Dagens store spenningsmoment var om han som fikk disse da han kom hjem fra jobb egentlig visste hvorfor han fikk dem!?!
Han påsto at han gjorde. Selv om dama i blomsterbutikken mente det var et taktisk godt grep å sørge for blomster på bordet sjøl! I og med at det i alle fall var en av oss som husket datoen. Det gjelder vel erfaringsmessig for det meste; ta ansvar når du kan!
I dag har nemlig småbrukeren og jeg hengt sammen slik offisielt i 30 år. Helt fra 16.mai 1994, faktisk. Akkurat da ble kompisen en smule snurt fordi småbrukeren ikke ville være med på fest. Han var nemlig opptatt med å få seg dame 😉. Og han ble aldri kvitt a, heller. Og siden jeg kom på det igjen fordi jeg lette etter bilde av en niese som har bursdag i dag, så tenkte jeg at det var verdt ei rose eller to. Uansett hvem som kjøpte dem.
Og 30 år fortjener både roser og egentlig en medalje, tenker jeg. Så applaus og gratulasjoner er helt på sin plass. Jeg skal sørge for at de kommer til rette vedkommende. Småbrukeren, for eksempel!
Onsdagen har vel egentlig vært en helt vanlig onsdag, den. Akkurat slik som onsdager kan være.
Bildene av dagens gleder handler mye om å se det store i det små. Og om at alle dager, også gjennomsnittlige onsdager, har noe fint i seg. Noen gleder:
Jeg kjenner stor glede over å være sammen med unger som ikke hyler og får panikk når skoa plutselig ser slik ut etter et ufrivillig bad i rompetrollbekken. Og sokkene, leggene og rompa for den saks skyld. Det er løsbart, ungen fikk tørre klær og været gjorde skoa rimelig unødvendige ei stund i alle fall. Dessuten var grunnen til at noen datt i gjørma mye viktigere enn resultatet!
Jeg har en litt tullete glede av å studere rompetroll sammen med barnehageunger. Og så stas det er å finne maaaange. Selv om de var bittesmå. Jeg går ut fra at dette antakelig er en yrkesskade.
Farmors gamle tulipan kom tilbake i år også. Dette er den eneste overleveren etter småbrukerens farmor sine tulipaner i blomsterbedet ved trappa her. Plantet av henne et ukjent år da det var hun og farfar som passet småbruk og hage.
En rosa solnedgang farger utsikten i skrivende stund og onsdagen er snart historie. Jeg tar med meg blant annet rompetroll, en rød tulipan og et par gjørmete sko i minnebanken. Og fotogalleriet 😉
Jeg har klargjort bil og sykkel for sesongen så nå står de der og skinner begge to.
Jeg har spist is.
Jeg har sett at fluesnapperen holder på å flytte inn i fuglekassa.
Jeg har prøvd bunaden og det bød ikke på noen overraskelser – dessverre.
Jeg har drukket vin og mojito. Utendørs!
Jeg har sovna på sofaen.
Jeg har studert en smellvakker solnedgang.
Og det jeg har tatt bilde av er:
Dagens «utgravninger» i bilen, med støvsuger. Det kjennes alltid mest meningsfullt å støvsuge og vaske når det virkelig synes! Og det gjorde det her. Det var nummeret før vi kunne sette poteter der INNI bilen. Og utapå var den i grunn akkurat lik. Nå er den rød igjen.
Jeg fikk ikke helt med meg våren i år. Plutselig er det tosifrede varmegrader, snø og is er «en saga blott» og til og med gresset begynner å grønnes så smått.
Og jeg har vært på fugleleik. For sent, akkurat som far min sa. Men nå vet jeg hvorfor. I fjor var jeg nemlig på samme sted til nesten akkurat samme tid. To dager senere, faktisk. Og da var truger helt nødvendig. Fugleleik, spill og dans var det også. For isen lå på tjernet og snøen lå enda relativt dyp i skogen rundt.
Så da var det bare det at jeg ikke fulgte med i år. Bildene sier sitt om sesongvariasjonen:
2.mai i fjor. Her kunne jeg visst trygt bruke den gamle hengekøya med ødelagt myggnett…30.april i år. Jeg var glad jeg hadde hengekøye med skikkelig myggnett i år. For myggen har skjønt at det er vår.
Mai er den internasjonale måneden hvor det er økt fokus på den alvorligste formen for hudkreft – malignt melanom, også kalt føflekkreft. Da passer det bra at både sola og varmen har kommet i alle fall her jeg bor.
