange dager. Det har vært vondt å stå opp, vondt å kjøre bil, håpløst å bøye seg og vondt å gå og sette seg eller reise seg. Onkologen på kreftavdelingen var betenkt da han så at jeg slet med å sette meg på benken hans. Såpass at jeg fikk ny time for sjekk uti neste uke.
Men nå håper jeg at jeg kan avblåse både ct og mer til. Det er bedre! Såpass mye at i dag kom trugene på igjen. Selv om de egentlig har fått skylda for «lugginga». Teorien er at jeg har pådratt meg en strekk i bekken eller lyske eller lår uten å merke det på grunn av ms-sykdommen. Det er jo ingenting som fungerer normalt nedi der og følelse er det jo dårlig med. I alle fall når det belastes over tid.
For bare noen dager siden var jeg rimelig bitter og håpløsheten holdt på å overmanne meg. Skulle jeg ikke klare å røre på meg heller nå, liksom!?! Jeg må innrømme at slike «småting» som setter meg såpass tilbake gjør meg sur. Og da er det vanskelig å se positivt på noe som helst.
I dag har jeg gått på truger. Og jeg kan både legge meg ned og reise meg opp fra sofaen uten problemer og uten hoggende smerte! Juhuuu! Den siste bilturen gikk også bra. Og slik blir jeg jo ganske lykkelig av egentlig! Det skal ikke mer til.
En bitteliten bagatell, som jeg egentlig tipper det var og er, kan gå ut over både humør og pågangsmot. Det innrømmer jeg. Men den samme bagatellen kan få meg til å dra fårete på smilebåndet og kjenne meg smått lykkelig når det går over. Noen, ganske sikkert ikke en med varig sykdom, sier: «enten så går det bra eller så går det over». Dette gikk i alle fall over. Håper jeg. Morgendagen vil vise om trugeturen trigget noe slik at jeg er komplett ubrukelig igjen i flere dager.
Men enn så lenge; i dag gikk det bra og det skal ikke mer til for å glede en som meg. Dessuten kaltes det visst for en typisk idrettsskade som gjerne kom i idretter der utøveren beveger seg fort og med stor kraft samtidig med retningsskifte. Og det er jo ikke verst at ei råtten gamlemor kan pådra seg slikt noe.
Overraskende tungt i nysnøen, men det får ikke hjelpe.
Dagens utfordring i Frodiths lille januar-moro består av stikkordet flaks. Og da tenker jeg jo med en gang; hva er flaks egentlig? Et kjapt google-søk viser meg at veldig mange av postene som har noe med flaks å gjøre sier «det er lov å ha flaks».
Definisjonene som florerer er stort sett varianter av: «Flaks eller hell er positive utfall som skyldes tilfeldigheter, særlig uventet, ufortjent». Kilde: www.snl.no.
«Jo mer jeg trener, jo mer flaks har jeg», er en hyppig brukt talemåte i idretten. Sitatet er brukt så mange ganger at det vel ikke er lett å si hvor det kom fra opprinnelig. Jeg hørte først at det var Ingemar Stenmark som hadde sagt det. Men golfsporten hevder at det kommer fra en golfer og også Kjetil Andre Aamodt har brukt det. Og det er jo noe i det. Det er lettere å komme i posisjon til å ha litt flaks når en har øvd lenge på noe. Det handler om å være forberedt. Så innimellom kan vi vel si at det ligger mye hardt arbeid bak flaksen?
For meg er vel definisjonen av flaks når noe positivt slår til helt tilfeldig. Noe går min vei selv om jeg ikke hverken har styring eller kontroll over utfallet. Som at elgen løper over vegen, men først rett etter at jeg har passert. Eller at skoene jeg endelig hadde bestemt meg for å anskaffe tilfeldigvis var på tilbud akkurat da jeg gikk for å kjøpe dem.
I fjor hadde jeg tidenes flaks. Toppturen til Glittertind ble planlagt i april. Det skulle skje lørdag 3.september. Fem måneder senere. Vi skulle prøve på turen HVIS vær og føre var bra den dagen. Hvis ikke måtte vi gå for plan B eller C. Altså en annen tur. Glittertind har ifølge verten på Glitterheim, som er utgangspunkt for turen, fire klarværsdager i året. I 2023 var dette to dager i juni, samt 2. og 3. september.
Vi fikk strålende vær den 3. september. Lite vind og masse sol! Dagen etter regnet det. Det er lov å ha flaks!
Flaks med været på 2452 moh. Og ja, det var flaks.
Vi er inne i årets mørkeste måned. Noen vil kanskje hevde at den mørkeste er november, og den er jo også mørk for så vidt. Men da fyller vi jo etterhvert huset med lys i og med at første søndag i advent har lett for å sammenfalle med siste søndag i november. Og så er det forventningen om lyset og høytiden som kommer.
Januar, derimot, er fryktelig mørk. I alle fall i stua her. Juletrelys, adventsstjerner og alskens lyskilder av mange slag er ryddet vekk for denne gang. Stua er igjen tilbake i sin noe fargeløse og mørke tilstand. Denne gangen måtte jeg finne igjen noen gamle gardiner i tillegg til de faste som henger oppe hele året. Bare for å tilføre litt farge.
Ute er det også ganske mørkt. Selv om dagene heldigvis blir lysere og lysere. DET syns jeg er ganske stas å tenke på. Men foreløpig er utsikten relativt mørk om kvelden. Nå uten juletre til å lyse opp ekstra. Og jammen er det en del farger ute. Også når det er mørkt.
