Bålet tenner omtrent en million ganger lettere om man bruker en pose….
God helg!
Ingenting å se her.
Når ukas porsjon er oppbrukt – på mandag!
Neida, det handler ikke om hvor stor porsjon med laks jeg åt her om dagen. Ikke hvor mange pølser jeg åt til middag i dag heller. Gourmetpølser, kalte vi det. Og drikke til maten ble inntatt fra stett. Pølsemiddag og vann i vinglass. Fancy. Nei, hadde det enda vært så enkelt, eller vanskelig, som porsjonskontroll på mat, du.
Nei, det handler altså ikke om middagsporsjoner. Langt i fra. Akkurat det får noen andre skrive om. Det handler om at ukas porsjon med energi ble oppbrukt allerede mandag. En restitusjonsdag på tirsdag, med bare hjemmeliv og ikke de helt store utskeielsene hverken fysisk eller psykisk, holdt akkurat som lading til å fungere sånn noenlunde greit 3 timer på jobb onsdag. Etterpå har det vært tomt. De småtinga som har blitt gjennomført har vært MED utmattelse, smerter og migrene. For når det er tomt så er det tomt.
Det handler jo hele tida om at livet må leves i små porsjoner. Noen ganger veldig små. Latterlig små. Og helt ufattelig og umulig å forestille seg både for meg og andre. Og om jeg spiser litt for store porsjoner, så blir det konsekvenser. Det blir det jo om jeg spiser for mange pølser også, selvfølgelig.
Så både i går og i dag har jeg avlyst avtaler. Og jeg har akkurat nå takket nei til en invitasjon i morgen. Det er ikke igjen noe av ukas porsjon. Til helga har jeg planer om å forskuttere litt av neste ukes energiporsjon. Og jeg vet at det er en dårlig løsning på alle måter. Men det må til for å få til det jeg vil og har lyst til. Hvordan neste uke da blir – ja det vil vise seg. Hadde det bare vært å ta ei ekstra pølse!
Denne bloggen inspirerer meg og gir gjenklang:
http://aleveismaporsjoner.blogg.no/
Det er lett å assosiere egen hverdag til bloggnavnet «Å leve i små porsjoner». Jeg har adoptert denne setningen og tenker på den nesten daglig. For det er akkurat sånn det kjennes ut. Og du som liker å lese blogg der hverdagen beskrives: dette er også en hverdagsblogg. For noen er dette hverdagen. Det er utredninger, innleggelser og behandling både av sykdom som kan være både akutt og varig, og ikke minst av senskader som følger etter akuttbehandling. Takk for at du deler, Cathrine. Og takk for at du bruker av din porsjon for å dele!
Telefonen på lydløs.
Det beste med telefonen er vel egentlig kameraet som alltid er tilgjengelig.
I tirsdagskveldens nyhetssending la jeg blant krig, jordskjelv og elendighet merke til et annet innslag. Innslaget var om Aurora som i en alder av 21 hadde statistikk på at hun «var på skjerm» 6 timer hver dag! Hun skulle logge av og la være å bruke sosiale medier i en måned. Målet var å være mer tilstede med venner og mer tilstede med det hun drev med.
Jeg håper tv2 lager et innslag med Aurora i midten av mars også. Slik at vi får vite hvordan det gikk og hva hun fikk ut av det.
Telefon er en fin ting. Men ja, den kan bli rimelig altoppslukende. Jeg bruker min mye. Alt for mye kjennes det ut som innimellom. I alle fall er den der mye. Men den er stort sett alltid på lydløs. Jeg orker ikke pling og ding og mas om ditt og datt til stadighet.
Det vil si; det siste året så har den vært påskrudd, altså lyden, ganske ofte. I alle fall til meg å være. Det startet i grunn 15.februar 2022. Klokken 15.46. Den var nok på lydløs da også, men jeg fikk da med meg at den ville ha oppmerksomhet. Da ringte fastlegen med dårlige og litt sånn der akutte nyheter. Og etter det så var det stadig nye telefoner fra kirurger, flere sykehusavdelinger, fastlege og generelt folk som trengte å komme i kontakt med meg tvert. Ikke alltid med så gode nyheter. Og jeg skvatt, men fikk da stort sett svart på henvendelsene.