Jeg er selv operert for malignt melanom og går til oppfølging på den lokale kreftavdelingen fire ganger i året. Oppfølgingen vil jeg trenge resten av livet. Oppfølging hos hudlege, fysioterapeut og øyelege kommer i tillegg. Jeg unner INGEN å måtte oppleve det samme.
Hensikten med det internasjonale fokuset er å øke bevisstheten – synliggjøre sykdommen og drive forebyggende arbeid i sosiale media.
Norge ligger fortsatt i verdenstoppen i antall nye tilfeller og dødelighet av denne kreftformen. Og selv om denne sykdommen fortsatt er vanskelig å behandle og kurere, er den til gjengjeld enkel å FOREBYGGE!
Bruk høy solfaktor, ta pause fra sola midt på dagen, dekk til huden med klær og solhatt og legg deg for all del ikke i solarium!
Den lilla sofaen på kreftavdelingen var i dag tom i noen få sekunder. Rett før var vi 12 stykker der inne på venterommet. Minst en av oss var der på grunn av malignt melanom.
La sofaen være mest mulig tom!
(mye av innlegget samt bilde er hentet fra Melanomforeningens lukkede gruppe på Facebook, og forfatter er Mette Førde Sørsdal, som oppfordrer til deling!)
Jeg trenger stadig en påminnelse om å glede meg over de små hverdagslige opplevelsene. I dag trengs det igjen. Så her kommer dagens (foreløpig) tre gleder fra champagnebalkongen:
Tursekken er pakket. Planen er å møte mai utendørs.
En lang og god telefonprat med ei venninne var bra. Det er ikke hver dag jeg tar telefonen (!), men i dag passet det. Og det passet bra!
Katta og jeg nyter vårsola på, nettopp, champagnebalkongen. Med te og bok til meg og fluer å jakte for han så bjuder den på. Selv om det ikke er champagne.
Det er generelt lite champagne i hverdagen. Lite til fest også, når jeg tenker meg om. Men med alt det går an å glede seg over så er i alle fall ikke akkurat det noe savn.
Ukas søndagstur er unnagjort. Vi har vært ekstremt effektive syns vi. Akkurat denne helga. Og det er ikke vår skyld. Det er yr sin skyld.
Yr varslet sol i går og regn i dag. Dermed var vi i overkant lure til oss å være, så vi tok søndagsturen på lørdag. Og så er det lørdagsgreier og -sysler i dag. Og søndagsturen har vi effektivt lagt i «banken» så nå kan det regne så mye det bare vil.
Det er forresten helt magisk å komme seg ut i vårskogen. Nå er det endelig bar bakke (nesten) overalt også i nærskogen min, så nå kan vi glede oss over luksusen å kunne gå rett uti skogen fra trappa. Det ble både bålkaffe, kanelsnurrer, leting etter gamle grunnmurer (er jo ikke samboer med en museumsansatt uten at det får følger) og krabbing rundt for å plukke både blåveis og hvitveis. Og heldigvis en god del virring omkring og mysing på blikkfang underveis.
Takk for denne søndagsturen også, skogen! Selv om den foregikk på lørdag. Du inspirerer. Og dermed legges planer for sesongens første hengekøyetur 😊. En skogstur kan være effektiv på så mange måter.
Gullhøne. Hvitveisteppene har startet sitt inntog.Dag og natt.
Turens “fangst”.Kaffe og kanelsnurr på gang.Gullhøne, eller marihøne om du vil. Vårtegn.
Akkurat det sa dama som styrte roboten til meg i dag. Og jeg spurte i grunn om jeg kunne få det skriftlig! Det er sjelden jeg beskyldes for å være for lita! Men altså; roboten som trekker opp riktig mengde radioaktiv kontrast var så proppfull av bequerel på morran i dag, at den slet med å trekke opp akkurat så mye, eller lite da, som jeg skulle ha. Så da måtte vi vente litt da. Ikke på at jeg skulle blir større, selv om det stadig vekk går fortere og fortere kjennes det ut som. Nei, det var bare å vente såpass lenge at halveringstida hadde begynt og antallet bequerel var nede på et brukbart nivå.
Og da gikk alt etter planen! Og godt var det, for dama som kom etter meg var mindre enn meg. Og magen hadde begynt å rumle da den kun hadde fått lunkent vann så langt i dag. Radioaktiviteten ble sendt inn i åra, skrotten fikk tid til å fordele svineriet og bildene ble tatt. Det hele tok i grunn formiddagen. Enda jeg igjen var av typen «one-take-wonder». Altså klarte jeg å ligge så rolig at alle bildene ble «bra nok» på første forsøk som a sa. Ingen ms-spasmer, hostekuler eller nysing i dag. Men med et par blodprøver i tillegg så fikk jeg til slutt reise hjem igjen. Og det var godt.
