I alle fall uten nett. Så var man da plutselig så ivrig på å komme seg på tur at man glemte hele bloggen! I alle fall blogginga. Antakelig et godt tegn. Og derfor ikke noe innlegg i går. Som seg hør og bør så stikker hu sjøl ofte avgårde til mer avsidesliggende områder uten folk. Og uten nett. Dermed får man være helt i fred. Går man på snørra og blir liggende som et slakt så er det jo greit at noen vet hvor man er. Så da er vanen å i alle fall melde i fra sånn ca hvor man går. Så får det være opp til vedkommende å bestemme om det er verdt å lete om man ikke dukker opp igjen.
Mat må man ha på tur. Og kaffe!
Men altså: uten nett og dermed uten blogg! Genialt! 
Energiregnskap.
Energiregnskap på grensa til luksusfellen. Sånn er det med energi og initiativ om dagen. Det betyr i praksis at det jeg vanligvis ville ha brukt en time på nå tar tre, iberegnet pauser. Det betyr også at om jeg overdriver og driver på som en manisk den ene dagen, så er det tomt den neste. Type fosterstilling hvert kvarter. Skulle jeg en eller annen gang finne ut av det her og klare å lage en form for balanse i galskapen så blir det sikkert bra. Foreløpig gjør jeg erfaringer….øvelse gjør mester.
Som noen muligens har fått med seg, eller ikke, så oppdateres bloggen nå kun en gang daglig, i motsetning til tidligere i vår da jeg delte to om dagen. 5 om dagen er noe annet som jeg sikkert kan krote ned noen linjer om senere. Overgangen til et om dagen, blogginnlegg altså, er en del av mitt forsøk på å få kontroll over energiregnskapet mitt. Tilgangen på energi er såpass begrenset og ser ut til å fortsette å være det ei stund til så det gjelder å prioritere hardt når det gjelder hvor og når å bruke den. Energien. Det vil si at noe av bloggenergien de neste dagene blir brukt på jobbrelaterte oppgaver. Kryss i taket. Det handler dessverre ikke om noe overskudd på nåværende tidspunkt, så for å få til det ene må jeg altså kutte ut det andre. En halvtime blogging skal derfor bli en halvtime jobbing de neste dagene. Sånn er det med den saken og såpass enkelt som det regnestykket er så burde jo det vært mulig å fatte for lenge siden….
Dagens kraftanstrengelse ellers har dreid seg om interiør! Utropstegnet er helt på sin plass. Her er gardiner og duker mildt sagt nedprioritert. Det fungerer da helt fint det vi har, liksom. Men med en balkong med tidenes utsikt har jeg flere år ønsket meg en litt mer innbydende møblering på denne. Det kunne vært fint å ha lyst til å oppholde seg der. Gjøre den mer brukervennlig for late sommerkvelder for eksempel.
Som vanlig har jeg et sterkt ønske om å se det ferdige resultatet med en gang. Helst i går. Dermed var dagens treningsøkt en realitet. Den ble av det praktiske slaget. Andpusten og svimmel og mye skal bare og bæring, drassing og spikring senere kan jeg si meg mer eller mindre ferdig. Men fy flate. Så mye mer støvsuging, løfting, rydding og rot som avdekkes når en setter i gang et slikt prosjekt. Ikke visste jeg at kottet måtte ryddes og stuegolvet vaskes for at balkongen skulle møbleres!
Nå er fasilitetene oppgradert i beste gjenbruksånd. Seng fra tidlig 90-tall, som etter kjapp beregning i alle fall har «bodd» 5 steder. Tung som ville h….skal definitivt ikke flyttes flere ganger. Teppe fra stuegolvet anskaffet tidlig dette århundret. Med blåbærflekker, evt. rødvinsflekker. Tipper det blir flere. Flamingolyslenker som egentlig skulle vært med på festival eller noe men slapp. Bord fra barnerommet, også tidlig på århundret siden eieren er 21. Gamle og nye puter om hverandre.
Stetteglassene er på plass og det er bare å vente på varmegradene. Da kommer det muligens ei plante eller to også. Regner med det blir et bra sted å nyte solnedgangene og lade skroget utover sommeren. Kanskje energiregnskapet kan havne på plussida ved å ta fasilitetene i bruk?
Dagen derpå.
