Å finne tre ting å glede seg over på en helt vanlig, gjennomsnittlig onsdag er slett ingen sak.
Smaken av en perfekt solmoden appelsinbåt nå i «appelsinsesongen» bød virkelig på mersmak. Nam!
Katta og jeg finner stor glede i vår innglassede balkong når det blåser så det uler rundt hushjørnene. Hus er i grunn generelt en god oppfinnelse. Det syns til og med hu som elsker å sove i hengekøye og lavvo.
Jeg klarte å stå på kne på trening i dag! Jeg pleier jo å få til det, da. Men akkurat i dag var det litt spennende. For i går foretok jeg tidenes kræsjlanding på knær og albue INNE på mitt eget golv. Sånn går det når dette ms-hodet er litt ufokusert og beina litt sånn passe møre etter en utedag. Da skal det ikke store feilen til før det blir trøbbel. Og de fleste ulykker skjer jo i hjemmet, som de sier. Ryggen og nakken fikk seg en kavring også, men jeg regner med det går seg til. Benskjør er jeg i alle fall ikke! Og på tross av litt stivhet i nevnte, samt såre knær så fikk jeg til det jeg skulle av øvelser – også i knestående! Et par skrubbsår og ellers kun slått meg forderve – ingen grunn til å ikke stå på kne 😉!
Dagens illustrasjon er en av ondagsgledene – katta som har inntatt gyngestolen på balkongen!
Selvskryt kommer fra hjertet, sies det. Og jeg skal nå skyrte av at jeg faktisk har blitt flinkere til å lete etter hverdagsgleder. Det syns jeg selv i alle fall. Og det til og med helt i startfasen i mitt hverdagsgledeprosjekt, som jeg beskrev i går: Mandagsgleder.
I dag har jeg opplevd massevis av tirsdagsglimmer. For nettopp «glimmer» er uttrykket som Janette Røseth bruker i boka si om glede(se kildehenvisning i gårsdagens innlegg). I dag har jeg oppsøkt glimmer både bokstavelig og billedlig. Hvis det er det det heter.
Og med så glimrende forhold for glimmer (!) som det var i dag, så er det ikke så vanskelig å sette ord på tirsdagens hverdagsgleder. Utfordringen er vel heller å begrense seg litt…
Tirsdagsglimmeret mitt er:
500 meter fra bilen lå innlandshavet speilblankt og jeg kunne nyte både bål, lunsj, bok og utsikt helt i fred og ro. Sånt noe gleder jeg meg veldig over. Og smaken av et noe svidd ostesmørbrød med brie er aldri å forakte.
2. Med strålende sol, tosifrede varmegrader og blankt vann så ble det tirsdagsbad. Herlig! Tirsdagsbad, nemlig!
3. Med nesa i ei bok hørte jeg plutselig plaskelyder ganske nære. Det var en svane som gikk inn for landing i vannet utenfor bålplassen min. To andre svaner fløy delvis forbi, før den ene snudde og landet like ved. De to svømte rolig forbi og inn i vika, før de snudde og kom tilbake. Det så i grunn ut som de holdt på å bli kjent. Den tredje forsvant sørover. Jeg tipper den tapte «kampen» om svanedama 😉.
I dag var det så mange gleder at å velge noen var den største utfordringen. Jeg er bare veldig fornøyd med at jeg fullstendig overså BURDE-lista mi med alle oppgavene som trenger å bli utført og heller prioriterte tur og glimmerjakt. Dermed ble det en dag full av tirsdagsglimmer!
Denne uka har jeg bestemt meg for et helt spesielt fokus. De som kjenner meg vet jo at jeg er glad i konkretiseringer og gjerne lager meg prosjekter eller får «diller» som jeg henger meg opp i. Noen ganger går jeg hardt ut, men mister både fokus og inspirasjon etter hvert. «Dagens bilde» på bloggen var ett slikt. Heldigvis skjønte jeg det fort og fikk avsluttet greia før det ble pes.
