Tungvekt?

Vekten av rehabilitering begynner å sette inn, tror jeg. Det kjennes ut som vekten av to uker med samtaler, undervisning, refleksjon, styrketrening, kardiotrening, mental trening samt nye medisiner og veiledning slo inn i helga.

Nå gjelder det vel at tyngden av alt dette her ikke blir en klamp om foten. En slik klamp som drar en lenger ned i blautmyra. Det er mye å ta tak i. Mer og på noe andre områder enn jeg egentlig hadde forestilt meg. Tyngden av den realiseringen kan kjennes litt vel heavy. I alle fall om det kommer slik der i flokk…

I kveld skal de nye medisinene trappes opp. Så morgendagen kan by på alt fra flere mil på sykkel til en dag med bare centimeters forflyttelse under dyna. Håpet er at det ikke blir tyngre enn at det er mulig å slenge dyna til side og komme meg ut i frisk luft.

Dagens styrketrening var ikke veldig tung. Men tung nok. «Leg day» med vekter er gjennomført. I morgen blir det «head day» med en god del mental vekt.

Lettvekt i forhold til sånn der mental vekt. 

Det var ikke akkurat kø blant vektene i dag… 

 

 

Flink pike!

Flink pike kan du værra sjøl. Det har jeg skrevet om flere ganger før. Se linker nederst i innlegget. I dag har jeg vært det igjen. Javisst; jeg har syklet over 2,5 mil. Javisst; jeg har vært aktiv. Og javisst; jeg har vært på tur og fått frisk luft. Men jeg har ikke gjort det for å være flink pike.

Det flinkeste med hele sykkelturen er at jeg klarte å gjøre akkurat det jeg hadde lyst til. Og det jeg vet jeg liker, syns er gøy og trenger. Jeg syns det er så gøy at 2,5 mil kjennes helt innafor.

Og ja, jeg vet at ikke alle har sykkeltur høyt på ønskelista når det duskregner, snø og slaps ligger nesten alle steder det ikke har vært brøytet og litt til, og det er fire plussgrader men «føles som to», som yr skriver. Sånt noe er for spesielt interesserte. Og det er jeg jo. Og ganske flink pike.

Flink pike spiser lunsj til skogs.
Flink pike sykler så langt det er bar bakke.
Høst og vinter slåss om oppmerksomheten.
Vann, vann og mere vann.

Har du vært flink pike i dag?

Flink pike kan du værra sjøl!

 

Ja da må vi løse det.

Akkurat det sa jeg til ei dame jeg møtte på tur i dag. Det handlet om været og det handlet om vinteren. Is i grøfter og på vanndammer og frossen gjørme i stien vitner om at den er på vei. Sur oktobervind og rundt null grader bidro også.

Frost.

«Nå går vi inn i 5-6 måneder med kulde!», sa dama. «Ja sånn er det nå i detta landet», sa jeg. «Så da må vi jo bare løse det». «Bare» med litt ironi…. Eplekjekk er jeg jo også.

Men igjen; konsentrere seg om det en kan løse, så klart. At det er vinter, kaldt, og at været er sånn eller slik; DET får vi ikke gjort noe med. Men hva er det jeg kan gjøre noe med? Hva kan jeg løse? Hvordan skal jeg forholde meg til denne vinteren som er i anmarsj?

Jo, jeg som er glad i å være ute på tur kan for eksempel være litt kortere tid på tur om gangen. Hvor deilig er det ikke å komme inn igjen etter en totimers tur ute i kulda? Antakelig blir det ikke noe bedre etter fire timer. Og jeg kan kle på meg mer når jeg går ut. Selvsagt. For ikke å snakke om å raste et sted jeg kan gå inn i ei koie eller en gapahuk og i beste fall fyre opp ei grue eller et bål.

Jeg har jo allerede måttet redusere lengden på turene i kilometer, grunnet funksjonsnedsettelse, men «lengetur» har jeg jo fortsatt med. Men lengetur i sakte tempo og en hel haug med pauser kan fort bli litt småkjølig på denne tida. Funksjonsnedsettelser har krevd hjelpemidler. Heldigvis fins det fagfolk som bidrar til, om ikke akkurat å løse, men i alle fall å bedre min mulighet til å løse slike utfordringer. Så er det jo opp til meg å bruke hjelpemidlene og fortsette å sykle og gå.

Hjelpemidler bidrar til at JEG kan løse en del utfordringer.

Jeg kan ta ei pause i syklinga. Sykkeltur er kaldt om dagen! Jeg kjente i dag at det snart er på tide å «hermetisere» den sykkelen for sesongen. Og så kan jeg glede meg til snø og trugeføre. Varmt i stedet for kaldt drikke i sekken hjelper også. Og varmt drikke slukker tørsten det og.

