I dag skriver jeg ikke om tur. Og jeg skriver ikke om mat, strikking eller interiør. Selv om det slår an på den såkalte «bloggtoppen». Ikke om sykdom og hverdag og «tusen måter å være klein på» heller. Selv om temaet i seg selv har vist seg å være bortimot utømmelig. Nei i dag blir det noe annet. Noe som i går fikk kaffekoppen til å smake bare sånn passe da den skulle inntas etter middag. Noe som gjorde og gjør inntrykk på meg. Og som setter min egen hverdag i et slags absurd perspektiv.

Småbrukeren og jeg skulle se på noe på tv. Felles. Ofte handler det da om gamle hus og /eller oppussing, spennende matlaging av noe slag eller reiser på land og vann rundt omkring i verden. Det er liksom de temaene vi pleier å enes om. I går fant vi ikke noe slikt. Vi havnet på en dokumentar fra Mariupol…. Og da forstår vel alle at det ikke akkurat ble en harmonisk opplevelse.

Her var det sivilbefolkningens historier og deres egne mobilfilming mellom granatregn og hardt artilleriangrep som ble skildret. Det var leger som gråt. Mødre som fødte midt i bomberegnet. Kvinner som satt fast i ruinene mens mannen deres døde av skadene to meter unna. Livredde barn. Filmsnutter fra kjellere der barn gikk i hjemmelagde bleier av plastposer og tape. Eldre som lagde mat over åpen ild i bakgården. Unge som forteller at faren deres som bor i Russland ikke tror på det de forteller at de opplever. «Du overdriver. Det er ingenting å være redd for», fikk de beskjed om. Det var i det hele tatt ufattelige scener. Scener vi ser stort sett daglig på nyhetskanaler. Vi vet det skjer.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

«Takk for frigjøringen, Putin», sa en av de som filmet døde mennesker i gatene….! «Noen må få dette til å slutte!», sa en gråtende kar som prøvde å hjelpe de som gjemte seg i teaterets kjeller da de ikke hadde noe annet sted å gå. Vi vet vel hva som skjedde med dem.

Jeg kjenner meg maktesløs. Dette gir ingen mening! I morgen er det et år siden invasjonen og et år siden marerittet startet for disse menneskene. I 365 dager har marerittet deres pågått!

KJÆRE DERE SOM ER I BESITTELSE AV MAKT OG MIDLER: FÅ HAN DER PUTIN TIL Å SLUTTE. NÅ! STOPP HAM!

Hjertet er egentlig et grønt vannliljeblad nedfrosset i isen på en innsjø. Fotografert for mange år siden, men her i gult og blått. For Ukraina!