I dag var det turdag. Og det endte med en skikkelig triathlon, faktisk. «I did it my way» i alle fall. Så også med triathlon. Noen kilometer sykling, et par kilometer gåtur i tidenes mest ulendte sti, noen svømmetak og noen kilometers sykling igjen. På sett og vis en triathlon, med andre ord. En tilpasset sådan. Eventuelt et kinderegg hvis du foretrekker det.
Og jeg fikk testet både sykkel og ikke minst beinskinne. Sykkeltestingen gikk egentlig ut på å teste hvor lite jeg kunne bruke el-motoren på en slik tur. Eller hvor mye den egentlig skulle brukes for å oppnå en optimal fordeling mellom trening og muskelbruk på ene siden og kapasitet og rekkevidde på andre. Beinskinna måtte jo testet i skikkelige fjellsko FØR den skulle være med til fjells over helga. Det var jo det som i grunn var målet med hele turdagen. Den første er jeg skikkelig fornøyd med. Den andre er jeg usikker på. Så den må få flere testturer.
Noen svømmetak ble det. Årets første bad i Harevann. Også kalt Harasjøen.Rett og slett digger rekkevidden den nye sykkelen gir.Hmm….denne var meget uvant å bruke både i ulendt terreng, bratt oppover og bratt nedover. Må visst testes ut mer før det konkluderes…
mai hadde jeg time hos fysioterapeut på nevrologisk avdeling der jeg får oppfølging for min ms, multippel sklerose. Timen var en smule utsatt og forsinket da hele oppfølgingen ble satt på vent mye av fjoråret grunnet kreftdiagnosen. Men 15.mai i år var jeg i gang igjen.
Dermed begynte ballen å rulle. Sykehusfysioterapeuten satte spesialfysioterapeuten i kommunen på saken. 7.juni prøvde jeg ut og 19.juni daterte den driftige fysioterapeuten søknad om spesialsykkel. En spesialsykkel som koster skjorta og som jeg har fått inntrykk av at er så å si umulig å få.
20.juni fikk jeg melding fra NAV om at søknaden var mottatt OG, hold deg fast: 21.juni kom det beskjed: «Det ligger en melding til deg på Digipost». Jeg tenkte det var beskjed om at behandlingstida var så og så lang, det vil si fryktelig lang, og åpnet meldinga litt halvhjertet.
SØKNADEN ER INNVILGET!
Det sto det. Til og med da jeg leste det for femte gang. En eneste dag hadde de brukt på det! I går, 13 dager etter innvilget søknad, ringte telefonen. Sykkelen befant seg baki en bil og var på vei hjem til meg. Kunne jeg ta den imot, kanskje?
Jeg felte en tåre da søknaden ble innvilget. Og jeg felte en tåre i går da doningen sto på gårdsplassen. Nå har undertegnede, det vil si mest småbrukeren, skrudd og justert og jeg har tatt den første prøveturen. Jeg anser dermed at nabolaget er advart om merkelig doning på vegen. Jeg har allerede lagd kø av bobiler forbi her 😉
Dette må være verdensrekord! I alle fall NAV-rekord! Takk til June på nevrologisk, Eva i kommunen og til NAV, sykkelprodusent og hjelpemiddelsentral. Takk til teknisk support, aka småbrukeren også. Jeg klarer ikke å sykle så fort som dere jobber. Men alle kan jo ikke sette verdensrekord. Dessuten så er jeg verdensmester i lengetur. Ikke rask tur eller langtur.
Jeg tror derimot kanskje ikke jeg har tid til å dra på jobb i dag…
Jeg har hatt bloggpause. Ja, det er nok lurt å si i fra, tenker jeg. Sånn at de som ikke har lagt merke til det er fullt oppdatert! Jeg har ikke ansett at mitt bloggfravær på noen som helst måte trengte noen offentliggjøring på forhånd. Ikke at det ville sette noen dype spor, eventuelt noe stort tomrom heller, så dette har ikke vært noe «annonsert» bloggpause. Jeg har bare ikke blogget. Men da kjenner jeg at det vel er greit å si i fra at jeg har hatt pause. Så vet folk det, lissom.
