I går leste jeg om Bjarte som antakelig er like blond som meg. Eventuelt like trassig. Han hadde, sikkert i et anfall av glede og mestring, lagt ut på nett at han hadde hatt ski på beina. Da fikk NAV ei melding av en «bekymret» kollega gitt:  «Eg forstår ikkje kvifor Bjarte ikkje kan vera i arbeid, når han kan stå slalåm». Bjarte sin historie kan du lese her:

https://l.facebook.com/l.php?u=https%3A%2F%2Fwww.bt.no%2Fbtmeninger%2Fdebatt%2Fi%2F1apoX%2FBekymringsmelding-til-Nav%3Fspid_rel%3D2%26referer%3Dhttps%253A%252F%252Fwww.bt.no%26utm_medium%3DSocial%26utm_source%3DFacebook%23Echobox%3D1606417653&h=AT2Pvpb08kSstSVhBOivL–9eA-q7GMwEkaASJ9xPHHDsWk4hZFYi_qTE2OS1IRPhtXeAzwKUTOTTgHD7ogT32pPqtwaq7waTa6kqgCSggkVeaw6BKsT-MwRSmMUCu3nuw&s=1

Bjarte sin historie er fra 2017.  Allikevel trigget den en liten bloggreprise her. Problemstillingen, mistroen og uvitenheten oppleves dessverre like stor i 2020.  Noe en samtale med flere individer som føler på liknende stigma den dag i dag kunne bekrefte senest denne uka. Men først:

I lange perioder de siste årene har jeg benyttet skog og fjell relativt aktivt. Hobbyen har vært tur, gjerne hele døgnet og etter hvert har jeg blitt fryktelig glad i å oppsøke fjell og skog og oppholde meg langt til skogs og langt fra folk til alle døgnets tider. Det har ført til uteovernattinger noe sånt som kanskje 3-4 netter i måneden. Og selvfølgelig, ekstremt fornøyd og rett og slett litt høy på meg sjøl, har innlegg på facebook og instagram fulgt tett på slike godopplevelser. Navnet på bloggen har vel også en viss sammenheng med antall timer i frisk luft.

Jeg har dermed fått spørsmålet «sover du aldri i senga di du?» opptil flere ganger. La meg se… i en normal måned er det i alle fall 30 netter vanligvis. Hvis jeg overnatter ute 4 av dem, ja da er det etter litt kjapp hoderegning 26 igjen. De 26 tilbringes stort sett i senga, må innrømme det. Men jeg tar sørgelig lite bilder der. Heldigvis vil mange si, og naturlig nok.

Jeg tar forsvinnende lite bilder når jeg ligger i fosterstilling på sofaen også. De dagene jeg rett og slett har nok med å stå opp, kle på  meg noe som ikke klemmer, lage meg mat, tømme oppvaskmaskina og lese litt nettaviser. De dagene der jeg må hvile etter å ha tatt en dusj. Fotografering og deling på nett er et overskuddsfenomen. De dagene det ikke fins overskudd, ja da er det stille. Eventuelt deler jeg noe fra bildearkivet.

Slik som dette for eksempel:

Veldig fint å våkne her, selv om en er sykemeldt. Og bilen? Ca 54 meter bak hengekøya.

Bildene blir som regel tatt da jeg kjenner på eufori og pur glede over magiske opplevelser. Mellom magien ligger jeg i senga, og på sofaen, og jeg syns kanskje ikke i det hele tatt. De siste månedene, for ikke å si årene, har bildene også gjerne blitt tatt med meget bevisst vinkel. Det gjelder nemlig å ikke få med bilen i bakgrunnen når villmarksbilder skal deles. Men turene har blitt kortere og kortere, så selektiv vinkel er vesentlig 😉.

