Jeg liker meg best i grisgrendte strøk. Behovet for luft, personlig space og rett og slett skau er så stort at det er helt greit at det er lenger enn over gjerdet til naboen. Eller at naboen befinner seg i samme oppgang, over eller under meg.
MEN! Enkelte ganger misunner jeg det som er lettvint. For eksempel at toget, banen eller bussen går. Ikke bare daglig. Eller ukentlig. Men flere ganger i timen!
Men da er det jo fint st jeg kan smake litt på det urbane innimellom. Slik som i kveld.
Nå sitter jeg på toget etter snaut 5 timer i tigerstaden. Med besøk og adventsstart hos avleggeren. Og ikke minst med noe av det jeg kan finne på å være litt misunnelig på:
Deilig og autentisk indisk mat og drikke 10 meter fra porten inn til avleggerens gård. I SAMME bygg! Sånn kan jeg like!
«Du er jo fortsatt ung», sa’n onkologen, under dagens kontroll på kreftenheten. «Altså, alt er jo relativt», sa’n etterpå. Det kunne han i og for seg ha spart seg, syns jeg. Den siste setningen, altså. Men når slike etablissement skal besøkes når man er 52 år og 1 dag, ja så er det jo like greit å være relativt ung, ikke sant!?!
Jeg tenker at relativt er stikkordet. For jeg opplever faktisk meg selv som relativt ung akkurat der. Tross alt. I alle fall når snittalderen på klientellet på venterommet skal regnes ut. Relativt frisk er jeg også. Hipphurraogtakkfordet! Sånn sett så er det jo relativt morsomt å kunne feire bursdag. Selv om dagen i går, da det var bursdag, ble relativt lik en helt vanlig annen onsdag litt utpå høsten. Ikkeno’ feiring på det bursdagsbarnet her, nei!
Akkurat det var det en av ungene i barnehagen som var relativt betenkt til før i dag. «Hadde du bursdag i går?», var spørsmålet. Som om det er mulig å ha ekte bursdag og IKKE være i barnehagen for å feire, liksom! Jeg bekreftet at bursdag hadde jeg hatt.
Og så fikk jeg en klem! Og da spiller det overhodet ingen rolle at feiringa i går begrenset seg til 3 ruter sjokolade til kaffen. Når en 5-åring som hadde overhørt noen nevne at jeg hadde bursdag i går husket det i dag og ga meg en klem nettopp derfor; ubetalelig!
Samtalen dreide seg deretter om kake. Bursdagskake. For det mener 5-åringer at man skal ha. 52-åringer også, forresten. Og da gjelder det jo å velge riktig kake. Vi var gjennom bløtkake, ostekake, marsipankake og pepperkake. Men anbefalingen fra 5-åringen var relativt klar: sjokoladekake!
Vel det blir jo relativt spennende. Det er småbrukeren som skal skaffe kake. I morgen. Så hvilken velger han? Jeg er relativt usikker på om det blir sjokoladekake. Dessuten så er det vel greit at han får velge. For selv om han påstår at han er to år yngre enn meg, i alle fall et par dager akkurat nå, så haler han innpå på lørdag. Men når meg igjen, det gjør han ikke! Derfor: kake til helga. Relativt praktisk.
Og med kakeplaner og adventsoppstart, planlagt middag med avleggeren, og «alt ser bra ut og god jul» fra onkologen og med stjerne i vinduet, ja da ser jeg fram til ei relativt god helg! 52 + 2,3, 4 og så videre.
For sikkerhets skyld kjøpte jeg meg “bæssmorblomst” her om dagen. Begonia. Fordi jeg som a bæssmor sa “er gammal nok til å bestemme sjøl”!
Småbruket er endelig ute av tåka. Etter det som kjennes som ukesvis med tåke og gråvær. Jeg vet jo at sola har vist seg. Men det er nå engang sånn at det er noe eget når tåka ligger nedi bygda, mens vi her i litt høyereliggende strøk kan bade i sol og ikke minst glitter.
Så i dag premierte jeg meg selv med en glitrende tur i egen skog. Med målsetning å få brukt kameraet.
Dermed ble det mye bildebevis fra denne glittertirsdagen:
6.november er det visst i dag. Og ute er det knapt dagslys. Tåke og tjukk «graut» de timene det ikke er stappmørkt. Fryser til sleip is på bakken gjør tåka også. Typisk november.
Det er ganske mørkt i «inspirasjonsboksen» min i dag også. Ingen lyspunkter eller andre hendelser som har ansporet meg til noen skriverier. Verken euforisk glede over noen eller noe eller dypt og gnålende raseri har gitt meg inspirasjon til skriverier.
Mange syns det ser mørkt ut for framtida i dag. I alle fall de delene av den som lar seg påvirke av et visst valg av en viss president. Jeg må innrømme at jeg deler deres oppfatning. Det kan se mørkt ut for både sikkerhet og økonomi i hele verden.