Huet har ikke følt for blogging, rett og slett. Det har vært behov for å bruke energien både i kropp og hue til noe annet. Og det har jeg gjort. Og jeg har skrevet om det. Men ikke publisert. Så da vet alle hva som kommer: gamle men upubliserte innlegg skrevet etter innfallsmetoden gjennom de siste par ukene. Og dermed rimelig uaktuelle også. I alle fall enkelte av dem. Som innlegget fra før i dag: et 17.mai og bunadsinnlegg. Nesten ei uke «for sent» og i alle fall lenge etter at andre bloggere har delt fra seg om den o store dagen.
Det har vært kjemisk fritt for pausefisker i denne pausa. Ingen fisker men en og annen aha-opplevelse har det vært. Noen forventede også. Hva vet bare jeg 😉 . Men friluftsheidi har pauset seg til skogs, selvfølgelig. Vel, akkurat pause vil jeg nok ikke kalle akkurat den turen som er dokumentert på bildene. Det var årets lengste, så langt. Jeg øver nemlig. På å gå lengre enn før. Jeg skal jo på topptur. Og jeg fucker nemlig både cancer og ms. Og det gjør jeg ved blant annet å gå. Denne dagen ble det rekord. Og den rekorden satt i et par dager. Som forventet. Jeg så både rådyr, hauk og firfisle. Men ingen pausefisk. Det er det nok lite av på Glittertind også 😉
Ser ingen fisk selv om innlandshavet så vidt stikker fram langt der borte.
I dag, for å være en smule mer dagsaktuell, så ble en del av forberedelsene til Glittertind gjort på romaskina. Det er fint når beina (beinet i og for seg) ikke vil gå lenger. Og jeg tenkte nesten ikke på Olaf Tufte i det hele tatt, altså…men med både dictusbånd, kompresjonsplagg og armbånd så ble det både #fuckcancer og #fuckms. Men ingen pausefisk. Og det er “bare” 190 km igjen til Glittertind.
I går gikk det, gitt. Jeg klarte det. Å ha «riktig» innstilling. Det har jeg hørt mye snakk om. Viktig å ha riktig innstilling. For å takle hverdagen og alt som kommer. Også når hverdagen ikke akkurat blir som du hadde tenkt. Ikke minst da, egentlig. Alt blir så mye lettere med riktig innstilling….
Gjett hvor lei jeg er av å høre akkurat det! På en skala fra en til ti….sånn omtrent elleve og en halv. I alle fall de dagene jeg ikke får det til. For de er der de dagene. Da er det greit å krype inn i skallet sitt. Bli i hula og vente med å komme ut til hodet er mer på rett plass og det passer å menge seg med folk. Positiv innstilling er ingen kur. Det er ingen som har blitt frisk av det. Og noen konstant variabel er det så langt i fra. I alle fall hos meg. Her er det både positiv og negativ innstilling, ingen tvil om det, men hvilken lar jeg dominere?
Neida, positiv innstilling kan fort bli enda en ting å ikke fikse. Enda en ting som en skal hige etter å oppnå. Men det er nok irriterende riktig. At det er viktig å ha den i basen for hvordan livet skal møtes. «Det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det». Tipper mange av dere har hørt akkurat den også. Jeg er i alle fall ikke i tvil om at det er de gangene jeg klarer å la være å tenke på det som skal skje neste uke, om et år eller resten av livet for den saks skyld at det går best. Jeg har det best. Og for mye tankekjør på greier jeg ikke har kontroll over er rett og slett ødeleggende. Det fungerer i grunn best å kun fokusere på her og nå. Eventuelt på den neste timen eller til nød i morgen. Og da gjelder det selvfølgelig å ha innstilling. Og ikke hvilken som helst.
