Den 1.november for ett år siden skrev jeg om hvordan jeg når mål. I helga gjør jeg et stunt og prøver meg på et nytt et. Et slags eksperiment. Akkurat hva målet er denne gangen og hvordan det går blir spennende. Og det dokumenteres på bloggen uansett. Men ikke før etterpå.
Så da lader jeg opp med dette innlegget fra arkivet:
https://friluftsheidi.blogg.no/hvordan-nar-vi-mal.html
Panikken slo inn på mandag. Og kunne nok ha ført til en skikkelig råtten blåmandag. Men jeg kastet meg på telefonen umiddelbart og klagde min nød til rett instans og fikk lovnad om at en ingeniør skulle se på saken så fort som mulig. Dermed kunne panikken erstattet med litt mer lett nervøsitet.
Så fort som mulig er imidlertid et rimelig lite konkret tidspunkt. Og jeg er redd det ikke akkurat blir i morra… Det er snakk om ortopediingeniør. Det er snakk om spesialtilpasset ortose, og det er snakk om ødelagt hjelpemiddel som jeg er rimelig avhengig av for å bevege skrotten noe særlig utenom stuegolv eller asfalt.
Skinna mi er ødelagt. Mer eller mindre knekt i det aller mest nødvendige og kritiske området. Selvfølgelig har vi forsøkt med en liten reparasjon. Lim og elektrikertape. Uten å bygge opp og ut så mye at skinna ikke får plass i skoen sammen med foten. Vi har lekt litt ingeniør vi også. Limet ga fra seg mistenkelige knirke- og sprakelyder under dagens økt på elipsemaskina. Det sprakk. Så det funka dårlig. Da er det bare elektrikertapen igjen. Jeg får teste den ved anledning.
For sikkerhets skyld mista jeg en krok til dictusbåndet i dag også. Dictusbånd er «stroppen» som jeg bruker rundt ankelen for å motvirke «dropfottendensene» i høyrefoten. Det er den jeg bruker når skinna ikke er på. Litt sånn der lightversjon. Disse krokene spretter av i alle retninger og blir borte. Akkurat som i dag da jeg skulle ta på sko og stropp og kjøre hjem etter trening. En skikkelig dårlig patent, egentlig. Nå har jeg igjen kun 3. Jeg bruker 2 om gangen, så sannsynligheten for å gå tom med det første er overhengende.
I kveld har småbrukeren operert som brannslukker. Han har reparert reservedeler og ekstrautstyr. Alternativer til kroker er hentet og lagt til utprøving og skinna er forsøkt armert og tapet opp på nytt. Så får vi se da, om noe virker. Og så får jeg virkelig håpe at ortopediingeniøren er påskrudd og kan skaffe meg ny ortose/skinne fortere enn svint.
For alle oss som er avhengige av hjelpemidler og ekstrautstyr hver dag så er slikt som dette viktig. Og slett ikke en uvesentlig del av hverdagen. Så da blogges det om dette på hverdagsbloggen også.
Jeg gleder meg til å prøve ut småbrukerens alternative patenter og krysser fingrene for ny skinne «så fort som mulig» 😉
Er det mulig, liksom!?! Ikke nok med at høyrebeinet er delvis satt ut av spill grunnet funksjonsnedsettelse på grunn av multippel sklerose, et korsbånd i kneet som er kronisk «uleget» og at det samme beinet er kreftoperert både oppe og nede – neida!!! Nå er foten både blågrønn, stiv og hoven av «leirskade» type overtråkk også. Og jeg klager!
Men kjapp til å google behandling og opptrening var jeg da uhellet var ute. Erfaring tilsier at syting og klaging ikke virker. Nedising og slikt var uaktuelt der og da. Det er ingen som skal sove ute i hengekøye i oktober som tenker at det er en god ide å KJØLE NED beina, eller beinet, før leggetid. Ergometersykkel med «overdrevet» bevegelse i ankel, derimot, ble anbefalt i opptreninga. Aha, tenkte jeg. Her så jeg muligheter. Så i går var jeg på sykkeltur. Om ergometersykkel anbefales, så kan vel trehjuling også fungere!?! Det gjorde det.
I dag sto styrketrening på planen. Litt spent, i og med at det gjerne gjør vondt både å få på seg støttestrømpe og sko, må jeg innrømme at jeg var. Jeg fikk gjennomført. Litt nøyere med utførelse og litt lavere tempo. Jeg måtte allikevel innse at det var litt vondt ja.
Men jeg hadde jo lest at bruk av beinortose var anbefalt i opptrening. Og heldige meg har jo akkurat det fra før! Det er jo del av mitt faste ekstrautstyr som ms-er! Så i dag har jeg tatt i bruk beinortosen min, som jeg bare kaller for skinne, innendørs for aller første gang. Tidligere har jeg kun brukt den ute, spesielt i ulent terreng eller når jeg skal gå relativt langt.
