I går var den første dagen. Den første treningsdagen etter kontrolltime på nevrologisk avdeling på tirsdag. Den årlige fysioterapisjekken der ståa på fysikken i denne ms-kroppen testes. Den første treningsdagen etter at fysioterapeuten der påla meg å trene mindre(!). Det vil si bare ei halv økt egentlig. I alle fall i forhold til det jeg har gjort de siste månedene.
Så den neste måneden har jeg intervallforbud. Høres ikke det deilig ut, egentlig? Ingen ellipsetrening de neste ukene. Bare styrketrening, sykkelturer og gåturer. For noe må gjøres. Og noe må prøves.
Når kroppen kjennes tyngre og tyngre og alt jeg gjør blir seigere og seigere og smertene øker mens energien synker, så må jo helt klart noe gjøres. Og da er det vel lurt å prøve alt! I alle fall det jeg får beskjed om å gjøre av de som har greie på det. Jeg vet jo godt at det er ineffektivt å pøse på med mer av det samme, det som ikke fungerer, når resultatene uteblir. Da må vi prøve noe annet. Dermed får skrotten bli et forskningsprosjekt. Igjen. Meget lokal forskning da. Kvalitativ sådan. Ikke kvantitativ.
Belastningen senkes med håp om at energien øker. Jeg som har fått høre at “trening er jobben din nå”, må innse at jeg ikke fikser den jobben som jeg vil lenger heller. Jeg må gå ned i stilling på en måte. Jeg som kaller meg heltidsansatt i egen helse.
Det kjennes i grunn en smule frustrerende at belastningen må senkes ENDA en gang. Og jeg lurer egentlig på om aktivitetsnivået snart må være på et bunnivå… Men igjen, det er jo når jeg sammenlikner med hva jeg fikk utrettet FØR. Den gamle meg. Den som var relativt frisk og kunne bruke mye mer av døgnets timer i oppegående stilling. I det minste var jeg «fantomfrisk». Det vil si såpass at jeg orket å prestere på et «late-som»-nivå.
Men neimen om jeg syns det er spesielt deilig å slippe de intervalløktene. I dag tenkte jeg vel egentlig at jeg gjennomførte bare ei halv økt. Trente sånn halvveis. I og med at det ble kun styrketrening og tøying. Treninga ble jo allerede kuttet i fjor høst. Og godt var det, for det regimet jeg hadde før det var rimelig heftig. Det ser jeg jo nå. Men jeg ser rett og slett med litt frykt på å trene mindre, jeg. Jeg har jo trent for å orke det jeg har lyst til. Og jeg er dermed livredd for å orke enda mindre av det jeg vil og trenger hvis jeg kutter i treninga.
Men nå prøves altså det. Og så gjelder det å kjenne etter da. Om energien kommer tilbake. Noe av den i alle fall. Og da kan det jo hende at smertene avtar også. Og det får jeg åpenbart igjen mer energi av. Det gjelder, som vanlig, å finne riktig balanse.
Jeg satser på mer energi til å gjøre det som er planen i ettermiddag, for eksempel. Nemlig pakke sekken og tilbringe ei natt i køye til skogs. Det fører riktignok som regel til at skrotten sliter noen dager etterpå. Mens i topplokket derimot så er det mye mer harmonisk!
Så da satser jeg på at halvveis trening gir mer tur! Og tur er som regel helveis!
Jeg håper vel i grunn på en slik kveld 😉
Det blir herlig med en tur i hengekøye – og vel verdt det som du skriver her, selv om kroppen blir å slite litt i etterkant. Hodet trenger også sitt 🙂 Stå deg vel 🙂
Det er vanskelig når det som gir overskudd også er belastende. Gleder meg til hengekøye 🙂
Håper du får “frigitt” energi og mulighet til blant annet hengekøyeturer! Det ser forresten veldig deilig ut – lyst til å prøve det, ja! Klem <3
Jeg sover i alle fall veldig godt i hengekøye. Og så fins det heldigvis plasser den kan henges opp like ved bilen 😉 Genialt for slike som meg med energiutfordringer.