3 onsdagsgleder.

Å finne tre ting å glede seg over på en helt vanlig, gjennomsnittlig onsdag er slett ingen sak.

  1. Smaken av en perfekt solmoden appelsinbåt nå i «appelsinsesongen» bød virkelig på mersmak. Nam!
  2. Katta og jeg finner stor glede i vår innglassede balkong når det blåser så det uler rundt hushjørnene. Hus er i grunn generelt en god oppfinnelse. Det syns til og med hu som elsker å sove i hengekøye og lavvo.
  3. Jeg klarte å stå på kne på trening i dag! Jeg pleier jo å få til det, da. Men akkurat i dag var det litt spennende. For i går foretok jeg tidenes kræsjlanding på knær og albue INNE på mitt eget golv. Sånn går det når dette ms-hodet er litt ufokusert og beina litt sånn passe møre etter en utedag. Da skal det ikke store feilen til før det blir trøbbel. Og de fleste ulykker skjer jo i hjemmet, som de sier. Ryggen og nakken fikk seg en kavring også, men jeg regner med det går seg til. Benskjør er jeg i alle fall ikke! Og på tross av litt stivhet i nevnte, samt såre knær så fikk jeg til det jeg skulle av øvelser – også i knestående! Et par skrubbsår og ellers kun slått meg forderve – ingen grunn til å ikke stå på kne 😉!

Dagens illustrasjon er en av ondagsgledene – katta som har inntatt gyngestolen på balkongen!

Lag deg en finfin onsdagskveld!

 

Det er den tida på året.

Akkurat nå er det den tida på året da innlandshavet byr på speilblank overflate og muligheter for å rusle rundt på «innlandshavbunnen». Eller – rusle rundt – akkurat det er vel en litt ukorrekt beskrivelse. Stolpre seg rundt er vel mer riktig. Den er rimelig steinete og ujevn den der havbunnen.

Men den er fantastisk flott å tenne bål på. Og med litt tørr opptenningsved i sekken så er det ikke noe problem å finne drivved nok i steinrøysa til både å grille pølser og koke kaffe. Når forholdene er som i dag med sol fra skyfri himmel og nesten vindstille, så er det i grunn toppen av søndagsturnytelse. Selv om det ikke ble bading. For jeg hadde med vilje lagt igjen både badesko og håndkle hjemme i dag. Det var ikke en SÅNN tur jeg var ute på og det gjelder å prioritere.

Så i dag ble det prioritert kilometer på tørr sti, samt bålmat og -drikke framfor klesskift og bading. Og ikke minst så nøt vi både utsikt og vakre detaljer langs ruta og ved lunsjplassen.

Om noen uker er bålplassen dekket av halvannen meter vann, minst. For da kommer smeltevannet fra Gudbrandsdalen og vannstanden stabiliserer seg på et rimelig mye høyere nivå. Og så dukker verken årets eller fjorårets bålplass opp igjen før til neste vår. Ikke bekken heller. I alle fall ikke den som rant nedover det som egentlig er bunn. Jeg håper jeg får til flere turer langs innlandshavet denne våren. Det er jo forlokkende å ta for seg av en natur som kun er tilgjengelig noen få uker i året.

Ytterst på brygga henger badestigen i løse lufta og venter på vann. Mer vann!

Bekken på “havbunnen”.

Bållunsj med både kaffe, pølser og kanelsnurrer.

Med Helgøya i bakgrunnen.

Snart er kaffen klar.

Blå “tepper” av Scilla som har fått lov til å spre seg gjennom generasjoner.

Takk for turen!

Vårløsning.

Plan A, ble til plan B og til slutt endte jeg vel på en slags plan C. Sånn går det når først en og så to avtaler blir avlyst sånn helt plutselig på en helt vanlig onsdag. Begge avlysningene med fullstendig og absolutt gyldig grunn. Og, kryss i taket, det var ikke jeg sjøl som måtte avlyse.

Men i og med at jeg var tidlig oppe da avtale 1 skulle skje fra morran, var det nok av tid å bruke på det som etter hvert ble plan C. Det er ikke verst å være ferdig både med blodprøver og butikktur før klokka 09.00. I alle fall ikke for meg.

Og hva er vel bedre enn å ta seg en skogstur midt i vårløsninga? For nå eksploderer det! Det er sommertemperaturer så høye at det som ligger igjen av snø og is virkelig får kjørt seg. Og selv om tjern og vann heromkring fortsatt er dekket av is, så er bekker og elver mer eller mindre isfrie og de fosser og klukker av gårde med heftig vannstand. Og da gjelder det for friluftsheidi å kjenne sin besøkelsestid. Nå midt i vårløsninga!