Men de som kjenner meg håper jeg at vil nikke gjenkjennende når, jeg sjøl i alle fall, vil beskrive meg som en som har relativt stor gjennomføringsevne. I alle fall når jeg først får bestemt meg og er motivert nok. Det kan nok også kalles trass…
Så altså, denne uka. De neste sju dagene skal jeg gå på jakt. Jeg skal jakte på hverdagsgleden. For jeg har nemlig latt meg inspirere. Jeg har latt meg inspirere av ei bok og et webinar jeg deltok på for et par uker siden. Nemlig dette: Psykolog Janette Røseth og hennes bok (og webinar) «Prosjekt glede» gitt ut på Frisk forlag i 2024.
Det jeg ble aller mest inspirert av var begrepet «omprogrammering av hjernen». For hjernen, som andre deler av kroppen, er trenbar. Det jeg har fokus på blir etter hvert min virkelighet, skriver Røseth. Da må jeg ta en slags kontroll over hva jeg forer hjernen min med og fokusere på det jeg vil ha mer av. I denne sammenhengen GLEDE. Kall det livsglede eller hverdagsglede. Røseth kaller det «glimmer». Dermed skal jeg trene på å legge merke til og sette ord på positive og gledelige ting i hverdagen. På den måten vil jeg styrke nervecellene og banene i hjernen min slik at positiviteten «flyter» lettere rundt i systemet mitt. Nervebanene i hjernen som driver med glede blir trent sterke og dominerende. Det er målet.
I boka skriver Janette Røseth at «dette er ikke det samme som … «fake it till you make it» eller «se alltid lyst på livet». Det handler om å omprogrammere, lære på nytt, oppgradere.» (Røseth, 2024, s. 29). Jeg er glad for at hun påpeker dette, for omprogrammering høres mye mer bærekraftig ut enn «fake it» erfaringsmessig er, for å si det sånn. Men for å få til det så må jeg trene. Trene på å legge merke til de fine tingene.
Med påviste skader i hjerne- og sentralnervesystem så klinger slikt noe godt i mine ører. Her kan jeg faktisk GJØRE noe aktivt for å bedre hverdagen min. Så denne uka starter jeg mitt prosjekt glede. Og hva er vel bedre enn å benytte bloggen?
Jeg starter med mine mandagsgleder:
Jeg har fått unna et par oppgaver av typen som har ligget i bakhodet ei stund som BURDE-oppgaver før de har endt med å være MÅ-oppgaver. Det er jo gjerne slik med BURDE-oppgavene; enten ender de med å forsvinne, det var ikke så viktig allikevel, eller så forvandler de seg til MÅ-oppgaver. NÅ MÅ DETTE GJØRES, nå har du ikke noe valg lenger! For meg handlet det akkurat i dag om noe vasking og å få bestilt en time.
Jeg har fått sms fra biblioteket om at årets påskekrim-bøker står klare og kan hentes. Det gledes!
Jeg har klart meg i hele helga uten smertestillende. Og allikevel sovet godt! To hele dager der jeg ikke måtte fylle på med kjemikalier etter 6 dager med piller er ikke verst! Håper det varer!
Og tenk; disse mandagsgledene kunne jeg «klokke inn», eller skrive ned da, før middagstid. Det betyr at det er maaaange timer av mandagen igjen, og maaaange muligheter for flere gleder!
Gult, rødt og oransje er farger som gjør oss glade skriver hun i boka, som er orange. Og jeg har orange blomster og rett som det er en solnedgang utafor vinduet 🙂
Akkurat nå er det den tida på året da innlandshavet byr på speilblank overflate og muligheter for å rusle rundt på «innlandshavbunnen». Eller – rusle rundt – akkurat det er vel en litt ukorrekt beskrivelse. Stolpre seg rundt er vel mer riktig. Den er rimelig steinete og ujevn den der havbunnen.