Jeg ser nyheter og leser nettaviser i små porsjoner. Og leser krim. Mørk krim. Lystig er det ikke noe av det.
Akkurat det der presidentvalget kan jeg ikke gjøre noe med. Det eneste jeg kan gjøre er å lage et lite lysglimt for meg selv her i novembermørket. November er perfekt til lystenning. Særlig i kombinasjon med fyr i ovnen, pledd, sofa og bok.
Tenn deg et lys og la verden gå sin skjeve gang i mørket. Den gjør jo det uansett
Jeg pleier å si at jeg av og til må krysse grensa for hva jeg får til for å finne ut hvor den grensa går. Det vil si at jeg gjør ting som i etterkant kan sies å koste for mye – enten det er av kroppslige bivirkninger som vedvarende smerte eller at jeg må få hjelp av andre for å komme meg videre.
Men hvis jeg aldri krysser grensa så kan jeg jo ikke vite akkurat hvor den går. Hvis jeg alltid kun gjør ting som jeg vet jeg mestrer, ting som er innenfor komfortsona, så er jeg redd den komfortsona skrumper inn og blir mindre og mindre. Og dermed blir spillerommet mitt mindre og mindre.
Og det verste av alt: jeg begynner å tvile på egne evner. Jeg er redd for å måtte kapitulere og jeg er skeptisk til å begi meg ut på ting som jeg er usikker på om jeg får til. Jeg føler at jeg ikke kan stole på kroppen min, og dermed mister jeg troa på egne evner. Konsekvensen er at jeg setter unødvendige begrensninger for meg selv og lar være å gjøre ting fordi jeg tror jeg ikke får til. Fysj!
I går gjenopprettet jeg heldigvis noe av den. Trua på egne evner, altså. Fordi jeg våget å utfordre en grense jeg nok noe ubevisst hadde satt for meg selv. Konseptet var friluftsheidi på overnattingstur i naturen, med storsekk og rigg for overnatting i fjellet i november! Altså mye varme greier. Og trivelig selskap som bidro med akkurat passe kombinasjon av utfordring og støtte.
Jeg var i utgangspunktet usikker på om kombinasjonen friluftsheidi med staver, fatigue, beinskinne og slagside OG relativt tung storsekk var bærekraftig. Bokstavelig talt, egentlig. Men målet var en gapahuk litt over 2 kilometer fra bilen. Og med slak oppoverbakke uten noen større hindringer underveis.
Jeg klarte det. Og det kjentes ikke ut som jeg hadde passert grensa en gang! Det forteller meg at jeg noen ganger overvurderer hvor trang den komfortsonen er. Jeg lurer meg selv til å tro at spillerommet mitt er mindre enn det faktisk er. Det må jeg slutte med. Jeg ser verdien av å være realistisk. Men jeg ser også veldig godt verdien av å utfordre.
Det er ei viktig lekse til meg selv! Og en stor glede! Mange ganger har jeg oppdaget at jeg overvurderer egne evner en smule. Det er da grensa blir krysset og jeg betaler prisen. Men nå oppdager jeg at jeg faktisk også undervurderer egne evner.
Denne gangen fikk jeg en gledelig overraskelse. Eller egentlig flere! Jeg oppdaget at jeg KUNNE gå et par kilometer med storsekk og overnatte. Og jeg opplevde gleden og luksusen i å sove i en gapahuk med BENKER slik at jeg slapp så mye opp og ned og krabbing rundt på bakken. Og jeg fikk gleden av å sitte ved et tyribål og skravle en hel kveld. I alle fall til klokka 22. Det blir mørkt tidlig i november. Reneste kinderegget.
Og så gjenstår det selvfølgelig å se hvordan restitusjonen blir de neste dagene…
Et realt tyribål gjør susen. Dessuten syntes snøfjonene som kom bare når vi rettet hodelykta vekk fra bålet og opp mot mørket.
I dag, på en helt vanlig badetorsdag, så lurer jeg på: Er du god? Er du god til å prioritere å gjøre noe du blir glad av? Er du god til å sette deg sjøl og dine behov først? Før alle «skulle ha gjort»-greiene. Og før alle forventningene du prøver å oppfylle. Om det så er reelle forventninger eller innbilte.
Er du god til å gjøre ting du blir glad av?
