Denne uka har jeg gått like langt på truger som for to uker siden. Det var jo da jeg gikk myyye lengre og myyye tyngre enn jeg egentlig hadde planlagt. Det er tungt å gå på truger. Løssnø og mye rart terreng kjører puls og pust til topps og både kondis og funksjonsnedsettelse får kjørt seg. Jeg har gått like langt som langturen, men samtidig bare halvparten denne uka. Dobbelt så kort, haha. I stedet for å gå en lang trugetur som omtrent tar knekken på både hode og kropp, så har jeg fordelt kilometerne på to. To turer, men kilometersummen er den samme.
Men dobbelt så mange bål. Og ikke minst: terskelen for å prøve igjen blir sååå mye lavere når utfordringen og innsatsen er mer tilpasset. Og jada, både puls og pust har fått kjørt seg uansett. Dårlig førlighet og balanse utfordres selv om distansen er dobbelt så kort.
Mestring kjenner jeg på. Friluftsheidi kommer seg på tur. Og det er i alle fall minst dobbelt så godt!
Ukas andre lunsjbål. Og jeg tror skiva er ferdig….
For to uker siden gikk det sånn:
Tidligere denne uka gjorde jeg det sånn:Ikke så lang tur
Det er godt nok bare å komme seg ut og over dørstokken til tider…. Og bål – helt toppers!! Mestring er så herlig <3
God helg til deg 🙂
Jeg jobber for å gjøre dørstokken så lite hemmende som mulig slik at jeg kan oppleve livsnødvendig mestring så ofte som mulig 🙂 God helg!
Turen og ikke lengden må være målet. Det gir mestring.
Og det hjelper med bål:-)