«dette er ganske alvorleg, du må kanskje tenkja litt på kva du legg ut på Facebook» hadde NAV-saksbehandleren sagt til Bjarte etter henvendelsen fra kollegaen. Unnskyld meg, NAV! Bjarte prøver bare å overleve og gjøre noe som kan løfte ham opp. Kanskje så langt opp at han på sikt kan bli «en fullverdig bidragsyter for samfunnet igjen», les: komme seg tilbake i jobb! Og går ikke det, så handler det om livskvalitet, folkens!

Så kjære kollega og kjære saksbehandler:

Skam deg!

Du som kalte diagnosen jeg og mange har for «arbeidssky» – skam deg!

Du som sa «det er bare å ta seg sammen» – skam deg!

Du som tenkte «vi er alle slitne, du får skjerpe deg og begynne å trene» – skam deg!

Du har stående tilbud om å bytte skrog med meg hvilken dag som helst. Du må gjerne både jobbe, ta deg sammen og trene med den lånte kroppen! Vel bekomme! Som de fleste andre med «usynlig sykdom» er jeg også god til å skamme meg. Så det kommer til å bli lett for deg når du låner kroppen min.

Jeg for min del? Jeg er lei av å skamme meg! Jeg er lei av å ikke finne forklaring på smerte, utmattelse og strev. Jeg er lei av å ikke klare å forklare til andre hvordan det er å våkne om morgenen med like vondt i armen som det jeg la meg med. Jeg er lei av ikke å kunne snu meg i senga om natta for det gjør alt for vondt og krever haugevis av konsentrasjon og justeringer for å få lov til å sovne igjen. Jeg er lei av å stå over toalettbesøk når jeg er ute på restaurant eller liknende fordi jeg er redd det er for langt å gå og jeg stoler ikke på at jeg klarer å holde meg på beina hele veien. Selv om jeg drikker farris. Jeg er lei av ikke å klare å pusse tenner med høyrehånda på grunn av smerte og hevelse. Jeg er lei av å fly på do ørten ganger før jeg kommer meg ut døra fordi magen er i ulage. Jeg er lei av å ha melkesyre fra lilletåa helt til hjernen, ja til og med i håret uten å ha rørt meg. Jeg er lei av å sitte på rompa i sofaen i stedet for å være ute i frisk luft og på tur.

Jeg er lei av å planlegge alt til minste detalj for at energiregnskapet gjennom uka skal ende på et rimelig akseptabelt nivå. Det vil si at er jeg på et møte på tirsdag så er det ikke mulig å fungere på jobb før torsdag og skal jeg treffe folk etter det så er det tidligst en mulighet på lørdag…hvis jeg er  heldig. Annenhver dag med andre ord!

Bytt gjerne med meg! Jeg må innrømme at før jeg ble så syk hadde jeg ikke peiling sjøl! Jeg tenkte, som mange andre, er det ikke mulig å prioritere og trene og ta seg sammen slik at det fungerer? Selv om du har en diagnose? Beklager, folkens! Uvitenhet, rett og slett! Å ta meg sammen, ignorere signaler og skjerpe meg har ført meg hit jeg er i dag. Lurt av meg! Not!

Nå jobber jeg hver dag med å bli frisk. Eller i alle fall friskere! Oktober og november har så langt ikke vært noen høydare, for å si det slik. Armen er hysterisk vond, skuldrene skriker, bekkenet er håpløst, magen er vrang og jeg er relativt på skrå. Men fingra fungerer heldigvis. Og bloggen får kjørt seg!

Kjære dere som har en «usynlig diagnose» og kjemper hver dag for å skaffe dere selv en viss livskvalitet – jeg heier på dere! Og jeg heier på deg, Bjarte! ALLE er mer enn det du ser. ALLE har sin historie og sine kamper å kjempe. Dere som ikke kan ha respekt for det og som kun ønsker å kjenne og forholde dere til deres egen «sannhet» om hvordan livet skal leves og utfordringer møtes – SKAM dere! Eller ha ydmykhet nok til å tenke «dette vet jeg ikke nok om, så jeg kan ikke uttale meg!».