Jeg tok initiativ til en felles tur med felles mål for hva vi skulle oppnå. Jeg av alle «aleneturgåere» som fins fant det for godt å tenke at det hadde vært stas med noen å gå sammen med. Både for egen del og for «saken». Det kom ingen. Det var ikke så overraskende. Jeg tipper at jeg ikke hadde kasta meg rundt på en 3-4 timers varsel sjøl. Ikke er vi innlendinger kjent for å være så ekstremt impulsive heller akkurat. Og det kunne jo godt ha vært litt stusslig. Å gå der som dronning venneløs, for å si det sånn.
Men nei, jeg fikk meg en super tur. Gikk akkurat så langt det passet akkurat meg i går. Stoppet og tok pause når jeg ville. Tok fotopause når det passet meg og gikk akkurat så fort som jeg ville. Helt supert.
Været var slett ikke så bra som det har vært i påskeuka. Det var meldt regn og det var sur vind. Kanskje litt forhold for spesielt interesserte, egentlig. Jeg var forberedt på både å bli kald og bløt. Men hva skjedde? Joda, jeg kunne gå og flashe innsamlings-t-skjorta hele veien. Sola stakk til og med i såpass at jeg fant solbrillene og benken(e) som fungerte som pauseparkering fungerte uten at jeg trengte å bli bløt i rompa. Supert turvær tross vind og blåst. Og fotografering av vær er ganske spennende.
Gråvær gir fotolys.Snø eller regn i sikte?Noen som kjenner han her med familie?
Det var til dels rimelig bløtt og både gjørmete og isete og fullt av slush på stien. Gleden over allikevel å kunne gå for det meste på bar bakke, uten pigger på både staver og skotøy og i «småsko» var derimot så påtakelig at partiene med gjørme og is – ja de var det bare å «sprette» rundt. Eventuelt skjene forbi eller rett gjennom.
Så gråværstur som ble alenetur endte med gode opplevelser, ble lenger enn jeg trodde og hodet fikk både luft og påfyll. Fordi jeg klarte det i går. Å fokusere kun på det som var bra. Ikke tenke på noe som helst som kunne vært bedre. Og med mentalt overskudd nok til å møte det meste med «riktig» innstilling. Jeg var fornøyd og det kjentes ut som jeg hadde oppnådd målet tross alt. Mestring. Og mestringsfølelsen kom av innstillinga mi, tenker jeg.
Jeg håper å ta med meg den innstillinga inn i onsdagen også. Det tror jeg at jeg skal få til!
En sann glede å gå i “småsko”.Med solgløtt både på “innsamlings-t-skjorta” og i luggen.
Jeg kom meg ut på søndagstur i dag. Det ble med en halvtimes tid og det holdt med en kilometer. Men det ble frisk luft og litt sporjakt. Og det ble skog.
For hvis MetteJosteinsdatter med nyoperert rygg kan tråkke omkring i løssnøen sånn:
Ja da kan jeg! Og det er det beste med blogg, ikke sant? Inspirasjonen det kan gi. Og motivasjonen vi kan gi hverandre. Takk til bloggere som gir inspirasjon til både det ene og det andre. Fra direkte utfordringer til street-art-safari, mat, strikking, bærekrafttanker eller til skogsturer.
Takk for hjelpa, sier jeg! Og hvis du kan så kan jeg! I alle fall litt og i små porsjoner!
Denne uka har jeg gått like langt på truger som for to uker siden. Det var jo da jeg gikk myyye lengre og myyye tyngre enn jeg egentlig hadde planlagt. Det er tungt å gå på truger. Løssnø og mye rart terreng kjører puls og pust til topps og både kondis og funksjonsnedsettelse får kjørt seg. Jeg har gått like langt som langturen, men samtidig bare halvparten denne uka. Dobbelt så kort, haha. I stedet for å gå en lang trugetur som omtrent tar knekken på både hode og kropp, så har jeg fordelt kilometerne på to. To turer, men kilometersummen er den samme.