Jeg har skrevet side opp og ned og på tvers om mitt behov for å ha mål. Konkrete mål som er akkurat passe hårete motiverer meg. Det motiverer meg til å gjøre ting jeg ikke er så glad i og det motiverer meg til å gjøre mer av noe jeg faktisk liker. I oktober er mitt mål å huske å gjøre ting jeg blir glad av. Ofte kan det dreie seg om en fin tur. Et godt måltid. Eller noe helt annet. I oktober fokuserer jeg på tur og bål. Fordi jeg VET at jeg liker det. Og blir glad av det. Men jeg må noen ganger minne meg sjøl på å gjøre det. Prioritere det. For tur og bål er liksom ikke det som skriker høyest blant alle «må-tingene» alltid. Så til og med for meg så må jeg noen ganger stoppe opp og bestemme meg for å prioritere akkurat det. Bål og tur. For jeg er rett som det er bare sånn passe god til å glede meg selv.
I dag har jeg fått det til. Temperaturen viste tosifret og det var både sol og relativt vindstille. For første gang på ei stund. Dermed ble det torsdagsbad. Heldigvis er det fortsatt sesong. Den varer til isen legger seg. Utover vinteren må jeg oppsøke andre badesteder for å finne høl i isen eventuelt. Eller ta ei pause til ny badesesong starter.
Og heldigvis så overlapper badesesong og bålsesong hverandre. I alle fall i mitt tilfelle. Så da ble det bål, bok og tekopp på terrassen etter badinga i dag. Perfekte forhold for alle tre b-ene. Bade, bål og bok. Og te.
I sånn omtrent nøyaktig 25 timer har jeg bedrevet noe slags hobbyvirksomhet i mer urbane strøk enn jeg pleier. Adskillig mer urbane strøk. Så urbant som du får det her i landet, rett og slett.
Men det ble altså en ørliten bytur. Både for et jobbarrangement for småbrukeren og et besøk i mellom hverdagens travle timer hos avleggeren. Så jeg har jo ikke bedrevet hobbyvirksomhet i alle de 25 timene. Jeg sov jo en god del av dem! Heldigvis.
Men tilbake til hobby. Og virksomhet. En hel hverdag avsatt til akkurat det du selv har lyst til midt i hovedstaden. Ingen som skal ha tak i deg mellom klokka 09.30 og 16.00. Veldig mange jeg kjenner ville nok ha shoppet en god del. Tuslet inn og ut av kjøpesenter og butikker. Prøvd klær og sko. Sett etter alle mulige og umulige duppeditter og -datter og fått sett over det meste.
Jeg shoppet også, altså. Både tannkrem og to nøster garn. Men jeg satt mest. Det er best slik. Hverken den øverste eller nederste delen av skrotten fungerer særlig godt i shoppingsetting. Det blir rett og slett for mye tråkking og for mye inntrykk til å holde ut noe særlig lenge. Dessuten er det noe som er mye artigere. I alle fall i urbane strøk.
Nemlig; sitte på kafe og se på folk! Det er rett og slett en yndlingsbeskjeftigelse. Ja, jeg innrømmer det: på bytur er det min hobby! Så i går satt jeg først på biblioteket (!). Først i kafeen med kaffe og muffins. Og folk. Og så i en god lenestol oppe i etasjene. I lenestolen leste jeg mest, men kikket da over brilleglassene nok ganger til å få med meg både småbarnsfamilier, studenter og unge menn på jakt etter investorer til bedriftsideene sine (den som tråkker smånervøs fram og tilbake og snakker høyt i telefonen i det offentlige rom må regne med at samtalene plukkes opp – og eventuelt havner på blogg). Etter bibliotekseansen måtte jeg for skams skyld gå innom en butikk eller to. Før jeg med god samvittighet kunne sette meg godt ned på nytt. På restaurant for å spise lunsj.
For meg er det nesten som å være på skogstur alene. Men samtidig noe helt annet. Følelsen av frihet, uavhengighet og «bare-Heidi-tid» er stor både til skogs og ved restaurantbordet. Og aller sterkest alene. Denne gangen også.
Mens jeg koste meg med lunsjsalaten min med alle mulige godsaker, et glass chardonnay og etter hvert både panna cotta og espresso kunne jeg diskret observere verden rundt meg. Den forventningsfulle venninnegjengen på 60+ som slo seg ned ved nabobordet. De fire som så ut som de var på dobbeldate for første gang. Kollegagjengen som tok fredagslunjen på restaurant og etter hvert kom i godt fredagshumør (!) og ekteparet som kom innom for å drikke kaffe, spise is og ellers gjøre akkurat slik som meg. Det vil si se på folk. Jeg går i alle fall ut i fra at det var det de gjorde, for begge satte seg med ryggen mot veggen og god utsikt over lokalet .
Der jeg satt og koste meg med vått og tørt så kunne jeg observere, registrere, reflektere og fantasere om alle jeg så. Med andre ord drive hobbyvirksomhet. For alle er mer enn det vi ser, ikke sant? Og akkurat det kan det jo være fint å reflektere litt over når en sitter der og funderer. Slik som meg. Eller kanskje det kan kalles research? Det blir jo fort en form for sådan når en blogger skal prosessere inntrykk.
