Så tidlig som i år tror jeg aldri jeg har pyntet juletreet. Eller, jeg vet egentlig ikke. Det er mulig jeg har fortrengt nye tradisjoner og at jeg fortsatt tror at jeg “alltid” pynter juletreet lille julaften. Nå gjør jeg det når det passer. Og i år passet det i går kveld.
Midt i omorganisering av hele romjula, representert ved tre generasjoner, baking utført av avleggeren og noe interiørgreier (!) som småbrukeren drev med så kom glitter, flagg, engler, kuler og ikke minst William Wallace på plass. Det kortreiste, mer som i ikkereiste, juletreet er pyntet. I dag drar jeg på nissefest ikledd varmedress og tradisjonell nisselue. Normalt arbeidsantrekk i min bransje hele desember, egentlig.
Juletreet er fullt av minner fra levd liv, reiser og folk jeg har møtt underveis. Nasse Nøff har blitt oppgradert til helårspynt og henger dermed ikke på juletreet i år. William derimot får henge der han henger. Hysterisk eller ikke.
I dag startet jeg dagen med kaffe på senga og katten på dyna. Jeg starter ofte dagen slik nå for tida. Det virker ganske godt. Dagen blir levelig på den måten. De fleste av dagene i alle fall. Som regel leser jeg nettaviser, scroller facebook og oppdaterer meg på meldinger og varsler. Når det er ferdig står jeg opp og starter dagen og dagens aktiviteter.
I dag leste jeg et kommentarfelt. Jada, jeg tok sjansen 😉Kommentarfeltet lå under et intervju med vår finske venninne Sanna Saaroma. Det er jo mer som en kuriositet å regne. Den dama har jo en tendens til å smelle i veg noen synspunkter som får kommentarfeltet til å gå varmt. Så også i dag. Jeg kunne glede meg over et kommentarfelt fullt av krenk, fordommer og bastante meninger. Og fullt av folk som kun ser SIN sannhet.
Jeg gjorde som de fleste i sånne kommentarfelt; leste bare overskriften. Sanna mente, sikkert satt på spissen (kanskje?) at den som var uføretrygdet og allikevel orket å trene skulle dra seg på jobb i stedet. Det er ganske imponerende at et menneske som påberoper seg å være både opplyst og følge med i tiden ikke har fått med seg hva helsevesenet og ekspertene som har med mange av oss navere å gjøre nå sier om fysisk aktivitet. Jeg kan hilse fra ekspertisen jeg har vært i kontakt med nå nettopp og melde til Sanna og eventuelt andre som skulle være i tvil: Riktig trening er bra! Det er godt for både hjernehelse og for kroppslige skavanker. I mitt tilfelle så er det såpass viktig å klare å gjennomføre treningsøktene at det blir «jobben» min.
«Trening likestilles med bremsemedisin når det gjelder å hindre attakker og funksjonsnedsettelser», fikk jeg beskjed om da jeg ble skrevet ut fra rehabiliteringsinstitusjonen for oss ms-syke for noen uker siden.
Så Sanna (og meningsfeller): jeg velger å trene og satser på at det hindrer meg i å havne i rullestol og/eller bli enda mer avhengig av skattepengene dine! Og forresten: de uhorvelig store mengdene med «lønn» jeg snylter til meg fra NAV hver måned betaler jeg også skatt av. Kanskje de skattepenga går til skolegang for unga dine for eksempel, Sanna?
Jeg velger å ikke dele lenken til intervjuet. Et pedagogisk «knep» er nemlig å ikke gi for mye oppmerksomhet til negativ atferd! Og jeg kan med glede si at i dag kunne jeg trekke på smilebåndet og rett og slett «drite» i slike meninger. Pardon my french! I dag har jeg gitt oppmerksomhet til hva jeg kan gjøre sjøl. Jeg begynner så smått å få det til en gang i blant. Ukas tredje økt med styrketrening og intervaller er gjennomført. Og jeg har kun vært på jobb i to timer altså, Sanna. Men vet du hva? Jeg gidder ikke ha dårlig samvittighet for det! Jeg blir heller i ganske godt humør av det. Livskvalitet, nemlig. For det forjener jeg også!
Og jeg velger å stille et retorisk spørsmål: Er det de late naverne som gidder å trene, tror du?
Så da får Sanna og alle kommentarfelt holde på med sitt. Jeg har fokus på mitt. For det er det jeg kan gjøre noe med.
