Hvis du leste «nyttårsforsetter», så ber jeg deg lese overskriften en gang til…
For det skal ikke handle om hva jeg skal begynne med eller hva jeg skal slutte med. Det skal ikke handle om mer trening, mindre mat, shoppestopp eller kiloer som skal av. Det er helt klart mye jeg kunne både gjort mer av og mindre av, og det skal jeg, men aller viktigst for meg nå er å FORTSETTE med det som fungerer. NYÅRSFORTSETTER!
For det er jo det det er! Det fortsetter. Livet fortsetter. For oss som får være med inn i 2024 så venter framtida. Og hva jeg gjør ut av den er ganske avhengig av meg sjøl. For å oppnå mål må jeg ta gode valg for meg sjøl. Jeg må ta ansvar, prioritere og tørre å være min egen regissør. Jeg skal være helten i mitt eget liv. Hverdagshelten. For å få til det så må jeg fortsette å bruke verktøy og gjøre valg som fungerer. Så fra og med i dag så går jeg tilbake til den form for «hverdagsplanlegging» jeg var i gang med før jul.
Som jeg sa da så tok jeg juleferie. Men nå er den over. Et helt nytt og blankt år ligger foran både meg og deg. Ta vare på tida. Den kommer. Bruk den til noe som er viktig for deg og på en måte som gir deg mening i hverdagen. Vi er de heldige som får være med til 2024.
Fortsett å gjøre gode valg for deg og dine.
Fortsett å ta egne valg.
Fortsett å le.
Fortsett å være nysgjerrig.
Fortsett å bety noe for andre.’
Fortsett å la andre bety noe for deg.
Bli med på reisen inn i 2024. Med nyttårsfortsetter!
Det er et standardspørsmål i alle fall fra midten av denne måneden. «Er du ferdig til jul?». «Med hva da?», spør jeg både meg selv og spørsmålsstilleren. Som regel svarer jeg at «det blir jeg!». Litt sånn eplekjekk og tøff i trynet. Og det gjør jeg jo alltid, ikke sant?
Det som skal bakes er bakt. Det er jo ikke snakk om så innmari mye selvlaget hjemmebakst her, som jeg har skrevet om før. Det meste er fått. Og vent litt, nå juger jeg. Pepperkakene er ikke i boks (!). Bokstavelig talt. De skal avleggeren og jeg lage i morgen ettermiddag. Hvis vi orker. For tradisjonens skyld. Dessuten smaker hjemmelaget pepperkakedeig himmelsk!
Gavene er i hus. Så når jeg får pakket dem inn i løpet av et par dager nå så kan de fleste som forventer gave fra meg slå seg til ro med at den kommer. Tror jeg. De jeg har glemt må få nyttårsgave.
Vasking driver jeg ikke med. Ikke mer enn ellers i året. Og dermed blir det ikke all verden. I år har jeg ikke engang støvsugd bestikkskuffen. Jeg får se om jeg gidder. Ellers er det Reidar som tar seg av vasken her på bruket. Når småbrukeren gir beskjed så svinger Reidar seg en runde med både støvsuging og mopp, så da blir det så bra atte. Det viktigste er i grunn at katta ikke er i samme rom. Han har nemlig en lei tendens til å forstyrre Reidar en smule slik at Reidar blir forvirret og oppdraget saboteres.
Jeg har hengt opp fuglenek. Småfuglene pleier ikke å forsyne seg av det før utpå ettervinteren. Vi får se om det dukker opp noen før eller etter nyttår. Og i år har jeg pyntet juletreet veldig tidlig. For to dager siden, faktisk. Kortreist og fint fra egen produksjon. Så i stua er det jul.
Så ferdig til jul!?! Joda, det vil jeg påstå at jeg er. Eller blir da. Det er jo fortsatt advent. Men ved middagstid på julaften er nok det meste under kontroll. Det pleier det. Og er det ikke det så får ikke det hjelpe. Det fins viktigere ting enn at ribba skinner, julebaksten er vasket og juletreet er sprøtt. Eller hvordan det nå var. Jula kommer. Uansett.