Jeg for min del: jeg øver meg på å slutte med skam! Jeg skammer meg, så klart, men jeg øver og satser på å bli kjempegod til å gi f… i en alder av bare ca 78! Jeg regner med jeg finner ut av de greiene med energiregnskap i den alderen også. Ønsk meg lykke til!

Fram til det så hender det jeg tar en tur ut, knipser et bilde og går inn og legger meg på sofaen igjen. Eventuelt går 50 meter fra bilen og knyter hengekøya i et tre.

Som regel har jeg fortjent det.

Til sommeren har jeg tenkt meg hit også. Jeg kan nesten garantere bilde. Mange.

Du angrer mer på det du ikke har gjort enn du angrer på det du faktisk har gjort, har jeg hørt blitt sagt. Noen ganger passer det å ha det som leveregel. Og noen ganger klarer jeg å tenke sånn. Da gjør jeg det jeg får innfall om eller har lyst til uten å lytte til den mer eller mindre fornuftige nissen som sitter på skulderen og argumenterer i mot.

Det kan være smart å høre på den nissen en gang i blant. Det hender at argumentene har noe for seg. Men gang etter gang opplever jeg at jeg tenker «hvorfor søren gjorde jeg ikke det» hvis fornuftsnissen vinner argumentasjonen. Jeg har blant annet vært på nippet til å angre på enkelte blogginnlegg. Men det går fort over. Muligens fordi jeg har lett for å ignorere og glemme slike kvaler. Hva er det verste som kan skje, liksom?

Forrige uke klarte jeg å følge innfallet og ignorere nissen. Jeg svingte venstre i stedet for høyre, røska med meg badehåndkleet og tok et bad. Et novemberbad. Det ble ikke lange svømmeturen, strengt tatt ikke mer enn to svømmetak, tror jeg. Kun akkurat nok til at selvutløseren fikk tid til det den driver med. Selvutløsing. Dessuten: noen hadde glemt å skru på varmtvannet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Grunnlaget for innfallet ble nok lagt i sommer. Den «normale» badesesongen ble brått avbrutt av et kort sykehusopphold med påfølgende operasjonssår som ikke skulle bades. I alle fall ikke i ulike varianter av myrvann rundt omkring i innlandet. Sommeren gikk over i høst og etter hvert i senhøst uten at undertegnede gjenopptok badinga. Og plutselig var det november.

Men med sol, 12 varmegrader i lufta, tilgjengelig vann i store mengder, tid og badetøy i bilen kom muligheten. Og lysta. Og da var det tid og sted for å få ut fingern og gjøre noe jeg ikke angrer på. Selv om vannet var grusomt kaldt! Og jeg kjenner meg sjøl såpass godt at jeg hadde angret om jeg ikke hadde badet!

Det ble en god, om ikke akkurat behagelig opplevelse. Og akkurat nå sitter jeg og tenker på et annet stunt jeg har lyst til å gjøre. Dette er et stunt som krever planlegging. Impulsivitet er nok ikke anbefalt arbeidsmetode. Det kreves derimot målrettet jobbing og både delmål og støttespillere inngår. I tillegg er det ganske hårete. Altså som i «hårete mål». Jeg er ganske sikker på at det kommer til å havne mye om det på bloggen. Jeg må bare jobbe litt med fornuftsnissen og den ambivalente delen av meg før jeg er klar til å si og skrive.

Men en ting er jeg ganske sikker på: jeg kommer til å angre hvis jeg ikke prøver!

10 000!

Ti tusen skritt er det du skal gå per dag for å få helseeffekt, sier ekspertene. Ti tusen ganger skal du altså sette det ene eller det andre beinet i bakken, fortrinnsvis for å bevege legemet framover. Da kaller vi det skritt. 