Refleksjonen kom også i form av tanken på «hvordan løser jeg det egentlig på dårlige dager?». De dagene jeg er i enda dårligere form enn til vanlig og det koster nesten alt av krefter bare å komme seg på do om morran. De dagene da kroppen sier vilikkekanikkeorkerikkebareglemdet, mens hodet bare vil og vil og vil? Ofte løses det med trass. Jeg står opp allikevel. Men det er mange dager med begge bena, armene og hodet sugd fast langt nedi «blautmyra» hele dagen, ja.

I går var det en slik dag. Da ble eneste turen ut til og fra postkassa. Men jeg bestemte meg for det. Og da var det greit. Jeg løste det slik i går.

Akkurat i dag løste jeg det også. For i stedet for å tenke at dagen gikk i vasken, så bestemte jeg meg for å ta en kortere og snillere tur. Altså, ETTER at formen hadde blitt bittelitt bedre, så klart.

Og det ble en god opplevelse. Og når alle vet at litt er bedre enn ingenting, så er jeg strålende fornøyd med egen innsats. Og egen evne til å løse noe når forutsetningene ikke er noe jeg får gjort noe med.

Jeg holder jo i grunn på å ta en slags uformell master i «hvordan løse hverdagen som varig syk med både den ene og den andre diagnosen». Altså hva gjør jeg med det jeg fortsatt har kontroll på? Om noen dager reiser jeg på rehabilitering igjen. Jeg har store forhåpninger til at det fins kompetanse der som kan gjøre meg mer løsningsorientert enn jeg er. For det gir mestring.

Det er vel egentlig mantraet: «Hvordan kan jeg løse det her?» «Hvordan kan jeg skape meg en hverdag med noen gode opplevelser og som kjennes meningsfull?». På tross av smerter, funksjonsnedsettelser, fatigue og oppfølgingstimer. Og til tross for behandling og oppfølgingstimer på alle bauger og kanter.

I dag hadde jeg altså et lyst øyeblikk og var relativt løsningsorientert, syns jeg. Og ble belønnet med tur, røde kinn og en grunnleggende tilfredshet både fysisk og psykisk. Jeg tror jeg må bli enda flinkere til å tenke løsningsorientert når det gjelder alt, egentlig. Resten av fredagen skal løses med fyr i ovnen, pledd, refleksjon om å løse greier og en sjokoladebit. (jug: mange sjokoladebiter…blant annet…) God helg!

Nyter utsikt og satser på innsikt om å være løsningsorientert.

 

En porsjon bakkeintervall.

Gårsdagen ble en sånn dag. En dag med mye tid i horisontalen, og der den eneste turen ut døra var tur retur postkassa. Slett ikke verst, det er vel sånn omkring femti meter dit… Men det var sol og det meste av den horisontale virksomheten kunne gjennomføres på den innglassede balkongen.

I dag, derimot, var formen bedre. «Bakkeintervall» foreslo småbrukeren da. Kjempeforslag! Men jaja. Det er jo relativt effektiv trening da. Spesielt for slike som meg som går med staver. Heldigvis planla han ikke så mange, og dessuten hadde han både kaffevann og kanelsnurrer i sekken. Så da vi bare fikk hentet alt vi hadde glemt så ble det bittelitt bakkeintervall og myyyye bål! Akkurat en passe porsjon for den som må leve «livet i små porsjoner».

Heldigvis ikke like langt som til Glittertind. Og heldigvis høy bål- og kanelsnurrfaktor etterpå.

Forsidepike.

Forsidepiker må også hvile seg i form. Eller hva det nå heter. Så i dag sitter jeg mest mulig på rompa. Sola skinner men jeg er stort sett inne. Jeg spiser når jeg er sulten og akkurat det jeg har lyst på. Jeg er like enspora som jeg har vært de siste dagene (inkludert bloggen).

Og jeg snakker kun til katta. Et slags fokus? Satser på at det holder for å oppnå formtopp fra i morgen. En som kulminerer til det helt ustoppelige på lørdag helst.

Tror dere det holder med en dag? Eller to halve, kanskje? Det MÅ det.

Ikke gjør som meg!

Gjør som jeg sier ikke som jeg gjør. Et kjent dillemma for oss som jobber med barns utvikling. For hjelper det egentlig å si de riktige tingene hvis vi ikke er et godt forbilde i praksis?

I dag har jeg snakket om tur. Jeg har uttrykt meg varmt om å være i aktivitet, gå på tur i skog og fjell, sykle og se muligheter. Jeg har vist fram den nye sykkelen min som hjelper meg å komme meg litt lenger av gårde. Den gir meg enormt mye større rekkevidde enn tramping type gåing gjør. Jeg har snakket om å trene seg opp fra å gå tur rundt huset til å planlegge tur til Glittertind. Og jeg har snakket om å holde skroget i gang.

