Dette innlegget kunne like godt ha hatt overskriften «Mine 3 onsdagsgleder» eller noe i den duren. Onsdag er jo i høyeste grad som regel en hverdag. Og jeg er jo ganske opptatt av å følge med på hverdagsgledene. Og den som leter etter hverdagsgleder, den skjønner etter hvert at magien ligger nettopp i detaljene!
Onsdag har jeg fast gruppetrening med fysioterapeut. «Kroppsbevissthet og bevegelse» heter opplegget og det er det jeg vil kalle meget lavterskel aktivitet. Fysioterapeuten som leder seansen starter som regel med å spørre oss hvordan ståa er i kroppen akkurat i dag. Ofte er det noen med smerter, noen har stiv og støl kropp, og andre har rett og slett dagen. Eller ikke. Hun sier da: «Men dere kom dere i alle fall hit! Det er ikke verst!»
Og det er det jo ikke! Akkurat den detaljen er jo en ganske magisk seier i seg selv. Og den gir muligheter for å gjøre noe godt for smertene, den stive kroppen eller det stressa huet.
For det andre:
Her jeg bor hadde jeg også i kveld en helt magisk og fargesterk solnedgang. Hele vesthimmelen lyste oransje og himmelen var klar og kun brutt av stripa fra et fly som passerte i ny og ne. Og jammen har sola strålt i hele dag, akkurat som i går. Selv om tåka var ganske gjenstridig i lavlandet.
For det tredje:
I kveld kom bekreftelsen på at gjengen med turfolk jeg på et eller annet magisk vis har blitt en del av faktisk FÅR leie samme seter neste år som vi bodde på i juni da vi var på Bitihorn. DET er en veldig god nyhet som det er veldig morsomt å bringe videre til gjengen. For det var en nydelig plass! Og nå har vi jammen meg god tid til å glede oss! Takk til initiativtakeren som fikk oss «på sporet» med planlegging allerede i september. Det gjør meg glad at folk er så ivrige og villige til å forplikte seg. Jeg gleder meg!
Se der! Jeg trengte jammen ikke tenke meg så lenge om før jeg hadde tre onsdagsgleder å dele. For magien ligger i detaljene. I alle fall for en gledesjeger 😉.
Og joda, dagen kan være bra uten, det er ikke det. Men aller best start på dagen for meg er om jeg kan ta det helt rolig den første timen. Kaffe på senga, enten hentet sjøl eller servert ferdig i kopp fra en morgenfrisk småbruker (jada, jeg vet jeg er heldig). Men den rolige starten har blitt noe jeg setter umåtelig pris på og noe som gjør at dagen går i gang i akkurat det tempoet denne skrotten setter pris på.
Bildet til utfordringen viser mitt siste morgenkaffebål fra forrige uke. En god kaffestund om morgenen er ikke avhengig av bål, da. Men det finnes i grunn ikke bedre start på dagen enn med et sprakende bål og nykokt bålkaffe mens både undertegnede og naturen omkring sakte men sikkert våkner til liv.
Så morgenkaffe, fra bål eller på senga, DET er en god start og dagen er rett og slett ikke den samme uten 🙂
Og når en leier hytte og morgenkaffen blir servert i denne koppen – ja da må det jo bare bli en fin dag 😉
Denne onsdagen er slett ikke over, den. Og enda står gledene i kø.
Kaffe servert på senga og fyr i ovnen var klart allerede før jeg slo opp øynene i dag. DET har blitt oppskriften på en god start for meg.
Dagens trening har gått etter planen. Selv om jeg var både kvalm og svimmel etter intervallene i dag tidlig. Jeg setter det på konto for ikke spist frokost. Men heldigvis smakte det med havregrøt og te etter at økta var unnagjort. Utpå formiddagen ble det kroppsbevissthets- og bevegelsestrening i gruppe hos fysioterapeut. Godtvondt eller vondtgodt å få aktivert noen muskelgrupper og kroppsdeler som rett som det er kjennes både stive og smertefulle.