Så i dag har jeg:

  • Gått på skogstur for de som ikke kan
  • Bært full sekk for de som ikke kan
  • Badet for de som ikke kan
  • Tent bål for de som ikke kan
  • Spist svartbrente pølser for de som ikke kan
  • Plumpa i en vanndam for de som ikke kan
  • Kokt bålkaffe for de som ikke kan
  • Hørt på tranene for de som ikke kan
  • Sett sesongens første sommerfugl for de som ikke kan
  • Tatt både badeselfie og skogsselfie for de som ikke kan
  • «hørt» på skogens stillhet for de som ikke kan

Og alt har jeg gjort fordi jeg har lyst og fordi jeg kan!

Badinga måtte foregå i bekken, da tjernet, og for så vidt alle tjern i området, fortsatt er islagt. For det ble en bekk i allmenninga i stedet for innlandshavet når turen allikevel ble sånn alenetur i stedet for planlagt duo-tur. Men inni et rimelig uframkommelig og bortgjemt kratt fant jeg et sted sola så vidt kom til mellom trærne og det var mulig for en kranglete kropp å ta seg både uti og ikke minst opp igjen fra vannet. Og både den første turen uti og den andre, som jeg gjorde for hu som ikke kunne, var i grunn overraskende overkommelig når det gjaldt temperatur. Det var først gang nummer tre det begynte å stikke i leggene av kulde. Men skulle det bli en selfie uten for mye hvalross over vannlinja så måtte det visst bli tre «dypp»…

Men nå er altså badesesongen i gang! 2. april i år. Dermed overlapper badesesongen og bålsesongen denne våren. Skikkelig vårløsning, med andre ord!

Denne badeplassen er vel mildt sagt for spesielt interesserte. Tipper jeg finner en annen neste gang…

Men til og med her i krattet glitrer det når sola treffer vannet.

Pølser og kaffe med utsikt over isen på tjernet.

Skogsselfie.

Kaffe i sola.

Når en plumper såpass at skoen renner full av isvann er det godt å ha med en tørr ullsokk. Og kunne et gammelt triks eller to for å holde seg varm på beinet mens skoen, såla og skinna får lufte seg litt.

Jeg mistenker at det er siste gangen for denne vinteren at det blir bål som sakte forsvinner ned i snøfonna.

Dagene i mellom.

Jeg prøver så godt jeg kan å finne de små gledene som er med på å gjøre de grå dagene i mellom bedre. De dagene jeg MÅ restituere og «melde meg litt ut».

Det kan være dager ETTER noe, slik som i dag. Fra torsdag til søndag var jeg på «turne» med småbrukeren, sov på ulike steder, svømte i basseng, traff avleggeren, ruslet i småbutikker, kjørte mange mil og spiste på restaurant.

Det kan også være dager FØR noe. Jeg vet at jeg skal møte opp et sted, prestere noe eller gjøre noe jeg har lyst til. Og dermed må jeg legge inn en dag eller to «i mellom», eller før, for å legge til rette for at jeg i større grad kan få gjort det jeg har tenkt OG klare og prestere og ikke minst NYTE dagene som kommer etter. Nyte å henge med litt.

Dermed måtte mandagen bli en dag i mellom. Og med optimal balanse og utnyttelse av mellomdagen i dag så håper jeg at det jeg skal ut på senere i uka også blir bra.

Og FOR en dag jeg fikk i dag. Denne mellommandagen har så langt bestått av akkurat så mye, eller rettere sagt lite, som jeg hadde planer om. Og som jeg gledet meg til i dette innlegget. Jeg har restituert og hatt alenetid, rent bortsett fra samvær med katta, da. Jeg har trent og svetta både på ellipsemaskin og med vekter.

Jeg har derimot ikke hengt opp nyanskaffet pynt i stua. Den planen ble lett byttet ut med turbukse, staver og solbriller. Og jeg fikk meg en aldri så liten skattejakt nedi skogen i stedet. Dagens tur foregikk i kratt og mer eller mindre uframkommelige bekkefar og stupbratte elveskråninger. Offroad er en underdrivelse. Og mye kontakt mellom knær og våt vårbakke sendte turbuksa på vask etterpå. Men der fant jeg opptil flere skatter. Og det var jo hele poenget.

