For ei som sikkert ikke har hoppet siden….en eller annen gang i  2015. sikkert, så kan det være en utfordring å bidra til Frodiths lille januarmoro på en dag som denne. Jeg var i grunn fristet til å hoppe over hele utfordringen. He he!

Det lar seg jo så å si ikke gjøre å hoppe nå. Jeg klarer omtrent 2,5 cm opp i lufta med begge beina samtidig. That’s it! Jeg testet på do i sta. Som barn vet jeg at vi hoppet fra taket og ned i løssnøen når det var reale snøvintre. Og vi bygde skihopp og satte utfor med dødsforakt og miniski. Eller langrennsski. På jobb har jeg jo også bedrevet slik hopping på ski. Og lagt til rette for det. Både skihopping og hopping med akematte. Det kan jeg jo fortsatt kaste meg i gang med. Hoppe i det, som det heter.

Det kan hoppes i klærne og hoppes i havet. Jeg hopper til køys hver kveld, ehhh, det er vel mer bikke og ikke hoppe, kanskje. Og det kunne jo vært fint å hoppe over en og annen bekk som skal krysses når jeg er på tur i fjell og skog. Men når man slik som meg, skylder spenst, så blir det dårlig med hopping. Det blir som når jeg skal legge meg; jeg bikker. Eventuelt GÅR over bekken. Med minst ett bein og en stav eller to i bunnen til enhver tid.

Med lite fersk hopping å oppdrive så har jeg lett lenge og grundig og laangt i arkivet og funnet et hoppe-bilde. Et bilde av avleggeren da hun hoppet rundt i Sør-Afrika i 2019, tror jeg det var. Jeg har ikke spurt om lov til å dele hoppinga, men satser på at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

Hei og hopp!

Og jeg var jo ikke tilstede ved hoppet så fotograf er nok P W Ø.

“Frodiths lille januar-moro”! Blir du med?