Etter å ha snakket engasjert om dette som vanlig både på utpust og innpust i minst 45 minutter gikk jeg inn og tok på treningstøy. Jeg hadde jo tenkt å røre meg litt. Egentlig. Så gikk jeg ut og trillet sykkelen inn i garasjen igjen. Det ble ingen sykkeltur. Og det ble rett og slett ikke så mye mer aktivitet i dag. Jeg beholdt treningstøyet på ei stund. Litt usikker på om det var fordi jeg trodde jeg kom til å ombestemme meg og ta ei økt allikevel eller om jeg rett og slett ikke orka å skifte en gang til. Men nå er i alle fall «mysbyxarna» på igjen.

Tanken var tom. Batteriet utladet. Energien brukt opp. Meeen det kommer en dag i morgen, og en etter det.

Ikke gjør som meg i dag. Gjør heller som Karsten. Warholm, så klart. «Godt gjort er bedre enn godt sagt» sier treneren til han. Enig!

I morgen er en ny dag. Da skal jeg vurdere å gjøre som jeg sier også!

Dette er fint, sa jeg. Og trillet sykkelen inn i garasjen igjen 😉

Brukerfeil.

Veltepetter?

Det var vel kanskje ikke akkurat slik den skulle brukes? Eller? Men sånn kan det gå når stisyklinga har bevist at doningen kan kjøres over stein og gjennom kratt. Og når brukeren ikke gidder å gå av sykkelen når låste bommer skal passeres.

Det skal sies at det var en form for kalkulert velt. Så jeg fikk testa omtrent hvor balansepunktet ligger. Nå gjelder det bare å huske det til neste gang da.

Jeg ante jo trøbbel da bakhjulet begynte å spinne. Men undertegnede satt fortsatt i setet da velten var ferdig. Riktignok delvis liggende bortover myra. Å få føttene ut av strikker og stropper på pedalene viste seg å være noe trøblete liggende i ei myr med en del kvist og stubber delvis under seg, men det gikk.

Og heldigvis bikka jeg akkurat der jeg gjorde. En halvmeter lenger fram hadde sendt både hue og ræv rett i en vas av kvister og stubber som stakk opp og helt sikkert gjort mere vondt.

Sykkel og kjærring er så vidt jeg kan observere like hele begge to. Og med en god dose stisykling så er friluftsheidi meget fornøyd med dagens fysiske utskeielse. Til tross for både morderkuer, jagende sauebukker og brukerfeil på ruta.

Dette gikk altså IKKE:
Men her er det supert!
Disse kjentes ikke direkte imøtekommende.
Perfekt føre for trehjuling.

Triathlon.

I dag var det turdag. Og det endte med en skikkelig triathlon, faktisk. «I did it my way» i alle fall. Så også med triathlon. Noen kilometer sykling, et par kilometer gåtur i tidenes mest ulendte sti, noen svømmetak og noen kilometers sykling igjen. På sett og vis en triathlon, med andre ord. En tilpasset sådan. Eventuelt et kinderegg hvis du foretrekker det.

Og jeg fikk testet både sykkel og ikke minst beinskinne. Sykkeltestingen gikk egentlig ut på å teste hvor lite jeg kunne bruke el-motoren på en slik tur. Eller hvor mye den egentlig skulle brukes for å oppnå en optimal fordeling mellom trening og muskelbruk på ene siden og kapasitet og rekkevidde på andre. Beinskinna måtte jo testet i skikkelige fjellsko FØR den skulle være med til fjells over helga.  Det var jo det som i grunn var målet med hele turdagen. Den første er jeg skikkelig fornøyd med. Den andre er jeg usikker på. Så den må få flere testturer.

Noen svømmetak ble det. Årets første bad i Harevann. Også kalt Harasjøen.
Rett og slett digger rekkevidden den nye sykkelen gir.
Hmm….denne var meget uvant å bruke både i ulendt terreng, bratt oppover og bratt nedover. Må visst testes ut mer før det konkluderes…

 

Verdensrekord.

Jeg mistenker at dette er verdensrekord. I alle fall såpass oppsiktsvekkende at et blogginnlegg er mer enn på sin plass. Syns jeg.

Det handler om NAV. Og denne gangen tror jeg de har satt verdensrekord, altså. I alle fall NAV-rekord.

Hør bare her:

  1. mai hadde jeg time hos fysioterapeut på nevrologisk avdeling der jeg får oppfølging for min ms, multippel sklerose. Timen var en smule utsatt og forsinket da hele oppfølgingen ble satt på vent mye av fjoråret grunnet kreftdiagnosen. Men 15.mai i år var jeg i gang igjen.