Men dobbelt så mange bål. Og ikke minst: terskelen for å prøve igjen blir sååå mye lavere når utfordringen og innsatsen er mer tilpasset. Og jada, både puls og pust har fått kjørt seg uansett. Dårlig førlighet og balanse utfordres selv om distansen er dobbelt så kort.
Mestring kjenner jeg på. Friluftsheidi kommer seg på tur. Og det er i alle fall minst dobbelt så godt!
Dagens kurs hadde bratt læringskurve. I alle fall potensielt. Og deles her på blogg fordi jeg ikke på noen måte tror jeg er så unik at jeg er den eneste figuren i verden som kan ha nytte av innholdet. Og jeg mistenker at de fleste vil ha såpass bratt læringskurve, at kunnskapen, for ikke å si erfaringen vil feste seg. Jeg er noe tregere i oppfattelsen. Det har jeg erfart i dag. Igjen.
Bratt altså. Det var et bratt kurs i dag. Til dels bratte bakker. Jada, dette er et turinnlegg. Kamuflert, eller maskert som et innlegg om kurs. For meg var det to sider av samme sak i dag. Som det ofte er.
Her er sju greier som jeg lærte, eller i alle fall erfarte, på dagens ekspedisjon. Hvorvidt erfaringene fører til ekte læring er jeg usikker på. Det er jo ikke slik at temaene ikke har vært berørt på tidligere kurs, les turer. Det er vel i grunn mer gjengangere. Bortsett fra punkt sju.
Jeg er fortsatt dårlig til å lese både avstand og høydekoter på kart. Luftlinje er ok. Og jeg kan se på kartet at det er bratt. Hvor bratt derimot!?! Jeg blir alltid lurt. Og stier, enn si andre ruter, går sjelden i luftlinje, det vet jeg jo. Men den beregninga, altså…
Jeg undervurderer stort sett alltid hvor tungt det er å gå på truger i løssnøen i forhold til å gå på beina på barmark.
Jeg legger meg aldri ned for å snø ned. Det ligger liksom ikke naturlig å gi opp. Jeg har ikke så mye valg heller. Når jeg først har tullet meg så langt til skogs så må jeg jo tilbake til vei. Så nedsnøing er ikke et alternativ. I dag fant jeg ikke målet før jeg egentlig hadde gitt opp og bestemt meg for at det var på tide å finne letteste vei tilbake til bilen. Jeg var egentlig alt for kje til å vite hva som var opp og ned. Men akkurat da fant jeg jo fram. Så da ble det noen meter til. Fant fram til slutt, men endte med å gå omtrent dobbelt så langt som planlagt.
Når jeg har velta i den djupe snøhaugen og ligger og kaver uten å klare å komme meg opp i vertikal igjen, så er det greit at jeg stort sett ferdes i rimelig folketomme strøk. Og alene. Det kommer lydeffekter, nemlig. «Special effects» og slikt.
Jeg tar aaalt for lite pauser når jeg går alene. Dumt!
Det er potensiale for en del sliting i denne kroppen, tross alt. Trass kan det også kalles!
Det er dumt å ikke ha med sjokolade. Punktum.
Skulle noen som leser dette tulle seg ut på liknende ekspedisjon så husk for all del sjokolade. Og tenn gjerne bålet mens du er såpass oppegående enda at du gidder å spise matpakka mens du sitter der. Da blir det bra. Uten alt balet med det bratte kurset først også, egentlig! Bål og sjokolade er egentlig det viktigste!
Vaklet to meter bort for å dokumentere galskapen.Vintervakkert.Disse måtte bære dobbelt så langt som planlagt i dag. De som kjenner meg vet at det var krevende.
Dette synet! Kaputt men fornøyd. Og alternativet – å legge meg og vente på våren – var ikke noe alternativ.
Det var sikkert mange som hadde en blåmandag denne uka. Mandager kan visst være sånn. Blå. De som kommer etter vanlig helg og ikke minst de som kommer etter jul og andre høytider. Blåmandager.
