Tenk at dette snart er 9 år siden! Og for et fint minne å ha. Jeg håper de som har feiret nasjonaldag i dag har gjort det skikkelig. Like skikkelig som disse som danset og feiret noe helt annet i 2014. Og som hver og en er feiret på rekke og rad etterpå.
Lihkku beivviin, jenter!
I dag arrangerte DNT, Den Norske Turistforening, Kom-deg-ut-dagen. Med oppfordringen å komme seg ut på et eller annet vis. Og med arrangementer i anledning dagen landet rundt for dem som både ville komme seg ut og komme sammen.
Jeg tipper det var mange arrangementsansvarlige her i innlandet som var rimelig fornøyd med turværet i dag.
Jeg kom meg også ut. Enda mer nysnø lokket trugeentusiasten i meg til skogs. Grevlinghiet jeg skrev om i går ble sjekket, uten konklusjon, og det ble bål. I strålende sol og vindstille.
Kommer jeg meg ikke ut slike dager så blir jeg grinete! Og det slapp jeg heldigvis i dag.
Lørdagsturen i formiddag var ganske så vakker. Sola stakk fram akkurat da jeg gikk ut. Og selv om den ble borte bak et skydekke bare noen minutter etterpå så er skogen umåtelig vakker etter nattas snøfall. Hvit, stille og ren. Ikke alle hadde holdt seg i ro inne selv om snøen lavet. Det var blant annet spor etter rådyr, mus, ekorn og rev. Og nå er det trugespor.
Grevlingen hadde derimot ikke vært ute i dag. Jeg trodde jo helt sikkert at grevlingen lå i dvale i hiet sitt hele vinteren. Grevlinghiet, jeg mener i alle fall at det er det, i skogen her forteller en litt annen historie. Der er det en hardtrampet sti, mest som ei renne, fra en av hiåpningene og bort i krattet. Enten så lurer grevlingen seg ut en gang i blant, eller så er det reven som har tatt over boligen. Men stien, eller renna, tolkes av meg som grevlingskapt. Nysnøen skjuler sporene ellers, så det er vanskelig å si hvem som har labbet fram og tilbake utenfor der. Bortsett fra at det hadde vandret en elg over hiets «tak».
Det blir nok en tur borti der i morgen også. Må sjekke om det er nye spor. Og om sporene er rev eller grevling. Og så lurer jeg jo litt på om det var en av beboerne i dette hiet som skremte meg vekk fra leirplassen min for noen år siden. Eller en etterkommer. De bor visst hele familier i et hi, har jeg lest meg til.
Grevling er jo det eneste som har klart å skremme meg bort fra en overnattingsplass i skogen noen gang. Mulig det er derfor den fascinerer. Og grevlingskriverier har det jo vært på bloggen opp til flere ganger. Litt smalt tema antakelig. Mest for spesielt interesserte. Men det er man jo. Spesielt interessert.
Og lørdagsturen ble bra.
Jeg skrev jo på en måte om grevling senest denne uka:
Og da jeg måtte evakuere:
Rekk opp hånda du som vet hva det er! Eller rekk opp hånda om du har lekt det i det siste!
Jeg visste ikke hva det var før i dag. Men i dag lærte jeg det, og jeg kjente på kroppen hvordan det foregikk. «Hvorfor tok du den trangeste veien inn da?», var spørsmålet etterpå. Det kom mens jeg satt inne i «rundkjøringa» i snøhula. Der det var mange tunneller ut til åpen himmel. Noen altså litt smalere enn andre, noen gikk bare en runde inne i hula og kom tilbake til midten, mens andre var i god «krabbehøyde» også for oss over 50. Leker du sisten inni der så er det «grevlingsisten». Jeg vet at rev har flere utganger fra hiet sitt. Om grevling har det, vet jeg ikke. Men disse grevlingene har det i alle fall!
Dagens aktivitet passet ypperlig for gjengen som gikk ut da det enda sto minus 18,4 grader på termometeret. Det sto i skyggen på baksida. Og i sola var det definitivt mye mildere. Da grevlingene begynte å leke sisten, en gang på tredje timen ute, så sto det – 9. Mildvær for grevlinger. Det var grevlinger på taket, i tunnellene og inne i midten. Og det var grevlinger på ski og akematter i bakken.
Her om dagen leste jeg ny forskning fra Oslo Met:
Her står det blant annet at mange barnehager har en utetid på ned mot en time per dag om vinteren. Og det er snittet. Det vil si at slike dager som dette rimelig sikkert vil trekke ned. Da er det nok mange barnehager som velger inneaktivitet hele dagen, vil jeg tro.