Telefonsamtalen fra 15.februar 2022 klokken 15.46 skrev jeg om her, men ikke før den 9.mars: Diagnosene
Et par timer etter den telefonsamtalen postet jeg et innlegg om styrketrening og snømåking: Dette Det var nok et par realiteter jeg ikke tillot meg å tenke på ellers…
Og den dagen telefonen kom skrev jeg ikke så mye, men dette postet jeg etter noen timer : Dagen etter
Og jeg ringte dem. Mye og ofte. I en periode, utenom da jeg var innlagt, så var jeg jo allikevel på sykehuset opp til tre dager i uka. Og alt det her ble det ringt om i hytt og gevær.
Så telefonen, den har gjort nytta si dette året, kan du si. Dermed blir den også med overalt. Og jeg er rimelig mye mer tilgjengelig enn det jeg noen gang har vært før. Tar den til og med med meg fra rom til rom inne i huset… Litt som Aurora, sikkert. Selv om det for min del altså handler om ringing i denne sammenhengen. Jeg skjønte det sånn at hun på nyhetene slet med et helt annet overforbruk. Av sosiale medier. På telefon.
For tida er det ikke så ekstremt viktig å være tilgjengelig på telefon, og å høre at den ringer, for min del. Akkurat nå er jeg i en annen fase. Heldigvis. Formen er stabil. I alle fall stabilt ustabil. For alt jeg vet så kan det være stille før stormen. Det kommer det en oppfølgingsrunde snart. Men nå står telefonen stort sett på lydløs igjen. Og akkurat da jeg skrev det så kom jeg på at jeg venter en telefon, som har med varig sykdom og oppfølging å gjøre, en av dagene. Jeg får satse på at jeg har flaks og går med telefonen i lomma så jeg får det med meg når det skjer. For jeg ORKER faktisk ikke at den plinger fordi noen har likt et innlegg på facebook, eller det er en eller annen oppdatering i en eller annen nyhetsfeed.
Så på lydløs og på et annet rom litt oftere, kanskje? Og krysse fingrene for at hverken fastlege eller andre må ha tak i meg på rappen. I alle fall ikke 15. februar 2023. Og i alle fall ikke klokken 15.46.
Tidenes skuffelse.
Det var kanskje ikke tidenes skuffelse. Men skuffelse var det.
Før helga gikk jeg til innkjøp av en hyggelig rosebukett. Trodde jeg. Erfaren som jeg er så visste jeg jo godt at blomster – jo det er det lurt å kjøpe sjøl. I alle fall om jeg vil ha noen. Så før helga handlet jeg, og tenkte at da har jeg jo noen pene blomster både til morsdag og valentines. To fluer i en smekk og alle hjerter gleder seg.
Det slapp jeg, for å si det sånn. I dag er det valentines day. Og rosene ser slik ut:
Disse er ferdige. De startet sammenbruddet lenge før morsdagen. Står vel i stil med eieren. Men det var jo ikke meningen. Skuffadåttenno….
Nå angrer vi!
Vi skulle aldri ha gjort det – så nå angrer vi. Litt. Tror jeg. Kanskje.
Beklager fra småbrukeren og meg. Det var ikke meningen. Vi skulle jo bare…. feire nyttår😉
Morsdag hos Munch.
Denne mora er sørgelig lite opptatt av tradisjonelle feiringer, for eksempel morsdag. Noe egen mor rett og slett må lide for.
Men i dag har a fått både vaniljeboller, kake og koreansk crispy chicken. Og litt kunstopplevelse. I tillegg til litt solnedgang og slikt, selvfølgelig.
Og etter slike uvante utskeielser:ja da er det jaggu bra de har sofa på Grønland også👍
Foto I og II: OØE
Like langt og dobbelt så kort.
Denne uka har jeg gått like langt på truger som for to uker siden. Det var jo da jeg gikk myyye lengre og myyye tyngre enn jeg egentlig hadde planlagt. Det er tungt å gå på truger. Løssnø og mye rart terreng kjører puls og pust til topps og både kondis og funksjonsnedsettelse får kjørt seg. Jeg har gått like langt som langturen, men samtidig bare halvparten denne uka. Dobbelt så kort, haha. I stedet for å gå en lang trugetur som omtrent tar knekken på både hode og kropp, så har jeg fordelt kilometerne på to. To turer, men kilometersummen er den samme.