Jeg har to skrittellere. Aktivitetsklokke på armen som måler det meste av det jeg gjør og ikke gjør, skritt, puls, søvn, trening – altså det meste. Om jeg gidder å ha den på da. Og hvis jeg lader den.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Telefon, stort sett i lomma, som måler skritt. Helseappen vil gjerne måle mye av det andre også, men siden jeg ikke har giddet å dille med innstillinger, så måler den kun skritt og avstand. Hvis jeg da ikke trykker på’n og kaller det ei treningsøkt. Da forteller den meg hvor sakte jeg går også. Hurra! I den grad jeg teller skritt så følger jeg helseappen på telefon. Den måler omtrent dobbelt så mye som klokka. Litt taktisk må det gå an å være.

Så var det disse skrittene da. Når kroppen gjerne brukes, men helst i bittesmå økter, kan ti tusen skritt føles relativt mye. Det blir ikke ti tusen skritt av ei halvtimes vandreøkt og litt tøy og bøy. Pluss litt småtusling rundt i huset. Noe helt annet er om jeg er på jobb, da leves livet på beina. 

Men altså: i går ble det ingen helseeffekt. Det ble i alle fall ikke 10 000 skritt, selv om jeg trampa på elipsemaskina en hel time. Resten av dagen ble jo rolig. Ikke så rart egentlig for natta før drømte jeg at jeg var høygravid og gikk på skøyter hjemmefra til Trondheim, med pulk. Ikke rart jeg måtte hvile litt dagen etter!

Hva skal du bli når du blir stor? Noen som har fått det spørsmålet en eller annen gang i livet? Og svart noe som du kanskje kan le av nå i ettertid? Jeg også! Som mora mi til stadighet minner meg på: jeg har en eller annen gang sagt at jeg skulle ha dressjakkejobb innen jeg var 40… Mer om hva det egentlig betydde sier ikke historien noe om. Greit. Jeg har turbukse-, fjellsko-, lue- og barnålitrusajobb og passerer snart 50 påstås det. Så… nope!

Nå er det i hovedsak arvingen her i gården som funderer over spørsmålet «hva skal du bli når du blir stor?». Selv om opptil flere av oss andre også gjerne reflekterer over temaet «hva skal jeg drive med?» ganske mange ganger i løpet av ei uke.

I dag har jeg trent med ei bok på hodet. Du trenger ikke spørre om det har klikka, det er lenge siden det skjedde. Vi har jo hørt om disse mannekengene, modellene på populært, som øvde på god holdning på catwalken ved å øve seg med å gå med ei bok på hodet. De skulle nok ha tatt et kurs i vannbæring av husmødrene i Burkina Faso eller noe. Nok om de vakre unge damer. Jeg kommer aldri til å havne på en catwalk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag hørte jeg at en av treningsmetodene i butler-utdanningen også var å gå med ei bok på hodet. Ha, se der du. De måtte sikkert gjøre mer enn å se pene ut når de hadde den boka oppå der også.

Etter å ha lurt litt på om det var på tide å skaffe seg butler, mye taler for, var det bare å sette i gang dagens treningsøkt. Midt i økta kom småbrukeren innom. «Rett deg opp nå» var meldinga derfra. Jeg svarte småirritert og som sant var «NEI, ikke aktuelt, jeg må støtte meg på veggen akkurat nå!». Andpusten og svett og relativ sjelven i låra, med andre ord. Holdning som en saccosekk. 

Uansett. Flere ting ledet til å gi det et forsøk. Utfall med bok på hodet. God ide. Eller? Så da ser det altså slik ut på min vei til butler… Jeg har for lengst fattet at jeg må være min egen.

Og boka? Den heter «Veien til Agra». Klassiker fra “Lørdagsbarnetimen” på 80-tallet. Så temaet er jo veien til noe…Agra eller butler….Heldigvis tok jeg ikke i bruk den som heter «Tungtvannsabotasjen»…den var alt for tung…

Dessuten jobber jeg jo fortsatt med å bli stor. Blir innbakt pizza til middag, nemlig!