Hilsen hu som kom seg til toppen av Glittertind, men som ikke fikser å stå i jobb i hverdagen!
Å ta i mot hjelp ble debattert på radioen da jeg kjørte bil i går. Det var snakk om voksne som sier nei takk til tilbudt hjelp. Og hvorfor vi takker nei. Er det fordi vi ikke vil bry noen eller være en belastning? Eller er det fordi vi vil «klare sjøl». Altså en slags stolthetsgreie?
Vi som jobber i barnehage og alle som har barn står jo midt oppi det der hele tida. Balansegangen mellom å hjelpe den lille poden med å kle på seg og å tillate dem å «klare sjøl» er vanskelig. Og når poden gjerne helt vilkårlig veksler mellom å ønske full service og å klare alt sjøl, så letter det ikke akkurat balansen.
Jeg har møtt meg sjøl i døra noen ganger i det siste når det gjelder akkurat det her. Særlig på Glittertind-turen i september. Det ble overdøvende klart for meg at jeg måtte ha masse hjelp for å klare den turen. Jeg måtte ta imot all den hjelpa jeg kunne få for i det hele tatt å klare å gjennomføre. Det har jeg reflektert en del rundt både før og etterpå.
I hverdagen så er jeg også rimelig avhengig av hjelp. Spesielt fra småbrukeren. Men også fra innretninger og utstyr jeg bruker som er spesialtilpasset meg og hva jeg vil oppnå. De fem viktigste hjelpemidlene jeg har akkurat nå er:
Skinne til beinet. Den gir litt ekstra «løft» slik at jeg får til et fraspark som er forenlig med å gå. Og det aller viktigste; den stiver av ankelen slik at jeg ikke tråkker over når beinet blir følelsesløst og jeg ikke kjenner hvor jeg tråkker. Uten skinna er beinet etter hvert å sammenlikne med kokt spagetti. Ikke lett å bevege seg trygt framover med, med andre ord.
Jeg blir kald på beinet av den skinna. I alle fall i 14 minus.
Gåstaver. Balansen tillater ikke hverken lengre turer eller «offroad»-virksomhet. Men med staver så har jeg alltid minst tre støttepunkter i kontakt med underlaget og det hjelper. Og ja, jeg bruker stavene på «pensjonistmåten», altså som støtte. Ikke som trening.
Stavene er minst like viktig om sommeren.
Trehjulssykkel med elmotor. Den nevnte balansen og mangel på sådan lar seg heller ikke kombinere med vanlig tohjulssykkel. Og fatigue kommer jo som regel ubeleilig, så hjelpemotor er redningen når kreftene tar slutt ei mil inni allmenninga på vei hjem. Så trehjulingen har jeg enormt mye glede av.
Den krever litt rigging etter biltransport. Men ikke mer enn at tre Glittertind-geiter kan fikse det 🙂
Elipsemaskin. Den har stått her i mange år. Innretningen kom i hus lenge før jeg ble syk. Nå gir den meg mulighet til å trene intervaller. Den gir nemlig akkurat nok løft til at høyrebeinet holder i gang fortere og lengre enn ute. Snublefaren er også eliminert. Det betyr at jeg kan trene relativt mye hardere på den enn om jeg skulle tatt den treningsøkta ute. Og trene må jeg. For å orke.
Treningsoppsett med elipse.
Truger. Sykkelsesongen er definitivt over for meg i år. Jeg har ikke noe behov for å begi meg ut på glatta i en trillion kuldegrader på sykkel. Dermed er trugene gode å ha. De ble innkjøpt i 2018 og er godt brukt! I går brukte jeg dem langs skiløypa. Hadde jeg klart det så skulle jeg gått på ski. Men så er det det med balanse og funksjon i høyrebeinet igjen da. Det stokker seg fullstendig for meg med ski på beina. Dermed er trugene redningen. De gir meg mulighet til å bevege meg vekk fra vei og inn i ukjent og «fritt» terreng også om vinteren. Akkurat det siste er nesten det beste. Å bare vandre rett ut i skogen, uavhengig av sti eller løype, og oppdage nye steder og bare være i naturen. Med truger har jeg trygt feste på glatta, stor flate å holde balansen på og uante muligheter til å «forsvinne» til skogs. God trening er det også. Med staver selvfølgelig.