Og for meg er vel egentlig utfordringen å få feriefølelse! Siden hverdagen min er såpass annerledes enn den var da jobb preget ukedagene så er ikke «feriedager» helt det samme som før. De er annerledes. For dagene i «ferien» deles jo med de andre her på bruket. De som ellers er opptatt med jobb og studier. Og jeg må lage meg egen ferie.
Så i dag er jeg ferdig til jul. Ferdig med ukene slik de ser ut i hverdagen. Fra og med i morgen går jeg over i «feriemodus». Det vil si at jeg ikke legger så rigide planer for dagene som jeg nå har vent meg til. Dager som er strengt regulert i forhold til måltid, trening, hvile og andre må-ting. Rett og slett for at hverdagen skal henge sammen på et vis. I jula har jeg tenkt å la det «flyte». Og jeg tror ikke det gjør så mye. For nå har jeg nemlig verktøy som gjør at jeg tipper jeg ganske lett kommer inn i hverdagen igjen etter nyttår. Så selv om en heltidsansettelse i egen helse ikke tar «ferie» på samme måte som en som er vanlig arbeidstaker, så forsøker jeg å legge opp til feriemodus. Smerter, utfordringer og funksjonsnedsettelser tar ikke fri. De gjør aldri det. Så ferie fra det kan jeg bare glemme. Men feriemodus, DET kan jeg ha. Og i år har jeg et bevisst forhold til hvordan det kan oppnås.
Så ja; jeg er ferdig til jul! Selv om Reidar fortsatt har et par rom igjen å vaske.
Julebadet er tatt. I ettermiddag har jeg ligget i bløt såpass lenge at nå tenker jeg at jeg er ren NOK for i år. Både ren og skrukkete 😉. Og nei, det var ikke utebad i et høl i isen. Denne gangen foregikk badinga inne. Med badetøy og det hele 😉.
Og anledningen var bursdag. Ikke jul, egentlig. Til min 50-årsdag fikk jeg nemlig gavekort på velvære. Bading. Massasjebad. Fossefall, ulike badstuer og varme og kalde kulper. Mulighet for bobler både i badevann og glass. Bastu med eteriske oljer og basseng med lyseffekter. Lekkert, egentlig. Fredelig og rolig stemning. Avslappende, rett og slett.
Det er litt over et år siden jeg fylte femti. «Roinndag» som de sier i trønderland. Så ja, jeg er en smule treg til å ta i bruk gavekort denne gangen. Det har ligget der klart. Og ventet på initiativ. Og det er ikke sånn at vi ikke har hatt tid til å bruke det heller. Men litt vanskelig har det vært. En av avsenderne ikke er med oss lenger. Det er et høl i flokken. Ubevisst har nok det satt sitt preg på ønsket om å ta fram gavekortet og benytte det.
Men i dag fikk jeg det til. Og som småbrukeren sa: «det er jo mye bedre å bruke det enn å bare la det ligge og innse om en måned eller to at dette fikk jeg ikke til». Og som jeg og flere jeg kjenner pleier å si: «vi har ikke tid til å la være! Har du lyst så gjør det!»
Om det så bare er å ta julebadet! Takk for gaven 🙂
I dag har jeg blitt kalt både tøff, kul og modig. Til og med både bjutifull og påverfull…og jeg var ikke full av noe annet altså! Men stort sett ved mine «fulle fem» ellerhvadetnåheter. I alle fall i den grad noe sånt er mulig for meg. Jeg vet ikke akkurat om alt dette er riktig. Men det er stas da. Uansett. Og jeg er umåtelig ydmyk og takknemlig for alle meldinger og hilsener. Tusen takk!
