«Friluftsliv kan jo også være å ligge på sofaen med vinduet oppe», sa visstnok Knut Borge en gang. Jeg er litt usikker på om det gjelder for meg. Selv om sitatet alltid får meg til å dra på smilebåndet. For min del har ikke sofaligging vært assosiert med friluftsliv hverken med eller uten åpent vindu. Annet enn som «etterbehandling» når jeg har drevet meg litt vel ivrig i friluft eller med andre aktiviteter.
Jeg liker aller best friluftslivet som kan bedrives utendørs. Til skogs, fjells eller til vanns. Selv om jeg som regel ikke er opptatt av de høyeste toppene, de mest instagramvennlige utsiktene eller de lengste ekspedisjonene. Jo forresten, utsiktsjunkie er jeg jo! Selv om jeg ikke oppsøker de utsiktene «alle» skal ha selfie av seg selv foran. Men jeg kan heldigvis kose meg med friluftsliv som er av det ekstremt kortreiste slaget også. Leir 50 meter fra bilen. Eller overnatte i egen skog 250 meter fra huset.
I dag har jeg bedrevet noe friluftsliv som jeg vil karakterisere som noe midt imellom. Det handlet om bålpanne på terrassen. Med eplepai og kaffe fra henholdsvis stekeovn og kaffemaskin. Inne. Det var også fint. Selv om sola havnet bak skydekket som kom sørvestfra og hadde lagt et fint hvitt teppe av nysnø over utsikten i det fjerne. Det vil si over åsene vest for Mjøsa.
Det er tre varmegrader og yr sier at det ventes regn. Det blir spennende å se om det regnet kommer som vann eller i fastere form. Men det skal jeg se fra sofaen. Med vinduet igjen (og bål i vedovnen 😉).
Enda en dag er snart over. En onsdag denne gangen. En av de helt vanlige, uten at noe spesielt har hendt eller det er noe spesielt å blogge om. Heldigvis så klarte jeg å overvinne den seige starten, les fatigue og trøblete skrott, så litt av hvert kunne ordnes allikevel.
Dagens avtale ble avlyst allerede i går, så dermed fikk jeg heldigvis litt bedre tid til andre greier. For i dag trengte jeg tid. Mange dager er sånn. Men ikke alle. Og noen er mer sånn enn andre. Og hver dag teller. Så da sitter jeg her i sofaen og blogger allikevel.
For denne helt vanlige, kjedelige onsdagen i begynnelsen av oktober har da telt den også. Den har gitt sol og vakkert høstvær. Såpass fint var det at det ble ei lita stund med bok på terrassen. I sola. Det er jo på denne årstida jeg kan driste meg til å sette meg litt i sola. Med lav nok uv-indeks og passe temperatur. Og det å sitte på terrassen med ei god bok, ja det er i grunn noe jeg godt kunne gjøre mer av. Godt er det da at dagens lille utflukt blant annet sørget for enda ei ny bok i «skal-leses-de neste ukene»-stabelen min. Jeg syns ordingen med å bestille bøker på biblioteket er genial.
Dagens planlagte styrketrening fikk jeg også til. Muligens hadde jeg litt lengre pauser mellom settene, men det går fint. Kroppen trengte det og jeg hadde det ikke travelt.
Akkurat nå sitter jeg i sofaen og nyter onsdagskvelden. Med dokumentar på nett-tv og en boks Ramlösa å leske meg på.
Enda en dag, en ekte hverdag, er snart oppbrukt. En helt vanlig onsdag i oktober kan være fin den også. Og i morgen kommer det en ny dag. Jeg gleder meg til å ta den i bruk også.
Disse blanke og krispy oktoberdagene avsluttes plutselig med gull! Dette var i går, tirsdag.
Ny måned og nye muligheter! Heldig er jeg som kan gå løs på en helt ny og blank måned. Og heldigvis så har jeg en plan. En plan og et mål. Fokuset denne måneden skal handle om friluft. Og slik sett er denne dagen en skikkelig kickstart.
Den første dagen kom tindrende blank og krisp her jeg bor, med kald, klar luft og finvær. Perfekte forhold for en sykkeltur som ble sånn rundt regnet ei mil lenger enn planen. Rett og slett fordi det var så fint å sykle i skogen i dag!