Trugetur er noe av det beste jeg vet.
Disse fem hjelpemidlene er jeg avhengig av for at jeg skal kunne fortsette med det jeg har lyst til. På en måte som er gjennomførbar for meg. Slik kan jeg komme meg til Glittertind. Selvfølgelig også ved å ta imot hjelp fra uvurderlige støttespillere og turkamerater. Men de bidrar også til at jeg får slike opplevelser som jeg hadde på tur i går. Jeg får til hverdagsturer.
Mitt råd til alle som kvier seg for å bruke hjelpemidler som synes eller er skeptiske til å ta imot hjelp fra andre er: Si ja takk! Ja takk, begge deler. Det øver jeg i alle fall på! Alt som kan bidra til at jeg får opplevelser og får til noe jeg har lyst til er kjærkomment! Takk for hjelpa!
Som de fleste som leser denne bloggen vet så har jeg akkurat avsluttet et rehabiliteringsopphold. Jeg har jo hatt behov for slikt rett som det er de siste åra. Både på grunn av muligenskansjefibromyalgi-diagnose, om ikke noe annet kunne påvises, på grunn av kreftdiagnose og sist men ikke minst, grunnet multippel sklerose.
Foreløpig har ikke Nortura vært her for å hente nødslakt. Så da får jeg gjøre det beste ut av det i mens, ikke sant 😉?
Kort fortalt; for et par uker siden var jeg på rehabilitering for min MS (multippel sklerose). Denne gangen der jeg skulle ha vært alle de andre gangene også, nemlig på MS-senteret i Hakadal. Jadda, kjærringa med staven og slikt, langt oppi Hakadalen….
Det var virkelig rett sted! Det var krevende. Og det var intenst. Slitsomt var det også. men aller mest var det lærerikt og øyeåpnende. For egen situasjon. Og for hva som påvirker situasjonen. Alt DET hører hjemme et helt annet sted enn på blogg. Men refleksjoner var det nok av!
Og ved utskrivelse kom de. Ordene som brant seg inn i bevisstheten og som motiverer til å gjøre akkurat det jeg har gjort i dag. Famous last words. Fra min koordinator og fysioterapeut på senteret: Trening likestilles med bremsemedisin. Når det kommer til å hindre multippel sklerose fra å utvikle seg. For meg som av ulike årsaker ikke har kunnet få bremsemedisin så var disse ordene noe av det beste jeg kunne få servert.
Hipp hurra! Jeg KAN gjøre noe! Jeg har et verktøy. Og jeg skal sørge for å bruke det!
Med hjelp av ms-senteret og inspirasjon og motivasjon derfra så gjør jeg i disse dager noen grep. Grepene skal gjøre meg bedre i stand til å kjenne mestring i hverdagen. De skal sørge for at jeg får nok og ofte nok hvile. Og de skal bidra til at både aktiviteter og trening blir så riktig for meg som mulig.
Derfor skal jeg fortsette å trene. Akkurat som jeg har gjort før. Men annerledes. Annerledes fordi jeg skal trene mer målbevisst. Blant annet skal det løftes vekter og det skal belastes tyngre i alle øvelser. Knebøy og annen beintrening skal foregå med ett og ett bein av gangen. Så ikke undertegnede kompenserer for dårlig høyrebein med å bruke venstrebeinet mest blant annet.
Og elipsemaskina skal brukes for det den er verdt! Og litt til. Aller helst ville jeg ha trent ute. Helst til skogs. Men når funksjonsnivået ikke tillater det, så er den maskina gull verdt. Den gir akkurat nok støtte og løft til høyresida til at jeg kan trene hardt nok. Hardt nok til at kondisjonen blir utfordret. På tur til skogs så stopper beinet før kondisen, for å si det sånn. Så tur må være målet. Trening for å øke kapasiteten til å gå på tur må foregå inne. Og jeg må tåle at ms-symptomene forverres når jeg trener. For nå vet jeg hvorfor, og jeg vet at det blir bedre igjen når jeg får hvilt litt etterpå 😊.
Jeg er heldig. Jeg er heldig som har treningsfasiliteter hjemme. Og jeg er heldig som fikk så god veiledning slik at jeg kan trene riktig og på akkurat det som er viktig for meg. Men aller mest så er jeg heldig fordi jeg faktisk KAN trene!
