«80-tallet var faktisk noe som skjedde. Noen av dem som opplevde det går fortsatt blant oss.»

Og jeg, jeg har gleden av å tråkke intervaller på elipsemaskina til nettopp 80-tallet. Til raddis-miljø, Liv (Siv) Jensen, bobletyggis, vannsenger, fasttelefon, uniformert Volvo 240, kreppet hår og sist men ikke minst: Pernille Sørensen og Bjørn Tomren.

Førstnevnte i perfekt og manisk rolletolkning av politisk korrekt mor, i følge seg selv, med forsett om å oppdra barna sine til å mene nøyaktig det samme som henne, selv om de så klart «må finne det ut sjøl».

Og så Tomren, da, som frambringer høylytt latter der på ellipsemaskina i sitt haltende forsøk på å gjøre alle til lags. Først som Steinerskolelærer, via en kort og brutal mangel på karriere som vannsengselger, til bussjåfør og altmuligmann for Europe!

Hele greia er så absurd og for meg som faktisk «fortsatt går iblant oss» så hysterisk morsomt at jeg nesten gleder meg til intervalltrening med denne serien på tv foran treningsapparatet. For nå har vi jo nesten tv på alle rom, så klart. Og kan se serie akkurat når vi vil, ikke når det går på lineærtv. I motsetning til på 80-tallet, da Dagsrevyen og NRK fortsatt var så å si enerådende som nyhetskanal. Og til fast klokkeslett hver kveld.

Både Carl I. Hagen og Liv Jensen, underforstått Siv, har sine viktige roller i serien. Det er innvandrerbutikker, kontraster mellom øst og vest i Oslo, «fremmedarbeidere», Blitzere og røyking på alle kontorer. Det er så 80-tallet som det er mulig med alle klisjeer. Absolutt relevant og akkurat sånn det var for slike som meg som var tenåring på den tida og nå går rundt med selektiv hukommelse.

Og det viktigste: Heldigvis var det ingen mobiltelefoner som dokumenterte alt på den tida. Så vi må rett og slett basere oss på vage minner og gamle klipp fra NRK-arkivet 😉.

Basert på sannhet, løgn og dårlig hukommelse. Som Nrk selv har skrevet om blant annet serien «Makta». Rett og slett perfekt underholdning for en som var der da det skjedde og fortsatt går rundt blant folk. For det var jo muligens våre beste år…eventuelt våre verste 😉

Bilde: nrk.no. Motiv: Familien Ihle.

Bilde: Et gammalt album fra…nettopp…80-tallet. Motiv: friluftsheidi

Novembersola klarer bare så vidt å løfte seg over tretoppene midt på dagen. Frosten har bitt seg fast i gress og på greiner og stien er hardfrossen og fin å gå på. Der det ikke har rent vann som har blitt til ei glatt isflate som minner mer om akebakke eller bobbane. Elva renner fortsatt livlig og åpen, men i kantene dannes det nå flere og flere isskulpturer over steiner som stikker opp og greiner som henger like over vannflata. Mer og mer av omgivelsene kapsles inn i glass, eller is, og legger seg i dvale. Skogen gjør seg klar for enda mer frost og etter hvert snø over alt som er dekket av rim.

Det er jo allerede andre halvdel av november. I år opplevde jeg min første rimfrost-morgen allerede i august. Da var det glitrende og vakkert og rim på både lavvo og badesko (!) da jeg våknet og krøp ut av soveposen på Øyerfjellet. I august kom varmen i løpet av dagen. I november mangler varmen. Og den spake sola som titter rundt treleggene midt på dagen gir ikke den helt store lunken.

Men det er noe veldig fint med å ta seg en skogstur i november. Når det er frost. Der det før i høst var bløtt og sugende å tråkke, er underlaget nå hardt og lettgått. Og finner man en åpen plass der sola får lov til å skinne et par timer midt på dagen, ja da er det godt å sitte helt stille og høre bålet knitre mens flaggspetten styrer på i nærmeste tre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Enda en måneds tid skal det bli kortere og kortere dager og mindre og mindre å se av sola. Etter hvert blir det kanskje bare bålet som gir litt gyldne toner i det mer og mer fargeløse landskapet.

Jeg er heldig som kan nyte godt av både novembersola, novemberfrosten og et novemberbål. Den har sine sider, denne novembermåneden også. Og noen av dem er veldig vakre!

En liten håndfull tørre og tynne vedpinner i sekken gir et perfekt “hyggebål”.

Midt på dagen stiger sola bare så vidt over tretoppene.

Og på skyggesida langs elva er det rimfrost hele dagen.

Krystaller.

Denne tyttebærlyngen pyntet seg med rim allerede i august.