Vi har vel alle kjent på den. Den følelsen når man våkner med smaken av død pungrotte på tunga, det kjennes ut som linnerla på tunet tramper som en marsjerende kommandohær og man ikke riktig vet hvor og hvem man er. Dagen derpå. Dagen etter selve dagen. Eller kvelden og natta der korkene satt løst og man hadde mer eller mindre moro. Ettersom åra gikk ble dagen derpå oftere og oftere til dagene derpå… I flertall og med trykk på den siste e-en. En god grunn til at de ikke bør komme for ofte.
Det beste med 18.mai 2020 er matpakka. Den man kan rote sammen av rester fra 17.maibuffeen og en god porsjon kake som man selvfølgelig ikke klarte å spise opp på nasjonaldagen. Ei kake som faktisk uansett som regel smaker bedre enn den gjorde dagen før. Når jeg kan ta med denne dagen-derpå-matpakka og en nytrukket kaffekopp til skogs så lengter i alle fall ikke jeg etter tidligere utgaver av dagen derpå.
Trendy stetteføring!
Ikke for å skryte, altså, men jeg sluttet å omgås folk lenge før det ble trendy. Leste dette på en genser for ei stund sida. Det traff. I alle fall har feiring av slike dager som 17.mai blitt veldig mye mindre pretensiøst de siste årene. Egentlig roligere og roligere år for år.
Det blir gjerne sånn i årene etter russetida. Ikke egen russetid, avkommets. Det var noen relativt avslappede feiringer de siste åra før der også. Men de siste par har vært meget alternative. Skogstur har blitt en vane. Bunad bare sporadisk. Flagget er i bruk hvert år. Og bildebevis forteller at det har blitt servert hjemmebakt og selvpyntet kake i alle fall 3 år på rad nå. DET er ganske spektakulært!
I år var vi hakket mer offisielle enn på lenge, faktisk. Pirka ut ’64-modellen og inntok bobler fra stetteglass på egen tomt mens vi bivånet forbipasserende 17.maitog. Smittefritt og forskriftsmessig tog av veterankjøretøyer, altså. Men artig innslag.
Meldingene om kreative løsninger på feiringa har tikket inn på sosiale medier både i dag og i uka som har gått. Sekkeløp og potetløp i hagen er planlagt. Sjampanjefrokost. 17.maitog kun med naboen og eget instrument. Konge og dronning i bil rundt i hovedstaden. Mye kreativt initiativ og mye stas.
Her ble det pinnebrød i bollevariant og kaffe på bål (inne i lavvo) i skogen. Flagg og småbruker var med. Avleggeren, som hadde meldt seg frivillig til å jobbe, litt for å slippe unna bighappyvennegjengsomfeirer17.mai-presset, kunne melde om panikkslagne kunder på potetlompe- og strømpebuksejakt. Enkelte ting var akkurat som i fjor, med andre ord.
Tankene går til alle dere unge (og eldre) som ikke hadde blitt bedt på ørten sjampanjefrokoster og vennelunsjer uansett og som lurer på om dere var nr 21 på lista i år…. Sender en klem til martinehalvs.blogg.no og dere andre som kjenner på forventingene og presset om slik og slik feiring. Jeg tror det er flere av dere enn vi aner. Det er mange måter å feire på! Lag dine egne tradisjoner. Det er du som bestemmer hvordan du skal feire og hva som blir bra for deg, ikke medier eller annen massesuggesjon. Jeg håper du har lagd deg en fin og alternativ dag.
I morgen er det helt vanlig mandag! Jeg er mett og takknemlig og lurer på om jeg må spare isen min til da.
Før og etter.
Endelig var det min tur og det var på tide. Det har blitt en del mindre av meg. Ikke sånn sakte men sikkert, mer brått og brutalt.
Neida, jeg har ikke kuttet av meg en arm eller plutselig og helt ufortjent gått kraftig ned i vekt. Langt ifra. Men endelig var det min tur til å miste omtrent en halvmeter og helt sikkert en god del gram om ikke akkurat kilo.
Det var nemlig min tur til å få gleden av en time hos frisøren. En time og et kvarter når sant skal sies… Og da det endelig lykkes meg å både få bestilt time, og frisøren hadde åpent, så var det om å gjøre å få litt valuta for penga. Da jeg først var der, liksom.