Ja, det er tungt. Og ja, det er spesielt tungt å stille seg opp på elipsemaskina for ei intervalløkt før klokka har blitt 08.00 om morgenen. Slik som i dag. Mandager trener jeg nemlig kroppsbevissthet i gruppe. Og da er det aller best når jeg får blåst i veg kroppen på elipsemaskina først. I dag tenkte jeg på hvor heldig jeg er der jeg peste og svettet meg «avgårde» på den berømte maskina.
For jeg er faktisk i stand til det! Og DET gjør meg heldig!
Og de «famous last words» fra ms-senteret motiverer meg virkelig til å gjøre en innsats. Fordi jeg KAN! «Trening likestilles med bremsemedisin». Det er fantastisk å få slike muligheter! Jeg gleder meg til å fortelle at jeg har tatt vare på dem når koordinator ringer for oppfølgingssamtale i februar!
Min venn i nøden: elipsemaskina. Med dokumentarprogram på laptopen så det ikke blir så kjedelig, stablet opp til riktig høyde 😉
På denne datoen et tidligere år så lurte jeg i bloggen på om friluftsheidi hadde blitt sofagris. I perioder blir det nemlig adskillig mindre frilufts- og turliv enn denne dama egentlig vil være seg bekjent av. Kamerarull og for så vidt blogg ellers dokumenterer at det nok ikke er helt tilfelle. Ikke riktig ennå i alle fall. Det kjennes bare sånn. Jeg er fortsatt en del ute. Om ikke så langt og lenge om gangen alltid.
Nå har jeg begynt å ta i bruk verktøy for å motvirke sofagris-oppførselen enda mer. Jeg er jo akkurat hjemme fra rehabiliteringsopphold. Der lærte jeg mye. Mye som ikke akkurat er så lett å sette ord på i bloggform og mye som slett ikke egner seg for andre enn meg sjøl og kanskje de aller nærmeste. Det mest konkrete lærte jeg nok om trening.
Min «bestilling» til fysioterapeuten på rehabiliteringsinstitusjonen var nemlig som følger:
«jeg ønsker meg en målrettet trening som hjelper meg til fortsatt å kunne gå fjellturer». Det er nemlig umåtelig viktig for meg med de turene. Det er da jeg får energi til å motstå «sofagris»-tendensene og turer gir meg opplevelser og påfyll som er gode å ha «i banken» når skrotten og psyken ikke er samarbeidsvillig.
For å klare det så må jeg trene. Og det har jeg jo i grunn gjort i årevis. Men nå har jeg altså lært noe nytt. Det skal trenes målbevisst rett og slett for å gjøre meg i stand til å holde på i fjellheimen på tross av alt som taler i mot. Dermed må det løftes tungt. Tyngre enn jeg har gjort før. Og det må prioriteres riktig. Kondisjonen skal fortsatt bli utfordret. Men aller viktigst blir det å løfte. Knebøy skal foregå med ekstra vekt og helst ett bein om gangen. Slik at jeg ikke jukser og lar venstrebeinet ta den verste støyten. Høyrebeinet må, på tross av dårlig kontroll, gjøre sin egen jobb heretter. Alene. Noen ganger må øvelsene tilpasses det dårlige beinet med både støtte og forenkling. Men det lar seg gjennomføre. Og ja, jeg blir svimmel og får synsforstyrrelser. Jeg mister balansen og bikker sidelengs om jeg ikke passer på å bedrive øvelsene i nærheten av vegg eller annet å ta fatt i. Jeg får i det hele tatt veldig mye tydeligere ms-symptomer når jeg trener hardt. Både synlige og usynlige. Men det må jeg finne meg i. Det har med at kroppen blir varm og musklene slitne, og dermed øker symptomene betraktelig. Men det går over. Selv om jeg må vente litt med å dusje etter ei treningsøkt. Vente til jeg klarer å stå oppreist i alle fall.
Det har blitt noen økter siden jeg kom hjem. Selv om styrketrening nok er en av de treningsformene jeg fram til nå har syntes er kjedeligst. For friluftsheidi skal snart på tur igjen. Det er nemlig trugeføre i litt høyereliggende strøk.