I dag er en sånn dag. En dag der alle midler må tas i bruk.

Jeg jobber for tiden med å bli frisk. I alle fall så brukbar som det er mulig å bli. Helt frisk og i orden blir jeg aldri, jeg har skjønt det, men i alle fall friskere! Det er et litt diffust, men både oppnåelig og ganske motiverende ord. Og ikke minst en ufattelig viktig jobb!

Så da jobbes det mot å bli friskere. En viktig del av den jobben er fysisk trening. Ei trening jeg ikke alltid er så motivert for, i alle fall ikke når den foregår innendørs. Og alt i skroget skriker: «la meg være i fred!» Slik som i dag som altså er en sånn dag. En dag der jeg bortimot bokstavelig talt må hale og dra meg sjøl etter nakkehåra for å gidde å begynne. Hele skroget stritter imot. Kraftløs, svimmel og kvalm på en gang. Kan bli handlingslammet av mindre. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men: «det skjer ikke noe før du begynner», så her var det bare å iføre kroppen egnet utstyr og ikke minst dagens ultimate hjelpemiddel: nemlig hårstrikken! Fin å bruke til nakkehårdraing. Allerede på 80-tallet forsto vi altså at en helt ordinær strikk av type som anvendes i hår kunne fungere som ansiktsløftning! Fantastisk. Det gjelder bare å plassere den så høyt oppå planeten og så stramt at både øyenbryn og ikke minst kråketær får et solid løft. Altså området mellom hårfestet og øyenpartiet. Tinningen. Der det kan dannes kråketær, har jeg hørt. Godt en kan ta i bruk gammal kunnskap på et tidspunkt i livet der man faktisk har bruk for den. Ser ikke bort fra at jeg også ble et par millimeter høyere etter å ha iført meg strikken i dag. Såpass stram, ja.

Så i dag løftet hårstrikken både ansikt og treningsmoral slik at undertegnede klarte å svette litt og fikk kjørt både lår og biceps såpass at det svir. Og når uttøyinga må ta en pause rett og slett fordi utøveren (altså meg) flirer så høyt og ukontrollert at all kroppskontroll fordufter, så ble vel økta rimelig vellykket. Takk for podcast som effektivt trimmer magemusklene og får skroget til å glemme at det egentlig ikke ville, om ikke annet.

Nå restitueres det på sofaen. Uten hårstrikk. Ansiktsløftning over tid fører nemlig til hodepine. Så jeg får nok være som jeg er, bare litt friskere!

BH-en har begynt å snakke.

Og den har mannsstemme. Og snakker engelsk. Eksotiske tilstander på småbruket, med andre ord. I og med at småbrukeren er bortreist på 4. dagen så er jo dette grunnlag for dramatikk. Uansett om det kommer av eksotiske mannfolk i bh-en eller stemmer i hodet, eventuelt puppen.

Men altså. I mangel av lommer på treningsoutfiten så får bh-en duge. Treningsoutfiten består for øvrig av en avklippet bomullstights fra Indiska, årgang 96’ eller der omkring og en utvaska singlet fra Cubus, antar jeg. Og en snakkende bh. Det vil si at da jeg fikk summet meg så kom jeg på at telefonen med påskrudd helse- og treningsapp lå nedi der sammen med det som vanligvis oppholder seg i et slikt plagg. Nettopp på grunn av mangel på lommer. Skuffet eller lettet. Stryk det som ikke passer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og så ble karen som snakker engelsk så euforisk happy av at undertegnede passerte enkilometeren på en og samme tur at han rett og slett måtte påpeke det. Jeg tror jaggu han gratulerte også. Muig det var ønsketenkning. Fikk ikke med meg alt han sa. Det var tross alt ikke helt forventet og det var på utenlandsk og jeg peste!