Denne kvelden var jeg i grunn forberedt på å skape mitt eget lys med lysslynge, hodelykt og bål da sola gikk ned og mørket senket seg over skogen. Gjett om jeg ble glad da måneskiva plutselig steg over skogen på andre sida av sjøen! Enda en lysskilde! Stemningen ble magisk og det var nesten synd å legge seg i køya og lukke øya.
Lys er en vesentlig variabel for oss som liker å overnatte til skogs. Det gjelder å etablere leir, eller i alle fall være godt i gang med det før det blir mørkt. Og kveldene i skogen kan ofte være preget av litt melankoli. Mens morgenene kommer med optimisme og ny start. Og ikke minst så kjennes mestringen ganske så overveldende når jeg våkner i køya og morgenlyset har begynt å bade skogen. Lys og mørke påvirker oss. Også i skogen.
Bildet kunne sånn sett passe til Frodiths lille januar-moro både i dag (lys) og i morgen (mørke). I dag var stikkordet lys, og jeg valgte dette bildet:
«Planlegg turåret 2024» står det som overskrift. Mailen kommer fra DNT, så klart. Den Norske Turistforening. De sender meg denne mailen for å minne meg om at jeg som medlem har tilgang på 580 hytter over hele landet. Og de foreslår både vinterturer og sommerturer. Jeg har foreløpig kun lest overskriftene, så jeg vet i grunn ikke hva de foreslår. Og egne valg og tilpasning må jeg jo gjøre sjøl. Men inspirasjon trenger jeg jo.
Jeg er på idestadiet akkurat nå, kan man vel si. Et helt nytt turår ligger foran meg og jeg vet jo at jeg motiveres av planer. Og spesielt planer for tur. Så DNT har truffet med mailen sin, de. De vet nok at slike som meg er akkurat på riktig stadie i disse dager. Idemyldring. Og etter hvert planlegging. Kanskje jeg må skrive ei ønskeliste? Kanskje jeg må få forslag fra andre?
I fjor ble jo akkurat det en stor suksess. Alle som leser denne bloggen har jo fått med seg at fjorårets turer over alle turer gikk til Glittertind. 2452 meter over havet. Akkurat den turen startet med et utsagn omtrent slik «det hadde vært morsomt å få deg på en fjelltopp igjen». Sådetså! Og morsomt var det.
Treningsopplegget og øvelsene jeg fikk da jeg var på rehabilitering i høst var jo tilpasset tur. «Hva vil du oppnå med treningen?», fikk jeg spørsmål om. «Fortsette å kunne gå på tur i skog og fjell», svarte jeg. Så her løftes det vekter, det tas knebøy både på ett og to bein og det trenes intervall. Tyngre enn før, men kortere økter. Det skal gjøre susen. Håper jeg. Og da kan jo turåret bli riktig så stas.
Så ønskedrømmer, ideer og planlegging er i startfasen. Og uansett så håper jeg å få til en tur til med Glittertind-geitene. En tur som har noe mer fokus på leirliv og bålkos med rødvin til. Og jeg er fristet til å ha et skikkelig hårete turmål i år også. Så det kan jo bli en slik “ingen-grenser-aktig” opplevelse i 2024 også, mistenker jeg. Uansett så skal jeg nok besøke noen av de 580 hyttene. Og det hadde jeg nok gjort uten å få den mailen også.
Noen ganger må kjærringa med staven(e) gå over bekken etter…et eller annet turmål 😉 Bilde: ACM
Hva er kjærlighet? Og hvordan viser vi det? Hva er egentlig det som kalles kjærlighetsspråk?
«Han kommer med kaffe på senga til meg hver morgen. Han er stort sett den som lager middag til oss og han bærer ved, brøyter snø, klipper gress og støvsuger», fortalte jeg til en behandler for et par måneder siden. «Alt det der er det jammen mye kjærlighet i», sa hun.
Det fins mange slags kjærlighet. Kjærlighet mellom kjærester. Kjærlighet til barn og andre familiemedlemmer. Kjærlighet til mat. Eller til et sted. Og vi viser det på ulike måter. Jeg sender «god-natt»-melding til avleggeren hver kveld, for eksempel. Jeg kjenner noen som ofte har delt kjærlighetserklæringer til «sin bedre halvdel» på sosiale medier med jevne og ujevne mellomrom.
Vanligere er det vel å benytte seg av symboler. I alle fall på nett. Og da spesielt av hjertet! Hjertet som kan uttrykke både kjærlighet, omtanke og empati. Noen ganger er hjertet du deler eller sender via sosiale medier akkurat det mottakeren trenger. Jeg har ofte vært skeptisk til akkurat den typen symbolbruk. Og jeg deler fortsatt sjelden hjerter som reaksjon på poster eller meldinger. Men jeg forstår og respekterer symbolbruken. Jeg tror symboler kan hjelpe oss å uttrykke oss når ord kanskje ikke er så lett å finne. Hjertet, symbolet, blir et språk vi instinktivt kan forstå.
Hjerter i omgivelsene derimot. De har jeg stor glede av å få øye på og fange. Helst på bilde. I dag er dermed svaret mitt på Frodiths lille januar-moro et hjerte. Et hjerte jeg fant nede i isen for en del år siden. De som følger bloggen min har sett akkurat dette hjertet før. Et hjerte som har fulgt meg i alle år etterpå og som minner meg på hvordan min kjærlighet til det å være ute på tur og se og oppleve farger hverdagene. På godt og vondt. Godt når jeg med kjærlighet kan stikke ut og være i naturen og nyte frisk luft, alenetid og små og store naturopplevelser. På vondt når jeg savner akkurat slike opplevelser. I går postet jeg et hjertetjern i Frodith sin blå-utfordring. I dag kommer hjertet i isen.