Det blir nok ikke Glittertind igjen. I alle fall ikke med det første. Men jeg vil på tur. Gjerne en litt lang en. Og kondisen er nok ikke så helt håpløs. I og med at denne kroppen klarte å jobbe i over 13 timer i strekk på akkurat Glittertind- turen. Men programmet er enkelt og realistisk. Og målet er konkret. Friluftsheidi skal til skogs og til fjells. Dermed må det trenes. Nå gjelder det bare å finne et mål. For et konkret mål motiverer meg. DET lærte Glittertind-turen meg. Så jeg «løfter jønn» som vi sier heromkring. Og tenker på hva som blir neste turmål friluftsheidi skal begi seg mot!
Treningsfasilitetene er til stede. Så det er bare å gyve løs.
Vekten av rehabilitering begynner å sette inn, tror jeg. Det kjennes ut som vekten av to uker med samtaler, undervisning, refleksjon, styrketrening, kardiotrening, mental trening samt nye medisiner og veiledning slo inn i helga.
Nå gjelder det vel at tyngden av alt dette her ikke blir en klamp om foten. En slik klamp som drar en lenger ned i blautmyra. Det er mye å ta tak i. Mer og på noe andre områder enn jeg egentlig hadde forestilt meg. Tyngden av den realiseringen kan kjennes litt vel heavy. I alle fall om det kommer slik der i flokk…
I kveld skal de nye medisinene trappes opp. Så morgendagen kan by på alt fra flere mil på sykkel til en dag med bare centimeters forflyttelse under dyna. Håpet er at det ikke blir tyngre enn at det er mulig å slenge dyna til side og komme meg ut i frisk luft.
Flink pike kan du værra sjøl. Det har jeg skrevet om flere ganger før. Se linker nederst i innlegget. I dag har jeg vært det igjen. Javisst; jeg har syklet over 2,5 mil. Javisst; jeg har vært aktiv. Og javisst; jeg har vært på tur og fått frisk luft. Men jeg har ikke gjort det for å være flink pike.
Det flinkeste med hele sykkelturen er at jeg klarte å gjøre akkurat det jeg hadde lyst til. Og det jeg vet jeg liker, syns er gøy og trenger. Jeg syns det er så gøy at 2,5 mil kjennes helt innafor.
Og ja, jeg vet at ikke alle har sykkeltur høyt på ønskelista når det duskregner, snø og slaps ligger nesten alle steder det ikke har vært brøytet og litt til, og det er fire plussgrader men «føles som to», som yr skriver. Sånt noe er for spesielt interesserte. Og det er jeg jo. Og ganske flink pike.
Akkurat det sa jeg til ei dame jeg møtte på tur i dag. Det handlet om været og det handlet om vinteren. Is i grøfter og på vanndammer og frossen gjørme i stien vitner om at den er på vei. Sur oktobervind og rundt null grader bidro også.
Frost.
«Nå går vi inn i 5-6 måneder med kulde!», sa dama. «Ja sånn er det nå i detta landet», sa jeg. «Så da må vi jo bare løse det». «Bare» med litt ironi…. Eplekjekk er jeg jo også.
Men igjen; konsentrere seg om det en kan løse, så klart. At det er vinter, kaldt, og at været er sånn eller slik; DET får vi ikke gjort noe med. Men hva er det jeg kan gjøre noe med? Hva kan jeg løse? Hvordan skal jeg forholde meg til denne vinteren som er i anmarsj?
Jo, jeg som er glad i å være ute på tur kan for eksempel være litt kortere tid på tur om gangen. Hvor deilig er det ikke å komme inn igjen etter en totimers tur ute i kulda? Antakelig blir det ikke noe bedre etter fire timer. Og jeg kan kle på meg mer når jeg går ut. Selvsagt. For ikke å snakke om å raste et sted jeg kan gå inn i ei koie eller en gapahuk og i beste fall fyre opp ei grue eller et bål.
Jeg har jo allerede måttet redusere lengden på turene i kilometer, grunnet funksjonsnedsettelse, men «lengetur» har jeg jo fortsatt med. Men lengetur i sakte tempo og en hel haug med pauser kan fort bli litt småkjølig på denne tida. Funksjonsnedsettelser har krevd hjelpemidler. Heldigvis fins det fagfolk som bidrar til, om ikke akkurat å løse, men i alle fall å bedre min mulighet til å løse slike utfordringer. Så er det jo opp til meg å bruke hjelpemidlene og fortsette å sykle og gå.
Hjelpemidler bidrar til at JEG kan løse en del utfordringer.