Å bli varig syk er en sorg. Det er sorgen over livet som ikke ble som planlagt. Sorgen over det som er annerledes. Sorgen over å stå igjen på perrongen når toget går. Sorgen over å ikke være en del av hverdagslivet med kolleger og sorgen over å kjenne seg unyttig og ubrukelig.

Men heldigvis så er ikke sorgen altoppslukende. Det er mye som er fint i livet selv med varig sykdom og alt den fører med seg. Sorgen kommer mer i glimt. Den slår inn i litt ulike situasjoner. Og til litt ulike tider og med ulik styrke.

De siste par dagene har jeg kjent på det. For nå er alle gamle permer med papirer fra de siste årene jeg var i full jobb ryddet. Det meste er kastet. Det er begrenset hvor mange gamle ukeplaner, personalmøtenotater og foreldremøtesakslister jeg kommer til å trenge framover.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og ja, det er faktisk en bøyg å gjøre det. Siden jeg ble skikkelig syk og ute av stand til å passe jobben min har det nå gått 5 ½ år. I akkurat de samme 5 ½ årene har alle permene og heftene og de andre «lure greiene» bare stått der.

Nå har jeg endelig fått dratt meg selv etter nakkehåra og fått ryddet i greiene. Ja, det fantes mange tips og gode planer og tanker i de permene. Men det er begrenset hvor mange gamle ukeplaner jeg har bruk for i livet slik det fortoner seg nå. Og slik det ser ut til at det blir framover.

Så nå er de vekk! Og hjemmekontoret virker i alle fall litt ryddigere. Midt i sorgen over å «gi opp» all god og lagret dokumentasjon i flere årganger med permer, så kjennes det rimelig tilfredsstillende også. Og et skritt i en retning som er både nødvendig og sunn. For meg. For nå har jeg altså tatt kontroll. Og ryddet noen hyllemeter.

Hyllene og permene og jeg har gitt slipp. Et kapittel, en hel bokserie antakelig, er over. Og vi er klare til å fylles med noe annet. De neste kapitlene skal bli spennende å fylle Det verste er at hyllene er fortsatt ganske fulle. Men ikke overfylte, som før. Og å fylle livet har jeg så definitivt tenkt å gjøre uansett. Også det jeg har igjen av arbeidsliv!

Novemberbekken klukker fortsatt ganske livlig nedover lia. Regnet har gitt fart i sakene selv om den nå, bekken altså, har begynt å forberede seg på vinter. Eller omdanne seg, egentlig. For nå har den tatt på seg sin glitrende kappe i alle fall i kanten. Og alt som ligger i dens vei rammes inn i iskapsler.

Med rim og isskulpturer så ble dagens “bekkesafari” en noe kald opplevelse. I alle fall i baken 😉 Men skal det fotograferes isskulpturer så må fotografen ned i bekken. I alle fall nesten og forsiktig akende på rimet langs med det frosne glitteret i vannkanten.

Takk for utfordringen, utifriluft. I dag var det den som fikk meg ut på bekkesafari!

Alt som er nevnt i overskriften kan beviselig være en del av en noe påprakket 50-års feiring. Siden denne jubilanten er så glad for ENDELIG å bli 50 at hun har feiret i flere år, så er vi slettes ikke sikre på at det settes strek for feiringa nå sånn omkring en måned etter den REELLE 50-årsdagen.

MEN:

Ekstremfisk, eller rakfisk sto på menyen. Og da er jo tilbehøret viktig. Både viktig og forbundet med en god del tradisjoner. Men her var det helgardering. Det vil si det meste av det vertinnen kom på av tilbehør. Siden hun dessuten har en liten “hang-up” i forhold til orddeling, eller ord-deling (!), så ble det blant annet mandel-potet. For her på bruket dyrker vi jo ikke mandelpotet, men annen potet:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Alle jubileumsfeiringer av typen bursdag med “rundt” tall inneholder for undertegnede deltaker et eller flere virtuose innslag. Bursdagssang kan til nød telle som et slikt innslag. Forøvrig ble det selvsagt felespill. Jeg vurderer nå sterkt å utvide til konsert også på “halvrunde” dager, for eksempel 55 og slikt, siden instrumentet strengt tatt er bare halvt. I alle fall er det bare halvparten av strengene som er intakte og fungerer…

Men den ferskeste 50-åringen ble feiret både med en noe tivoliinspirert drikkestasjon, et litt mer smakfult dekket bord (sa de), godt og spesialplukket drikke, ekstremfisk, mandel potet og annet tilbehør, ballonger, gave, en helt eksepsjonelt variert rekke ulike quiz-konkurranser og makramé-premier.

Og sist, men ikke minst og faktisk aller viktigst: MEGET GODT SELSKAP! Takk for besøket, damer! Og selv om quizen kanskje ikke ga noe tydelig svar på hva jubilanten ønsket seg, så klarte hun i alle fall å blåse ut alle lysene og da…kan jo alt skje!