Så da ble det nytt hår. Langt hår er gammelt hår og denne gangen valgte jeg å beholde bare det som fortsatt er relativt ferskt. Huet kjennes i alle fall lettere ut utapå. Det er en bivirkning jeg kan leve med.
Men hvordan blir det egentlig med 17.maifletta?
Utfordret.
Utfordret.
Denne bloggen har ganske sikkert en eller annen tung diagnose. I alle fall så bærer den sterkt preg av lett forvirring, mye ville assosiasjoner og en god del avsporing. Den veksler mellom hjertesukk, syting, ut-på-tur-aldri-sur, bærtur, uvitenhet, påståelighet, oneliners og rene avhandlinger. Den er med andre ord ikke direkte målrettet og vet ikke helt hvem eller hva den er…
Men den er i alle fall ærlig. Og den bærer sterkt preg av hvordan innsida av tenkeboksen her fungerer. Det meste jeg skriver er sant og/eller tenkt. Jeg juger bare når jeg syns det er helt nødvendig for den litterære sammenhengen, tror jeg.
Det er ofte ganske lett å vite hva jeg skal blogge om. Mye må bare ut. Enten er det noen som sier noe som setter i gang assosiasjonen eller avsporinga. Eller så leser jeg om noe. Opplevelsene er jo noe begrenset i denne bobla av kombinert fysisk uføre og kovid19-samfunn, så der kommer det mindre inspirasjon akkurat nå. Men det kommer. De som leser har jo imidlertid for lengst skjønt at til og med her er det tematørke innimellom. Det er ikke hver dag dagbladnett eller nrk har de mest spenstige og inspirerende klickbitene som overskrifter. Og det er slett ikke hver dag topplokket her er behjelpelig med omløp. Det er der jeg håper du kan komme inn! Ja du!
Du kan bidra til bloggen! For et fantastisk tilbud (eller ikke, stryk det som ikke passer)! Gi meg et stikkord du vil utfordre meg til å skrive om. Jeg gir ingen garanti for at stikkordet ditt betyr det samme for meg som for deg og dermed kan det jo ende med fullstendig avsporing. Eller at jeg, noe som skjer rett som det er, skriver om noe helt annet. Men selvfølgelig kun på min regning. Jeg lover å ikke si: det var hu som fant på det! Tror jeg.
Jeg har et minne om at tidligere blogging på utfordret.no der vi var to som vekslet på å utfordre hverandre med stikkord til tider fungerte helt flotters! I alle fall når vi fikk tenkt oss om. Ellers så det jo som sagt bare å skrive om noe helt annet, slik undertegnede også da hadde en forkjærlighet for.
Siden plattformen jeg bruker ikke tillater kommentarer og tilbakemeldinger direkte på bloggen så oppfordres det til å utfordre meg med stikkord på facebook, messenger eller instagram, @heidisspace.
En passende anledning.
Akkurat nå er en passende anledning til å skrive et nytt blogginnlegg! For denne gangen er stikkordet nemlig ordet anledning….
Har du anledning til eller det finnes ingen anledning til eller det er en gyllen anledning, det er en passende anledning, i anledning…. Alt er formuleringer som både gamle og yngre og til og med svenske bekjente bruker og har brukt. Hva er det som gjør en anledning passende? Og hva er det som i motsatt fall gjør det til en upassende anledning?
Javel: det fins jo så mange anledninger: konfirmasjon, bursdag, besøk, begravelse, sommerfest, jubileum, fredager, mandager, første dagen, siste dagen, eksamen, 17.mai, fint vær… Altså et utall anledninger som er passende for et eller annet. Feiring, kake, sang, pynt, antrekk. Hva som er passende kan nok diskuteres. Mange av disse anledningene har jo kommet og gått uten at vi har markert dem noe særlig i det siste. Det er ikke det. Avlysning har blitt vanligere enn anledning. Men å feste en del til internettet er det nå anledning til.
Så kom endelig dagen i dag! En gyllen anledning til å blogge om anledning! Og hvorfor er anledningen i dag så gyllen? Det har nok nær sammenheng med hvilke alternativer som ligger for dagen. Undertegnede sitter nemlig og ser på grumsete vinduer og støv som danser i sollyset i det huset jeg tilbringer det meste av min våkne tid i. Dermed kom anledningen gitt! Og gyllen var den: anledningen til å spore av og finne på noe helt annet. I dette tilfellet: blogging!