Men dobbelt så mange bål. Og ikke minst: terskelen for å prøve igjen blir sååå mye lavere når utfordringen og innsatsen er mer tilpasset. Og jada, både puls og pust har fått kjørt seg uansett. Dårlig førlighet og balanse utfordres selv om distansen er dobbelt så kort.
Mestring kjenner jeg på. Friluftsheidi kommer seg på tur. Og det er i alle fall minst dobbelt så godt!
Ukas andre lunsjbål. Og jeg tror skiva er ferdig….
For to uker siden gikk det sånn:
Tidligere denne uka gjorde jeg det sånn:Ikke så lang tur
Ikke så hemmelig.
I går frontet jeg saken. Bittelitt. Jeg frontet MS-saken, på en måte. Ikke noe stort og minneverdig. Og ikke noen stor anstrengelse. Men heller ingen hemmelighet. Og ikke noe jeg tenkte var så stor greie, før jeg ble fortalt at veldig mange utad foretrekker å late som de bokstavene ikke fins. DET gjør jo for så vidt jeg også, men det får bli en annen dag. Og på andre arenaer.
Ja, jeg er en av dem. Og ja, også jeg har fått en varig sykdom som setter meg delvis og varierende ut av spill. Og ja jeg må fortsatt kjøpe tomater og leverpostei og ny hårføner når den gamle tar kvelden. Derfor beveger jeg meg ute. I går noe krampaktig med kraftige brodder på hålka. Og ja, jeg hadde stavene i bilen, men var gæern nok til å la dem ligge akkurat der.
Men ja, jeg måtte handle et par ting. Blant annet i går. Og ja, jeg gjør det gjerne med denne handleposen slik som i går:
Ikke nødvendigvis fordi det er så stas å identifisere seg med disse bokstavene. Og ikke fordi dette var en klubb jeg så for meg å melde meg inn i. Men nå er det engang sånn. Og i mitt strev etter å akseptere og gjøre det beste ut av situasjonen, så kan jeg da i alle fall synes. Og vise verden at vi fins. I de fleste former og fasonger. Også vi med bokstaver. Krigere. Warriors. Og det trenger vel ikke være hemmelig?
Takk for posen, ms-forbundet. Den rommet både tomater, leverpostei og hårføner. Og litt til. Kanskje til og med en hemmelighet eller to. Posen skal brukes. Alle må finne sin vei, og sin tilnærming. Dette er deler av min og jeg skal bruke posen. Og kjenner jeg for å vifte litt med den, så gjør jeg nok det også.
Lys i tunnellen.
Det er alltid lys i enden av tunnellen, sier de. Ikke i denne. Noen tunneller slutter aldri. De fortsetter og fortsetter. I ring eller nedover mot mørket. De er bare sånn.
Tuller du deg inn i en slik så er det ikke sikkert du finner ut igjen. Går du rett fram så hender det at tunnellen svinger og går tilbake dit du kom fra. Og det er jo ikke alltid dit du skal, ikke sant? Du har vært der før og er vel kanskje ferdig der? Og du vil jo ikke tilbake for det er ikke noe godt sted å være.
Plutselig så oppdager du, kanskje fordi noen ga deg et tips, at du kan svinge. Du, eller jeg, kan velge å gå til høyre. For eksempel. Der er det lys. Om jeg velger å gå dit. Og akkurat det kan jeg velge. Rett fram, venstre eller høyre.
I dag velger jeg høyre. Der er det lys i tunnellen. Og det kan bli «a hell of a ride».
Minst 3 overraskelser!
Dagens tur overrasket. Ikke bare klarte jeg å planlegge at jeg skulle gå en litt lettere trugetur i dag enn den jeg tok sist jeg pakket sekken og trugene i bilen. Det i seg sjøl var jo en overraskelse. At det var tungt selv om det var kortere og lettere terreng enn sist – DET var derimot ikke noen overraskelse. Truger er fint det. Og jeg kan gå nesten overalt det er snø. MEN; med mye løssnø i åpent terreng der underlaget under snøen er kvist og rot etter skogsmaskiner, DET er tungt. Truger kan også gå dypt i snøen. Veldig dypt.