“It’s a boy”, sa hu…og DET ville i så fall vært et ekte mirakel!

Det ble han ikke akkurat, småbrukeren. Det var nok mer sånn at han fant fem feil… I alle fall noen tips i forhold til kraft i slag og slikt. Jeg prøvde å forklare at dette bare var posering, og ikke et «ekte» slag, men han mistenkte nok at teknikken ikke skilte seg nevneverdig fra det jeg presterte i sjølve treninga. Jaja, den boksesekken slår heldigvis ikke tilbake uansett.

Poenget i dag var balanse kombinert med bevegelse. Tempo og takt. Og så koordinasjon og rett og slett å stokke armer og bein i et mønster. Slå, blokkere, bevege seg og telle. Barnemat for mange. Ei skikkelig økt å være påskrudd for min MS-hjerne. Og som boksetreneren fikk spørsmål om i forrige økt: «er du dansetrener også, du?» 😉.

Men så morro a gitt! Og i dag kjenner jeg faktisk at jeg har vært der. I alle fall i huet! I skrotten også, må jeg innrømme. Topplokket er rimelig kaputt, så jeg går ut i fra at det har fått kjørt seg. Trent. Og nettopp trening av den muskelen som sitter mellom øra er i grunn hovedmålet mitt. Ja visst ble jeg andpusten i dag. Men ikke verre enn at pusten roet seg veldig raskt etter hvert sett. Så spørs det da om jeg må opp på treningsrommet og tjuvtslå litt på boksesekken der før neste gang.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Øvelse gjør mester. Og om småbrukeren ikke på noen måte blir skræmt, så var vel ikke akkurat det hovedmålet heller 😊

På rekke og rad står de der og venter på desember. Kanskje de står i en slags kø? Det gjorde forresten jeg en god del av i helga også. Men disse lager nok strammere rekker og rader enn helgas køståing klarte å oppvise.

Takk til utifriluft for enda en helgeutfordring.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Helga har vært rimelig inspirerende. Noen tanker er satt i gang, mens andre nok må modnes litt oppi den grøten, eventuelt gresskarsuppa (!) som nettopp nå befinner seg inni huet mitt. For det ER krevende å delta på Inspirasjonskonferanse for tillitsvalgte i regi av MS-forbundet i Norge. Mellom sykehusbesøk og kontroller både fredag og i morgen har helga blitt brukt til nettopp dette. Innimellom foredrag, spørsmålsrunder, parallellsesjoner, workshops og annet program har det så vidt blitt tid til å skuffe innpå litt hotellmat og skravle med nye og litt eldre bekjentskaper. Og en form for hurtiglading av kropp. For eksempel med 8 minutters lunsjhvil på rommet før ettermiddagsforelesningene begynte i går:

Ikke rart at hode og kropp føles en smule “kokt” og ubrukelig for øyeblikket. Foreløpig er jeg inspirert til å ta for meg av neste ukes moro. Først og fremst de jeg gleder meg til. For eksempel:

• boksetrening
• skogstur med ungene i barnehagen
• litt planlagt fredagsmoro (som det forøvrig er veldig greit at det er fem dager å lade opp til ;-))

Og frisk luft! Fra fredag klokka 16.12 til i dag kl 14.08 var jeg ikke ute av døra på det hotellet! Så mye innetid på en gang skjer ikke. Om jeg ikke er skikkelig, skikkelig sjuk. Så i morgen skal jeg ut. Åkke som!

Nå har jeg det skriftlig og fra (relativt) sikre kilder😂. Det ble jo for så vidt en “litt” lang ettermiddag på konferanse. Men med denne i “arkivet” så går jeg kvelden ladet i møte😉:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Det er vel på tide å begynne nå?”, sa den 68 år gamle treningskompisen min i dag. Og da gjorde vi det. Vi begynte. Med kickboksing! Og ja, vi har fått dengt løs med boksehansker i dag. At det har terapeutisk virkning er det i all fall ikke noe tvil om. Men siden vi hadde lært grunnstilling for 3 minutter siden, så var jo ikke det noe problem.

Så har vi trent balanse, konsentrasjon og koordinasjon. Hurtighet også. Eller for min del; litt mindre treghet. Og jammen er kjennes det godt og riktig å prøve seg på noe helt nytt. Gå litt ut av komfortsonen og kanskje lære seg noe nytt igjen. På tide, egentlig.

Og ja, hodet er kaputt. Og jeg ble svett. Andpusten også. Men ingen deltaker ble skadet under forsøket. Vi slo jo på sekker 😉 Hvordan skrotten kjennes i morgen, det får tiden vise. Takk til Robert for topp opplegg!

Nå trenger vi vel i grunn bare rød silkeshorts av type høy i livet à la Stælken Gundersen.

Gruppebilde “lånt” fra Hamar og omegn MS-forening.