Og når oktober også er perfekt som bademåned for slike som meg, så passet det jo bra å sykle innom badeplassen. Lufta var krisp. Og vannet var…kaldt! Sjeldent kaldt, syns jeg. Ikke så rart, kanskje, når nattetemperaturene har vært godt under null mange netter. Men det gjør ikke så mye når sola varmer og det er rimelig vindstille. Og det gjør heller ikke så mye om svømmetakene ikke engang blir tosifra. Svømmeturen hadde uansett ikke blitt så innmari lang når jeg slik som i dag, og de fleste andre ganger, bader alene.
Å nå målene sine er viktig for alle. For meg har det blitt enda viktigere de siste åra. Jeg trigges veldig av konkrete målsettinger og det gir enorm motivasjon og mestring å jobbe mot mål og aller helst å nå dem.
Så gjelder det da, å finne hvilke mål jeg skal ha. Hva er det viktig for meg å jobbe mot? Og hvor «hårete» skal målene være? Er de for lette så er det jo ingen utfordring og jeg kan nå dem uten å legge meg «i sælan» og gjøre en skikkelig innsats. Og er de for vanskelige så vet jeg jo at det ikke finnes noe mindre motiverende enn å kjempe mot noe som jeg vet at jeg uansett ikke får til.
Nei, målene må være akkurat vanskelige nok, eller hårete nok, til at jeg må «ta meg sammen» og gjøre en real innsats for å nå dem. Når jeg da nærmer meg fullført, så får jeg motivasjon til å ta i enda litt ekstra bare for å komme helt i mål!
Sånn er jeg skrudd sammen. Og det er bra! Det hjelper meg å finne motivasjon i hverdagen og det hjelper meg til å strekke meg så langt det er mulig. For som jeg sier: jeg må av og til krysse grensa for hva som er mulig for å finne ut hvor den grensa går! Ikke sant? Hvis jeg bare holder meg innenfor «komfortsonen» vil jeg aldri få vite om jeg kunne fått til litt til eller gått enda noen meter.
Bilde: wordpress.com
Noen ganger kan målene se enkle ut. I september hadde jeg som målsetting å holde på med fysiske øvelser i minst 14 minutter hver dag. Enten styrketrening, bevegelighetstrening eller balanseøvelser. For slik trening er viktig for akkurat meg av flere årsaker, både alder og varig sykdom sørger for det. For det meste ble det en blanding av alle tre. Og jeg nådde målet. Kun en eneste dag i løpet av hele måneden «sviktet» jeg dagsmålet mitt. Da ble det kun 6 minutter, og så glemte jeg resten. Jeg kom bare på dem da jeg hadde lagt meg om kvelden. Men de minuttene tok jeg igjen et par dager etterpå, så jeg er fornøyd. Dessuten så ble det glemt fordi jeg var på tur. Det vil si, for meg, at jeg holdt på med noe enda viktigere!
I forbindelse med aktivitetsutfordringen til meg selv så ville jeg samle inn penger på Spleis til MS-forbundet. I dag tidlig, siste kampanjedag, så jeg ikke helt for meg at kronemålet skulle nås. Og jeg forberedte meg på IKKE å nå et mål. For slike som meg som kan bli rimelig oppslukt og manisk målrettet (!) av slike utfordringer, så kan det å innse at målet ikke nås også være utfordrende. Jeg har for eksempel veldig vanskelig for å snu når jeg er på tur. Selv om skrotten krangler og det viser seg at turmålet er alt for langt unna til at det er «innafor». Så å mislykkes i å nå mål er noe jeg nok kan øve meg litt på.
For jeg er jo så klart aller mest glad i å nå mål. Og jammen sørget ikke rause givere for at kronemålet ble nådd i løpet av den siste innsamlingsdagen! Det hadde jeg faktisk ikke trodd for bare noen timer siden. Dermed kan jeg krysse av for to måloppnåelser i september. Nå kommer oktober, og siden jeg vet at konkrete mål motiverer meg, så tenker jeg at jeg skal ha et par mål denne måneden også. Jeg tror de, målene altså, skal handle om tur. Slik blir det blogg av, vet du. I alle fall når man, slik som jeg, er såpass ubeskjeden at jeg kaller meg friluftsheidi. Jeg kjenner nemlig at hu der friluftsheidi er alt for mye inne. Og oppholder seg alt for lite i friluft. For min smak.
Så i oktober er friluft målet for friluftsheidi. Jeg starter i morgen!
Tusen takk til rause støttespillere som sørget for at også dette målet ble nådd.
