I dag var dagen da jeg gjorde noe helt mot normalt. Helt motsatt av det jeg pleier å gjøre. Jeg syklet andre veien!
Vanligvis så triller jeg så lite som mulig på asfalt. Jeg velger heller grusvei, skogsvei og aller helst slik der setervei med gras i midten når jeg skal ut på sykkeltur. Egentlig når jeg skal ut på tur ellers også da. Men i dag gjorde jeg motsatt.
Jeg syklet andre veien. Eller, etter hvert andre veien i alle fall. Det var nemlig om å gjøre å unngå trafikkert vei, mer enn det var om å gjøre å sykle kortest mulig distanse. Så da ble det litt grusvei, masse nedoverbakker og så inn på både asfalt og gang- og sykkelsti. Til og med fotgjengeroverganger og ringeklokke fikk jeg bruk for. Det ble noen ekstra kilometer, men hensikten ble oppnådd. Mye stille og lite trafikkert vei, og sykkelvei der det begynte å ta seg opp med bil. Og dermed fikk jeg sett mange fine og modne kornåkre, en og annen potetåker, tre rådyr og noen gårder fra en annen vinkel enn jeg pleier.
Dermed ble dagens sykkeltur både en nyttetur og en slags turist-i-egen-kommune-tur. Jeg fikk handlet det jeg skulle og det aller viktigste; jeg hentet bestilte bøker på biblioteket! Og da fungerte jo sykkelen både som ren treningsmaskin, transportmiddel og ikke minst bevegelseshjelpemiddel. Noe den jo er!
Med matpakke og kaffe i sykkelveska og hjelpemotor i oppoverbakkene kunne jeg gjøre unna hele turen uten at fysikken kollapset fullstendig underveis. Jeg gledet meg ikke akkurat til oppoverbakkene i siste halvdel av hjemturen, men det var igjen masse strøm på batteriet, så det gikk så fint atte.
Ikke er det hver dag jeg spiser lunsj under ei sædcelle heller! Men det er sånn vi kan drive med midt i kulturlandskapet her i Innlandet.
“Seeding” og sykkel.
“Seeding” og syklist.
Syklist som er fornøyd og framme ved biblioteket etter ganske nøyaktig 17,3 kilometer.