Men det er altså dagen for å dra seg sjøl opp etter nakkehåra. Mer eller mindre bokstavelig talt. Treninga som foregår her er ganske puslete. Etter det samboeren sammenlikner med «hagleskudd i magen» etter utseende å dømme. Men den tar seg opp uke etter uke. Og i dag har jeg da akkurat passert kilometeren på en tur. Det er faktisk mulig å gjennomføre en del av de puslete greiene rett som det er. Med gode pauser mellom. Dermed har det så langt dreid seg om en 8-900 meter om gangen. Ravende rundt på småbruket med slagside og full pakke. Sitting på stol mellom settene har blitt en vane. Korsbåndkneet har rykket tilbake til førferie-stadiet og kondisen likner muligens på noe som passer det som i vår ble kalt koronakropp.

Men joggeskoa er på hver dag. Jeg skjener avgårde rundt gårdsplassen, trappa fungerer som stepkasse og ryggen begynner å glede seg skikkelig til å få strekt seg over en treningsball igjen. Jeg regner med det er det den prøver å kommunisere hver natt i alle fall. 

Nå lurer jeg på om jeg skal ta meg en kilometer til, bare for å høre en mannsstemme! Kanskje det er en franskmann eller italiener denne gangen? 

PS! Han snakket engelsk etter kilometer to også. Jeg tror han er amerikaner…

I dag har jeg fått pokal. Det er bedre enn diplom vil jeg påstå. 

Usikker på om den egentlig er fortjent. Men følte meg nesten litt overtrent rett etterpå så… Var svett. Antakelig både av varmen og anstrengelsen.

Satser på at resten av august blir interessant og at progresjonen i alle fall blir verdt en pokal til.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I rekken av intetsigende og uinteressante bloggposter fra denne kanten så advarer jeg om at dette er et av dem. Men det er tross alt ikke så langt, så plagen blir ikke så langvarig om du er av det selvplagende slaget og leser allikevel. 

I dag gikk jeg 3 runder rundt huset. Ikke rundt i huset, men rundt huset utafor….

Stas. Tok det i en smell i dag og ble svimmel. Selvfølgelig. Men oppdaget underveis at skjegget måtte tas. Og så gjorde jeg det. Holdt på å bikke inn i det bare 2 ganger underveis i prosessen og sier meg fonøyd med det. Så nå er skjegget tatt. Skogskjegget.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Skogen på småbruket har fått en ansiktsløftning. Ikke noe fillers eller botox. Det heter visst skogpleie. Ansiktsløftning altså. Eller: rettere sagt så er den relativt herpa for tida. Mye av våren har ei diger hogstmaskin rådd grunden nedi der. Med påfølgende kaos av kvist, greiner, grøfter og uframkommelighet. Mest minner det om noe en kan se etter at de på film har sluppet ei bittelita atombombe. Heldigvis er det nå ryddet en smule. I alle fall nok til at det er mulig å ta seg fram på enkelte strekninger. Bare jeg ikke roter meg ut i bushen. Da ender jeg nok med kvist og vas til oppunder arma.

I går og i dag har småbrukeren og jusstudenten begynt rehabiliteringsarbeidet. 950 furu- og granplanter er puttet i jorda og skal vokse seg store mens kvisten fra den gamle skogen sakte men sikkert går tilbake til jorda. 

Imens kan vi nyte en enda bedre utsikt fra gårdsplass og terrasse. Ettersom skogen forsvant i vår oppdaget vi stadig nye ting i horisonten som vi ikke hadde sett på en generasjon eller noe. Vi oppdaget noen naboer i vest også. Altså: de hadde nok vært der hele tida, men ute av syne for oss.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De er forresten et bra team. Jusstudenten og småbrukeren. I dag var det skogplanting og bilvask. Potetene har de jo fått i jorda før i vår. Det blir spennende å se hva det neste samarbeidsprosjektet deres dreier seg om. Jeg har hintet om at jeg også har bil…