Men ok. Det var jo ingen overraskelse. Ikke var det spesielt overraskende at det var en del dyrespor å finne heller. Elg, rådyr, mus, ekorn, rev…de fleste hadde vært en tur uti snøen og gjort si greie. Spist litt her, svinset litt rundt, bæsja litt og så forsvunnet videre. Inne i et skogholt møtte jeg imidlertid på noen spor som skilte seg en smule fra resten.
Et rådyr hadde så definitivt hatt det travelt. Det hadde bykset av gårde i løssnøen, rett på og gjennom kvist og kratt. Jeg så for meg panikk! Og sporene som gikk delvis i samme rute og litt ut til sida fortalte meg en historie som så absolutt handlet om panikk og ren dødsangst. For meg så de sporene ut som ulvespor. Avstand, størrelse og merker etter klør gjorde i grunn mistanken stor. Her hadde Storeulv eller eventuelt Lilleulv jaget etter Bambi. Begge hadde forsvunnet nordover, og jeg vurderte bare et nanosekund å følge etter. Det er for så vidt ikke ukjent at det finnes gråbein i området, men litt overraskende var det allikevel å finne så tydelige og ferske spor etter kampen om tilværelsen. Om det ble middag på ulven eller om rådyret slapp unna kan jeg bare fantasere om.
For å være helt ærlig så er det mye mulig sporene var fra bikkje. I så tilfelle ei på walkabout langt fra folk og vei. Og med en usportslig jeger som har bikkje som jager rådyr i uhorvelig djup snø. Meeen, ulveterorien er jo litt spennende å beholde!
Jeg skulle videre, orket ikke forfølge sporene særlig lenge, hadde kun et doggete mobilkamera å dokumentere med, og kom til slutt fram til dagens mål. Det var skikkelig tilfredsstillende å gå rett på og ikke minst at den siste biten gikk inne i skogen med hardere underlag og mindre løssnø. Rene autostradaen. Det var DER det flyktende rådyret skulle ha stormet av gårde!
Dagens mål var ikke ukjent for friluftsheidi. Hele tre ganger, tre forskjellige år, har jeg overnattet ved tjernet i skogen for å oppleve fugleleik om våren. Både under tarp og i hengekøye. Og jeg har både hørt og sett orrhanene spille og danse på isen. Da har det som sagt vært vår og mer eller mindre barbakke. Overraskelsen var derfor stor da jeg hørte den umiskjennelige gobligobligo-spillinga til orrhanen i en eller annen tretopp i dag. I starten av februar. I flere kuldegrader. Og i snø og tåke. Den slo av en melodi opptil flere ganger. Muligens kun til ære for meg, men det var nok også antakelig en noe forvirret utgave som ikke hadde tålmodighet til å vente på våren.
Da jeg reiste meg opp etter å ha tent bålet hørte jeg baksing og braking bak meg! Jippi, nå får jeg se elg, tenkte jeg. Men da jeg snudde meg så jeg bevegelse i en tretopp. Ikke elg, med andre ord. De har det sjelden med å klatre opp i trærne, har jeg hørt. Neida, det var en diger orrhane som landet i toppen av ei furu bare 10 meter fra leirplassen min. Den var tydeligvis bare sånn passe god på multitasking. Å gå inn for landing samtidig som den klarte å oppdage bål og folk, DET fikk den ikke til. Da den hadde landet fikk jeg studert den i flere sekunder før den fikk bål og kjerring i fokus og fant det for godt å stikke. Jeg er usikker på om det var denne som hadde spilt noen minutter tidligere, men fin var’n. (Nå etter at jeg kom i hus så har jeg lest meg opp til at orrhanen starter å spille allerede i januar-februar. Dermed lærte jeg noe nytt i dag også!)
Jeg fikk jobbet til jeg nærmet meg makspuls, sett spor og dyreliv, kjent på utenfor-allfarvei-følelsen, brent bål og spist lunsj, sett lyset i tåka forandre seg for hvert minutt, tryna i løssnøen et par ganger og sett sola. Det siste bare så vidt. Alt på en bitteliten ekspedisjon. Villmarksliv light! Med innlagte overraskelser. God tirsdag!