I alle fall er dette en av mine favoritthobbyer. Og mest gunstig å utføre i urbane strøk, gjerne med noe godt drikkelig og spiselig lett tilgjengelig
Det er vinterdagen i dag. Den 14. oktober kalles vinterdagen fordi den markerer begynnelsen på vinterhalvåret. Fra gammelt av var denne datoen flyttedag om høsten. Det var en ordning som ble praktisert fram til første verdenskrig, noen steder lenger. Det var en tilsvarende flyttedag den 14.april. Altså om våren. Flyttedagene den 14. oktober og 14. april var den eneste dagen hushjelper og gårdsarbeidere kunne flytte fra en gård til en annen eller skaffe seg nytt arbeid. Husmenn kunne også sies opp eller si opp med virkning fra disse dagene.
Uten sammenlikning og i vilkårlig presentasjonsrekke for øvrig kan den 14. oktober by på blant annet utgivelsen av barneboka Ole Brum av A. A. Milne i 1926. Og det var på denne datoen i 1964 at Martin Luther King jr ble tildelt Nobels Fredspris.
Nobels Fredspris har blitt delt ut på denne datoen også andre år, og i Norge har vi skiftet regjering flere ganger den 14. oktober opp gjennom. Et enda tørrere fakta er at de tre internasjonale standardiseringsorganisasjonene ISO, IEC og ITU markerer den 14. oktober som verdens standardiseringsdag (!!!).
Ok. Betyr det at vi skal se på 14. oktober 2024 som en standard mandag for framtida, tro? Eller har det i dag kommet noen ny standard som jeg ikke kjenner til, kanskje?
Det er fint med standarder. På mange områder. Felles standard for språk og bokstaver og tall og måling og slikt gjør livet enklere på mange måter. For eksempel å skrive blogg. En standard kalender som forteller oss at dagen i dag er mandag og at det er den 287. dagen i året med 78 dager igjen av 2024 er også ryddig. Det er jo greit at vi er en smule i takt på enkelte ting. Til og med jeg som skyr å sette folk i bås eller boks og er generelt skeptisk til standardsvar, finner det ganske nødvendig med enkelte standarder i samfunnet. Da blir hverdagen enklere.
Den 14. oktober 2024 har igjen noen timer før «fasiten» for denne datoen akkurat dette året foreligger. For min del har den bydd på avlysning, planlegging, trening, reparasjoner og en passe dose klesvask, støvsuger og oppvaskmaskin. Rimelig standard. Det mest spennende var vel en noe panikkartet telefon til ortoped da jeg plutselig oppdaget at fotortosen, skinna mi, var i ferd med å knekke tvers av. Jeg kan egentlig ikke gå på noe som er mer ulendt enn et flatt golv uten den. Så jeg håper virkelig ikke det tar lang tid før jeg kan få en ny.
Ellers så har 14.oktober stabbet rolig av gårde. Det har ikke snødd. Ingen her har flyttet eller sagt opp. Ikke har vi fått fredsprisen heller. Dagen har oppført seg som en helt standard og beskjeden mandag. For en dag.
«Friluftsliv kan jo også være å ligge på sofaen med vinduet oppe», sa visstnok Knut Borge en gang. Jeg er litt usikker på om det gjelder for meg. Selv om sitatet alltid får meg til å dra på smilebåndet. For min del har ikke sofaligging vært assosiert med friluftsliv hverken med eller uten åpent vindu. Annet enn som «etterbehandling» når jeg har drevet meg litt vel ivrig i friluft eller med andre aktiviteter.
Jeg liker aller best friluftslivet som kan bedrives utendørs. Til skogs, fjells eller til vanns. Selv om jeg som regel ikke er opptatt av de høyeste toppene, de mest instagramvennlige utsiktene eller de lengste ekspedisjonene. Jo forresten, utsiktsjunkie er jeg jo! Selv om jeg ikke oppsøker de utsiktene «alle» skal ha selfie av seg selv foran. Men jeg kan heldigvis kose meg med friluftsliv som er av det ekstremt kortreiste slaget også. Leir 50 meter fra bilen. Eller overnatte i egen skog 250 meter fra huset.
I dag har jeg bedrevet noe friluftsliv som jeg vil karakterisere som noe midt imellom. Det handlet om bålpanne på terrassen. Med eplepai og kaffe fra henholdsvis stekeovn og kaffemaskin. Inne. Det var også fint. Selv om sola havnet bak skydekket som kom sørvestfra og hadde lagt et fint hvitt teppe av nysnø over utsikten i det fjerne. Det vil si over åsene vest for Mjøsa.
Det er tre varmegrader og yr sier at det ventes regn. Det blir spennende å se om det regnet kommer som vann eller i fastere form. Men det skal jeg se fra sofaen. Med vinduet igjen (og bål i vedovnen ).