Noen hadde sikkert blåonsdag i går. Antakelig noen som kjørte bil, eller prøvde å kjøre bil. Eller noen som sto i kø fordi noen andre hadde mislykkes med å kjøre bil.
Her kom det blå på torsdagen. I dag. Denne dagen har nemlig vært en sånn dag. Klatreturen opp fra søvn til sittende og derfra til å stå opp og kle på seg var helt ekstremt tung i dag. Såpass at da ullgenseren og tøfla var på og morgenmedisinene inntatt så bar det rett til sofaen. Tilstanden var såpass skral i dag at jeg fryktet jeg hadde pådratt meg noe mer enn vanlig og at det ikke var «bare» de vante ms-symptomene og senvirkningssymptomene, type fatigue blant annet, som herjet.
Jeg trodde egentlig jeg kom til å bli der i dag. Under teppet. Men selv om matlysta er så som så før midt utpå dagen, så sa fornuften at en liten innsats for å heve blodsukkeret nok kunne være på sin plass. Frokost.
Småbrukeren hadde «hjemmeverksted» i dag. Det tilsvarer vel et alternativ til hjemmekontor. Men da tilpasset håndtverkere som kan produsere utstillingsmontre og slikt til museet «sitt» fra nettopp «hjemmeverksted». Men først måtte han brøyte. For min del kunne jeg godt være innesnødd et døgn eller to. Det spiller ikke så stor rolle når en ligger på sofaen. Men litt dumt neste gang bilen må ut…
Brøytinga var så vidt i gang og vi skulle ikke være innesnødd denne gangen heller. Eller? Da røk firhjulingen. Eller rettere sagt vinsjen som beveger snøplogen opp og ned. Da var rådyra gode, eller gode råd dyre, for å si det sånn. Jeg kunne observere en grublende, konfererende (på telefon) og skruende småbruker drive leeeeenge å fikle med sakene. Til slutt ga jeg opp. Og neste gang jeg kikket ut hadde Reodor Felgen, aka småbrukeren, funnet en brukbar løsning, brøytet mer eller mindre ferdig og forsvunnet inn på hjemmeverkstedet.
Og etter min saktefrokost fikk jeg på meg alt som er av kompresjonsmateriell som undertegnede er utstyrt med, både bukser og strømper. Lymfedrenasje etter kreftoperasjon er tidkrevende og omfattende greier og ei treningsøkt å iføre seg. Jeg fikk slept meg opp trappa og inntok treningsrommet!!! Ja, faktisk, og mot både alles og egnes tiltro. Etter å ha gjennomført ei rimelig lett økt med kun et tilfelle av «bakoverkne» kunne jeg faktisk si meg fornøyd. «Bakoverkne» er når du tråkker feil og overstrekker kneet feil vei, det vil si at det kjennes som det går bakover. For meg skjer det minst et par ganger daglig. Det henger sammen med ms-diagnosen og handler om at muskulaturen som stabiliserer kneet ikke får beskjed om at den skal det. Dermed tråkker jeg feil, også på flatmark, jeg får «bakoverkne» og hvis jeg ikke har noe å holde meg fast i så går jeg på snørra. Det er ikke så vondt egentlig, kun når jeg har full tyngde og trøkk på beinet. I dag hadde jeg jo det. Det er ofte slik når det trenes. Men jeg klarte meg med en runde og er jo i grunn fornøyd med det.
OG, bare det å få gjennomført ei slags økt var en STOR seier! Og nesten som vanlig så gikk formkurven oppover underveis og etter treninga også. Og det har jeg heldigvis erfart såpass mange ganger nå, at jeg tror jeg har lært at det KAN skje. I alle fall når dagen starter slik. Da er det å tvinge seg i en eller annen form for aktivitet og blåse litt liv i legemet som gjelder. Noen ganger i alle fall.