Ikke alle har muligheter til grevlingsisten. Til å lage grevlinghi så stort at alle som vil aktiviseres. En isete firkant av en lekeplass midt mellom hus innbyr ikke til hverken grevlingsisten eller annet uteliv. De fysiske forutsetningene er en viktig variabel. De som planlegger nye arealer for slikt som barnehage bør og MÅ ta hensyn til dette. Vi som er så heldige å ha plass, naboforeldre med traktor som kan dytte snøen i haug, samt gravevillige kollegaer har fått i både pose og sekk. Som et kinderegg for grevlinger.
Men etter min mening er det aller viktigste for å få til uteaktivitet også når temperaturen er på den blå sida: Barneveiledere og barnehagelærere som ønsker, vil og brenner for å være grevlinger! Også i gnistrende snø og minus ni en knirkete januardag. Der det er vilje er det stor sjanse for å lykkes. Også for grevlinger som egentlig skulle gått i hi på denne tida av året!
Vær alltid deg selv. Med mindre du kan være grevling. Da må du alltid være grevling!
Fritt etter «Batman-ordtaket» som florerer i ulike varianter på det o store internettet.
Da jeg kom hjem i går og skulle rydde ut av sekken min så måtte jeg le godt og lenge. Av meg selv. Og av alt jeg fant i den sekken. Sekken er som ei litt stor håndveske. Og den blir brukt i stedet for veske. For slike som meg som foretrekker begge hender og armer fri så fungerer det best.
Men altså; det er utrolig hva man kan få med seg i en slik sekk. Men hvorfor!?!
Det er altså slik at når jeg skal på kontroller og timeavtaler på sykehus så har det opptil flere ganger vist seg at jeg ikke alltid slipper ut igjen med en gang. Så da jeg skullel i vei på noe slikt for første gang på nesten to måneder så tok jeg altså ingen sjanser. Sekken ble fylt, for å si det sånn. Det mest latterlige er vel at jeg følte meg helt ok så at jeg måtte noe mer enn inn og gjøre det jeg skulle og så ut igjen og hjem var rimelig usannsynlig. Men når jeg ikke stoler på logikk da så, ja da blir det sekk a la alltid beredt!
Vannflaske, lesestoff type bok, medisiner jeg vet de ikke har på avdeling, reservesokker og -truser (!) toalettsaker, briller til alle anledninger og sist men ikke minst: øretelefoner til telefonen og ørepropper for bittelitt privatliv om jeg skulle havne på rom med en eller annen medpasient med i overkant mye lydeffekter. Og en hel haug med andre greier. Inkludert nødmat. Jeg fikk ikke brukt den engang. Kom inn før tida og var ute igjen i løpet av 40 minutter.
Denne gangen fikk jeg ikke bruk for noe av det. Heldigvis. Men en god latter, det fikk jeg! Og jeg kan fint multitaske, jeg. Jeg kan både riste på hodet og le samtidig!
Med lite energi til å gjøre noe som helst annet så har tv-en stått på en god del mer enn normalt her de siste par åra. Der går det mye rart. Og i den antakelig evigvarende serien som følger mer eller mindre einstøinger som lever av jakt og fangst i Alaska (tror jeg) og der omkring, så sier de det mye. «It’s a storm coming». Det er nemlig alltid en storm på vei eller dramatisk nære på at den kommer i serien «Ødemarkens menn». Det er en og annen dame der også. Bare i biroller. Men været er tilsynelatende alltid på grensa til livsfarlig.
I går gikk jeg ut fordi det var så fint vær. Ikke så langt og ikke så lenge. For da jeg snudde meg vestover så så jeg det. Det var en storm på vei. I det minste skyer og snøvær. Godt jeg ikke var i ødemarken. Ingen fare for å måtte grave meg ned eller annen dramatikk denne gangen. Denne gangen heller, får jeg vel si. Det er forsvinnende lite storm her i innlandet, selv om det så absolutt fins både snø og kuldegrader.
Men gårsdagen hadde så definitivt et «It’s a storm coming»-moment.
I går kom jeg over et åsted. I alle fall var det det jeg fikk assosiasjoner om.
Noen hadde velta i snøen. Usikkert av hvilken årsak, men det er vel det krimteknikere eventuelt skal finne ut. Jeg tipper de ikke gidder akkurat i dette tilfellet. Forrige uke var det jo jeg som lå rett ut i snøen akkurat der. Jeg skulle ta et bilde eller to… Æresord. Jeg snubla ikke. Ikke denne gangen. Ellers er det nok stort sett individer uten mulighet for å varsle øvrigheta som ferdes akkurat der.
Jeg reiste meg opp og gikk videre. Det hadde den som lå her gjort også. Uansett om han eller hun hadde snubla eller ikke. Heldigvis.
Min krimtekniske kunnskap sa meg kun at vedkommende IKKE gikk på truger. Og at den forulykkede eller offeret om du vil, IKKE hadde dusjet på ei stund.
Bilde: pxhere.com