Når varmegradene er tosifret, snøen kun finnes i de mest skyggefulle og bortgjemte krokene, fuglene konkurrerer om å synge og kvitre høyest og mest og bekken og elva klukker og bruser – ja da er det vår! Og jeg fant både hestehov og blåveis. Og det er enda lenge til påske!

Den første i sitt slag jeg oppdaget stakk så vidt opp fra den brungrå skogbunnen.

Lenger nedi lia innbød den grønne mosesenga til en ørliten strekk i elvekanten.

Mosegrodd kjerrevei langs elva.

Nede ved elva var det blått i blått.

Vårens vakreste eventyr.

Den som virrer rundt i krattet oppdager uventede skatter. Som dette. Bygd i et bringebærkjerr en gang i fjor, vil jeg tro.

Vårskogen er alt annet enn stille. Ikke minst langs den brusende elva.

 

3 grunner til å glede seg til mandag!

Det går an å glede seg til en helt vanlig mandag. For det finnes som regel noe å glede seg til hver dag. Også mandager. Helt vanlige hverdagslige mandager.

  1. I dag gleder jeg meg for det første til å restituere etter å ha forsynt meg med, for meg, relativt store porsjoner av livet i hele fire dager! Da trenger jeg en dag eller tre der skrotten får tid til å gå seg til og hente seg inn.
  2. For det andre gleder jeg meg til å henge opp nylig anskaffet stæsj i stua. Innkjøpt i løpet av helgas lille «turne». Hvis jeg har pågangsmot til å få det til da. Akkurat gjennomføringsevne kan det ofte være litt knapphet på når det har foregått i meste laget et par dager.
  3. For det tredje blir det bra å svi av helgas «lille» overskudd av god mat og godt drikke med ei skikkelig friluftsheidi-treningsøkt. Etter de siste dagenes «ferie» blir det muligens ganske ålreit å bli svett av noe annet enn hetetokter 😊. Dessuten så viser det seg stadig at akkurat ei slik treningsøkt er rimelig nødvendig for at jeg skal få til punkt 1.

Så, ja, en helt hverdagslig mandag kan være noe å glede seg til! Lag mandagen din fin! Og kommer du ikke på noe annet du kan glede deg over: Det er siste mandagen i mars i dag! Det er VÅR!

Disse er fra i fjor. Men jeg tipper det øyeblikkelig er noen å finne nedi skogen her også.

 

Hæla i taket og tenna i tapeten.

I går så tenkte jeg med en gang jeg våknet: «jeg gleder meg til i efta, da skal jeg kjøpe meg middag på en restaurant og når jeg kommer hjem skal jeg unne meg et stort glass vin». Selv om det er torsdag. Og uansett hva dagen bringer. Og i alle fall når jeg uansett har «hjemmealenefest». Ja, jeg tenkte vel egentlig på det i flere dager. Jeg skulle «bare» gjøre unna noen greier, kontroller og MÅ-ting. Og SÅ skulle jeg kose meg!

Og jeg koste meg, jeg. Men som vanlig når jeg har vært på kontroller og undersøkelser så visner jeg fullstendig når det er ferdig. Melkesyrefølelse i alt som er av muskulatur, blytunge øyelokk og det kjentes ut som jeg kunne sovne nårsomhelst og hvorsomhelst. Fullstendig kaputt.

Så restaurantmiddagen ble en kjapp tur innom Joker’n for å plukke opp et par småtterier. Så dro jeg rett hjem og lagde meg middag i ro og fred sammen med katta. Og vinglasset? Jo det som er i glasset på bildet var nøyaktig akkurat alt det som var igjen i flaska! Et halvt glass. Men «hjemmealenefest» fikk jeg hatt. Selv om øyelokka kjentes som de hang ned over halve synsfeltet, kontaktlinsene var «grusete» og kroppen slakk. Om det var litt lite vin så var det endelig nok pasta og tilbehør! Og sjokoladekjeks til dessert!

Fordi jeg fortjente det. Og fordi alle kontroller og kreftundersøkelser de siste tre åra har vært bra. Også den i går. Og fordi jeg hadde lyst på.

Hæla i taket og tenna i tapeten høres i grunn ganske så slitsomt ut. Så et halvt glass vin og en solid hjemmelaget middag av det enkle slaget gjorde nytta si!

Vinglasset er mer “restaurantsize” enn middagsporsjonen 😉

3 tirsdagsgleder.