Da den endelig kom på etter forsiktig lirking av vond fot, fungerte den aldeles strålende på ellipsemaskin også! Så dermed fikk jeg jammen gjort ei kondisjonsøkt. Beinet og skinna fungerte som bare det. Det var muligens verre med kondisen!
Så hell i uhell vil jeg kalle det. Jeg hadde jo både egnet sykkel og ortose tilgjengelig. En annen ting er jo at om jeg ikke hadde hatt ms, og dermed ikke alt det der ekstrautstyret, så hadde jeg muligens ikke skadet beinet i det hele tatt… Jaja, det får jeg aldri vite! Dermed kaller jeg det fortsatt: Hell i uhell!
Hvordan “krigsskaden” oppsto og slikt har jeg skrevet her:
I dag var dagen da jeg gjorde noe helt mot normalt. Helt motsatt av det jeg pleier å gjøre. Jeg syklet andre veien!
Vanligvis så triller jeg så lite som mulig på asfalt. Jeg velger heller grusvei, skogsvei og aller helst slik der setervei med gras i midten når jeg skal ut på sykkeltur. Egentlig når jeg skal ut på tur ellers også da. Men i dag gjorde jeg motsatt.
Jeg syklet andre veien. Eller, etter hvert andre veien i alle fall. Det var nemlig om å gjøre å unngå trafikkert vei, mer enn det var om å gjøre å sykle kortest mulig distanse. Så da ble det litt grusvei, masse nedoverbakker og så inn på både asfalt og gang- og sykkelsti. Til og med fotgjengeroverganger og ringeklokke fikk jeg bruk for. Det ble noen ekstra kilometer, men hensikten ble oppnådd. Mye stille og lite trafikkert vei, og sykkelvei der det begynte å ta seg opp med bil. Og dermed fikk jeg sett mange fine og modne kornåkre, en og annen potetåker, tre rådyr og noen gårder fra en annen vinkel enn jeg pleier.
Dermed ble dagens sykkeltur både en nyttetur og en slags turist-i-egen-kommune-tur. Jeg fikk handlet det jeg skulle og det aller viktigste; jeg hentet bestilte bøker på biblioteket! Og da fungerte jo sykkelen både som ren treningsmaskin, transportmiddel og ikke minst bevegelseshjelpemiddel. Noe den jo er!
Med matpakke og kaffe i sykkelveska og hjelpemotor i oppoverbakkene kunne jeg gjøre unna hele turen uten at fysikken kollapset fullstendig underveis. Jeg gledet meg ikke akkurat til oppoverbakkene i siste halvdel av hjemturen, men det var igjen masse strøm på batteriet, så det gikk så fint atte.
Ikke er det hver dag jeg spiser lunsj under ei sædcelle heller! Men det er sånn vi kan drive med midt i kulturlandskapet her i Innlandet.
Kjærringkoken, undergangen, overgangsalderen, klimakteriet… Kjært barn har mange navn. Også de som ikke er så kjære også, tydeligvis. Jeg er til tider et vandrende kjernekraftverk for tida. Et med rimelig elendig termostat og temperaturregulering. Et noe ustabilt et, med andre ord. Rett og slett brått og uhemmet alt for varm rett som det er, og fortsatt iskald i mellom slaga. Og slik har det vel i grunn vært et par tre år, tror jeg.
Jeg er svett. Rett som det er. Slik sett er kan jeg jo gjerne være overgangsalderens ansikt utad, om det skulle være noe som helst behov for noe slikt.
Men akkurat i dag er ikke koken så aller verst. Selv om den nok hadde en ørliten gjesteopptreden da jeg plutselig befant meg midt i en Ikea-skap-montering her tidligere i dag. Et lenge utsatt prosjekt som ventet på det rette øyeblikket. Og det var i dag. Men aller mest svett ble jeg av dagens treningsøkt. Og når treningsmatta ser sånn ut etter ei intervalløkt på elipsemaskin:
Ja da vet jeg at «oppvarminga» til dagens «14 minutter for MS» – i dag bevegelsestrening og tøying – var effektiv. I det minste i oppvarmingsøyemed.
Pengestrømmen inn på spleisen til kampanjen er derimot rimelig iskald. Ikke noe å bli svett over! Dermed deles linken igjen. Her jeg sitter under pleddet med fyr i ovnen. Ikke direkte svett akkurat nå med andre ord.
14 minutter for MS: https://www.spleis.no/project/382739
Jeg må fortsatt være min egen bremsemedisin. Det vil si trene. Trene; ikke for å bli kjempesprek eller i superform; men for å opprettholde funksjon og sette skrotten i stand til å kompensere så godt som mulig for alle symptomene som har dukket opp eller som dukker opp i framtida.
