Dagens porsjon er inntatt. Det er en av disse vinterdagene som er så gnistrende klare og der sola skinner så intenst over hvit nysnø at den som har den minste tilbøyelighet til å trekke mot frisk luft bare MÅ ut! Slik er det i alle fall med meg.

Jeg lengter etter fjell og åpne vidder med perfekt trugeføre. Den ligger og venter omtrent 4 mil med bil unna. Men jeg har jo almenninga betraktelig nærmere. Og i dag ville jeg være litt lur og ta den i bruk igjen. Spare energi på bilkjøring og heller bruke det som fins ute i sola.

Jeg fikk rett i at jeg trenger litt mengdetrening når det gjelder kart og kompass. Det har vært alt for lite i bruk de siste åra. Og jeg bomma i dag også. Ganske mye. Denne gangen skjønte jeg at jeg hadde bomma litt før og ga opp kursen jeg i utgangspunktet ville ha. Gleden var derfor stor da jeg plutselig innfant meg på en «topp» med utsikt! DET hadde jeg ikke forventet. Men det ble bål og ostesmørbrød. Ikke verre svidd enn at jeg åt opp alt denne gangen også. Kaffe hadde jeg glemt, men kakao gjorde susen. Siden vettet hadde slått inn og jeg hadde avlyst opprinnelig turmål, så kjente jeg på mestring der jeg satt.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

I dag fungerte kroppen såpass godt at det på tross av mangel på skare og med nok av bratte bakker og opp og ned og rundt og forbi var veldig ok å puste og pese litt. Hodet og vett fikk også kjent på mestringen da jeg faktisk evnet å legge om planer midt i turen. Jeg skjønte faktisk at jeg ikke kom til å nå det planlagte målet. Og jeg fikk til å ombestemme meg! Jeg gleder meg til at vett og trass kan begynne å samarbeide framover, altså! Da forventer jeg at porsjonskontrollen – altså livet i små porsjoner – vil gå relativt mye enklere.

Det er rimelig deilig å kjenne at jeg faktisk kunne gått en halv eller hel kilometer til om det hadde vært nødvendig. Såpass at jeg feiret i solsteken ved bilen. Med en kakaoskvett som var spart og ryggen mot en furulegg.