Jeg tenkte først å kalle dette innlegget for «En gledens dag». Men så tenkte jeg vel at det kanskje var å ta i. Selv om Klæbo har tatt sitt tredje gull på under ei uke. Og jeg har klart å holde meg unna nyheter på tv og nett det meste av dagen (!). Men jakten på gleder foregår hver dag den. Hvilke gleder har du hatt i dag?

Her er tre av mine:

  1. Frokostgrøten smakte faktisk ekstra godt i dag. Mulig det var en helt perfekt moden banan som gjorde susen.
  2. Jeg fikk til ei lita styrketreningsøkt som ikke var direkte planlagt. Tommelopp for det!
  3. Sola har smeltet så mye snø at jeg tipper jeg slipper brodder for å ta meg ned til bilen i garasjen i morgen.

Tirsdag kan være en gledens dag. I alle fall for den som leter. Min utfordring til deg: Let etter onsdagsgleder!

Bilde: Kroppsøvingsforskning.no

3 torsdagsgleder.

Jeg hadde egentlig ikke noe lyst til å blogge i dag. Selv om formidlingsbehovet, og da mener jeg egentlig skrivebehovet, som regel er både tilstede og en smule påtrengende så skjer det altså rett som det er at jeg ikke har lyst! Da jeg ikke har noe å si, liksom. I alle fall ikke noe som jeg gidder å dele på blogg.

Men så er det jo sånn at jeg har som mål og finne noen gyldne øyeblikk hver dag. Noe å glede meg over. Noe positivt. For jeg er overbevist om at det finnes noe bra med hver dag. Og jeg nekter å la det hverdagslig traurige og litt kjedelige overskygge. Så på en dag som denne, da skrivelysta egentlig er fullstendig fraværende, så velger jeg, i alle fall på blogg ;-), å fokusere blant annet på disse gledene:

  1. Jeg ble kjent med en ny 3-åring på jobb i dag. Ei lita frøken som jeg egentlig aldri hadde snakket med og som stort sett blygt så vidt har sagt “hei” når jeg har møtt henne. Forståelig nok da jeg ikke har jobbet på “hennes” avdeling. I dag hadde hun masse å fortelle meg, helt uoppfordret, og krøp til ob med opp i fanget og ga meg en klem! Rent gyldent øyeblikk!
  2. Sportsidioten meg fikk med meg langrenn fra Granåsen på “direkte-tv”. Og der ble det jo Klæbo-gull! Herlig!
  3. Det våres! Gårdsplassen her er fortsatt for det meste dekket av is og snø. Men jammen blir gresstustene fler og fler, isen er morken og de bare flekkene vokser for hver time. Jeg liker jo snø, men når det først tiner så syns jeg det er stas!

Se der gitt! 3 torsdagsgleder på et blunk. Og enda er det flere ting jeg ikke har nevnt engang. Prøv gjerne sjøl. Gå på leting etter positivitet i hverdagen. Ta det positive “på fersken”! Jeg er overbevist om at det i alle fall gjør min hverdag bedre!

Åkeren er snart snøfri. Og nå kan jeg snart ta i bruk balkongen til noe annet enn å se på utsikten og ta bilde. Tommelopp!

Inntil det motsatte er bevist.

I dag er en slags merkedag for meg. I dag er det nemlig tre år siden jeg ble operert for malignt melanom med spredning. Tre år. I følge onkologene på lokalsykehuset og Radiumhospitalet så er det i løpet av de tre første årene det er størst fare for tilbakefall. Så i tre år har de lett med lys og lykter. Siden behandlingen ikke kunne bli alternativ 1 grunnet min multippel sklerose og heller ikke alt 2 og 3 grunnet alvorlige bivirkninger under oppstart så har «medisinen» vært kontroller hver 3 måned. Rett og slett fordi Radiumhospitalet mente det måtte til på grunn av stadiet og spredningen kreften hadde nådd før operasjon.

Og noe har dukket opp underveis. Når man blir undersøkt såpass ofte og grundig så vil det alltid dukke opp noe. Så blant annet en 2-3 andre typer «kretflekker», relativt ufarlige sådanne, pluss et par andre greier har de jo funnet. Men i tre år har jeg levd med innstillingen at jeg er frisk fra kreft «inntil det motsatte er bevist». Og så langt har hverken onkolog, hudlege, øyelege, nukleærmedisinske undersøkelser og ultralydundersøkelser bevist noe som helst skummelt. DET er verdt en feiring på en dag som denne.