Som regel tvinges det fram som eneste mulighet. Men i dag klarte jeg å skaffe meg ei stille stund med restitusjon tidlig på dagen – FØR det var helt tomt for energi. Det skjer ikke hver gang. Som regel venter jeg til det framtvinger seg selv og batteriene er så flate at de ikke lar seg lade, faktisk. Da er det jammen bra jeg faktisk får det til en gang i blant. For da vet jeg i alle fall hvordan det skal fungere, eller i alle fall KAN fungere 😉.
Nå brenner det i ovnen og kvekdsroen senker seg. Og denne dagen, som de fleste har hatt mange gleder. Onsdagsgleder.
Og når gledene står i kø så er det jo fint å se dem!?! Jeg erfarer i alle fall at når jeg er flink til å gå på jakt etter små og store gleder, flink til å lete til jeg finner dem, ja da står de faktisk i kø.
Og velger vi å se de små gledene i hverdagen, så blir hver dag god. Til og med når det er kø 😉
Denne overleveren plukket jeg i hagen på mandag. Men den kan få illustrere onsdagsgleder allikevel.
Hvor ble torsdagsbadene av? Og tirsdagsbadene? Har badeengelen feiga fullstendig ut? Eller har alle tjern og innsjøer i nærheten tørka inn? Har fornuften tatt friluftsheidi? Eller hva?
Det nærmeste svaret er vel at det er en kombinasjon av å feige ut og å bruke energien på andre ting. Jeg kan i alle fall ikke skylde på været. For bading uansett vær har liksom vært greia, da. Både i regn og snø. Og i sol.
Men i går fikk jeg dratt meg sjøl opp etter nakkehåra og plasket uti igjen. Det klaffet med tid og sted, energi nok og så hadde jeg rett og slett lyst. Og til min overraskelse så var vannet slett ikke så kaldt som jeg hadde fryktet. Selv om jeg hadde ullstilongs på under turbuksa på jobb før badestuntet.
Men det er jo en egen glede å vrenge av seg ullstillongsen og gå og bade…eller…Litt ekstra stas, liksom.
Jeg skjønner jo at fornuften på ingen måte har slått inn. Og jeg tenker heldigvis, egentlig! Det ble faktisk noen svømmetak. Ikke mange. Men på bildet syns jo ikke det 😉
Når tanken er tom, altså tankene. Og det ikke fins noe som helst som likner på inspirasjon, idé eller er i nærheten av et tema jeg har lyst til å blogge om. Ja da er valget egentlig såre enkelt: enten la være! Noe som antakelig ville være å foretrekke. Eller å lete opp dagens små øyeblikk. Så kan jeg i alle fall minne meg selv på dem.
Så her er mine tre torsdagsgleder:
Han her har så langt oppført seg rimelig sivilisert. DET kan variere. Og han er i grunn et godt eksempel på at du kan se rimelig normal ut på utsida, samtidig med at mye uforklarlig kan foregå på innsida!
2. Jeg har fått ny sveis i dag. Eller, sveisen er vel den samme. Men turen til frisøren gjorde at det ble litt mindre av den. Det er alltid godt.
3. Dagens opptreden på jobb inneholdt blant mye annet en interessant undring over et forlatt fuglereir. For hvor har det egentlig blitt av fuglene som bodde i fuglereiret? Har de bare flydd sin vei? Kan de være på sykehus tro? Og fins det egentlig et eget fuglesykehus? Ikke vet jeg. Og 3-åringen og 4-åringen som funderte sammen med meg hadde heller ikke fasiten. Dessuten så måtte vi spise mer blåbær, så det ble ikke mer oppmerksomhet til det reiret. Men et gyldent øyeblikk ble det. I alle fall nok til å bli med blant mine torsdagsgleder.