Jeg kan melde om at jeg nå når jeg er «almost a decade», som han sier, eldre enn småbrukeren, er rimelig takknemlig for at jeg er av de heldige som kan klokke inn enda et år. Og ja; jeg er nå i en alder der jeg uten skam og forlegenhet lett kjøper mokkabønnene mine sjøl. OG spiser dem!
Skjer det egentlig noe på rehabiliteringssenter i helgene? Foregår det noe som helst eller er det kun eting og fri? Fysioterapeutene, sosionomene, nevrologen og til og med hjertet i en organisme som dette, nemlig renholds- og resepsjonspersonalet har fri. Det er bare de på kjøkkenet og sykepleierne som har helgevakt som fortsatt er her. Og så vi pasientene da. De av oss som ikke tar permisjon. Hva driver vi med?
Njææææ. Som ellers: det er opp til meg sjøl. Og den etter hvert så utfylte ukeplanen som er full av avtaler med alle fagfolka, kurs og møter. I dag er det lørdag og plutselig er det lørdagskveld, gitt. Dagen i dag har gått med til;
sykepleierbesøk for måling klokka 07.30.
frokost med etterfølgende sirkeltrening med innleid fysioterapeut i en time fra 09.45.
«lekselesing» og oppgaveløsning (selvinnsats er alfa og omega på rehab)
Avspenning med tidligere nevnte fysioterapeut klokka 12.
Lørdagsgrøt type risengryn til lunsj
Bocciakonkurranse med den innleide fysioterapeuten som poengteller og dommer klokka 13.30.
gåtur i slaps og oversvømmelse både på asfalt, i skog og langs åker
middag og en smule sosialt samvær
Nå faller kvelden på og den første helgedagen er på hell. I morgen er det da visst hviledag ser det ut til på planen min. Maten blir så klart servert til faste tider. Ellers er planen tom! DA blir det helgefri. Og jeg ser ikke aldeles bort fra at det betyr turdag. For meg. I dag fant jeg den nærmeste bålskogen, tror jeg. Så om turen blir dit eller på sykkel i ukjent retning, det er foreløpig åpent. Men helgefri – DET blir det i alle fall et helt døgn!
Onsdagen ble god! Mine tre gleder på pallen denne dagen er i tilfeldig rekkefølge og alt annet enn kronologisk:
Bålkveld med kakao, marshmallows og mer eller mindre kremert popcorn. Egentlig kun kremert. Og når rundt 20 av 30 «medinnsatte» stakk innom så ble det et par skikkelig trivelige timer.
Først en tur. eller; aller først frokost og SÅ tur. Det innebar skulk av en fellesundervisning jeg «kunne» vært med på. Eller at «jeg valgte noe annet» som fagfolka her sier. Gleden ved å finne en sti gjennom skogen var euforisk. Skogen en formiddag etter snøfall er ganske magisk. Noen få rådyrspor litt hit og dit og ellers ro. Bortsett fra da jeg møtte hele småtrinnet på den lokale barneskolen midt i mat, lek, noen som lå på magen i bekken og noen som ropte etter de som hadde stukket seg vekk på toppen av det som viste seg å være en magisk akebakke. DER var det ikke helt skogens ro.
Når dagen også byr på engler i snøen så kan jeg jo uten særlig fundering konstatere at onsdagen ble bra. Så da kan vi vel si at det ble et kinderegg av en dag. Med 3 ting på en gang, minst. Hele pallen fylt opp!
Plutselig var sykkelsesongen over. I det minste satt på pause akkurat der jeg befinner meg nå. Og i alle fall når sykkelen ikke er utstyrt med vinterdekk på noen av de tre hjula. Litt dumt, siden planen var å bruke den mye noen uker nå, men slett ikke så overraskende.
Og jeg gidder ikke bruke mer enn 30 sekunder på å irritere meg over det. Uansett hva jeg gjør så får jeg ikke snøværet til å gi seg. Da får jeg gjøre noe med hva jeg bruker tid og energi på i stedet.
Dermed ble det tid for trening inne i dag. Og ikke minst så fikk nærmiljøet to nye medlemmer. Små, men blide og iført krone. Dronninger i sin verden. Det er snømannsesong!