Nå har det gått tre år. Og hvis 3-års kontrollen ikke oppdager noe mistenkelig så skal jeg halvere oppfølgingen fra og med nå! Eller fra og med i mars da, for det er da jeg har neste kontroll. To ganger i året i stedet for fire! Wow! Herlig, egentlig. Men også litt skremmende. For det har egentlig vært ganske trygt å gå til kontroller ofte. Jeg lurer på hvordan det blir å vente på svar på prøver nå når det blir lenger mellom hver gang.

Da jeg fikk kreftdiagnosen hadde jeg hatt ms-diagnose i sånn omtrent nøyaktig 2 ½ måned og jeg var på et rehabiliteringsopphold på Unicare Landaasen. Jeg hadde vært der omtrent ni dager og jeg skulle etter planen holdt på der noen uker til. Jeg husker fortsatt eksakt hvor jeg var da telefonen kom og hva jeg gjorde den ettermiddagen og kvelden.

Telefonen ringte akkurat da jeg var i ferd med å legge trugene inn i bilen igjen etter en ettermiddagstur langs vannet. Jeg var svett og kje, men veldig klar for å rekke middagen som begynte om et kvarter. Klokka var altså kvart på fire og det var en tirsdag, så vidt jeg husker. Det var fastlegen som ringte og beklaget seg for hun pleide ikke å ta slike beskjeder på telefonen, sa hun. Forståelig nok. Men i og med at jeg var der jeg var, så måtte hun det. Jeg var allerede henvist videre og det var satt i gang et pakkeforløp der sykehuset skulle ta kontakt med meg. Det gjorde de morgenen etter.

Jeg husker at jeg faktisk gikk inn og spiste middag. Snakket med dem jeg delte bord med. Men lot som ingenting, så godt jeg kunne. Og fikk servert pølser, erter og potetmos! Det måltidet husker jeg. Selv om menyen ikke akkurat var en høydare. Etterpå gikk jeg, etter strengt pålegg fra fastlege, rett til sykepleiekontoret og fikk fortalt ståa og «bestilt» oppfølging utpå kvelden. Det er ikke gøy å ringe familie og venner og fortelle slikt. Men etter at kreftsykepleier på Landaasen hadde besøkt meg på rommet så jeg fikk snakket litt, jeg hadde takket nei til sovemedisin for kvelden og fått summet meg litt, så sov jeg faktisk ganske normalt den natta.

Og så gikk det slag i slag med undersøkelser og forberedelser og etter hvert hjemreise fra Landaasen og flere forberedelser før operasjon den 24. februar.

Det var litt som å være i en tørketrommel. I alle fall ei sentrifuge. Det var bare å gi seg over og overlate ansvar og framdrift til fagfolka. Jeg konsentrerte meg i grunn om å gjøre det jeg fikk beskjed om og møte opp der jeg skulle når jeg skulle det. Og bortsett fra at jeg tålte narkosen særs dårlig, så gikk det vel så greit som en bare kunne ønske seg. Så lenge det var februar.

Senere på våren ble det infeksjoner i såret etter lymfeoperasjonen, kraftige bivirkninger av behandling ellers og flere hasteinnleggelser på sykehus. Jeg må innrømme i ettertid også for meg sjøl, at det var ei relativt tøff tid.

I dag har altså nøyaktig tre år gått. Hverdagen er annerledes enn den var før den 24.februar 2022. Jeg er heldig. Litt mentalt frynsete må jeg innrømme at jeg er akkurat i dag. Og «ventehelvetet» som oppstår og oppleves hver gang kontrollene er under oppseiling og jeg venter på resultater de kommer hver gang.

Men jeg har kunnet fylle disse tre årene med utrolig mye annet enn sykdom. Det er jeg veldig glad for og litt stolt over. Selv om ms-en er kraftig tilstede hver eneste dag. MS skal jeg ha med meg resten av livet. I større eller mindre grad. Forhåpentligvis sånn noenlunde i sjakk. Onkologen vil ikke kalle meg «kreftoverlever» heller. Med min diagnose og spredningsgrad så vil tilbakefall kunne komme når som helst. Men sannsynligheten minsker nå etter tre år! Og jeg er fortsatt kreftfri inntil det motsatte er bevist! Treårsdagen er altså en merkedag for meg.  So far so good!

Jeg blogget gjennom hele den perioden, blant annet her: https://friluftsheidi.blogg.no/finn-5-feil.html