«Han danser oppover bakken», sier kommentatoren om langrennsutøveren som skøyter seg flytende lett av gårde på snøen. Noen vil danse på bordet. Og noen vil danse seg mot vår.
Jeg har en gang i livet gått på dansekurs. Det var ikke moro. Ikke da heller. Jeg var tenåring og jeg kan bare huske den greia som klein. Jeg har vel egentlig vært en type «henge i baren»-jente hele livet. Både før og etter at det ble en slags nødvendighet. Dans er av typen fysisk aktivitet som denne kroppen nå egner seg dårlig til. Fram og tilbake med hurtige retningsskifter fungerer liksom ikke. Det begynner å bli lenge siden undertegnede har danset på bordet også. Selv om jeg vet det har forekommet…
Flammedans driver jeg fortsatt en del med. Eller riktigere sagt: jeg bare tenner opp. Så betrakter jeg flammenes dans. Noen ganger danser de mot stjernene. Andre ganger danser de mellom snøfonnene og under kaffekjelen. Og noen ganger danser de i peisen og ovnen.
Det er deres dans. Til glede for meg 
Dans var altså dagens stikkord i