Den ene står sammen med denne damen som heter “Over vannet” og er laget av Istvan Lisztes i 1993. Hu har stått der ei stund hu der. Det klarer nok ikke de andre to dronningene. I alle fall ikke om sykkelsesongen kommer tilbake.
Vi får se hvilken sesong det er i morgen. Og så får vi, i alle fall jeg, løse dagen ut i fra det.
I går skrev jeg om å finne løsninger. Mentalt var jeg så pragmatisk og løsningsorientert som ekstremutgaven av meg sjøl kan være av og til. Så da natta ble av den heller søvnløse typen, og migrenetablett ser ut til å ha blitt obligatorisk til morraskaffen – ja da var det bare å skru på den løsningsorienterte friluftsheidi’n, da!
Migrenemedisin er jo, heldigvis, en enkel og effektiv løsning. De gangene den virker. Heldigvis var det i dag. Litt fysisk aktivitet pleier også så å si alltid å gjøre godt mot smertefull og stiv kropp. Så da frokost var inntatt og jeg fikk stablet meg på beina og kom i gang med dagen, sånn i halv ellevetida, så fikk jeg så smått gjort litt treningsaktivitet. Balansen blant annet trenes flere ganger ukentlig. Uten egentlig å bli så merkbart mye bedre. I dag var en dårlig dag også. Men sånn er det.
Etterpå så løste jeg behovet for frisk luft med halvannen kilometers gåtur på egen grunn. Jeg er over gjennomsnittet heldig som har egen skog å gå i om jeg vil. Og om vinden var av det lite innbydende slaget i åpent lende, så var det ganske rolig og godt nedi skogen. Og småbrukeren kjører jo såpass mye firhjuling nedi her at jeg har fine stier å gå på til og med på dager der beinet så å si ikke lar seg løfte. De dagene blir «hjemmestiene» lange nok. Som i dag.
Det ble altså en kort tur. Og rett inn igjen etter litt vedbæring etterpå. Og når den første snøen nå daler ned på utsida her, så kjennes det mer enn riktig å tilbringe ettermiddagen foran ovnen som knitrer og varmer.
Så langt har jeg da løst lørdagen også. Med de forutsetningene akkurat denne dagen ga. Dagens stikkord: migrenemedisiner, kort tur og ved.
Når jeg tenker meg om så løser bål og ovn mye her i livet😉 ….
Fortsatt bart og fint i skogen.Bekken er i gang med sesongens kunstprosjekt.
Akkurat det sa jeg til ei dame jeg møtte på tur i dag. Det handlet om været og det handlet om vinteren. Is i grøfter og på vanndammer og frossen gjørme i stien vitner om at den er på vei. Sur oktobervind og rundt null grader bidro også.
Frost.
«Nå går vi inn i 5-6 måneder med kulde!», sa dama. «Ja sånn er det nå i detta landet», sa jeg. «Så da må vi jo bare løse det». «Bare» med litt ironi…. Eplekjekk er jeg jo også.
Men igjen; konsentrere seg om det en kan løse, så klart. At det er vinter, kaldt, og at været er sånn eller slik; DET får vi ikke gjort noe med. Men hva er det jeg kan gjøre noe med? Hva kan jeg løse? Hvordan skal jeg forholde meg til denne vinteren som er i anmarsj?
Jo, jeg som er glad i å være ute på tur kan for eksempel være litt kortere tid på tur om gangen. Hvor deilig er det ikke å komme inn igjen etter en totimers tur ute i kulda? Antakelig blir det ikke noe bedre etter fire timer. Og jeg kan kle på meg mer når jeg går ut. Selvsagt. For ikke å snakke om å raste et sted jeg kan gå inn i ei koie eller en gapahuk og i beste fall fyre opp ei grue eller et bål.
