Hvordan når DU målene du setter deg? Jeg motiveres og når målsetninger og opplever mestring når jeg setter meg konkrete mål. Mål som er tilpasset meg men såpass utfordrende at jeg må gjøre en innsats for å oppnå dem. Jeg må bestemme meg og gå for det! Gjennom MS-forbundets «Gå 310 000 skritt i oktober»-perioden var mitt mål å komme meg ut en tur hver dag. Uavhengig av antall skritt! Men med håp om å sette fokus på en varig sykdom som innimellom oppleves som relativt invalidiserende.
Målet ble oppnåelig og det aller viktigste var å ikke sammenlikne meg hverken med andre eller med den jeg var før og hva jeg fikk til da. DET trengte jeg! Og jeg må fortsatt øve på akkurat det. Og så må jeg øve meg på å ikke måle alt. For motivasjon må gå an å finne også når ting ikke er så lett målbare også, ikke sant? Antall skritt eller kilometer eller å komme til et turmål er lett å måle. Om en opplevelse er fin har ikke så konkrete målbare forutsetninger. Men det kan gi mestring!
Så oktober ble jammen et fint startskudd! De første ukene i november er jeg innlagt på MS-senteret i Hakadalen. Her skal jeg øve meg på å tilpasse livet enda bedre etter min situasjon og se muligheter i hverdagen. Slik håper jeg å oppleve mestring slik at hverdagen kjennes mer meningsfull.
Takk for at jeg fikk være med på enda en inspirerende kampanje!
Bildet er fra siste turen ut i oktober. Nå velger jeg bort undervisning på rehabiliteringsinstitusjonen, pakker sekken og legger i vei på den første turen i november. For det er det JEG trenger!
Heier på deg! Inspirerende! 💙
Takk 🙂
Mål og sånt….Jeg har valgt å legge lista lavt når det gjelder ms- trening. Jeg setter meg banale små mål som gjør at jeg ofte tar nye rekorder. Som er veldig motiverende. Uvesentlige og små mål for andre. Store for meg. Har alt for ofte erfart, at jeg har blitt for ivrig og ikke har holdt igjen. Selvfølgelig betaler jeg prisen; Jeg tror jeg skal dø av feilbelastninger og tomhet i MS relaterte skavanker i 2-3 uker.
Det du skriver er veldig gjenkjennbart. Viktig å sette mål som er relevante for seg selv, det er sikkert. Og det er ikke lett. Og når vi overdriver, så må vi betale prisen etterpå. Noen ganger kaller jeg det “kalkulert” risiko. Det er da jeg har lyst til å prøve noe, selv om jeg vet det er risiko for både smerter, trynings og ikke minst kvelende fatigue etterpå, at jeg gjør det allikevel. Balansen, derimot, syns jeg er nesten umulig å finne. Lag deg en god søndag!