Så nå tenker jeg det blir en bitteliten brunsj og helst en ørliten strekk. Det skal vel til i og med at jeg allerede begynte å glede meg til å legge meg igjen FØR jeg sto opp i dag.
Hæsjtægg selvlysende og alt annet enn morgenfrisk.
Enda en formiddag her…
Ikke akkurat standard med solo til frokost. Men greit med litt påfyll før hjemreise.
Boka jeg akkurat har lest ut heter akkurat det; «En måtte nok ha vært der». Den er tredje bok i en serie skrevet av dansken Thomas Korsgaard.
Helga mi kan nok også beskrives med den setningen; «En måtte nok ha vært der». Så dermed blir denne turrapporten eller dette reisebrevet et litt tamt forsøk på å beskrive noe av stemninga for dere som ikke var der.
Jeg må ikke glemme å takke verten, hytteeieren, initiativtakeren og pådriveren for rausheten. Det trengs initiativ for å få til slikt noe. Og det trengs godt selskap for at resultatet skal bli så bra! Som en av deltakerne sa da turen gikk hjemover: «det er en ukomplisert gjeng å være på tur med!».
Og det hadde’n rett i.
Fredag gikk det to biler fra lavlandet og nordover og østover, nesten til Sverige, men bare nesten. Den ene bilen kom fram så tidlig at vi rakk både litt kalde forfriskninger, sengestrekk (!), middag og det meste av en hockeykamp på tv før de andre kom. Sånn må til når en er på tur med en og en halv sportsidiot.
Utpå kvelden dukket bil nummer to opp og selskapet var fulltallig og alle sengene var «bebodd». Den ene måtte ha stige, da høyden på køya slett ikke sto i stil med lengden på beina. Den halve sportsidioten forberedte mat til de sist ankomne og alle ble foret etter hyttekunstens regler. Vi var ferdige med sport og da var det klart for spill. Det ble noen runder der fiskekake ble hyttetur og slikt (Ryktet går!) før vi hoppet i loppekassa.
Morgenen etter fikk undertegnede servert kaffe på senga til avtalt tid. Verten måtte gå en times tur på morran før vi andre syns det var noen vits i å stå opp. Og altså før det var noen vits i å servere kaffe. Frokostbuffeen sto klar etter hvert som vi kom oss i vertikalen, og etter påfyll av egnet næring tok den ene bilen av med mål: det store utland! Systembolaget og butikken på andre sida av grensa fikk et besøk, mens undertegnede prioriterte alenetid og bok. Sammen med bikkja. Bikkja var derimot ikke særlig behjelpelig med oppvasken, så det var lurt at vi hadde gått for mest mulig engangs…
Da bilen med folk og røvere….jeg mener det gode selskapet og alt de hadde handlet returnerte til basen, var tursekken pakket og bikkja og jeg klare til å ut i sola.
Vi gikk på beina og på ski til vi fant en egnet plass for resten av dagen. Verten hadde heldigvis litt energi å bruke opp, så det ble både sittegrop, levegg og bål. Undertegnede hadde kløvd bjørkeved for harde livet mens de andre var på utenlandstur, og etter litt medbrakte forfriskninger ble det pølsegrilling og god kok. Ren påskestemning. Godsaker ble stadig tryllet frem fra sekkene. Som planlagt ble de myyyye lettere på hjemveien.
Jeg er usikker på hvem av oss som egentlig var ansvarlig for været på turen. Men vedkommende var i alle fall rimelig heldig med bestillingen. Sol fra mer eller mindre skyfri himmel og god temperatur samt et og annet vindkast som kun var utfordrende for bålrøyken var det vi fikk. 12 minusgrader om natta ble til mange varmegrader og trugene måtte fram på hjemveien.
Å stå på ski i nedoverbakke etter en rimelig uthvilt husky på slushføre som rett som det er går over til bar lyng, grus eller is er en relativt krevende øvelse. Men ganske underholdende å se på 😉. Men med godt med smertestillende innabords fra før samt uforlignelig god fysikk så gikk det aldeles strålende og alle kom helskinnet «hjem».
Det var tid for bading! Hytta var utstyrt med både innedusj og rennende vann. OG utebad! Vi kan kalle det et slags badeland, tror jeg. I alle fall etter at verten fikk måkt vekk snøen fra isen i kanten slik at vi kunne sitte på den og skli oss ut i elva. Eller bekken. Kvernåa, som den heter. Samtlige seks deltakere endte med å ta seg et bad, noen sågar to. Og jeg drister meg til å påstå at den som syns det var kaldest var han som ventet lengst og grudde seg mest før han hoppet uti. Men FOR en gjeng da! Vi kan vel si det sånn at alle fikk gjennomført en slags triathlon.