Jeg kan ta ei pause i syklinga. Sykkeltur er kaldt om dagen! Jeg kjente i dag at det snart er på tide å «hermetisere» den sykkelen for sesongen. Og så kan jeg glede meg til snø og trugeføre. Varmt i stedet for kaldt drikke i sekken hjelper også. Og varmt drikke slukker tørsten det og.
Refleksjonen kom også i form av tanken på «hvordan løser jeg det egentlig på dårlige dager?». De dagene jeg er i enda dårligere form enn til vanlig og det koster nesten alt av krefter bare å komme seg på do om morran. De dagene da kroppen sier vilikkekanikkeorkerikkebareglemdet, mens hodet bare vil og vil og vil? Ofte løses det med trass. Jeg står opp allikevel. Men det er mange dager med begge bena, armene og hodet sugd fast langt nedi «blautmyra» hele dagen, ja.
I går var det en slik dag. Da ble eneste turen ut til og fra postkassa. Men jeg bestemte meg for det. Og da var det greit. Jeg løste det slik i går.
Akkurat i dag løste jeg det også. For i stedet for å tenke at dagen gikk i vasken, så bestemte jeg meg for å ta en kortere og snillere tur. Altså, ETTER at formen hadde blitt bittelitt bedre, så klart.
Og det ble en god opplevelse. Og når alle vet at litt er bedre enn ingenting, så er jeg strålende fornøyd med egen innsats. Og egen evne til å løse noe når forutsetningene ikke er noe jeg får gjort noe med.
Jeg holder jo i grunn på å ta en slags uformell master i «hvordan løse hverdagen som varig syk med både den ene og den andre diagnosen». Altså hva gjør jeg med det jeg fortsatt har kontroll på? Om noen dager reiser jeg på rehabilitering igjen. Jeg har store forhåpninger til at det fins kompetanse der som kan gjøre meg mer løsningsorientert enn jeg er. For det gir mestring.
Det er vel egentlig mantraet: «Hvordan kan jeg løse det her?» «Hvordan kan jeg skape meg en hverdag med noen gode opplevelser og som kjennes meningsfull?». På tross av smerter, funksjonsnedsettelser, fatigue og oppfølgingstimer. Og til tross for behandling og oppfølgingstimer på alle bauger og kanter.
I dag hadde jeg altså et lyst øyeblikk og var relativt løsningsorientert, syns jeg. Og ble belønnet med tur, røde kinn og en grunnleggende tilfredshet både fysisk og psykisk. Jeg tror jeg må bli enda flinkere til å tenke løsningsorientert når det gjelder alt, egentlig. Resten av fredagen skal løses med fyr i ovnen, pledd, refleksjon om å løse greier og en sjokoladebit. (jug: mange sjokoladebiter…blant annet…) God helg!
Nyter utsikt og satser på innsikt om å være løsningsorientert.
Gårsdagen ble en sånn dag. En dag med mye tid i horisontalen, og der den eneste turen ut døra var tur retur postkassa. Slett ikke verst, det er vel sånn omkring femti meter dit… Men det var sol og det meste av den horisontale virksomheten kunne gjennomføres på den innglassede balkongen.
I dag, derimot, var formen bedre. «Bakkeintervall» foreslo småbrukeren da. Kjempeforslag! Men jaja. Det er jo relativt effektiv trening da. Spesielt for slike som meg som går med staver. Heldigvis planla han ikke så mange, og dessuten hadde han både kaffevann og kanelsnurrer i sekken. Så da vi bare fikk hentet alt vi hadde glemt så ble det bittelitt bakkeintervall og myyyye bål! Akkurat en passe porsjon for den som må leve «livet i små porsjoner».
Heldigvis ikke like langt som til Glittertind. Og heldigvis høy bål- og kanelsnurrfaktor etterpå.
Forsidepiker må også hvile seg i form. Eller hva det nå heter. Så i dag sitter jeg mest mulig på rompa. Sola skinner men jeg er stort sett inne. Jeg spiser når jeg er sulten og akkurat det jeg har lyst på. Jeg er like enspora som jeg har vært de siste dagene (inkludert bloggen).
Og jeg snakker kun til katta. Et slags fokus? Satser på at det holder for å oppnå formtopp fra i morgen. En som kulminerer til det helt ustoppelige på lørdag helst.
Tror dere det holder med en dag? Eller to halve, kanskje? Det MÅ det.