…og med det fjerde skal det skje, og ved det femte smeller det…eller? Neida, 1-2-3 er ukas, eller forrige ukes helgeutfordring fra utifriluft. Forrige helg, litt forsinket på mandag ettermiddag, skrev jeg om forrige helgs utfordring. Nemlig: glemt.
Denne helga går jeg for pallen! For mine 1-2-3 i uka som var, eller pallen som det også kan kalles så slik ut for slike som meg som liker å telle seire:
Fjell og lavvotur i to døgn helt alene for meg selv. Akkurat det har jeg jo delt i flere innlegg, så den som vil lese hva dette er for noe kan klikke seg inn på dem.
En god “arbeidsdag” på torsdagen der jeg både blant annet fikk diskutere fag med en ung og fremadstormende barnehagelærer OG skapt latter og glede hos barna med hengekøye og lesing i skogen. Høydepunktet for et par av dem var nok da friluftsheidi ramlet bakover og ble liggende opp ned med hodet i lyngen og beina i køya. Vi lo alle. Spesielt da friluftsheidi skulle base seg opp igjen fra den knipa ;-).
I helga klarte jeg å si nei til to invitasjoner/arrangementer som jeg skulle/kunne/burde deltatt på. Jeg hadde behov for noen rolige dager uten noe særlig på “må”-lista. Og klarte for en sjelden gangs skyld å lage meg akkurat det.
Ei god uke med en god del seire, for den som teller det. Minst en en, to, tre slike. Det er ikke verst i det vi allerede er godt inn i ei ny uke og til og med en ny måned. Lag dagen, uka og måneden god og tell seire!
“Må jeg virkelig stå opp i dag også?”, sa jeg til småbrukeren da jeg ravet ut av senga klokka 09.00 (!) i dag. Etter en time med kaffe på senga…servert av han som kom seg opp litt før. “Jeg får vel stå opp i dag også!”, ble jo konklusjonen. Så her er jeg da. Oppe og om ikke akkurat “oppe og hoppe” så i alle fall saktegående mellom noen små oppgaver.
Det som er fint er jo at slike laaaange og trege morgener gir meg mulighet til å lese blogg. Og bli inspirert. Av en blogger som ikke har noe å blogge om ;-). I dag skrev utifriluft “Hvor er du kjære inspirasjon?”. Jeg tror jeg har det akkurat slik som hun beskriver om dagen sjøl. Mangler inspirasjon til skriverier. Og spesielt på en dag som dette. Forresten både i går og dagen før også i mitt tilfelle. Det er ikke ofte jeg er “stille” på bloggen flere dager etter hverandre.
Og lange og trege morgener – ja de er helt nødvendig innimellom de dagene som har vekkeklokke. Når jeg må innfinne meg på sykehuset før 08.00 om morgenen, eller stå opp for å rekke jobb (som ikke begynner før “langt på dag”, men tross alt begynner på et fast klokkeslett), så er disse latere morgenene helt essensielle for å få skrotten til å takle hverdagen. En slags pause for å innhente meg igjen etter et par dager med mer aktivitet og slik at jeg klarer det jeg skal i morgen og dagen etter for eksempel Og jeg vet jo at jeg kommer i gang. Til slutt. I dag ble klokka nullnihundre, men det er helt ok. For meg. Nå. For det trengs.
Og nei, jeg har ikke noe valg. Det må være slik. Så i mangel på inspirasjon til blogg – det ble et innlegg om å stå opp. Eller om det faktisk var nødvendig å gjøre det i det hele tatt. MEN! Jeg sto opp. I dag igjen. Etterhvert. Og både utifrifluft og jeg skrev blogg, gitt. Inspirert eller ei.
I et forsøk på å inspirere meg sjøl: friluftsheidi på tur. Bildet har forøvrig ingen sammenheng med innlegget 😉
Is er typisk sommer. Akkurat disse ble fortært på moloen på Goksøyr camping på Runde i juli i år. Rett og slett for å feire at vi hadde “vunnet” en super plass til bobilen etter en litt effektiv morgen som igjen kom etter en perfekt sommerdag på stranda.