Men den er fantastisk flott å tenne bål på. Og med litt tørr opptenningsved i sekken så er det ikke noe problem å finne drivved nok i steinrøysa til både å grille pølser og koke kaffe. Når forholdene er som i dag med sol fra skyfri himmel og nesten vindstille, så er det i grunn toppen av søndagsturnytelse. Selv om det ikke ble bading. For jeg hadde med vilje lagt igjen både badesko og håndkle hjemme i dag. Det var ikke en SÅNN tur jeg var ute på og det gjelder å prioritere.
Så i dag ble det prioritert kilometer på tørr sti, samt bålmat og -drikke framfor klesskift og bading. Og ikke minst så nøt vi både utsikt og vakre detaljer langs ruta og ved lunsjplassen.
Om noen uker er bålplassen dekket av halvannen meter vann, minst. For da kommer smeltevannet fra Gudbrandsdalen og vannstanden stabiliserer seg på et rimelig mye høyere nivå. Og så dukker verken årets eller fjorårets bålplass opp igjen før til neste vår. Ikke bekken heller. I alle fall ikke den som rant nedover det som egentlig er bunn. Jeg håper jeg får til flere turer langs innlandshavet denne våren. Det er jo forlokkende å ta for seg av en natur som kun er tilgjengelig noen få uker i året.
Ytterst på brygga henger badestigen i løse lufta og venter på vann. Mer vann!
Bekken på “havbunnen”.
Bållunsj med både kaffe, pølser og kanelsnurrer.
Med Helgøya i bakgrunnen.
Snart er kaffen klar.
Blå “tepper” av Scilla som har fått lov til å spre seg gjennom generasjoner.
Dette hadde jeg gått glipp av om ikke småbrukeren hadde en egen forkjærlighet for veteran- Saaber. Her sitter jeg nemlig i det som jeg ikke riktig vet om jeg skal kalle “veghjelp-bilen” eller “følgebilen”. Jeg sitter litt sånn musestille og avventende og tenker at jeg gjør best nytte om jeg ikke syns eller høres. Bare følger med.
Motorstoppen i gammalsaaben skjedde sånn omtrent 500 meter hjemmefra. Han som kjørte ringte hjem til hu som ikke tok telefonen, men han fikk i alle fall gitt en slags beskjed. Etterhvert tuslet han hjem etter riktig verktøy, DET skal jeg beskrive senere, og så kjørte jeg ham tilbake i en sånn ca 60 år yngre bil. I tilfellet “reparasjonskitet” ikke gjorde susen.
Jeg satt å så på. Og må innrømme at jeg var litt mildt skeptisk. I alle fall når “reparasjonen” var et faktum og de to første startforsøkene ikke ga resultater. Men PLUTSELIG! Der sto blårøken som ei sky bak bilen og den for bortover veien. Det var bare for meg å starte og følge etter i full fart. Rundt svingen holdt han god driv, men da vi nærmet oss hjemme så jeg at det gikk saktere og saktere. Sjåføren i bilen som lå mellom oss lurte nok en smule på hva som egentlig skjedde. Den lille røde trillet i mer og mer moderat fart, men klarte til slutt å svinge inn på gårdsplassen hjemme og var vel i havn. Småbrukeren fortalte etterpå at det igjen var motorstopp like etter svingen men at han hadde klart å “holdt den på trillen” til han var reddet!
Og “reparasjonen”? Joda, den var jo av den høyst midlertidige men relativt kreative typen: ei brusflaske med en ørliten skvett totaktsbensin, med en gummislange, festet med gaffateip… Ikke si det til noen! Og ikke prøv på noen som helst bil. I alle fall ikke på en som er yngre enn sånn omkring 1965-modell, tipper jeg.
Småbrukeren har nå bestilt ny bensinpumpe til doningen. Og jeg sto i veien bare en gang da han skulle få klenodiet inn i garasjen igjen!
Advarsel: spor av syting, piping og øvrig usjarmerende hverdagsliv kan oppleves i følgende innlegg. Les definitivt ikke videre om du krenkes av slikt! Så, dermed er alle advart.