Å få noe som helst ut av en såpass dårlig dag er en seier. Så selv om skrotten verker nå så ble heldigvis ikke hele dagen tilbrakt på sofaen. Bare halve. Og dårlige dager kommer rett som det er. Det gjelder å dra seg sjøl opp etter nakkehåra slik at det mørkeblå ikke får overtaket. I alle fall ikke over lengre tid. Noen ganger går det. Andre ganger er det (enda) verre.
Torsdagen er fortsatt rimelig blå. Men nå er den hakket lysere. Ikke «likkisteblåsvart» som vi fortsatt ler av at vi leste i pensum på videregående. Men kanskje mer lyseblå?
I går, det vil si i natt for å være helt ærlig, så skrev jeg at mitt mål for 2023 var å la hver dag telle. De som kjenner meg og min relativt ferske historie vet at den tanken ikke har kommet rekende på ei fjøl helt av seg sjøl.
Og en annen ting som er sikkert: hver dag har aller størst sjanse for å telle om jeg sjøl gjør noe for å oppnå det. Året startet med et nyttårsbål og kakao under månen mens raketter og varmluftsballonger gikk til værs og bobler ble delt med ønsker for et godt 2023. Det var en perfekt start. For meg fortsatte det da dagslyset kom med en bitteliten tur på truger. Og heldigvis liker jeg å gå på disse trugene. For nå er snøen steinhard og mye av underlaget består av is. I alle fall i skogen der det lar seg gjøre å bruke trugene i det hele tatt. Så føret var ikke perfekt, det kan ikke påstås.
Jeg har tatt et valg i dag: jeg kledde på meg uteklær, gikk ut i sola og kuldegradene og fikk en halvtime i skogen med kombinert mentalhygiene og trim. Jeg gjorde noe for meg selv som fikk dagen til å telle. Litt tv, sjokolade og blogglesing teller også.
I min higen etter utfordringer så passer det godt å gå på jakt. På jakt etter det som teller. Jakt etter gode opplevelser og gode valg.
I dag var det så enkelt som en skogstur. Og litt sjokolade. For i dag måtte jeg ingenting. Det kommer først i morgen. Men den dagen teller også. Det skal jeg sørge for.
Det er dagen i dag. Den 11.november 2022. Morten, Martin og Martine har navnedag. Det er Mortensmesse. Til ære for den romerske helgenen, biskopen og klostergrunnleggeren Martin av Tours. Sier wikipedia. Det er ikke allmennkunnskap for mitt hjernearkiv det her, altså. Det er slikt vi har google til.
Jeg kjenner en del Morten’er. Av ulike typer. Martin’er og Martine’r også egentlig. Noen av dem er troende til å feire litt rett som det er. Og de som trenger en unnskyldning kan jo si at de feirer Mortensmesse eller navnedag. Samma for meg. Leonardo di Caprio har bursdag i dag også. Blir 48. og Demi Moore blir 60. Det kan jo feires om du vil.
Men folkens, om du heter Morten eller ikke, det er fredda’n. En ny dag med nye muligheter. Jeg skal lage meg en fin en. Lag deg en fin fredag du også, uansett hva du heter og om du feirer eller ikke.
I går hørte jeg Therese Johaug si: «det er så godt å kjenne på syra!». Jeg tror ikke det er den syra som kommer som et direkte og umiddelbart resultat av å stå opp fra senga hun mente. Neida, hun hadde løpt bakkeløp i sand, hu! Og ja, jeg har såpass begrenset med underholdning at utsagnet kom fra en rimelig tilårskommen episode av «Landskampen» på nett-tv. Måtte ha noen med mer syre enn meg å se og høre på mens jeg trente. Jeg skal snart velte meg ut fra senga og ta fatt på fredagen. Med eller uten syre. Er det uten så kan jeg i alle fall feire det.
Jaja, syrefest i går – Mortensmesse i dag! Lag deg ei god helg!
Martin av Tours var mest kjent for å skjære ridderkappen sin i to med sverdet sitt for å gi det til en fattig og frossen tigger.