Dermed ble det ei styrkeøkt etter kontroll hos nevrolog i dag. Og så er jeg spent på om min «medisin» gir like kraftige «bivirkninger» denne uka som den gjorde forrige uke. Alle medisiner gir jo bivirkninger. Så også denne. Forrige uke var jeg nemlig så støl av denne selvmedisineringa mi, at å ta seg nedover trappa, sette seg på do eller reise seg opp fra stolen var en kraftig utfordring.
Men det gjelder å holde trøkket oppe! Bremsemedisin av denne typen er ferskvare. Så får vi se om ms-skrotten min takler denne medisineringa bedre denne uka! Uansett så foretrekker jeg stølhet som bivirkning framfor mye av det andre svineriet som bivirkninger av medisiner kan gi. Om de er for multippel sklerose eller noe annet.
Det er både nevrologen og jeg enige om. Så da fortsetter jeg med denne bremsemedisinen.
Og samler inn litt penger i tillegg!
https://www.spleis.no/project/382739
De som leste friluftsheidi.blogg.no i går fikk med seg at jeg utfordrer meg selv i september. Og mine 14 minutter på dag en, altså i dag, er gjennomført. Helt etter planen! Og det kan slike som meg bli både stolte og glade av. Spesielt da de 14 minuttene ble kombinert med maaaange flere minutter, timer faktisk, på padletur.
Strålende sol, minimalt med vind og frisk og akkurat passe temperatur til å padle i kortermet trøye. Med perfekte padlefohold, strålende turfølge og ikke minst kaffe og pannekaker på stormkjøkken, så kunne denne skrotten glede seg over energi nok til å gjennomføre 14 minutter da jeg kom hjem. I dag 14 minutter stretching/tøyeøvelser. Slett ikke dumt etter noen timer i kano og bil.
Den som henger på får se hvordan det går dag to!
Kampanjen beskrives her: https://friluftsheidi.blogg.no/hva-skjedde.html
Og spleisen ligger her: https://www.spleis.no/project/382739
Det er jeg som er tøffelhelt i dag. I alle fall så tøfler jeg rundt.
En gang («this one time, on bandcamp» 😉) jeg var på rehabiliteringsopphold så gjennomførte en av mine medpasienter en relativt heftig spinningtime iført – nettopp tøfler! Han hadde ikke rukket å skifte sko. Det var viktigst å rekke timen!
Så i og med at mitt venstre bein de siste dagene på det sterkeste har motsatt seg å ha på sko – ja da ble det tøfler da! Nå også til trening. For går den an å trene spinning i tøfler, så må det vel gå an å trene styrke!?!
Det gikk. I alle fall nesten. Et par øvelser måtte byttes ut da tøflene rett og slett ikke holdt seg på beina. Og balansen ble i grunn enda dårligere enn den er fra før. Men svett, andpusten og mør ble jeg. Så da fungerte tøflene, de! Og det er det viktigste. At ting kan løses og er gjennomførbare.
Og jeg ble tøffelhelt! Heller det enn sofahelt 😉
Jeg har lenge tenkt at jeg muligens burde kjøpe ei slik trøye til far min:
Men jeg skal bare si “never underestimate an old woman with a three-wheel el-bike either”! Så det så!
Superlokal, nylig gjennomført og superenkel forskning sier at sup krever både kroppsbeherskelse og balanse. Mye.
Det vil jo da si at relativt slappe, ubalanserte og ms-befengte kjerringer på 51 pluss med et noe ustabilt og overgangsalderpreget tyngdepunkt muligens med fordel kan finne på noe annet å drive med. Eventuelt finne alternative løsninger!
Så i dag ble det altså den type forskning. Alternative sup-løsninger. Gjennomført ved å bli rodd til egnet langgrunn strand uten fare for stein i bakhodet når(ikke hvis) jeg ramler av. Flatt vann, altså uten noe som helst som likner bølger, var en forutsetning. På lik linje med bare sånn passe sommervær, slik at det ikke befant seg så mange andre på stranda😉. Bortsett fra et par danske småbarnsfamilier som hadde så mange unger at de rett og slett ikke hadde tid til å følge med på oss sup-erne. Regner jeg med.
Enkel, lokal og ny forskning sier dermed at dette er den beste måten:
Avslappende og stabilt og fint. Det er fullt mulig å padle, men noe ugreit å vite hvor…
Denne metoden går også an. Men fører raskt til krampe i fotbad og legger.
Denne metoden fungerer dersom det holder med 2-3 padletak for å komme dit du vil. Mulig at de som har følelse i begge bein kan få til 5 tak…. Hu som har balanse og fysikk i orden, avleggeren, fikk til flere hundre…
Forskning er krevende greier og det er viktig med hvile mellom øktene. Og den beste sup-stillingen fungerer også i robåt, med sup-er på slep. Hvis noen andre ror.
SUP betyr i følge det o-store-internett: stand-up-paddleboard. Det der høres ut som multitasking; både stå og padle? Og multitasking har jeg lært av nevropsykolog at ingen får til særlig bra. Vi bare tror det. Jeg kaller det heretter LDP: lay-down- paddleboard.