Eller? I dag er siste dagen i min septemberutfordring; “14 minutter for MS”. Der har jeg utfordret meg selv med målet å bedrive (minst) 14 minutter med styrketrening, balanseøvelser og/eller bevegelighetstrening hver dag hele måneden. I tillegg til min “private” utfordring så har jeg satt meg som mål å samle inn noen kroner til MS-foreningen via spleis.
Det ser ikke ut til at jeg når kronemålet denne gangen. Men de som har bidratt skal vite at hver krone teller og går til å utvikle medisiner og skape en bedre hverdag for de 14000 menneskene i Norge som lever med sykdommen multippel sklerose. Takk for din støtte!
I dag er siste kampanjedag. Jeg innlemmer “øvelsesregimet” mitt i hverdagen videre, selv om jeg kjenner at fatigue og kapasitet nok ikke alltid tillater så mye fysiske krumspring daglig. Og vi har enda dagen i dag på oss, folkens! Så bidra gjerne om du kan og vil.
Spleisen er nevnt tidligere i innlegget. Støtte kan også vippses til nr 96977 om det passer bedre.
Akkurat det skulle dagens innlegg hete. Jeg har jo vært på roadtrip med småbrukeren. I 6 dager. Med hotell, gourmetmat, godt drikke, kulturopplevelse, arkitektur, historie, natur, indian summer, utsikt, innsikt og det meste. I flertall.
Og hvordan skal egentlig reisebrev fra en slik tur se ut? Jo, 6 dager – 6 bilder; for en god ide, tenkte jeg. Og begynte å se over bildene jeg hadde tatt…
Ja, særlig! 6 bilder er jo INGENTING! Men greia er jo at jeg liker utfordringer. Og jeg liker å finne løsninger. Så da kommer det reisebrev. For 6-dagers tur. Med 6 bilder. Så får vi se da hvor mange dager jeg må skrive akkurat det; 6+6, før jeg kjenner at jeg er fornøyd.
Småbrukeren hadde planlagt, booket hotell, lagt opp ruter og bestilt bord på restauranter. Jeg kunne bare pakke og sette meg i bilen. Pluss alle andre «årninger» med katte og hus og greier når småbruket skal forlates for noen dager.
Første dag i strålende sol gikk til Karlstad. For det meste med vind i håret. Så mye som det blir i en cabriolet med vindskjermer og greier. Og det er forsvinnende lite. Men Indian Summer var det, så toppløs roadtrip ble det. Og det ble god mat. Bildet for dag 1 blir dermed dette av «räkmackan» jeg spiste til lunsj:
Räkmacka inntatt i sentrum av Karlstad – innen hørevidde fra en Gaza-demonstrasjon…kontraster!
Vi sov godt i gode senger, spiste solid hotellfrokost og la kjøreruta videre. Og når det skal bedrives roadtrip uten tak, så foretrekkes sideveiene. Dermed var det bare å snirkle seg litt nedover mot målet. Og slik kom vi helt tilfeldig forbi en perle av et sted. Vi fikk oss en spontan liten skogstur i spektakulær natur som blant annet hadde vært kulisser for innspilling av Ronja Røverdatter, netflix-versjonen. Det skjedde her:
Ronja Røverdatter-kulisser i Degerfors.
Siden vi som nevnt opplevde en skikkelig «indian summer» så ble lunsjen inntatt på ei strand. Av typen langgrunn og fredelig på denne tida av året. Og bading ble det så klart. Jeg var forberedt på iskaldt vann. Vi snakker Vättern, september og frostnetter. Så overraskelsen ble stor da vannet viste seg å være myyyye varmere enn forventet. Nesten behagelig. Småbrukeren forsto sin rolle og stilte som fotograf.
Strandliv i Harge.
Til slutt kunne vi rulle inn mot klosteret. Planen for de neste tre nettene var overnatting og middag på klosterhotell. Det ble en super opplevelse. Med metertjukke murvegger, brede steintrapper som var så velbrukte og nedslitte i midten av flere hundreårs skritt av munker og nonner, samt takhvelvinger så høye og mektige at hvisking runget, var dette en magisk opplevelse. Hele byen Vadstena er i grunn det. Magisk. Både slottet, katedralen, brosteinsgatene og det unike trehusmiljøet er bare uendelig vakkert. Akkurat som den unike strandpromenaden og klosterområdet.
Hele tre netter ble tilbrakt i Vadstena. Og to og en halv dag. Så da ble det mye bilder, så klart. I dag representert av dette:
Vadstena klosterhotell, Nunnklosteret. Der vi hadde rom. Mer om Vadstena kommer i senere blogginnlegg.