Kvelden ble brukt innendørs med mer mat og flere forfriskninger. Mer brettspill også. Denne gangen «Ølspillet» med innslag av både push-ups, sang, håndbak og vræling ut av vinduet.
Det tar på å holde seg i gang på både fjelltur og badetur så til slutt måtte både den yngste og den eldste legge seg. Resten holdt det gående enda ei stund. Jeg går ut i fra at de løste en del verdensproblemer. Muligens litt mer lokale sådanne. Det kunne høres slik ut gjennom uisolerte vegger og ørepropper i alle fall.
Søndagen bød på like strålende sol som lørdagen. Både vert og øvrig klientell var noe mindre morgenfriske enn dagen før. Men etter både egg og bacon, en og annen paracet og litt kaffe var vi igjen klare for dagen. Sportsidiotene forsvant på topptur. Bikkja fikk tur med fru overkøye og undertegnede surra rundt i skogen langs elva med truger. De to siste passet huset og solveggen. De måtte «tæne» litt. Undertegnede hadde brukt såpass lite fyrstikker i helga at hu måtte tenne enda et bål og da ble det pølser, ostesmørbrød og resten av frokosten til lunsj. Toppturgutta kom også ned igjen fra fjellet og fikk litt næring i magen før pakking og hjemreise.
Igjen folkens; takk for en helt uforglemmelig tur! Tenk å få dra til et helt nytt og ukjent sted, med både nye og gamle venner. Kose seg med god mat og godt drikke, artige spill og strålende vær. Og aller viktigst: Den utrolig flotte og uvurderlige gjengen!
Som sagt: En skulle nok ha vært der! Og motivasjonen for en «neste gang» er såpass stor at jeg har trua på at det blir en realitet! En ny mulighet til å «være der» 😊
God kok i solskinnet 🙂Hu andre som prioriterte sofa framfor Sverigetur. Typisk sofahund.Snart klare til tur.Fin unnskyldning når jeg havner blir etter – “Jeg skulle bare ta bilde” 😉 “Kommer du?”Bålglede.Badeland. Aka Kvernåa. Det var på oversida av denne brua vi lagde issklie. Utsikt fra bålgropa.Sport og spill…ellernoe 😉Losjiet med badeland og friluftsheidi i front.
Jajamenn. Så sitter jeg her da, en søndag formiddag. Enda ei uke har gått og jeg legger planene for neste uke. Ukeplan faktisk. Og det har vel både med det fakta å gjøre at jeg har laget ukeplan for en barnehageavdeling eller liknende hver dag i 29 år. Slik sett så er det vel både rutine og avhengighet. Og at jeg oppdaget at det fungerte da jeg forholdt meg til det på forrige rehabiliteringsopphold.
Så nå er neste uke planlagt med både røde, gule og grønne aktiviteter (blunkesmilefjes), og en passe dose blå. Aktiviteter altså. Neste helg kommer det en liten ekspedisjon, så det gjelder å ha en god plan for dagene før! DET har jeg lært meg.
Men først dagen i dag. Det er søndag formiddag og ute regner det såpass at det er vanskelig å se noe ut gjennom vinduet. Tursekken er pakket allikevel, og i skrivende stund venter jeg bare på at småbrukeren skal bli ferdig med dagens dont, eller dumt, som han sier. Da blir det frisk luft. Og relativt fuktig luft, ser det ut til.
Enn så lenge sitter jeg på rompa. Og det har blitt noe sitting i helga. Først fredag kveld på årsmøte i allmenninga. Da ble det omkring tre timer før vi snek oss hjem. Flere hadde visst vært der i minst 3 ½ time til. Jeg håper det nye styret i allmenninga fastholder at vindturbiner ikke er ønskelig, slik at jeg slipper å gå til en «sitt-ned-aksjon» i framtida.
I går ble det mye sitting også. Trening og vasking av bad ble gjennomført på ren trass, men ellers satt jeg. Hvis jeg ikke lå. Det var for så vidt ganske forventet. Slike som meg sitter ikke i møte en hel kveld uten å måtte ligge litt og spise litt smertestillende dagen etter.
Jeg tror denne søndagen også må tas i bruk til en del sitting. Sånn er det med den saken. Men først en tur ut i regnet. Der blir det nok kun sitting under tak i dag. Lag deg en god søndag!
Vanligvis sitter jeg jo en god del på tur. Også i regnvær. Det må til for å komme meg fra A til B. Foto: ACM