Sa hu (og leste på fjasboka). Før hun nok en gang måtte bruke kvelden på å bikke seg ned under pleddet på sofaen med hånda, snart kjeften, full av smertestillende. I naivt men urokkelig håp om at denne ettermiddagen snart er ferdig og at morgendagen blir bedre.
Femte dagen med økende smerter og utmattelse…jaja, jeg visste jo det kom. Og formiddagene har jo vært rimelig greie. Og selv om kollaps etter noen en smule travlere dager er rimelig vanlig, så er jeg fortsatt stutt nok i huet til å vente på unntaket som bekrefter regelen. Men fyyyyy så lei jeg er av all tida jeg går glipp av!
Plan A, ble til plan B og til slutt endte jeg vel på en slags plan C. Sånn går det når først en og så to avtaler blir avlyst sånn helt plutselig på en helt vanlig onsdag. Begge avlysningene med fullstendig og absolutt gyldig grunn. Og, kryss i taket, det var ikke jeg sjøl som måtte avlyse.
Men i og med at jeg var tidlig oppe da avtale 1 skulle skje fra morran, var det nok av tid å bruke på det som etter hvert ble plan C. Det er ikke verst å være ferdig både med blodprøver og butikktur før klokka 09.00. I alle fall ikke for meg.
Og hva er vel bedre enn å ta seg en skogstur midt i vårløsninga? For nå eksploderer det! Det er sommertemperaturer så høye at det som ligger igjen av snø og is virkelig får kjørt seg. Og selv om tjern og vann heromkring fortsatt er dekket av is, så er bekker og elver mer eller mindre isfrie og de fosser og klukker av gårde med heftig vannstand. Og da gjelder det for friluftsheidi å kjenne sin besøkelsestid. Nå midt i vårløsninga!
Sett sesongens første sommerfugl for de som ikke kan
Tatt både badeselfie og skogsselfie for de som ikke kan
«hørt» på skogens stillhet for de som ikke kan
Og alt har jeg gjort fordi jeg har lyst og fordi jeg kan!
Badinga måtte foregå i bekken, da tjernet, og for så vidt alle tjern i området, fortsatt er islagt. For det ble en bekk i allmenninga i stedet for innlandshavet når turen allikevel ble sånn alenetur i stedet for planlagt duo-tur. Men inni et rimelig uframkommelig og bortgjemt kratt fant jeg et sted sola så vidt kom til mellom trærne og det var mulig for en kranglete kropp å ta seg både uti og ikke minst opp igjen fra vannet. Og både den første turen uti og den andre, som jeg gjorde for hu som ikke kunne, var i grunn overraskende overkommelig når det gjaldt temperatur. Det var først gang nummer tre det begynte å stikke i leggene av kulde. Men skulle det bli en selfie uten for mye hvalross over vannlinja så måtte det visst bli tre «dypp»…
Men nå er altså badesesongen i gang! 2. april i år. Dermed overlapper badesesongen og bålsesongen denne våren. Skikkelig vårløsning, med andre ord!
Denne badeplassen er vel mildt sagt for spesielt interesserte. Tipper jeg finner en annen neste gang…
Men til og med her i krattet glitrer det når sola treffer vannet.
Pølser og kaffe med utsikt over isen på tjernet.
Skogsselfie.
Kaffe i sola.
Når en plumper såpass at skoen renner full av isvann er det godt å ha med en tørr ullsokk. Og kunne et gammelt triks eller to for å holde seg varm på beinet mens skoen, såla og skinna får lufte seg litt.
Jeg mistenker at det er siste gangen for denne vinteren at det blir bål som sakte forsvinner ned i snøfonna.
I og med at datoen er 1.april – kan jeg da gå ut i fra at skattemelding jeg nettopp mottok i sta er aprilsnarr? Jeg tenker det er greit for meg! Usikker på om Skatteetaten er enig…Heldigvis er hobbyen billig – og frisklufta gratis!