Jeg har jo allerede måttet redusere lengden på turene i kilometer, grunnet funksjonsnedsettelse, men «lengetur» har jeg jo fortsatt med. Men lengetur i sakte tempo og en hel haug med pauser kan fort bli litt småkjølig på denne tida. Funksjonsnedsettelser har krevd hjelpemidler. Heldigvis fins det fagfolk som bidrar til, om ikke akkurat å løse, men i alle fall å bedre min mulighet til å løse slike utfordringer. Så er det jo opp til meg å bruke hjelpemidlene og fortsette å sykle og gå.
Hjelpemidler bidrar til at JEG kan løse en del utfordringer.
Jeg kan ta ei pause i syklinga. Sykkeltur er kaldt om dagen! Jeg kjente i dag at det snart er på tide å «hermetisere» den sykkelen for sesongen. Og så kan jeg glede meg til snø og trugeføre. Varmt i stedet for kaldt drikke i sekken hjelper også. Og varmt drikke slukker tørsten det og.
Refleksjonen kom også i form av tanken på «hvordan løser jeg det egentlig på dårlige dager?». De dagene jeg er i enda dårligere form enn til vanlig og det koster nesten alt av krefter bare å komme seg på do om morran. De dagene da kroppen sier vilikkekanikkeorkerikkebareglemdet, mens hodet bare vil og vil og vil? Ofte løses det med trass. Jeg står opp allikevel. Men det er mange dager med begge bena, armene og hodet sugd fast langt nedi «blautmyra» hele dagen, ja.
I går var det en slik dag. Da ble eneste turen ut til og fra postkassa. Men jeg bestemte meg for det. Og da var det greit. Jeg løste det slik i går.
Akkurat i dag løste jeg det også. For i stedet for å tenke at dagen gikk i vasken, så bestemte jeg meg for å ta en kortere og snillere tur. Altså, ETTER at formen hadde blitt bittelitt bedre, så klart.
Og det ble en god opplevelse. Og når alle vet at litt er bedre enn ingenting, så er jeg strålende fornøyd med egen innsats. Og egen evne til å løse noe når forutsetningene ikke er noe jeg får gjort noe med.
Jeg holder jo i grunn på å ta en slags uformell master i «hvordan løse hverdagen som varig syk med både den ene og den andre diagnosen». Altså hva gjør jeg med det jeg fortsatt har kontroll på? Om noen dager reiser jeg på rehabilitering igjen. Jeg har store forhåpninger til at det fins kompetanse der som kan gjøre meg mer løsningsorientert enn jeg er. For det gir mestring.
Det er vel egentlig mantraet: «Hvordan kan jeg løse det her?» «Hvordan kan jeg skape meg en hverdag med noen gode opplevelser og som kjennes meningsfull?». På tross av smerter, funksjonsnedsettelser, fatigue og oppfølgingstimer. Og til tross for behandling og oppfølgingstimer på alle bauger og kanter.
I dag hadde jeg altså et lyst øyeblikk og var relativt løsningsorientert, syns jeg. Og ble belønnet med tur, røde kinn og en grunnleggende tilfredshet både fysisk og psykisk. Jeg tror jeg må bli enda flinkere til å tenke løsningsorientert når det gjelder alt, egentlig. Resten av fredagen skal løses med fyr i ovnen, pledd, refleksjon om å løse greier og en sjokoladebit. (jug: mange sjokoladebiter…blant annet…) God helg!
Nyter utsikt og satser på innsikt om å være løsningsorientert.
Ja, hva er det logisk å bruke en onsdagskveld i andre halvdel av oktober til?
Joda, da tar vi med oss kveldsmat og pledd ut og tar ei skravlestund rundt bålpanna! Det er den internasjonale menopause-dagen i dag (neida, det er sant, jeg tuller ikke!). Men tross mye pause av type meno både hist og her, så var vi ikke nevneverdig plaget av hetetokter akkurat der rundt bålet. Det er det som er fint med sånne utestunt i oktober.
Stjernehimmel hadde vi derimot. Og minus 3 grader….