Is og sand og vann og sol og bading! Det blir ikke mer typisk sommer enn det. Takk for helgeutfordringen, utifriluft 🙂
“Vi skal ikkje sova bort sumarnatta…”, sang Lars Klevstrand. Jeg må innrømme at jeg sover bort de fleste av dem, jeg altså. Jeg er jo trøtt, og trenger søvn. Og jeg foretrekker å sove om natta. De siste par ukene har jeg merket at sommernettene har endret karakter. De lyse, nesten like lyse som dagen, juninettene er så definitivt historie for 2025. Det er mørkt om kvelden og ganske så svart om natta nå. Såpass at solcellebelysningen på balkongen slår seg på i god tid før sengetid.
I natt derimot, så var det egentlig ganske lyst. Klar, fin måne over tretoppene. Og et måneskinn som lagde lange skygger over landskapet. Og jeg sov ikke akkurat bort denne natta. Etter å ha lagt bak meg “tour de egen kommune og nabokommunen” både på ettermiddagstid og kveldstid, så rakk jeg akkurat å finne senga omtrent da det begynte å lysne til en ny dag og månen hadde skint for det meste fra seg. Da hadde klokka bikket 04.00. Gjengen jeg hadde hentet på fest var vel i respektive hus, ganske fornøyde med kvelden, virket det som.
Og i og med at jeg ikke akkurat sov bort sumarnatta så fikk jeg gleden av å se både en forvirret hareunge som ikke visste vilken vei han skulle ta i billysene og rompa på et rådyr som krysset veien helt ureglementert midt i vegkrysset.
Søndagen ble forkortet med litt “soving utpå” i ene enden og den må nok forkortes en smule i andre enden også. For når den ene sumarnatta ikke blir sovet bort, så er det nok lurt å legge inn litt ekstra søvn i den neste. I alle fall når mandagen byr på jobb.
Lag deg en god mandag når den kommer, enten du sover bort sumarnatta eller ikke 🙂
Augustnatta kan være ganske svart – helt til denne lyskasteren dukker opp over skogen.
Å skrive om og poste om utsikt er vel i grunn noe jeg driver en del med. Flere av de som kjenner meg og mitt tur- og friluftsliv har noen ganger brukt uttrykket “utsiktsjunkie” om meg. Og ja, jeg liker utsikt. Følelsen av å komme ut på et hogstfelt i skogen eller opp på en topp på fjellet og så nyte synet av åser og topper og luft og lys, ja det er noe jeg setter veldig pris på.
Og når utifriluft ber oss om å blogge om utsikt i sin helgeutfordring denne uka, så kjenner jeg at her er det mye å velge mellom. Stort sett hver dag nyter jeg utsikten fra både balkong og terrasse. På klare dager ser vi Synnfjell i det fjerne og Hallingskarvet kan så vidt skimtes de aller mest krispy høstdagene.
På tur oppsøker jeg såvisst enda mer utsikt. Om det er over et vann eller fra en topp eller ei li. Eller bare utsikten til et bål. Å sitte å stirre inn i flammene er en utsikt jeg er glad i . Og for meg er utsikt viktig. For rett som det er gir den innsikt. I alle fall tid og inspirasjon til refleksjon – og dermed potensielt innsikt som er god å ha med i “bagasjen”. Eller ryggsekken, som det ofte blir for meg da;-).
Her ligger innlegget jeg skrev om akkurat det i 2022. Som for øvrig var det året jeg fylte 50, og ikke minst et år som røsket opp og sendte meg på nok en omvei i hverdagslivet:
Og jammen fikk jeg litt mer innsikt av å lese mitt eget innlegg, gitt! Så dermed må jeg jo takke utifriluft. Hennes forespørsel om utsikt ga meg faktisk innsikt!
Denne utsikten er fra gårdsplassen min. Høsten byr rett som det er på slike solnedganger, så det er bare å glede seg.