Dermed begynte ballen å rulle. Sykehusfysioterapeuten satte spesialfysioterapeuten i kommunen på saken. 7.juni prøvde jeg ut og 19.juni daterte den driftige fysioterapeuten søknad om spesialsykkel. En spesialsykkel som koster skjorta og som jeg har fått inntrykk av at er så å si umulig å få.

20.juni fikk jeg melding fra NAV om at søknaden var mottatt OG, hold deg fast: 21.juni kom det beskjed: «Det ligger en melding til deg på Digipost». Jeg tenkte det var beskjed om at behandlingstida var så og så lang, det vil si fryktelig lang, og åpnet meldinga litt halvhjertet.

SØKNADEN ER INNVILGET!

Det sto det. Til og med da jeg leste det for femte gang. En eneste dag hadde de brukt på det! I går, 13 dager etter innvilget søknad, ringte telefonen. Sykkelen befant seg baki en bil og var på vei hjem til meg. Kunne jeg ta den imot, kanskje?

Jeg felte en tåre da søknaden ble innvilget. Og jeg felte en tåre i går da doningen sto på gårdsplassen. Nå har undertegnede, det vil si mest småbrukeren, skrudd og justert og jeg har tatt den første prøveturen. Jeg anser dermed at nabolaget er advart om merkelig doning på vegen. Jeg har allerede lagd kø av bobiler forbi her 😉

Dette må være verdensrekord! I alle fall NAV-rekord! Takk til June på nevrologisk, Eva i kommunen og til NAV, sykkelprodusent og hjelpemiddelsentral. Takk til teknisk support, aka småbrukeren også. Jeg klarer ikke å sykle så fort som dere jobber. Men alle kan jo ikke sette verdensrekord. Dessuten så er jeg verdensmester i lengetur. Ikke rask tur eller langtur.

Jeg tror derimot kanskje ikke jeg har tid til å dra på jobb i dag…

DETTE har jeg gledet meg til!
Pakken er levert!

 

Pause uten pausefisk.

Jeg har hatt bloggpause. Ja, det er nok lurt å si i fra, tenker jeg. Sånn at de som ikke har lagt merke til det er fullt oppdatert! Jeg har ikke ansett at mitt bloggfravær på noen som helst måte trengte noen offentliggjøring på forhånd. Ikke at det ville sette noen dype spor, eventuelt noe stort tomrom heller, så dette har ikke vært noe «annonsert» bloggpause. Jeg har bare ikke blogget. Men da kjenner jeg at det vel er greit å si i fra at jeg har hatt pause. Så vet folk det, lissom.

Huet har ikke følt for blogging, rett og slett. Det har vært behov for å bruke energien både i kropp og hue til noe annet. Og det har jeg gjort. Og jeg har skrevet om det. Men ikke publisert. Så da vet alle hva som kommer: gamle men upubliserte innlegg skrevet etter innfallsmetoden gjennom de siste par ukene. Og dermed rimelig uaktuelle også. I alle fall enkelte av dem. Som innlegget fra før i dag: et 17.mai og bunadsinnlegg. Nesten ei uke «for sent» og i alle fall lenge etter at andre bloggere har delt fra seg om den o store dagen.

Det har vært kjemisk fritt for pausefisker i denne pausa. Ingen fisker men en og annen aha-opplevelse har det vært. Noen forventede også. Hva vet bare jeg 😉 . Men friluftsheidi har pauset seg til skogs, selvfølgelig. Vel, akkurat pause vil jeg nok ikke kalle akkurat den turen som er dokumentert på bildene. Det var årets lengste, så langt. Jeg øver nemlig. På å gå lengre enn før. Jeg skal jo på topptur. Og jeg fucker nemlig både cancer og ms. Og det gjør jeg ved blant annet å gå. Denne dagen ble det rekord. Og den rekorden satt i et par dager. Som forventet. Jeg så både rådyr, hauk og firfisle. Men ingen pausefisk. Det er det nok lite av på Glittertind også 😉

Ser ingen fisk selv om innlandshavet så vidt stikker fram langt der borte.

I dag, for å være en smule mer dagsaktuell, så ble en del av forberedelsene til Glittertind gjort på romaskina. Det er fint når beina (beinet i og for seg) ikke vil gå lenger. Og jeg tenkte nesten ikke på Olaf Tufte i det hele tatt, altså…men med både dictusbånd, kompresjonsplagg og armbånd så ble det både #fuckcancer og #fuckms. Men ingen pausefisk. Og det er “bare” 190 km igjen til Glittertind.