I helga var jeg på julebord. Det var veldig trivelig. Jeg «brøleflira» opp til flere ganger og det var en mer eller mindre perfekt blanding av god mat og drikke, trivelig selskap, artige leker, gode kommentarer, morsomme utfordringer og interessante samtaler.

En av samtalene dreide seg om utfordringer. Eller problemer, som vi kalte en del av dem før. Et synspunkt som kom fram var at vi de siste åra, muligens ganske manisk, har omdøpt det vi før kalte problemer til å hete «utfordringer». Det har blitt mindre stuerent og «politisk korrekt» å kalle noe for et problem. Nå heter det utfordring.

Så har vi de da. De som skriver at det er feil. Og vi blir forvirret. Akkurat som vi blir når en kostholdsekspert sier at egg er sunt, mens en annen sier at det ikke er bra med (for mye) egg. Så vidt jeg forsto etter helgas juleborddiskusjon så mener flere at et problem er noe du kan løse. Mens en utfordring kun kan gjøres mindre alvorlig. Utfordringen kan kun forbedres.

Som en ihuga tilhenger av å være løsningsorientert så gir akkurat det her gjenklang et eller annet sted i meg. Alt som er løsbart er jo flott? Og kanskje er det lettere å motivere seg for noe som er definert som løsbart? Dermed måtte jeg lete litt på det o store internettet. For å se hva disse smarte menneskene hadde skrevet og ment. For jeg hadde ikke riktig reflektert over dette før.

Det er mange som har skrevet om disse begrepene. I mange år, og også nå i høst:

«Et problem krever en konkret løsning, og akkurat det er politikere – i likhet med de fleste av oss – lite glade i å forplikte seg til. At vi har mennesker med betalingsutfordringer, høres eksempelvis langt bedre ut enn at vi har et fattigdomsproblem.»

Sitatet er hentet her: https://sykepleien.no/meninger/2024/11/ordet-utfordring-sprer-seg-som-brunsneglen-i-offentligheten

Og i går leste jeg denne: https://tidsskriftet.no/2018/05/sprakspalten/problem-eller-utfordring

Personlig har jeg utfordringer med funksjonsnedsettelser grunnet multippel sklerose. Utfordringene er ikke løsbare, som i å bli frisk eller fjerne nedsettelsene, men mye kan forbedres og det er det hverdagen dreier seg om. Men jeg har også et problem: nemlig malignt melanom, føflekkreft med spredning. Det var et problem. Melanom og spredning er opererert vekk og jeg er kreftfri. Problemet er løst. For så vidt. En litt mer vedvarende utfordring er jo at trusselen om tilbakefall alltid vil være der med denne typen og graden kreftsykdom. Og med alltid mener jeg resten av livet. Ikke løsbart med andre ord, og derfor en utfordring, kanskje? En varig en.

Min konklusjon er at det ikke er så viktig om vi kaller det problem eller utfordring. I alle fall ikke for oss sjøl. Det viktigste er hvordan vi forholder oss til den aktuelle situasjonen og om vi er motivert for å gjøre noen tiltak. Enten det er for å løse situasjonen eller forbedre den.

Men; jeg tror, som artikkelforfatterne i de to kildene mine: at valg av begreper er viktig for blant annet politikerne våre. Å kalle noe for «en utfordring» oppleves som en tåkelegging og et forsøk på å legge ansvaret over på den enkelte for å løse situasjonen. «Bare du prøver litt hardere og strekker deg litt lengre så får du det nok til». Et problem, derimot, tolkes derimot som en situasjon du trenger hjelp til å løse, gjerne av samfunnet. Det offentlige kanskje, i mange tilfeller.

«Det er et demokratisk problem at man har sluttet å bruke ordet problem om det som er et problem.» (….) «Utfordringen er gitt: Kall en spade for en spade! Gi oss problemene våre tilbake slik at vi kan få gjort noe med dem!» Det skriver Trude og jeg reflekterer tankefullt videre og tenker at enda en gang bekreftes det: Ord er viktige! Og ikke minst hvilke ord vi bruker og om en spade kalles en spade, eller eventuelt en utfordring!