Anledning til avsporing finnes overalt! Undertegnede har en egen evne til å assosiere enhver samtale eller hendelse til noe eller noen. Og når det sporer skikkelig av ender det ofte ikke bare på jordet, men på feil jorde eller aller helst i et kratt! Det finnes nemlig alltid en anledning for å havne i et eller annet kratt, ikke sant? Av de før nevnte anledningene; konfirmasjon, bursdag, besøk, begravelse, sommerfest, jubileum, fredager, mandager, første dagen, siste dagen, eksamen og/eller fint vær så har samtlige, bortsett fra muligens konfirmasjon og begravelse, for undertegnede endt i noe som likner på kratt. Tirsdager er gode anledninger for avsporing til kratt også, forresten. Og nå kom jeg på at jeg jugde: jeg har hatt begravelse i kratt også. Av mus.
I bunn og grunn handler det nok om det essensielle: nemlig å alltid finne en anledning til å gjøre det man har lyst til. Om det er å sprette ei flaske prosecco, spise en sjokolade, synge en sang, ta på en kjole eller sove i et kratt! For undertegnede kan gjerne prosecco, sjokolade og overnatting i kratt kombineres under samme anledning! Kjole derimot, det får noen andre ta seg av! Synginga også, forresten!
Men det kan jeg kanskje skrive om ved en senere anledning?
For ordens skyld:
Kratt defineres av thefreedictionary.com som: buskas av små, sammenvokste trær, og brukes i denne sammenhengen om tur med eller uten overnatting i natur av typen grisgrent og veldig lite kultivert. Med eller uten små eller store vekster. Om det skulle være noe tvil!
Og apropos avsporing: ble dette blogginnlegget egentlig en anledning til å skrive om kratt?
(Kortet er fra bjorgsunivers.no)
Hurra for 17.mai!
Nei, altså. Det skulle bare mangle. Det skulle være helt unødvendig og politiet bør kunne forvente at vi fatter sjøl hvordan vi nå skal oppføre oss for å unngå smittespredning. Jeg har ingen tro på at viruset er så godhjertet at det tar pause bare for at vi skal feire nasjonaldagen akkurat som vi pleier.
Jeg tipper de aller fleste, selv de mest 17.mainødne av oss klarer å finne alternativer til å stimle sammen akkurat i år. Hvis vi vil! Og hvis vi bruker hue, evt. bare gjør som vi får beskjed om dersom innholdet i hue er grøt eller ikke virker av andre årsaker!
Jeg tipper ingen er interessert i ny stenging av skoler og barnehager, og i alle fall ikke stenging av puben eller restauranten. Hytta si vil de vil også bruke. Og vi syns da det er ganske ålreit å kunne henge bittelitt med venner og familie igjen, eller? Sånn i hver vår ende av sofaen, selvfølgelig.
Da er det vel verdt å feire nasjonaldagen på sin egen tue for en gangs skyld, eller?
Grønt initiativ.
For første gang på flere uker hadde begge de to jeg bor sammen med planer for ettermiddagen og kvelden samtidig. Det vil si: den ene bor her jo bare bittelitt, men har oppholdt seg her for det meste siden mars. Litt til og fra.
Så da var det bare meg og sofaen. Igjen.
Ettermiddagskaffen ble derfor puttet i en håpeterlyseblått-thermokopp og den, sitteunderlag og fire sjokoladeruter ble stappa i ei rumpetaske før hu sjøl iførte seg tursko og de etter hvert så påkrevde stavene. Antrekket ellers er alt annet enn vårlig. Topplue, skihansker, ullstillongs og full pakke.
Det ble halvannen time i det grønne. Siden det grønne heromkring har en tendens til å vokse veldig på skrå, ble jeg svett på ryggen. Men først etter å ha blitt bløt på ryggen av å ligge henslengt i mosen og drikke kaffe. Å ligge i lyng og mose er en favorittøvelse. Må si jeg mestrer det rimelig godt. I dag er jeg fornøyd med mitt grønne initiativ og feirer det med bris fra stetteglass!
Kjære nabo.
