På t-trøyene våre står det «Eg har syklet Rallarvegen». Og bildet er tatt på hjemveien, på akkurat samme sted som vi tok det samme bildet for 10 år siden da vi kjøpte trøyene. Heldigvis kjøpte vi trøyer den gangen. For i år er jeg litt usikker på om jeg fortjener den.
Det som er hevet over enhver tvil er at AC, min partner in crime nå for 14. felles fjelltur på rad, har gjort det. For 10 år siden gjorde vi det for første gang. Begge to. Denne gangen måtte AC fullføre dag to og tre på egenhånd da undertegnede hadde et materiell, altså en sykkel, som ga opp litt over halvveis i turen.
Hva vi har gjort, eller delvis gjort? Syklet Rallarvegen fra Haugastøl til Flåm altså. Omkring 80 kilometer fordelt over tre sykkeldager med god tid til å nyte utsikt, medbrakt kaffe, ligge i lyngen og virkelig kose oss i fjellheimen.
Den første dagen ble akkurat sånn. Lett stigning, oppholdsvær med litt solgløtt, godt driv og laaang lunsjpause med utsikt, ligging i lyngen, resten av pizzaen fra dagen før, baylies og sjokolade. Dagen var i grunn perfekt, vi hadde godt driv og passe med pauser og da vi kom fram til Finse ble det bading i Finsevannet og et par leskende dråper fra Finse 1223 mikrobryggeri. Badinga var for så vidt fort gjort, selv om det denne gangen ikke var isfjell i vannet slik vi hadde for 10 år siden.
Klar til avgang.
Det er lite som slår kaffe og ligging i lyngen – med fjell på alle kanter!
Et friskt bad på Finse.
Dag to skulle sykles fra Finse til Vatnahalsen. 37 kilometer over høyfjellet og langs bratte fjellvegger, forbi fosser og stryk. En dag jeg så ekstra fram til. Været var som været på Finse ofte er; surt, vind, litt regn og tåke. Men snøen var borte fra traseen og alt var godstemning. Jeg fikk underveis litt mer nærkontakt med en fjellvegg enn de fleste foretrekker. En velt, heldigvis i lav fart i oppoverbakke, krevde hjelp for å komme meg løs, men ellers i grunn bare latter og en viss betuttethet fordi ingen verken hadde filmet eller tatt bilde (!). Men med sykkelen på alle tre hjul igjen, litt oppretting av pedaler, speil og slikt, og friluftsheidi like hel, så var det bare å fortsette. Nedoverbakkene begynte og selv om den gamle anleggsveien var delvis vasket ut av regn og flom, så var drivet fortsatt bra i tåka og regnet. Helt til det ikke var det lenger.
Det sa klank, og skraaap og klank igjen og sykkelkjedet var tvers av. Og mobildekningen var fraværende. Som beskrevet her: https://friluftsheidi.blogg.no/dagens-helt.htmlså lot det seg ikke reparere og dermed var det bare å la all stolthet fare og la seg taue 6 kilometer til Hallingskeid stasjon. Det vil si, de siste noenhundremeterne dytta vi trehjulingen etter tur, oppover de sinnsykt bratte bakkene til togstasjonen. Det var nok da pulsen var aller høyest på hele turen.
Forrige gang vi syklet her var det snøfonn tvers over veien. Det slapp vi nå.
Litt utfordrende underlag for trehjulingen, men det gikk jo bra når jeg trillet de verste stedene.
Her derimot – bikka jeg inn i fjellveggen. Men jeg kom meg, med litt hjelp, opp igjen 🙂
Følgene av velten kom ikke før en halvtime senere…
Og dermed havnet til slutt Scorpion’ tjoret fast til et gjerde på Myrdal stasjon.
Det lot seg heldigvis gjøre å bestille togbillett både for meg og trehjulingen derfra, og selv om jeg la inn et skikkelig tryn, av type mageplask, da jeg skulle forte meg bortover perrongen til neste vogn for å få inn sykkelen, så gikk det da veldig bra. Slike stunt gir jo en del oppmerksomhet, og en del tilbud om hjelp, men konduktørene og jeg fikset det sjøl. Hvor forslått jeg egentlig var oppdaget jeg ikke før lenge etterpå. Det kan jeg vel takke adrenalinet for 😉.
Til slutt kom jeg fram til hotellet og ble gjenforent med AC og vi kunne nyte en bedre middag, litt godt drikke og en mildt sagt behagelig dusj! Det ble en tøff dag, det er sikkert. For å si det sånn; det hadde vært adskillig lettere for meg å sykle de halvannen milene nedover langs elva i stedet for å bale med tog, sykkel, bagasje, køer og alt styret. Men; sånn ble det!
Dagen etter skulle vi «bare» 17 kilometer nedover dalen til Flåm. Sykkel hadde jeg jo ikke lenger, den sto bak en kontainer på jernbanestasjonen på Myrdal. Ideen var da å «trøste» meg selv med en 1381 meter lang ziplinetur de 305 første høydemeterne nedover. Og derfra ta Flåmsbanen fra nærmeste stasjon. En helt naturlig aktivitet for en med ekstrem høydeskrekk. Joda, neida… Men Flåmsbanen midt i den mest hektiske turistsesongen er rimelig full av asiater, indere, amerikanere, tyskere og andre. Den eneste avgangen jeg fikk billett på var den første, dermed rakk jeg ingen zipline.
Det ble en finfin tur nedover Flåmsdalen med godt selskap av et ektepar fra New York. Mens jeg hele tiden kikket ut av vinduet, kanskje i litt andre retninger enn de andre turistene, for å se om jeg fikk øye på AC på sykkelen. Jeg fikk ikke øye på henne før vi møttes i Flåm og kunne rusle rundt ei stund før vi nøt en øl- og smaksplanke på Ægir bryggeri. Akkurat som vi gjorde for 10 år siden.
Lunsj/middag på Ægir bryggeri.
Og først Flåmsbanen opp dalen, før Scorpion’ måtte få være med oss på Bergensbanen tilbake til Haugastøl.
Turen tilbake til Haugastøl og bobilen Bertil gikk med tog. Igjen. Denne gangen helt etter planen. Til og med trehjulingen fikk vi plukket opp på Myrdal stasjon. Den fikk nesten ei hel togvogn for seg selv og vi kunne igjen slappe av i hvert vårt togsete over vidda.
På hjemveien dagen etter måtte vi iføre oss t-trøyene. Vi HAR jo syklet Rallarvegen. Til sammen tre og en halv gang. Helt godkjent, var vi enige om. Denne gangen ble det sånn og tross alt så er det ganske tilfredsstillende at det IKKE var skrotten som sviktet, bare materiellet.
At det nok var velten i fjellveggen som tok knekken på kjedet oppdaget vi ved lasting på biltaket. Nå er den levert til reparasjon, både tannhjul, girutveksling og kjede må visst ha litt oppmerksomhet. Jeg regner med å reparere meg sjøl. Litt skrubbsår og blåmerker og en og annen småsår muskel er å regne med. Og det går over. For «Eg har syklet Rallarvegen». Nesten.
Foto: ACM og friluftsheidi
