Om det var et forsøk på å flykte fra hverdagen, tankekjør og livet som av og til tar en litt heftig vei eller om det var for å feire at aprilmålet mitt var nådd vet jeg ikke. Mulig det igjen kun var behovet for å utfordre seg litt, eller «krattsjuka», som småbrukeren kaller det. Denne gangen tror jeg det var litt av det meste. Selv om den opprinnelige planen var å feire.
Og noen ganger må jeg bare ta med kroppen min og hodet mitt og gå inn i skogen. Og så må jeg bli der ei stund. Sånn er det bare. I går kjente jeg at det var minst to uker på overtid. Den ustabile og lite troverdige våren får ta noe av skylda. Noen kaller det «vårens vakreste eventyr». Jeg syns i alle fall det er stas.
En ting er sikkert; av de 5 turene for å bivåne fugleleik jeg kan huske å ha tatt de siste årene, så er dette den eneste jeg har tatt iført truger. Og det er den eneste som har foregått så sent som i mai. En selvmotsigelse, men allikevel et fakta. Det er fortsatt snø i fugleterrenget. Noen steder ganske mye. Så kombinasjonen med dårlig motorikk og tung sekk fordret stødige truger som bar meg oppå all det lumske underlaget.
Behovet for å ha såpass mye grunnleggende greier å beskjeftige meg med at hodet fikk litt pause er ivaretatt. Det er alltid sånn når camp skal settes og alt skal tilrettelegges for å få en rimelig behagelig uteovernatting. Slurv fører som regel til ubehageligheter utpå natta. Frysing, å måtte stå opp for å gå på do, glemt hodelykt, regn eller snø i hengekøya….you name it. Jeg har prøvd det meste.
I natt gikk det bra. Selv uten tak. Og selv om skogen var rimelig knyst stille klokka 03.30 så var det full konsert klokka 03.40. Og slik holdt det på. Ikke så mange å se, men et par tre som holdt det gående helt til lenge etter det var lyst og friluftsheidi hadde inntatt morgenkaffen.
Jeg fikk det til i år igjen. I fjor ble det ikke noen skogsnatt med fugleleik på denne tida. Men i år er mestringen tilbake. I alle fall fikk jeg til dette! Og hodet har fått litt andre ting å tenke på noen timer. Så da gjør det ikke så mye at kroppen kjennes en smule mørbanket ut.
Og forresten: nå er det igjen bare 234 km til Glittertind 😉
Fint å få en liten del av opplevelsen din, i form av beskrivelser og bilder! 🤗
En fin opplevelse hver gang. Og fint å dele i og med at jeg stort sett er alene om opplevelsen der og da 🙂
Du skriver godt også 🙂
Takk for det 🙂
Dette må jo virkelig være medisin ja! Tøff du er som gjennomfører noe sånt.
Ja, for meg er dette mentalhygiene.
Åh så bra at du fikk det til! Jeg har til gode å slå opp teltet mitt og overnatte – men inspirert av deg – så skal jeg få det til 😀
Glittertind ja!
Det var toppen vi skulle gå til dagen etter Galdhøpigg-turen… men aldri i verden om min rygg klarte en oppoverbakke til dagen etter den stor-turen
Så Glittertind har jeg ikke vært på 🙂
Jeg går sammen med deg deler av turen jeg – skritt for skritt fra min side av landet 😀 STÅ PÅ!
Så moro hvis mine utesovenetter kan inspirere!
Min datter var på tur med idrettslinja da hun gikk på videregående. Da gikk de Galdhøpiggen første dag og Glittertind andre. Da min datter og hennes venninne sto og kikket oppover fjellsida mot Glittertind dag to så sa de “Dit skal vi aldri opp!”. Så til Glittertind kom de ikke, selv om formen og ryggen deres i utgangspunktet var god. De ble i camp den dagen.
Det blir fint med “følge” på turen fram! Herlig!
Heia deg!