På turens dag fem var målet «Lännsmansgården». Ulvsby Herrgård i Sunne. Det ble en finfin kjøretur dit også. Da vi kom fram fikk vi ikke mindre enn to positive overraskelser: Nummer en: vi fikk oppgradert rom, og havnet dermed på et såkalt «superior-rom». Jeg har ingen anelse om hva vi dermed fikk som vi ikke hadde fått ellers. Men rommet var nytt, det var fullt av luksuriøse detaljer og senga var god. Overraskelse nummer to: oppholdet var forhåndsbetalt! Og det hadde småbrukeren glemt, så han var sååå fornøyd.
Vi var klare for 4-retters middag med vinpakke (som han da både hadde bestilt og betalt en eller annen gang) og fikk beskjed om at vi kunne komme i baren litt før middag og få et glass champagne før vi skulle spise. Middagen endte vel i grunn med 6 retter, da vi både fikk en «apetittvekker» før forretten, og en «hvilerett» for å friske opp ganen mellom forrett og hovedrett. Med 5 glass vin i tillegg så ble det ikke noe besøk i spa-avdelingen etter middag for å si det sånn. Kun en liten kikk på fasilitetene. Og så mere soving,
Den 6. dagen kjørte vi hjem. 6 dager med et liv i luksus. Jeg kan helt sikkert gange antall bilder med minst 10. Det var så mange opplevelser av ulike slag, og så mye fotogent å ta bilde av, at det blir nok flere innlegg. For det er jo sånn at slike som meg rekker å reflektere og tenke mye rart i løpet av 6 dager med såpass mange «ikke-hverdagslige-opplevelser». Takk til småbrukeren, som bjudar på!
Badet på Ulvsby Herrgård. Det er mulig det er dette som kalles “tørrbading”. Anskiktsfarge og alt annet tilskrives fotograf og kamera…
Baren på herregården bød på champagne – og ikke minst en veldig fascinerende kunstinstallasjon.
En helt vanlig tirsdag uten hverken opplevelser eller hendelser som skaper overskrifter. Sånn var dagen i dag. Men allikevel var den god. Tre av tirsdagsgledene har vært:
En rolig morgen med kaffe og katt som eneste selskap. Og INGEN vekkeklokke. I går var det ingen bønn; tidlig oppmøte på nevrologisk avdeling så vekkeklokke før fuggel’n feis var helt nødvendig. I dag derimot….en mye roligere og bedre variant!
En stor skrivejobb er ferdigstilt og ikke minst LEVERT! I god tid før deadline. Forhåpentligvis ferdig i alle fall. Så sant det ikke etterspørres enda flere runder med korrektur.
Trening ble gjennomført. Selv om dagens økt egentlig ikke var planlagt før i morgen. Og dagens «14 minutter for MS» utførte jeg i samme slengen.
Det kjennes nesten ut som dagen egentlig kan kalles «manisk produktiv». For innimellom slaga så har klær blitt vasket, middag blitt laget og en hel haug med andre smågjøremål er gjennomført. Det er godt det finnes slike «manisk produktive» dager innimellom. Og det er godt det finnes sofa og ei god bok når effekten begynner å slå inn i skrotten.
Sier sikre kilder. For min del så bades det gjerne hele året. Så lenge det fins åpent vann i alle fall. Jeg har badet i havet på Sveriges vestkyst i romjula, i en bekk øst i Trysil med is-og snøsklie ut i vannet i april og mellom isflak på fjellet i sommersola. Blant annet.
Når det er ferie, og jeg har tilgang på egnet sted, altså vann, bader jeg hver morgen. Rett fra senga, på med badesko og badekåpe og strake vegen til bading fra strand eller brygge. Må jeg rusle et par hundre meter gjennom skogen for å komme meg uti så er det greit. Men dess kortere dess bedre.
I dag har jeg badet tre ganger. Det gjelder å passe på når mulighetene er så definitivt til stede. Både brygge, ganger to, og strand og ikke minst sommervær har invitert til utstrakt bading.
Og innimellom litt roing. Om fiskelykken er motsatt proporsjonert med badelykken vet jeg ikke. Men det kan vel i grunn se slik ut. I dag har jeg altså badet, rodd, tatt bilde av tær i sand, badet, fått sand i trusa, badet igjen og grillet.
Det er Ferie med stor F! Og i morgen blir det morgenbad igjen! Fordi det er ferie.
