I går frontet jeg saken. Bittelitt. Jeg frontet MS-saken, på en måte. Ikke noe stort og minneverdig. Og ikke noen stor anstrengelse. Men heller ingen hemmelighet. Og ikke noe jeg tenkte var så stor greie, før jeg ble fortalt at veldig mange utad foretrekker å late som de bokstavene ikke fins. DET gjør jo for så vidt jeg også, men det får bli en annen dag. Og på andre arenaer.

Ja, jeg er en av dem. Og ja, også jeg har fått en varig sykdom som setter meg delvis og varierende ut av spill. Og ja jeg må fortsatt kjøpe tomater og leverpostei og ny hårføner når den gamle tar kvelden. Derfor beveger jeg meg ute. I går noe krampaktig med kraftige brodder på hålka. Og ja, jeg hadde stavene i bilen, men var gæern nok til å la dem ligge akkurat der.

Men ja, jeg måtte handle et par ting. Blant annet i går. Og ja, jeg gjør det gjerne med denne handleposen slik som i går:

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Ikke nødvendigvis fordi det er så stas å identifisere seg med disse bokstavene. Og ikke fordi dette var en klubb jeg så for meg å melde meg inn i. Men nå er det engang sånn. Og i mitt strev etter å akseptere og gjøre det beste ut av situasjonen, så kan jeg da i alle fall synes. Og vise verden at vi fins. I de fleste former og fasonger. Også vi med bokstaver. Krigere. Warriors. Og det trenger vel ikke være hemmelig?

Takk for posen, ms-forbundet. Den rommet både tomater, leverpostei og hårføner. Og litt til. Kanskje til og med en hemmelighet eller to. Posen skal brukes. Alle må finne sin vei, og sin tilnærming. Dette er deler av min og jeg skal bruke posen. Og kjenner jeg for å vifte litt med den, så gjør jeg nok det også.