Ja, kjære du. Du som er noens nabo. Min eller noen andre sin. Nabo. De fleste av oss er jo det. Enten har vi naboer på begge sider, noen av oss til og med over og under, og andre av oss igjen har trær av ulikt antall eller åkrer med potet og korn mellom oss og nabo’n. Felles for oss alle, i alle fall for oss uten mye trær og potet, er at vi lever i en slags symbiose. Den kan være god, mindre god eller direkte motvillig og rett og slett fientlig. Men avhengig av naboen er vi alle. Og av hva naboen finner på.
Har du tenkt på hvordan det er for naboen når du endelig, etter måneders vegring, mas fra respektive bedre(?) halvdel og trenering av tid endelig henter fram pussemaskina og får forberedt den beisinga dere har snakket om siden nittenpilogbue? Eller hvordan naboen, som sikkert har sjenket seg et glass vin og tent opp grillen, har det med at du skal høytrykksspyle bilen eller klippe det gjenstridige gresset akkurat da? Selvfølgelig kunne nabo’n unngått hele greia hvis han hadde bosatt seg i ei koie langt til skogs. Det burde han sikkert gjort.
Lyd må vi leve med i dagens samfunn. Ofte ganske mye av den også. Ørepropper er av den årsak standardutstyr hver gang hu sjøl skal sove borte. Selv våknet jeg en dag til vaskemaskin OG oppvaskmaskin som vennligsinnet nok ved hjelp av intens piping ga beskjed om at de var ferdige begge to. Samtidig surret robotstøvsugeren på stua (takkforden!) mens to (2!) gressklippere gikk om kapp på min egen plen utafor soveromsvinduet. Høytrykkspyleren hadde ingen til å skru seg på, så den lå midlertidig i dvale.
Mye ble gjort. Og det var mye lyd. Noen hadde en effektiv dag. Dagfinn Lyngbø har viet et helt show til lyd. I showet presterer han blant annet å sammenlikne fruen sin stemme med lyden av ei sirkelsag. Noe lyd er mer godlyd enn annen lyd. Ikke sirkelsag, tenker jeg.
Jeg kan kjøre vaskemaskin og andre mer eller mindre støyende apperatur samtlige av ukas dager, og til alle døgnets tider, om det trengs. Innendørs! Det går kun ut over meg selv.
Men: Folkens. Nabo: Kunne det ikke være fint om vi EN dag i uka var enige om at alle duppeditter med lyd som høres over hekken, gjennom gjerdet, over potetåkeren og gjennom skogen fikk hvile? EN dag i uka da ørene våre fikk pause fra i alle fall noe type lyd? EN dag da vi alle visste at vi kunne sette oss på terrassen med ei bok, et glass vin eller bare stirre tomt ut i lufta UTEN behov for hørselvern?
Ooops. AS Norge har visst blitt enige om dette, gitt! Vi har da en lov om helligdagsfred som sier at «På helligdag fra kl 00 til kl 24 samt påske-, pinse- og julaften etter kl 16 skal det være helligdagsfred som ingen noe sted må forstyrre med utilbørlig larm.». Paragraf 3, faktisk. Hmmm.
Du må gjerne drite i det. Det gjør ikke jeg. Men plutselig har jeg rukket å drikke nok terrassevin mellom gressklipperkulene og sirkelsagrundene til at jeg har mot nok til å begynne å synge denne https://www.youtube.com/watch?v=fjErXFgGcOg&feature=share eller noe annet relativt bråkete. Høyt! Jeg kan mye tekst, men kan også garantere mangel på både melodi og tone. Bare spør sikre kilder, les: småbrukeren, for eksempel. Da kan vi snakke om «utilbørlig støy», tenker jeg.
Godlyd er noe annet. Musikk kan være godlyd. (en hvilken som helst låt sunget av undertegnede er derimot hverken i kategorien musikk eller god). Såkalt musikk kan også oppleves som støy.
Noe lyd er av typen som du tolererer ei god stund, helt til den eter seg inn i øret og hjernen og blir helt uutholdelig! Du orker bare ikke høre på den et sekund til! Dermed tar du med deg vin, bok og grillmat og evakuerer inn. Er du heldig kan du ta med kaffekoppen ut etterpå. Hvis ikke nabo nummer to, som er hakket senere i avtrekkeren enn den første, har oppdaget at sola skinner og dermed sett sitt snitt til å starte kant- eller gressklipper!